50 år siden Vanguard-fiaskoen

Månedens bilde desember 2007

Av Erik Tronstad

Denne måneden er det 50 år siden dagen da USA skulle «ta igjen» Sovjetunionens forsprang i rommet. Sistnevnte hadde skutt opp to Sputnik-satellitter som begge var kjempesensasjoner over hele verden.

Fredag 6. desember 1957 stod en Vanguard-rakett klar til oppskyting ved Cape Canaveral i Florida, USA med en liten nyttelast på toppen. Mange amerikanske radio- og fjernsynsstasjoner hadde direkte overføring, og talløse journalister var til stede for å dekke begivenheten. Dette var i skarp kontrast til Sovjetunionens to Sputnik-oppskytinger. Begge hadde foregått i den dypeste hemmelighet og ble annonsert lenge etter at satellittene var vel plassert i jordbane.

Klokken 11.44.34 lokal tid (17.44.34 norsk tid) nådde Vanguard-nedtellingen null. Rakettmotoren i det første trinnet startet og raketten løftet seg fra oppskytingsplattformen. Den kom ikke mer enn vel én meter opp før det ble en fatal teknisk svikt. Motoren stoppet, hele raketten falt ned på oppskytingsplattformen og eksploderte i en voldsom ildkule. Alt mens millioner av amerikanere fulgte med på direkten på både fjernsyn og radio.

Oppskytingsforsøket var en total fiasko. En mer forsmedelig opplevelse er det vanskelig å tenke seg for de ansvarlige bak Vanguard.

Idet raketten krasjet ned på plattformen, brakk nyttelastdekselet løs. Den lille nyttelasten spratt ut og falt ned på bakken. Derfra sendte den ut radiosignaler med telemetri, mens bæreraketten endte opp som avsvidd skrapmetall.

Slik så vraket av TV-3s lille satellitt ut etter eksplosjonen.

Med en gang må det her sies at det var amerikanske medier som hadde skapt forestillingen om at denne oppskytingen skulle være USAs svar på Sputnik, ved at USA nå skulle skyte opp en satellitt. Dette inntrykket ble spredt etter en uheldig formulert pressemelding fra Det hvite hus etter oppskytingen av Sputnik 1.

For de som arbeidet med Vanguard, var hovedformålet med oppskytingen ikke å plassere en satellitt i jordbane. Hovedformålet var for første gang å prøve ut en tretrinnsversjon av Vanguard-bæreraketten. Det var aldri før blitt gjort. De involverte så på det som en ekstra bonus om de i tillegg skulle greie å plassere en satellitt i jordbane.

Menigmann og de fleste politikere var ikke klar over og greide ikke å se den viktige forskjellen i formålet med oppskytingsforsøket. De opplevde det hele som enda et nederlag overfor sovjetisk romteknologi.

Medlemmer av den sovjetiske delegasjonen til FN i New York spurte med skadefryd amerikanske delegater om USA var interessert i å motta hjelp fra Sovjetunionens program for teknisk bistand til underutviklede land.

Historien om Vanguard

Vanguard var USAs første prosjekt med det mål å plassere en satellitt i jordbane for å gjøre vitenskapelige observasjoner av Jorden og dens omgivelser der oppe fra. Slik det utviklet seg ble ikke Vanguard historiens første satellitt, ikke en gang USAs første satellitt.

Tidlige tanker om en amerikansk satellitt

Alt i 1940-årene innså flere innen forsvar og vitenskap at raketteknologi var i ferd med å nærme seg et nivå der man seriøst kunne begynne å tenke på å skyte opp satellitter.

Utover 1940-tallet ble planer om et satellittprogram diskutert hos flere grupper forskere, ingeniører og militære i ulike miljøer i USA. Flere mer eller mindre halvhjertede fremstøt om å få i gang et satellittprogram ble gjort, men uten at det kom noe ut av dem.

Umiddelbart etter at Wernher von Braun hadde overgitt seg til amerikanerne 2. mai 1945, laget han en rapport til amerikanerne om status for Tysklands rakettvåpenprogram. Der la han særlig vekt på muligheten for å skyte opp en satellitt.

Kretser i den amerikanske marinen viste stor interesse for rapporten. Marinens Bureau of Aeronautics laget en eget utredning om de tekniske mulighetene for et slikt prosjekt. Det ble kalt High Altitude Test Vehicle (HATV) og var for sin tid en meget avansert og ambisiøs konstruksjon. Konseptet baserte seg på rakettmotorer med flytende hydrogen, en teknologi som den gang ikke var utviklet. Dessuten så man for seg at fartøyet skulle ha bare ett trinn og skytes opp direkte fra jordoverflaten og til jordbane, en teknologi man selv i dag ikke er i nærheten av.

Glenn L. Martins forslag til HATV.

North Americans forslag til HATV.

Flyvåpenseksjonen i Hæren (USA hadde ennå ikke skilt ut luftforsvaret som en egen våpengren i sitt forsvar) var interessert i raketteknologi. De henvendte seg til Project RAND (Research ANd Development), som den gang var en del av Douglas Aircraft, og ba om en studie av konseptet. Dette munnet ut i rapporten SM-11827 «Preliminary Design of an Experimental World-Circling Spaceship» som var ferdig 2. mai 1946. Rapporten var den til da mest omfattende utredning av alle de praktiske sidene rundt det å skulle bygge og skyte opp en satellitt. RANDs utredning baserte seg i stor grad på eksisterende teknologi og var langt mer realistisk enn Marinens HATV-studium.

RANDs foreslåtte romfartøy bestod av fire trinn, kalt (nede fra venstre og oppover mot høyre) «Grandma,» «Mother,» «Daughter» og «Baby».Hvert trinn hadde en motor og tanker for flytende oksygen (som oksidasjonsmiddel) og alkohol (som brensel). «Baby» var selve satellitten, med styresystemer og instrumenter.

En mer avansert versjon som var tenkt å bruke flytende hydrogen som brensel, ville bestå av bare to trinn.

I en årsrapport fra USAs forsvarsminister i 1948 ble det i et avsnitt nevnt at Hæren, Marinen og Luftforsvaret utførte studier og utviklet komponenter til et «program for en satellitt rundt Jorden». Formuleringen førte til flere kraftige protester over at skattebetalernes penger ble kastet bort på sånt tøv. En slik reaksjon bidro ikke akkurat til å gjøre bevilgende militære organer mer velvillig innstilt overfor de som ønsket å skyte opp satellitter.

Raketten i RANDs 1946-forslag på oppskytingsplattformen.

Tidlig i 1950-årene utførte RAND (som nå var blitt en egen organisasjon) studier av en militær «spionsatellitt» for det amerikanske luftforsvaret. I 1951 arrangerte Hayden Planetarium i New York sitt første årlige symposium om romforskning. Omtrent på samme tid satte American Rocket Society opp en «komite om romfart» for å finne ut hvordan man kunne vekke offentlighetens interesse og få statlig støtte til utforskningen av rommet.

Samme år (1951) ble International Astronautical Federation (IAF) etablert som en internasjonal sammenslutning av nasjonale organisasjoner som arbeidet med rakett- og/eller romvirksomhet. På IAFs årlige kongresser ble det alt fra starten av lagt frem forslag til romfartøyer og satellitter til ulike formål.

En serie artikler i tidsskriftet Collier's i 1952 vakte stor offentlig interesse og oppmerksomhet. Werner von Braun skrev der flere artikler - med bidrag fra astronomer, personer i det amerikanske forsvaret og journalister - om ulike fremtidsperspektiver ved bemannet og ubemannet romvirksomhet.

Oppslag i Collier's om etableringen av en romstasjon.

Til venstre en gjennomskåret tegning i Collier's av en tenkt rakett. Til høyre Wernher von Braun med en modell av den samme raketten.

Rundt 1953 mente George Hoover og Alexander Satin ved Naval Research Laboratory (NRL) i Washington, D.C., USA at raketteknologien var kommet så langt at det ikke lenger kunne være tvil om at det ville være teknisk mulig å skyte opp en satellitt. Hoover tok derfor kontakt med eksperter ved Army Ballistic Missile Agency (ABMA) i Huntsville, Alabama. Der hadde von Braun begynt å tenke på å bruke ABMAs Redstone-rakett til å plassere en liten satellitt i jordbane. Hoover mente han kunne få penger til Marinen til et satellittprosjekt og hadde ikke noe problem med å få von Braun interessert. Å plassere en satellitt i jordbane hadde vært en nesten livslang drøm hos ham.

Hoover tok kontakt med admiral Frederick R. Furth ved Office of Naval Research (ONR), en organisasjon over NRL i det militære hierarkiet. Med støtte fra Furth innledet Hoover diskusjoner om arbeidsfordelingen med general H. T. Toftoy og von Braun ved ABMA.

Resultatet var en avtale der Hæren skulle konstruere og bygge bæreraketten, mens Marinen skulle ha ansvaret for satellitten, bakkestasjoner for å spore den og kommunisere med den og nedlesing og analyse av data fra den. Prosjektet fikk navnet Orbiter-prosjektet.

Jet Propulsion Laboratory (JPL) i Pasadena, California håndterte mye av forskningen ved ABMA. Forslaget om Orbiter-prosjektet ble sendt til blant andre JPL for en kritisk gjennomgang.

Det internasjonale geofysiske år og satellitter

James Van Allen.

Lloyd Berkner.

Våren 1950 fant det sted et uformelt møte hjemme hos fysikeren James Van Allen i Silver Spring, Maryland. Til stede var en liten gruppe fremtredende forskere. Samtalen dreide seg om hvordan man samtidig kunne gjøre målinger og observasjoner av Jorden og den øvre atmosfæren fra steder høyt over Jorden.

En av de tilstedeværende, Lloyd Berkner, foreslo at man organiserte et nytt internasjonalt polarår. Det første internasjonale polarår fant sted i 1882, det andre i 1932. Berkner foreslo å korte ned tiden mellom slike internasjonale samarbeidsår til 25 år.

Ideen ble mottatt med stor entusiasme hos de som var til stede. Forslaget ble videreført og videre bearbeidet i internasjonale organer. Underveis ble det bestemt å ikke begrense samarbeidet til bare å gjelde polarområdene, men til et omfattende studium av hele Jorden. I 1952 ble det følgelig vedtatt å kalle dette for Det internasjonale geofysiske år.

Betegnelsen var ikke helt korrekt. Det geofysiske år skulle gå fra og med 1. juli 1957 til og med 31. desember 1958, i 1,5 år. Astronomene visste på forhånd at dette var en periode da Solen kom til å være rundt maksimum i sin 11-årssyklus.

Sensommeren 1953 var det møter i International Scientific Radio Union og International Union of Geodesy. Før møtene startet etablerte Berkner to små uformelle komiteer under ledelse av Fred Singer og Homes Newell jr. Singer hadde blant annet vært involvert i planene for Orbiter-prosjektet. Komiteene skulle vurdere den vitenskapelige nytten av en satellitt.

Flere formelle og uformelle møter førte frem til en enighet om å arbeide for at satellitter burde tas i bruk i forbindelse med Det internasjonale geofysiske år. Det resulterte i at en spesialkomite for Det internasjonale geofysiske år senere formelt gikk inn for dette. Den 4. oktober 1953 vedtok spesialkomiteen det amerikanske forslaget. Der het det blant annet at komiteen «anbefaler at man vurderer å skyte opp små satellitter, hvilke instrumenter de skal ha med og problemer knyttet til satellittobservasjoner, som energiforsyning, telemetri og kontroll av satellittens stilling i rommet».

Et mål som flere amerikanske grupper hadde arbeidet mot, hadde nå formell støtte fra noen verdens fremste forskere.

Arbeidet med et amerikansk satellittprogram formaliseres

Dwight David Eisenhower.

Det var klart at det ville bli dyrt å skyte opp en satellitt. Siden den skulle være en del av USAs bidrag til Det internasjonale geofysiske år, ville det også bety at man måtte utveksle data med andre nasjoner. Av disse grunnene måtte en slik plan godkjennes av USAs president, som på den tiden var Dwight David Eisenhower.

Før presidenten kunne ta en slik beslutning, måtte han rådføre seg med flere statlige og halvstatlige organer, som Utenriksdepartementet, National Science Board i National Science Foundation, vitenskapskomiteen i Det hvite hus, rådgivere på utenrikssaker og økonomi, lederen i Central Intelligence Agency (CIA), lederen i Bureau of the Budget og National Security Council.

Flere komiteer i amerikanske vitenskapelige organisasjoner fortsatte å arbeide med planene om en satellitt gjennom 1954 og utover vinteren og våren 1955. Også militære organer var involvert. Fra arbeidet med utviklingen av rakettvåpen hadde de viktige ressurser som større oppskytingskomplekser og stor kompetanse på raketter.

En rekke tekniske, vitenskapelige, politiske, militære og økonomiske faktorer inngikk i de mange utredningene og vurderingene som ble gjort. Mange av argumentene for et satellittprosjekt baserte seg på at det ville være nok å gjøre forholdsvis mindre modifikasjoner av eksisterende raketter for å få en bærerakett som kunne skyte opp en satellitt.

Våren 1955 ble det enighet mellom de mange aktørene om at National Academy of Sciences skulle ha det formelle ansvaret for prosjektet. I praksis var det imidlertid andre aktører som måtte sørge for mye av arbeidet.

Det amerikanske forsvarsdepartementet skulle sørge for bærerakett, oppskytingskompleks og det som noe diffust ble omtalt som «støttefunksjoner». Svært mye av USAs kompetanse på rakettsystemer var innenfor forsvaret. Forsvaret rådde også over de oppskytingskompleksene som kunne bli aktuelle.

USAs nasjonale komité for Det internasjonale geofysiske år skulle ha ansvaret for å velge ut hvilke instrumenter satellitten skulle ha, finansiere utviklingen av instrumentene og satellitten og det vitenskapelige utstyret ved bakkestasjonene.

National Science Foundation skulle være mellomledd mellom National Academy of Sciences og forsvarsdepartementet.

I diskusjoner blant rådgivere i Det hvite hus var man svært opptatt av faren for at utviklingen av bæreraketten skulle forstyrre utviklingen av rakettvåpen. Likeledes var man opptatt av faren for eventuelt å bruke for mye penger på det man anså som en forholdsvis uvesentlig sak. Der i gården var man, som på sovjetisk side, opptatt av å sikre ressurser til den pågående utviklingen av raketter som våpenbærere.

Da National Security Council 26. mai 1955 ga sin godkjenning til et satellittprogram, var det på to betingelser:

1. Man skulle legge vekt på det fredelige formålet med prosjektet.
2. Prosjektet måtte ikke ha noen negativ innvirkning på arbeidet med mellomdistanseraketter og langdistanseraketter.

Prosessen med å få presidenten til å gi grønt lys for et satellittprosjekt fortsatte utover forsommeren og sommeren 1955. Flere fryktet også for at Sovjetunionen skulle komme USA i forkjøpet med en erklæring om å skyte opp en satellitt i forbindelse med Det internasjonale geofysiske år.

Komité får ansvaret for å utrede alternative valg av bærerakett og satellitt

Statssekretæren for forskning og utvikling i det amerikanske forsvarsdepartementet, Donald Quarles, fikk etter hvert ansvar for og myndighet til å avgjøre hvilket rakett- og satellittsystem man skulle velge. Det skjedde i et den gang hemmelig direktiv fra forsvarsminister Charles Wilson 8. juni 1955.

Quarles overlot til en komité på åtte personer å vurdere ulike forslag til rakett- og satellittsystem. Han utnevnte selv to av medlemmene. De tre våpengrenene i forsvaret - Hæren, Marinen og Luftforsvaret - utnevnte hver to av de øvrige medlemmene. Komiteen ble ledet av Homer Stewart fra JPL og ble derfor kalt Stewart-komiteen.

Homer Stewart.

Tidlig i juli 1955 møttes Stewart-komiteen til ulike bakgrunnsorienteringer. Komiteen besøkte NRL 6. juli og fikk en orientering om NRLs forslag til et satellittprogram.

Utpå dagen 8. juli 1955 besøkte komiteen fabrikkanlegget til Glenn L. Martin Company (GLM) i Baltimore, Maryland. (GLM ble senere til Martin Marietta, som i dag er en del av Lockheed Martin-konsernet.) Hos GLM så de på og ble orientert om Viking-raketten og hvordan den kunne bygges om til en bærerakett for en satellitt.

Viking var en forskningsrakett som NRL hadde ideen til i 1945. Med forskningsrakett menes her en rakett som skyter en nyttelast opp til en viss høyde over Jorden før både rakett og nyttelast faller ned igjen. Slike raketter ble først brukt til utforskning av forholdene høyt oppe i jordatmosfæren, over høyder som kunne nås med fly og ballonger.

To forskningsraketter av typen Viking på oppskytingsplattformen.

Viking-raketten kunne frakte nyttelaster like høyt opp i atmosfæren som V-2-raketter, men hadde en masse på bare rundt 30 % av V-2s. Første oppskyting fant sted 3. mai 1949.

Fra arbeidet med forskningsraketter hadde NRL svært stor erfaring i bygging av nyttelaster med vitenskapelige instrumenter. Likeledes hadde organisasjonen store kunnskaper om telemetri, hvordan overføre data fra instrumentene under en rakettflukt, motta dem med utstyr på bakken og bearbeide dem. Alt dette var svært viktig kunnskap å ha når man skulle konstruere en satellitt.

Oppskytinger av to Viking-raketter.

Den 9. juli hadde Stewart-komiteen et langt møte med Hærens raketteksperter fra Redstone Arsenal. Wernher von Braun snakket der i to timer om Orbiter-prosjektet.

Amerikansk kunngjøring om satellittprosjekt

Samtidig med at Stewart-komiteen arbeidet med å velge bærerakett, arbeidet andre aktører for å få president Eisenhower til å gi grønt lys for et amerikansk satellittprosjekt. Hos mange var det en følelse av at det hastet, ut fra en økende frykt for at Sovjetunionen skulle annonsere et slikt prosjekt før USA. Det førte frem til et møte 27. juli 1955 mellom lederen for National Science Foundation, en representant for Utenriksdepartementet og president Eisenhower. Eisenhower gikk der med på å annonsere USAs satellittplaner 29. juli 1955, uten å vente på at Stewart-komiteen skulle bli ferdig med sitt arbeid.

Selve offentliggjøringen stod presidentens pressetalsmann, James Hagerty, for. Den 29. juli 1955 annonserte han: «På vegne av Presidenten annonserer jeg med dette at Presidenten har godkjent planer om at dette landet skal ta sikte på å skyte opp små satellitter i jordbane som ledd i USAs deltakelse i Det internasjonale geofysiske år...Dette programmet vil for første gang i historien gjøre det mulig for forskere over hele verden å foreta vedvarende observasjoner i områder utenfor Jordens atmosfære.»

Fra pressekonferansen 29. juli 1955 der USAs satellittprogram ble annonsert. Fra venstre i første rad: Alan Waterman, James Hagerty, S. Douglas Cornell og Alan Shapley. Fra venstre i andre rad: J. Wallace Joyce og Athelstan Spilhaus.

Sovjetisk kunngjøring om satellittprosjekt

Fire dager senere rapporterte medier i Moskva at Sovjetunionen kom til å plassere en satellitt i bane i løpet av Det internasjonale geofysiske år. Ifølge et oppslag i New York Herald Tribune 3. august 1955 hadde en russisk fysiker sagt at Sovjetunionen kom til å skyte opp en satellitt i 1957 og at den kom til å være større enn noen satellitt USA kunne makte å få opp. Den uttalelsen kom under den årlige kongressen til IAF, som det året fant sted i København.

Den sovjetiske IAF-delegasjonen kunngjør at også Sovjetunionen akter å sende opp en satellitt under Det internasjonale geofysiske år. Med ansiktet mot fotografen ses fra venstre: Veresjetin, Sannikov, Kyrill Ogorodikov og Leonid Sedov.

Mannen som kom med uttalelsen var Leonid Sedov, lederen for den sovjetiske IAF-delegasjonen. Han uttalte seg forsiktig og generelt: «Teknisk sett er det mulig å bygge en større satellitt enn det som det skrives om i avisene vi har hatt anledning til å lese i dag. I forholdsvis nær fremtid kan det forventes at Sovjetunionen vil gjennomføre et slikt prosjekt. Jeg vil ikke her og nå komme med noen konkret dato.»

De sovjetiske reaksjonene må ha vært en slags politiske «reflekser» og mest uttrykk for at landet ikke skulle være dårligere enn USA. I juli/august 1955 fantes det ennå ikke noe offisielt sovjetisk satellittprogram. Først 30. januar 1956 gjorde den politiske toppledelsen i Sovjetunionen et offisielt vedtak om at landet skulle skyte opp en satellitt.

Uansett forelå det nå et offisielt vedtak på høyeste politiske hold i USA om at landet skulle ta sikte på å skyte opp satellitter. Enn så lenge var det i stor grad en prinsippbeslutning. Det amerikanske satellittprosjektet hadde ikke fått noe navn. Stewart-komiteen hadde heller ikke kommet med noen anbefaling om hvilken kombinasjon av bærerakett og satellitt som skulle velges. Tvert imot var den utover i juli 1955 delt i synet på hvilket forslag som best kunne oppfylle de ønskene man hadde for Det internasjonale geofysiske år. Valget stod mellom Orbiter-prosjektet med Hærens Redstone-rakett på den ene siden og satellittforslaget fra NRL med NRLs Viking-rakett på den andre siden.

NRLs forslag

Styrken i forslaget fra NRL var utvilsomt selve satellitten med instrumentene der og systemene for å overføre data til bakken og spore satellitten i dens bane. I disse inngikk en stor grad av miniatyrisering, noe som i dag er vanlig, men som var noe nytt i 1955.

Som bærerakett vurderte man to varianter av Viking-raketten. Den ene versjonen hadde et M-10 Viking første trinn med væskemotor og to trinn med faststoffmotorer, den andre var en totrinns M-15 Viking med væskemotorer i de to første trinnene og faststoffmotor i det tredje trinnet.

M-10 var en modifisert utgave av en forskningsrakett Marinen hadde brukt og som på syv oppskytinger mellom 1950 og 1954 hadde nådd høyder på over 320 km. M-15 var en M-10 med en Aerobee-Hi med væskemotor som andre trinn. Etter oppdrag fra NRL hadde Aerojet General Corporation brukt to år på å utvikle Aerobee-Hi. Raketten hadde ennå ikke vært brukt og hadde sin første oppskyting planlagt til august 1955.

Aerobee-Hi-rakett på tralle.

En ulempe med M-15 var at det ville ta lenger tid å få den versjonen klar enn for M-10. Årsaken var konstruksjon og utprøving av kontrollsystemer for det andre trinnet. Mens det ville ta to år å ha en M-10-versjon klar til å skyte opp en satellitt, ville det ta seks måneder mer for M-15.

For forskere som var interessert i å få gode data om ionosfæren og rommet utenfor, var det klart at NRLs forslag hadde sterkest appell.

Hærens forslag

Fra Hæren og Office of Naval Research (ONR) kom det 1. juli 1955 et forslag som var betydelig endret i forhold til et opprinnelig forslag fra von Braun fra september 1954. Nå ble det foreslått å bruke faststoffmotorer av typen Sergeant i det andre, tredje og fjerde trinnet istedenfor Loki-motorer. I selve satellitten i Orbiter-prosjektet hadde man dessuten tatt inn utstyr for sende ut radiosignaler slik at satellitten kunne spores med bakkestasjoner.

Luftforsvarets forslag

Det forelå også et tredje forslag, fra det amerikanske luftforsvaret. I forslaget inngikk en inngående utredning av hva slags vitenskapelige data man kunne få fra en 34 kg tung satellitt skutt opp med Atlas-raketten som da var under utvikling.

Et stort problem med dette forslaget var at det uunngåelig ville innvirke på utviklingen av Atlas som langdistanserakett, hvilket var formålet med raketten. Tidsplanen for Atlas tilsa dessuten at en eventuell satellittoppskyting med en bærerakett basert på Atlas tidligst ville komme våren 1958. Det ga en ubehagelig liten tidsmargin for å skyte opp en satellitt innen Det internasjonale geofysiske år var omme. Stewart-komiteen skrinla derfor nokså fort dette forslaget.

Stewart-komiteen med flertallsinnstilling

Syv av medlemmene i Stewart-komiteen møttes igjen 3. august 1955 for å begynne arbeidet med å komme frem til et endelig forslag. Ett av medlemmene, Robert McMath, måtte melde forfall på grunn av sykdom. Neste dag, 4. august, hadde komiteen gjort et vedtak og sendte rapporten sin til Quarles.

I rapporten anga komiteen først en del generelle forhold som den mente måtte være på plass for at prosjektet skulle lykkes uansett hvilket forslag som ble valgt. Blant dem var at vekten på satellitten måtte være under 23 kg (50 engelske pund) og at laveste punkt i banen ikke måtte være høyere enn 240-320 km.

Etter å ha vurdert en rekke kriterier konkluderte komiteens flertall med at den anbefalte å bruke M-15 med en Aerobee-Hi med væskemotor som andre trinn og en faststoffmotor i det tredje trinnet.

Oppskyting av en Redstone-rakett.

Tre av komitemedlemmene mente at M-15 hadde en bedre reservemargin enn Redstone som ferdig utviklet bærerakett, selv om Redstones første trinn hadde en skyvekraft på over det dobbelte av hva M-15 ville ha. M-15 ville få tre trinn og bare én motor i hvert av de to øverste trinnene. Redstone ville få fire trinn med klynger med mer enn én motor i det andre og tredje trinnet. De tre komitemedlemmene mente den økte kompleksiteten i Redstone gjorde det mer sannsynlig at M-15 ville fungere.

To av komitemedlemmene var uenig i denne vurderingen. De mente at Redstone var det beste alternativet som bærerakett. De mente Redstone hadde mer kraft og fleksibilitet og færre mulige utviklingsproblemer. Den inngikk i et aktivt rakettvåpenprogram, var allerede under utprøving og hadde et eget oppskytingskompleks (Patrick Air Force Base i Florida), noe som i minimal grad ville forstyrre andre militære prosjekter.

Et viktig kriterium for løsningen som skulle velges, var at den i minst mulig grad skulle innvirke negativt på andre militære prosjekter. NRLs M-15-alternativ hadde ikke tilgang til et eget oppskytingskompleks. Med den løsningen ville man være helt avhengig av å få tilgang til utstyr og tid på et eller annet militært oppskytingskompleks, noe som innebar en betydelig risiko. Risikoen lå både i at militære prosjekter kunne bli forsinket og i at satellittprosjektet kunne bli forsinket fordi det måtte vente på tilgang til slike ressurser.

Det er viktig igjen å understreke at for begge rakettalternativene måtte det utvikles en del nytt utstyr. Nye motorer måtte bygges som skulle bruke drivstoffkombinasjoner som enten før ikke var brukt eller var dårlig utprøvet.

I komiteen endte man dermed opp med at tre personer var for forslaget fra NRL og to var for forslaget fra Hæren og ONR. De to siste sa at de ikke var eksperter på rakettvåpen, som var utgangspunktet for rakettene som var foreslått brukt, og valgte derfor å støtte flertallet.

Dermed endte det med at når det gjaldt alternativet for bærerakett, valgte komiteen å gå inn for M-15-raketten i NRLs forslag.

Vurderingen av hvilket alternativ for satellitt, instrumenter og bakkenett som skulle velges, ble lettere for komiteen. Her var det enstemmighet om at NRLs forslag var de to andre overlegent.

Stewart-komiteens anbefaling ble dermed at USA i sitt satellittprosjekt skulle utvikle og bruke NRLs M-15 Viking-bærerakett og skulle basere seg på NRLs forslag til satellitt og tilhørende utstyr. Ennå hadde imidlertid prosjektet ikke fått noe navn. Vanguard-navnet kom senere.

Med McMath intet Apollo-program?

McMaths fravær kan ha hatt en avgjørende rolle for hvilket forslag Stewart-komiteen til slutt gikk inn for. I ettertid erklærte nemlig McMath at han ville ha stemt for mindretallets forslag om å velge Orbiter-prosjektet og en Redstone-basert bærerakett. Om han hadde gjort det, kunne mindretallet lett ha blitt flertallet.

Dersom det hadde blitt stående tre mot tre med McMath til stede, kunne utfallet lett ha blitt at de to som «satt på gjerdet», hadde hoppet ned på den andre siden av det enn de faktisk gjorde.

Sett i ettertid er det liten tvil om at Orbiter/Redstone ville ha fått opp en satellitt langt tidligere enn både Sovjetunionen og Vanguard greide.

Jupiter C-raketten som ble skutt opp 20.09.1956.

Det illustreres ved at den amerikanske Hæren ved von Brauns gruppe den 20. september 1956 skjøt opp en rakett av typen Jupiter C på en 5300 km lang ferd. Jupiter C var basert på Redstone. Hvis rakettvåpenet hadde hatt et aktivt fjerde trinn, kunne det ha plassert en liten satellitt i jordbane. Gruppen hadde imidlertid da forbud mot å bruke midler til en satellittoppskyting fordi Vanguard var valgt som USAs satellittprosjekt.

Man kan godt spekulere videre langs denne hypotesen. Om USA hadde skutt opp en satellitt før Sovjetunionen, så ville USA aldri ha fått noe «Sputnik-sjokk». Ville president John F. Kennedy i 1961 likevel ha utfordret Sovjetunionen til et kappløp om bli første nasjon til å landsette et menneske på Månen og få det trygt tilbake til Jorden?

Da Kennedy kom med den utfordringen, lå det riktignok også andre momenter bak. Sovjetunionen hadde blant annet vært først til å plassere et dyr i jordbane, til å sende et ubemannet romfartøy både til kræsjlanding på Månen og rundt Månen, samt til å sende det første mennesket ut i rommet og få det trygt tilbake til Jorden. Men det er et interessant spørsmål om den samlede effekten av dem uten «Sputnik-sjokket» ville vært nok til en slik gigantsatsing i rommet som Apollo-programmet var.

I sin ytterste konsekvens er det ikke utenkelig at McMaths sykdomsfravær i begynnelsen av august 1955 førte til Apollo-programmet og til at mennesker dro til Månen. Selvfølgelig er dette en spekulasjon, men ikke en helt ubegrunnet sådan. Noe svar på dette spørsmålet vil vi aldri få.

USA velger satellittprosjekt

Senere ble det også kjent at komiteen helst ville ha valgt Hærens bærerakett (Redstone-basert) og Marinens (NRLs) satellitt, instrumenter og bakkenett. Et stort problem med den løsningen var den sterke rivaliseringen mellom våpengrenene (Hæren, Marinen og Luftforsvaret). Ingen våpengren ville vært villig til å yte personell, penger - tidvis til og med informasjon - til et prosjekt som en annen våpengren ville få mesteparten av æren for. Som et komitemedlem senere skrev: «Vi kom til at det var lettere å bryte grensen til rommet enn å bryte barrierene mellom våpengrenene.»

Statssekretær Quarles fikk altså en komiteinnstilling som var et resultat av en flertallsavgjørelse med fem mot to stemmer. Han la derfor saken frem for sitt «Policy Council». Etter at dette rådet hadde lyttet til argumentene fra representanter for Hæren og Marinen, besluttet rådet å utsette saken i to uker.

I løpet av disse to ukene var det hektisk aktivitet av støttespillere for både Hærens og Marinens forslag. Begge sider modifiserte sine forslag, prøvde å forbedre dem og forbedre de opprinnelige tidsrammene de hadde anslått. Etter oppfordring fra en representant for Hæren, foretok Stewart-komiteen en ny vurdering av de reviderte forslagene.

Konklusjonen på revurderingen ble at Stewart-komiteen holdt fast på sin opprinnelige anbefaling.

Den 9. september 1955 sendte statssekretær Quarles en offisiell kunngjøring til statssekretærene i Forsvarsdepartementet for Hæren, Luftforsvaret og Marinen om at NRLs forslag var valgt.

Vanskelige forhandlinger og samarbeidsproblemer

NRL innledet nå forhandlinger med Glenn L. Martin Company om videreutvikling av forskningsraketten Viking til en bærerakett. GLM hadde bygd Viking for NRL og var klar over at bedriften hadde en gunstig utgangsposisjon i forhandlingene. Det utnyttet den til fulle i det første forhandlingsmøtet.

I offentligheten ble Viking omtalt som Marinens Viking, ikke som GLMs eller Martins Viking. Nå forlangte representantene for GLM at satellittprosjektet skulle omtales som Martins satellittprosjekt, ikke som NRLs eller Marinens satellittprosjekt. Begge parter var fullt klar over hvilken prestisje som lå i et slikt prosjekt. For NRL var kravet uakseptabelt. Det eneste som kom ut av møtet var enighet om en mer formell fremgangsmåte med flere møter. Martin stod videre hardt på sitt synspunkt, hvilket var helt uakseptabelt for Marinen.

John P. Hagen.

Hos NRL ble John P. Hagen utnevnt som leder for hele satellittprosjektet. Milton Rosen fra NRL ble utnevnt til teknisk direktør.

Omsider fikk prosjektet også et navn: Vanguard («fortropp» på engelsk). Forslaget kom fra Rosens kone og ble godkjent av Marinens politiske ledelse i Washington, D.C.

Den 23. september 1955 ble det undertegnet en innledende kontrakt mellom Marinen og GLM om bærerakett til Vanguard. Ifølge kontrakten skulle bæreraketten være i stand til å plassere en nyttelast på 9,8 kg i en bane med en minste høyde på 320 km og en største høyde på opptil 1290 km. Oppskytinger fra Cape Canaveral i Florida og østover ville gi en inklinasjon på 30°. Alle komponenter i bæreraketten skulle også være i stand til å nå en inklinasjon på 45°.

Hos NRL var det stor glede over at denne milepælen var passert. Gleden varte imidlertid ikke lenge. Få dager senere fikk de vite at GLM hadde undertegnet en stor kontrakt med Luftforsvaret på bygging av strukturen til den nye, store interkontinentale raketten Titan. GLM var nå i full gang med å flytte de fleste av sine dyktigste ingenører til Denver i Colorado for å arbeide med Titan, istedenfor å beholde dem i Vanguard-prosjektet i Baltimore, Maryland.

Mange andre problemer gjenstod å løse. Ett av dem var å finne et egnet oppskytingssted. Verken Marinen eller NRL hadde noe eget oppskytingskompleks. De ønsket å få tilgang til Luftforsvarets anlegg ved Cape Canaveral. NRL hadde også store tekniske krav til bakkeutstyr for kommunikasjon med og følging av satellitten. Vanguard-prosjektets ledelse ønsket at slikt ble installert på Cape Canaveral, noe som ville bli dyrt.

Blokkhuset som Vanguard-prosjektet brukte under oppskytingene fra Cape Canaveral.

Alt sent i 1955 ble det klart at det ikke ville bli enkelt for Vanguard-prosjektet å få tilgang til disse ressursene. Offiserene i Luftforsvaret som hadde ansvaret for Cape Canaveral, mislikte tanken om at nytt utstyr skulle settes opp der bare på grunn av det som noen av dem anså som et nokså uvesentlig ikke-militært program.

Mot slutten av 1955 innså Vanguard-ledelsen at om de skulle bruke Cape Canaveral, måtte de bygge om en del av basen fra å være et sted for utprøving av rakettvåpen og til et oppskytingskompleks for bæreraketter for satellitter.

Tegning av Vanguard fra 1956.

I månedene som fulgte ble det lagt ned mye arbeid i å komme frem til endelige tekniske spesifikasjoner for bæreraketten Vanguard skulle benytte. Jo mer detaljert man gikk til verks, jo flere problemer dukket det opp som måtte tas stilling til. Dette gjaldt både satellitten og alle de tre trinnene i Vanguard-bæreraketten.

Hele tiden var det mange uoverensstemmelser mellom Vanguard-ledelsen og Martin Company. Uenigheten gikk både på tekniske detaljer og på hvem som skulle bestemme og ha ansvar for hva i prosjektet. Det var et langt og møysommelig arbeid å bli enige om størrelsen og vekten på nyttelasten bæreraketten skulle konstrueres for. Likeledes ble det nedlagt et betydelig arbeid i å lage spesifikasjoner for de tre trinnene i bæreraketten.

Først 29. februar 1956 var man omsider kommet frem til en spesifikasjon for Vanguard-bæreraketten. Den endelige kontrakten mellom NRL og Martin Company ble undertegnet så sent som 30. april 1956.

En oppskytingsplan for Vanguard og en god start

Fra det opprinnelige Viking-programmet med forskningsraketter som NRL hadde kjørt, var det to ubrukte raketter igjen, Viking 13 og 14. De ble vedtatt modifisert for bruk i Vanguard-prosjektet.

Prosjektet skulle starte med statiske prøveavfyringer, det vil si motoravfyringer der motoren stod fastmontert i en prøverigg. Derfra skulle man gå over til prøveoppskytinger. Den første, TV-0 (Test Vehicle 0), skulle være med en ett-trinnsrakett av den modifiserte Viking 13. TV-1 skulle være den modifiserte Viking 14 med et dødt andre trinn og et aktivt tredje trinn. TV-2 skulle være den første Vanguard-bæreraketten med to døde trinn over seg. TV-3 skulle være den første raketten med tre aktive trinn, mens TV-4 skulle ha den første satellittpakken. TV-5 skulle ha litt andre instrumenter enn TV-4, men også ha med en satellitt.

Hver ferdigbygd Vanguard-bærerakett skulle også gjennom en statisk avfyring av motoren i det første trinnet, før raketten skulle skytes opp. Selve motoren hadde tidligere vært hos GLM. Formålet med prøveavfyringen var å kontrollere at motoren var korrekt montert og at alle øvrige systemer i bæreraketten fungerte som de skulle.

Etter at man hadde analysert ytelsen til prøverakettene, skulle man så starte oppskytingsprogrammet med de seks satellittene med ulike vitenskapelige instrumenter.

TV-0 ble skutt opp fra Cape Canaveral 8. desember 1956. Den ble i hovedsak brukt til å prøve ut nye telemetrisystemer og var vellykket.

TV-0 på oppskytingsplattformen.

Forsinket, men god, fortsettelse

Planen var å skyte opp TV-1 i februar 1957. Den var nå blitt en rakett med to aktive trinn. Det andre trinnet var i realiteten en prototyp på faststoffraketten som til slutt skulle utgjøre det tredje trinnet i Vanguard-bæreraketten.

Oppskytingen av TV-1.

Under forberedelsene til TV-1 dukket det opp mange problemer både i hangaren der raketten ble forberedt for oppskyting og ute på plattformen. Selv om det var forholdsvis små problemer, tok det mye tid å løse dem. Det ble fort klart at en oppskyting i februar 1957 var utelukket.

Først sent i mars 1957 hadde man fått montert opp TV-1 med sine to trinn på en gammel prøveplattform for Viking ved Cape Canaveral. Tidlig i april startet de statiske prøvene. April forsvant imidlertid med TV-1 stående på plattformen.

Klokken 01.29 lokal tid 1. mai 1957 dro endelig den andre prøveraketten i Vanguard-prosjektet av gårde.

Hovedformålet var å prøve ut en prototyp av Vanguard-bærerakettens tredje trinn, som her var andre trinn. Man skulle prøve ut hvordan det lot seg sette i rotasjon, separere fra trinnet under, hvordan motoren startet og hvor godt trinnet fulgte den planlagte banen. Alle formålene ble oppnådd i en vellykket test.

Forsinkelser og økte kostnader

Sommeren 1957 var Vanguard-prosjektet betydelig på etterskudd i forhold til sin opprinnelige timeplan. Samtidig ble det klart at prosjektet kom til å bli mye dyrere enn de opprinnelige anslagene sa.

Ingeniører hos GLM monterer styremekanismen i det andre trinnet på en Vanguard-bærerakett.

I mars 1956 var kostnaden til Vanguard-rakettene anslått å ville bli 28,1 millioner dollar. Et drøyt år senere, i mai 1957, var dette mer enn doblet til 57,111 millioner dollar. På samme tid lå det an til at den totale kostnaden for Marinen, inkludert arbeid på radiosporing, telemetri og selve satellittene ville overstige 96 millioner dollar.

I de første to årene hadde prosjektet hatt en vanskelig økonomisk situasjon med usikre finansieringskilder. Et av de mange problemene som prosjektledelsen hadde i de to årene, var til enhver tid å skaffe midler. Prosjektet hadde i den tiden ikke noen rammebevilgning fra politiske myndigheter, slik NASA i dag har. Først i august 1957 fikk Vanguard-prosjektet en solid bevilgning fra Kongressen, via Forsvarsdepartementet.

Vanguard et sivilt prosjekt?

Mange synes kanskje det er vanskelig å se på Vanguard som et sivilt program, siden det i praksis ble gjennomført av NRL og Marinen. Men et sivilt prosjekt var det. Prosjektet ble på toppen styrt av National Academy of Sciences (NAS) og med utelukkende sivile, vitenskapelige formål. Det var ingen militære formål med Vanguard. Den militære ekspertise fra NRL var helt nødvendig for prosjektet fordi det ikke eksisterte tilstrekkelig sivil ekspertise på rakett- og satellitteknologi.

I juni 1957, rett før Det internasjonale geofysiske år skulle starte, var det et møte mellom flere internasjonale forskere ved NAS. Da Hagen svarte på spørsmål, snakket han gjentatte ganger om «NRLs satellitt». Et yngre medlem av NAS fant det på sin plass å korrigere ham med «The National Academys satellitt, dr. Hagen».

Episoden illustrerte hvor viktig det var for NAS stadig å understreke at dette var et ikke-militært program.

Problemer og store forsinkelser med TV-2

Selv om man hadde to vellykkede oppskytinger bak seg, var fremdriften i programmet langt dårligere enn planlagt. Flere underleverandører til GLM hadde tidlig vinteren 1956/57 sagt at de ikke ville greie å levere deler til de oppsatte fristene. Forsinkelsene i prosjektet var en kontinuerlig hodepine for prosjektledelsen.

Å få den tredje prøveraketten, TV-2, fra GLMs produksjonsanlegg til Cape Canaveral og videre ut til oppskytingskomplekset der ble en over fem måneder lang problemfylt prosess.

Utvendig så TV-2 ut som en komplett Vanguard-bærerakett, men var det ikke. Riktignok var alle tre trinnene på plass, men bare det første trinnet hadde drivstofftanker og var utstyrt med sin General Electric X-405 væskemotor. Det andre og tredje trinnet hadde verken drivstoff eller motor.

Det andre trinnet til en Vanguard-bærerakett heises på plass.

Hos GLM hadde man store problemer med produksjonen av TV-2. GLM ba til slutt NRL om at raketten skulle sendes til Cape Canaveral uten å være helt ferdig og uten at alle systemer var utprøvd hos GLM. Svært motvillig godtok NRL til slutt dette, for i det hele tatt å komme videre i prosjektet.

Tidlig i juni 1957 ankom TV-2 til Cape Canaveral. Nye problemer dukket opp. Inspeksjon av raketten der viste at det var fint filstøv, metallspon og skitt i både drivstofftankene og motoren. Tankene kunne ingeniørene ved Cape Canaveral rengjøre, men ikke motoren. For dem var det umulig. Den måtte sendes tilbake til General Electrics fabrikk i Malta, New York.

Mange av de modifikasjonene av raketten som skulle vært gjort hos GLM, måtte isteden tas ute i felten ved Cape Canaveral. Noen av endringene var så fundamentale at de i realiteten var konstruksjonsendringer. Å få til det ved Cape Canaveral var ofte meget vanskelig. Der hadde de i mange tilfeller ikke de nødvendige verktøyer, maskiner og reservedeler for den type arbeid. Cape Canaveral var ikke ment å være et produksjonsanlegg, men et sted der en ferdig rakett skulle kontrolleres, settes sammen, få på nyttelast og skytes opp.

Juli kom og gikk og det ble langt utover i august 1957 før man begynte å nærme seg en statisk avfyring av TV-2. Nedtellingen til det første forsøket på en statisk prøve 22. august 1957 måtte imidlertid avbrytes og hele forsøket oppgis.

Arbeidere i beskyttelsesdrakter fyller salpetersyre på det andre trinnet til en Vanguard-bærerakett.

Ved en anledning den sommeren kom kontreadmiral Rawson Bennett, øverste leder for NRL, på besøk. Han hadde da møte med blant andre Daniel Mazur, lederen for NRL-gruppen som arbeidet ved Cape Canaveral. Bennett spurte da: «Hva i all verden er det som går galt her nede?» Mazur svarte: «Bare én ting: Istedenfor å sende oss raketter, sender Martin oss søppel.»

Prosjektledelsen ved NRL i Washington, D.C. delte Mazurs irritasjon over situasjonen. Prosjektets tekniske direktør, Milton Rosen, mente at GLMs konstruksjonsarbeid på Vanguard-bæreraketten i det store og hele var fremragende. Samtidig beklaget han seg over at selve byggearbeidet til tider var så dårlig at det virket som om de som utførte arbeidet nærmest var likegyldige til det de gjorde.

Utover i august og september 1957 ble det gjort flere forsøk på å gjennomføre en statisk prøve med TV-2. Alle ble avbrutt før de kunne gjennomføres. Oktober var godt i gang da man endelig, på syvende forsøk, fikk kjørt en vellykket statisk prøve.

Oppskytingen av TV-2.

I andre halvdel av oktober 1957 måtte to oppskytingsforsøk avlyses lenge før nedtellingen nådde null. Omsider lyktes man med å få TV-2 av gårde 23. oktober 1957.

Dette var den første egentlige Vanguard-bæreraketten, der bare det første trinnet var aktivt. Det fungerte helt som forutsatt og hele ferden var en suksess. Raketten fløy opp til en høyde av 175 km og 540 km bort fra oppskytingsplattformen. Der plasket delene ned i Atlanterhavet, som planlagt.

De involverte i Vanguard-prosjektet følte nok mer lettelse over å ha lagt TV-2 bak seg enn glede over en vellykket prøve. Ifølge en av dem var det en utbredt lettelse av å være kvitt TV-2 og at mange nok tenkte «la bare fiskene beholde den».

Da TV-2 endelig forlot oppskytingsplattformen og dro av gårde, hadde det imidlertid skjedd dramatiske endringer for Vanguard-prosjektet. Sputnik 1 var blitt skutt opp 4. oktober 1957 som den første menneskelagede gjenstand i jordbane. Frem til det skjedde hadde Vanguard-prosjektet arbeidet uten noen særlig interesse eller oppmerksomhet fra verken media eller offentligheten. Den situasjonen ble dramatisk forandret med Sputnik 1.

Jupiter og Jupiter C

Jupiter var en mellomdistanserakett med en rekkevidde på 1600-2400 km basert på Redstone-raketten. Den ble utviklet ved Army Ballistic Missile Agency (ABMA) ved Redstone Arsenal i Huntsville, Alabama. ABMA ble ledet av generalmajor John Medaris. Wernher von Braun ledet gruppen som utviklet Jupiter-raketten.

Bakkebesetning trener på å gjøre klar en Jupiter-rakett til oppskyting.

Jupiter C var en rakett med tre trinn laget for utprøving av tilbakevendingskapsler. (C-en i Jupiter C stod for «Composite Re-entry Test Vehicle».) Dette var kapsler som på en operativ mellomdistanserakett skulle inneholde et kjernefysisk våpen («atombombe»).

Det andre trinnet på Jupiter C bestod av en klynge med 11 Baby Sergeant faststoffmotorer. Det tredje trinnet var en klynge på tre slike motorer.

Oppskyting av en Jupiter-rakett.

Mellomdistanseraketten Jupiter og Jupiter C var to forskjellige raketter, selv om begge var basert på Redstone-raketten. Jupiter C hadde et første trinn der drivstofftankene i Redstone var forlenget. Første trinn var derfor en modifisert Redstone. På toppen av dette trinnet ble det så plassert ett, to eller tre mindre trinn, som til sammen ble Jupiter C og senere også Juno.

Jupiter var en egenutviklet rakett. Selv om også den var basert på Redstone, var Jupiter ikke bare en modifisert Redstone. Jupiter C var heller ikke en modifisert Jupiter.

Den noe forvirrende navnelikheten mellom Jupiter og Jupiter C kom av at Jupiter C, som nevnt, ble brukt til utprøving av de tilbakevendingskapslene som Jupiter skulle benytte.

Jupiter-raketten hadde for kort rekkevidde til å nå fra USA til Sovjetunionen. USA utviklet langdistanseraketter (interkontinentale raketter) til det formålet. Jupiter ble utplassert ved baser i Syd-Italia og Tyrkia. Derfra kunne rakettene nå mål i Sovjetunionen med sine kjernefysiske våpen.

Den første oppskytingen av en Jupiter C fant, som nevnt ovenfor, sted 20. september 1956. Formålet var å prøve ut de tre trinnene. Raketten hadde derfor ikke med noen tilbakevendingskapsel. Isteden hadde raketten et fjerde «trinn» som var en ballastbeholder fylt med sand. Raketten knuste alle tidligere høyderekorder for en menneskelaget gjenstand da den nådde opp til 1098 km over jordoverflaten og fløy 5300 km bort fra oppskytingsstedet.

Jupiter C kunne helt klart ha plassert en satellitt i jordbane på denne oppskytingen, om USA hadde ønsket det. Et fjerde trinn med én Baby Sergeant-motor ville vært nok til dette.

En ingeniør ved JPL, Al Hibbs fortalte senere: «Jeg husker at en eller annen foreslo at vi bevisst skulle sørge for at målet med forsøket ikke ble nådd, det vil si at nyttelasten vi skjøt opp feilet i å komme tilbake og ble der oppe - i bane.»

Jupiter C og amerikansk forbud mot satellittoppskyting

Hæren hadde imidlertid et eksplisitt forbud mot å bruke Jupiter C til satellittoppskytinger. President Eisenhower og regjeringen hadde som krav at den første amerikanske satellitten skulle skytes opp med en rakett som ikke åpenbart var et rakettvåpen for militær bruk. Et annet krav var at satellitten helt uomtvistelig skulle ha sivile, vitenskapelige formål.

Den 18. juli 1955 hadde topplederne i England, Frankrike, Sovjetunionen og USA et møte i Genève, Sveits. President Eisenhower foreslo der overfor Sovjetunionens statsminister Nikolai Bulganin en avtale om «åpne himler» («Open Skies»). Kort fortalt var tanken at de ulike landene skulle tillate overflyvninger av rekognoseringsfly fra andre land. Formålet var å unngå at noe land laget seg store lagre av farlige våpen. På sikt var tanken å bruke en slik gjensidig overvåkning til å ruste ned. Sovjetunionen avslo Eisenhowers forslag.

USA hadde et desperat behov for etterretning om hva som foregikk i Sovjetunionen, et land som var svært lukket. Sovjetunionens avslag på forslaget om «åpne himler» gjorde at Eisenhower og hans administrasjon var usikre på hvordan Sovjetunionen ville reagere på at satellitter begynte å passere over landet, særlig om det var militære satellitter. For USA var det uhyre viktig å få skapt presedens for en praksis om at satellitter fritt kunne passere over alle deler av jordkloden.

Før satellitter ble skutt opp, var det uavklart hvor høyt opp et lands suverenitet strakte seg og gjaldt. Et land hadde full rett til å nekte andre lands fly å komme inn i sitt luftterritorium. Det var veletablert internasjonal praksis alt i 1950-årene. Men hvor høyt opp et lands luftterritorium og suverenitet strakte seg, var det ingen enighet eller etablert praksis for.

I dypeste hemmelighet holdt den gang CIA og det amerikanske luftforsvaret på med å utvikle sine første rekognoseringssatellitter («spionsatellitter») i et prosjekt kalt WS-117L. Man fryktet sterke reaksjoner fra Sovjetunionen om den første amerikanske satellitten hadde et åpenbart militært opphav.

Derfor var USA svært opptatt av at den første amerikanske satellitten skulle være en sivil satellitt med sivile formål. En slik satellitt skulle skape presedens og aksept for at satellitter uforstyrret og legalt kunne passere over alle deler av Jorden, også over Sovjetunionen. Den beste måten dette kunne gjøres på, var å starte med sivile satellitter - eller enda bedre: at Sovjetunionen skjøt opp den første satellitten uten at USA kom med noen klager på dette.

For Eisenhower-administrasjonen var den langsiktige målsettingen om å få aksept for at satellitter fritt kunne gå i alle baner, langt viktigere enn en kortsiktig gevinst ved å få opp den første satellitten. Derfor var det helt uaktuelt for presidenten å gi grønt lys til at ABMA kunne få bruke en Jupiter C-variant til å skyte opp satellitter med.

Til tross for Sovjetunionens negative svar på forslaget om «åpne himler» startet USA i dypeste hemmelighet med ulovlige overflyvninger over Sovjetunionen. De foregikk med det nyutviklede spionflyet U-2.

USAs U-2 skaffet i flere år særdeles viktige etterretningsdata om Sovjetunionens rakettprogrammer.

I juli 1956 trengte et U-2 spionfly for første gang inn over sovjetisk territorium. Da flyvningene startet, hadde Sovjetunionen ingen måter for å skyte ned U-2-flyene på, selv om landet nok visste om dem. Sovjetunionens egne jagerfly nådde ikke så høyt opp som til der U-2 fløy, vel 20 000 m over bakken. Landet hadde heller ikke bakke-til-luft-raketter som kunne greie dette. Derfor kunne U-2 fortsette sine ulovlige flyvninger over sovjetisk territorium utover 1950-årene.

U-2-flyvningene over Sovjetunionen fortsatte frem til 1. mai 1960. Den dagen ble et U-2-fly med Francis Gary Powers som pilot skutt ned over Sovjetunionen, mens flyet var på et spiontokt fra Peshawar i Pakistan til Bodø i Norge. Powers ble strengt tatt ikke skutt ned med en fulltreffer. Bakke-til-luft-raketten som ble skutt mot flyet hans, eksploderte like ved. Sjokkbølgene fra eksplosjonen førte til at høyre stabilisatorfinne brakk av. Flyet ble ustabilt og vippet bakover, vingene ble overbelastet og brakk av. Dermed var det slutt på U-2-flyvningene over Sovjetunionen.

Nå var det også et annet moment som var sterkt til stede da det ble besluttet at USAs første satellittprogram ikke skulle han noen tilknytning til programmet for utvikling av ulike rakettvåpen. Sistnevnte ble ansett å være av den aller høyeste prioritet for USAs forsvar og fremtid. Om det skulle bakes inn et satellittprogram sammen med rakettvåpenprogrammet, fryktet mange at satellittdelen ville ta ressurser fra utviklingen av rakettvåpen. En fryktet konsekvens av det var at utviklingen av rakettvåpen ville lide under dette og ta lenger tid enn om det var et eget program.

Sputnik 1 og Jupiter C

Sent i 1956 ga Forsvarsdepartementet klarsignal til at ABMA skulle utvikle og skyte opp 12 Jupiter C-raketter i Hærens program for å utvikle en tilbakevendingskapsel.

Mens de to første Jupiter C-oppskytingene i 1957 gikk dårlig, var den tredje - 8. august 1957 - vellykket. For første gang lyktes det å få tilbakevendingskapselen tilbake i god stand. Dermed hadde USA løst problemet med hvordan man skulle frakte et kjernefysisk våpen frem mot mål på bakken. For USA var det et uhyre viktig skritt videre i landets rakettvåpenprogram. Så viktig var dette at president Eisenhower fortalte om det i en fjernsynsoverført tale om vitenskap og forsvar 7. november 1957.

Jupiter C-raketten klargjøres for oppskytingen i august 1957.

Tilbakevendingskapsel for utprøving med Jupiter C.

Lederen for ABMA, generalmajor Medaris, ga nå ordre til at prøveprogrammet for tilbakevendingskapsler skulle stoppes. De gjenværende Jupiter C-rakettene, «...ni dyrebare raketter i ulike stadier av fullførelse...skal holdes av til andre og mer spektakulære formål».

John Medaris.

Med «andre og mer spektakulære formål» mente den noe egenrådige og handlekraftige Medaris en satellittoppskyting. To ganger i 1956 hadde Medaris og kollegene hans, deriblant von Braun, bedt om tillatelse til å sette i gang sitt eget satellittprogram, formelt som en reserve til Vanguard. Begge gangene hadde Forsvarsdepartementet avslått søknadene. Medaris' gruppe var imidlertid ikke innstilt på å ta et nei for et nei.

I oktober 1957 var Forsvarsdepartementet midt oppe i skifte av ledelse. Forsvarsminister Charles Wilson hadde annonsert at han ville gå av. Hans utnevnte etterfølger, Neil McElroy, reiste nå rundt til noen av landets militæranlegg for å få orienteringer der.

Den 4. oktober 1957 var McElroy, av alle steder, nettopp hos ABMA ved Redstone Arsenal. Sammen med ham var flere høytstående offiserer, også fra Hæren. Dette ga Medaris og von Braun en gyllen anledning til nok en gang å fremsette ønsket om at de fikk en rolle i landets satellittprogram.

Etter en orientering og omvisning av anlegget om dagen var det om kvelden en sosial sammenkomst. Stemningen var god og avslappet da Medaris' presseoffiser kom stormende inn i rommet. Uten å be om unnskyldning brøt han inn i samtalene og sa: «General. I radio er det nettopp kunngjort at Sovjetunionen har skutt opp en satellitt! Den sender radiosignaler på en vanlig frekvens. En av våre lokale radiooperatører har lyttet til den.» Nyheten om Sputnik 1 hadde nådd ABMA.

Et øyeblikks stillhet fulgte. Så fosset ordene ut av von Braun. «Vi visste at de ville gjøre det. Vanguard kommer aldri til å greie det. Vi har utstyret som trengs liggende klart. For Guds skyld, slipp oss løs og la oss gjøre noe! Vi kan få opp en satellitt i løpet av 60 døgn, Mr. McElroy! Bare gi oss grønt lys og 60 døgn.» Ordstrømmen fra von Braun fortsatte.

Det tok noe tid før Medaris fikk avbrutt von Braun lenge nok til å si at 60 døgn var for kort tid. Han mente at Hæren og dens partner, JPL med satellitten, ville trenge 90 døgn.

Werner von Braun fikk realisert flere av sine drømmer, både å sende opp satellitter og mennesker i rommet. Sin drøm om selv å få reise i rommet, forble imidlertid en drøm.

Verken 60 døgn eller 90 døgn var noe særlig dristig tidsanslag. Jupiter C var utprøvd, og det ville neppe ta mye tid å gjøre de modifikasjonene som skulle til for at den skulle skyte opp en satellitt.

McElroy var ennå ikke forsvarsminister og kunne derfor ikke etterkomme von Brauns ønske om et klarsignal. Både Medaris og von Braun hadde imidlertid et klart inntrykk av de ville få grønt lys så snart McElroy overtok som forsvarsminister 9. oktober 1957.

Handlekraftige Medaris så derfor ingen grunn til å vente på et formelt klarsignal. Han ga von Braun og kollegene hans ordre om å ta ut «Missil 29», en av Jupiter C-rakettene de hadde lagt på lager, og begynne å arbeide på den.

Medaris vedgikk senere at han her tok en sjanse. Han var imidlertid overbevist om at han ville få grønt lys i løpet av en uke. Den uken var altfor verdifull til å skusles bort. Dersom han da ennå ikke hadde fått tillatelse til å sette i gang, skulle han nok finne en måte til å «kamuflere» det forholdsvis lille pengebeløpet de måtte bruke på dette.

McElroy ga imidlertid ikke noe klarsignal til ABMA da han overtok som forsvarsminister. Den ene uken etter den andre passerte. Medaris fant snart ut at utgiftene som han hadde autorisert, vokste og ble bekymringsfullt høye. Da det var gått tre uker uten at han hadde hørt noe fra Forsvarsdepartementet, begynte han å våkne om nettene og snakke med seg selv.

Medaris' nattesøvn hadde nok vært mye bedre om han hadde visst om et direktiv fra president Eisenhower til utgående forsvarsminister Wilson. En av de siste ordrene fra Eisenhower til Wilson var et direktiv som ble utstedt om morgenen 8. oktober 1957. Der ga Eisenhower ordre om at «Hæren skal umiddelbart gjøre Redstone klar som en reserve for Marinens Vanguard». Nå tok det én måned før det offisielle direktivet om at Hæren skulle starte et satellittprosjekt nådde frem fra Forsvarsdepartementet og til Redstone Arsenal. Det skjedde først 8. november 1957.

Med oppskytingen av Sputnik 1 kunne USA oppheve sin selvpålagte restriksjon om at landets første satellitt måtte være av sivil natur.

Sputnik 1 snur tilværelsen oppned for Vanguard

Helt siden Vanguard-prosjektet startet, hadde man hatt problemer med å få nok penger til prosjektet. Prosjektet hadde heller ikke noen særlig høy prioritet i forhold til for eksempel militære prosjekter.

Offisielt (og reelt) var formålet med Vanguard-prosjektet å få en satellitt opp i jordbane i løpet av Det internasjonale geofysiske år. Den, og etterfølgende satellitter, skulle ha instrumenter for ulike observasjoner av Jorden og omgivelsene i rommet rundt Jorden. Andre ambisjoner hadde man ikke.

Oppskytingen av Sputnik 1 førte til dramatiske endringer for Vanguard. Brått ble det Vanguard som, i medias og meningmanns øyne, skulle rette opp igjen USAs store prestisjenederlag ved at Sovjetunionen sendte opp historiens første satellitt.

Lyndon Johnson.

Bare få timer etter Sputnik 1-oppskytingen ba Lyndon Johnson om en komplett og omfattende undersøkelse av tilstanden til USAs prosjekter innen rakettvåpen og satellitter. Johnson gjorde det i egenskap av leder for en komite i Senatet. (Samme Johnson ble i 1960 valgt til visepresident under president John F. Kennedy. I egenskap av visepresident spilte Johnson da en sentral rolle i å meisle ut et fremtidig bemannet romprogram for USA, som endte med Apollo-programmet. Johnson overtok som president i USA da Kennedy ble myrdet 22. november 1963. Deretter vant Johnson presidentvalget i 1964 og satt som president frem til Richard Nixon overtok i januar 1969.)

Hagen og Bennett stilte 9. oktober 1957 i møter med komiteer i Kongressen for å orientere om Vanguard-prosjektet. Der møtte også oberst Austin Betts fra Hæren. Han svarte på spørsmål om muligheten for å bruke Hærens Jupiter C-rakett som en reserve for Vanguard for en amerikansk satellitt.

I tillegg til Johnsons initiativ etter Sputnik 1 ba president Eisenhower selv om en egen orientering om Vanguard. Datoen for når den fant sted er usikker, men antakelig ble den holdt 8. oktober 1957. Orienteringen ble den gitt av Hagen og William Holaday. Holaday var nettopp blitt utnevnt som direktør for rakettvåpen i Forsvarsdepartementet.

Ingeniører monterer nyttelastdekselet på toppen av en Vanguard-bærerakett.

Både Hagen og Holaday understreket overfor Eisenhower at Vanguard var i en utviklingsfase. Ennå hadde man verken en bærerakett eller satellitt som var å anse som operative. Ved Cape Canaveral arbeidet man på den tiden med å klargjøre TV-2 for oppskyting. TV-2 bestod av et aktivt første trinn, men med modeller uten motorer som andre og tredje trinn. Til da var det ennå ikke skutt opp en komplett Vanguard-bærerakett. Den første Vanguard-bæreraketten, TV-3 som var planlagt skutt opp i desember 1957, var ennå på fabrikken.

Også TV-3 var en prøverakett, som for første gang skulle prøve ut alle de tre trinnene. Formålet med den oppskytingen var å se hvordan selve bæreraketten fungerte. Riktignok var det planen å ha med en liten nyttelast på knapt 2 kg. Gikk alt bra, ville den bli plassert i jordbane, men det var definitivt ikke hovedformålet med TV-3.

Hagen, Holaday og alle som arbeidet i Vanguard-prosjektet ble derfor overrasket og forskrekket da Det hvite hus 9. oktober 1957 sendte ut en pressemelding der det het at USA kommende desember skulle skyte opp en rakett med en satellitt.

I pressemeldingen, som ble sendt ut av presidentens pressesekretær Hagerty, stod det blant annet: «I mai 1957 bestemte de som arbeider med USAs satellittprogram at små, kuleformede satellitter skal skytes opp for prøveformål i løpet av 1957. Formålet er å undersøke at raketten, instrumenteringen og bakkestasjonene fungerer slik at den første fullt instrumenterte satellitten kan skytes opp i mars 1958. Den første av disse prøverakettene er planlagt skutt opp i desember dette året.»

Ordlyden i pressemeldingen gjenspeilet for så vidt det Hagen og Holaday hadde sagt til presidenten. I pressemeldingen stod det ikke at Vanguard-prosjektet skulle skyte opp en satellitt i desember 1957, bare at det var planlagt skutt opp en rakett som kunne ha med en satellitt.

Slik ble imidlertid saken ikke fremstilt i amerikanske media. Der vrimlet det med fortellinger om at USAs svar på Sovjetunionens utfordring i rommet skulle være oppe i jordbane innen utgangen av året.

I den for amerikanerne sterkt følelsesmessige tiden etter Sputnik 1 var det nok for mye forlangt å forvente at journalister skulle greie å skille mellom planer for en prøveoppskyting av en bærerakett og planer for å plassere en satellitt i jordbane.

For den jevne amerikaner ble fra nå av Vanguard-prosjektet USAs svar på Sovjetunionens utfordring i rommet. Vanguard skulle, trodde personen i gata, rette opp den prestisjen USA i verdens øyne hadde mistet da Sputnik 1 ble skutt opp.

Brått var det slutt på at Hagen og de andre som arbeidet med Vanguard, kunne slite med sine problemer og frustrasjoner i ro. Nå var de plutselig i sentrum for en enorm offentlig interesse med kolossale forventninger til hva de kunne utrette.

Vanguard får en amerikansk konkurrent

Mindre enn to uker etter den omsider vellykkede oppskytingen av TV-2 ble Sputnik 2 skutt opp 3. november 1957. Med en vekt på enorme 508 kg etter datidens normer og historiens første levende vesen i jordbane ble den et nytt sjokk for USA.

Fem dager etter oppskytingen av Sputnik 2 ga det amerikanske forsvarsdepartementet 8. november 1958 formelt klarsignal til at Army Ballistic Missile Agency (ABMA) ved Redstone Arsenal i Huntsville, Alabama skulle tre inn som reserve i USAs satellittprogram. Lederen for ABMA, generalmajor Medaris, kunne endelig sove rolig om nettene igjen. Som nevnt ovenfor hadde president Eisenhower utstedt ordren om dette alt en måned tidligere. Så lang tid tok det å få en så viktig ordre gjennom de byråkratiske irrganger.

I kunngjøringen stod det blant annet: «Forsvarsministeren har i dag gitt Hæren i oppdrag å fortsette arbeidet med å skyte opp en satellitt med en modifisert utgave av Jupiter C. Programmet skal være et supplement til Vanguard-prosjektet...Beslutningen om å ha et tilleggsprosjekt ble tatt for å gi en ekstra måte å plassere en satellitt i jordbane som en del av programmet med Det internasjonale geofysiske år. Satellitten skal ha vitenskapelige instrumenter valgt av National Academy of Sciences og radiosendere som er kompatible med bakkestasjonene i Minitrack-nettet.» Minitrack-nettet var utviklet av NRL for bruk i Vanguard-prosjektet.

Noen av de mange antennene i Minitrack-nettet.

For mange med god kunnskap om USAs sivile satellittprosjekt var dette ingen stor overraskelse. De hadde forventet en slik utvikling siden Sputnik 1 ble skutt opp. Under ledelse av Wernher von Braun hadde Hærens rakettgruppe ved Redstone Arsenal utviklet Jupiter C. Det skjedde, som ovenfor nevnt, som en del av USAs høyt prioriterte rakettvåpenprogram, som ledd i utviklingen av tilbakevendingskapsler. Følgelig hadde von Braun og hans gruppe det store privilegium å gjøre dette arbeidet med en prioritet som Vanguard ikke var i nærheten av å ha. Dersom Jupiter-raketten var blitt valgt som utgangspunkt for USAs satellittprosjekt for Det internasjonale geofysiske år, ville antakelig også det ha måttet foregå utenfor en svært fordelaktig militær prioritet.

Fiasko for Vanguard

For mange i Vanguard-prosjektet var det beste med den vellykkede TV-2-prøven 23. oktober 1957 at de endelig var ferdig med den raketten og kunne konsentrere seg om TV-3.

Som før nevnt hadde formålet med TV-3 hele tiden vært å foreta den første prøveoppskytingen av en fullverdig Vanguard-bærerakett med tre aktive trinn. Medias tolkning av pressemeldingen fra Det hvite hus 9. oktober 1957 hadde gitt allmennheten en helt annen oppfatning. «Alle» så på dette som det første alvorlige forsøket fra Vanguard-prosjektet på å skyte opp en satellitt.

Oppmerksomheten omkring prøveoppskytingen av TV-3 var formidabel. Tiden da Vanguard-prosjektet kunne arbeide i uforstyrret ro uten offentlighetens søkelys på seg var definitivt forbi.

I løpet av den siste helgen i november 1957 strømmet tusener av mennesker til området rundt Cape Canaveral. De kom for å se USAs første satellitt bli skutt opp. Før helgen var omme, var det begynt å bli vanskelig å finne overnattingssted i det tynt befolkede Cape Canaveral-området. Butikkene der var på det tidspunkt allerede utsolgt for kikkerter.

Oppskytingen var planlagt til onsdag 4. desember 1957, fra oppskytingskompleks 18A. Nedtellingen skulle ha startet klokken 21 lokal tid 3. desember, men kom først i gang klokken 04.30 natt til onsdag. Etter to pauser ble oppskytingsforsøket avlyst klokken 22.30 samme kveld. Årsakene var av tekniske art, for dårlig vær og at alle involverte var trøtte og slitne.

Like etter klokken 17 torsdag 5. desember (lokal tid) startet en ny nedtelling, mot en planlagt oppskyting klokken 8 fredag 6. desember 1957. Pauser underveis i nedtellingen førte til noen timers utsettelse av oppskytingstidspunktet.

Klokken 11.44.34 lokal tid (17.44.34 norsk tid) nådde altså Vanguard-nedtellingen null. Som alt nevnt endte oppskytingsforsøket med en total fiasko. Raketten løftet seg en drøy meter, falt ned på plattformen og eksploderte i et inferno av drivstoff og metall.

I kontrollrommet ropte en eller annen «dukk», noe nesten alle instinktivt gjorde. En tekniker dro i spaken til plattformens vannanlegg. Tusenvis av liter med vann fosset over plattformen og vrakdelene. Alle reiste seg. Den neste som sa noe var Masur, som begynte å gi ordrer: «OK, rydd opp. La oss gjøre den neste raketten klar.»

Slik så det ut på oppskytingskompleks 18A etter TV-3-eksplosjonen.

Hva gikk galt med TV-3?

Alle delene i det første trinnet hadde fungert feilfritt i oppskytingen 23. oktober 1957. Hva i alle verden hadde nå gått galt med de samme komponentene på TV-3?

De to sekundene TV-3 «levde» etter motorstart fungerte telemetrisystemet om bord. Dette var meget verdifulle telemetridata. Dessuten hadde man data fra instrumentering på bakken og en rekke film- og stillbildeopptak av fiaskoen.

Alle data ble grundig undersøkt av ingeniører fra General Electric (GE), som hadde bygd X-405-motoren i det første trinnet, og fra GLM, som hadde bygd det første trinnet. De konkluderte med to ulike årsaker.

GLM-ingeniørene mente at for lavt trykk i drivstofftanken førte til at motoren ikke startet korrekt. De mente det for lave trykket ga for lavt trykk i innsprutningspumpen før turbopumpen startet. Det for lave trykket i innsprutingspumpen førte til at det brennende drivstoffet i forbrenningskammeret «slo tilbake» og inn i drivstoffsystemet gjennom hodet i innsprutingspumpen. Dermed oppstod det en brann i innsprutingspumpen før raketten tok av. Brannen ødela innsprutingspumpen og førte til at skyvekraften forsvant helt like etter at raketten hadde tatt av fra oppskytingsplattformen.

Ingeniørene fra GE var ikke enige i denne konklusjonen. De mente årsaken var en løs forbindelse i et drivstoffrør over motoren. I de foreliggende dataene så de ingen tegn til at motoren ikke hadde startet korrekt. Isteden mente de at motoren hadde opparbeidet full skyvekraft, men mistet den da drivstoff lekket ut på toppen av en heliumventil og ble blåst ned på motoren. GE-ingeniørene mente årsaken til lekkasjen var at bakkepersonale fra GLM hadde brukt drivstoffrørene som «stiger» mens de arbeidet på bæreraketten.

Det brygget opp til en het diskusjon mellom de to partene. NRLs tekniske leder for Vanguard, Milton Rosen, greide å unngå at det utviklet seg til en uforsonlig og tidkrevende konflikt. Uoffisielt sa han at årsaken var uklar, men samtidig at prosjektledelsen godtok forklaringen fra GLM. GE gikk med på å økte laveste trykk i drivstofftankene med 30 %. I 14 påfølgende ferder og statiske avfyringer tente motoren og brant uten problemer.

For skuffede amerikanere var det lite trøst i dette. Media og folk var rasende. De omtalte fiaskoen som både «flopnik» og «kaputnik». Lyndon Johnson omtalte opplevelsen og situasjonen som «svært ydmykende». Morgenen etter eksplosjonen falt verdien av GLMs aksjer på New York-børsen så kraftig at ledelsen for børsen grep inn og stanset omsetningen av GLM-aksjer i 1,5 timer.

Vanguard-prosjektet og de som var involvert i det ble en slags hoggestabbe for alle amerikaneres misnøye med landets satellittprogram. En av lederne i GLM for Vanguard-prosjektet hadde selv flere uker etterpå problemer med å få en maler til å gjøre noe arbeid i hjemmet sitt i Baltimore. Flere malere avslo, med ulike unnskyldninger. Omsider var det en som var ærlig nok til å fortelle hvorfor han ikke ville ta en slik malerjobb: «Jeg har rett og slett ikke lyst til å arbeide for noen som har noen tilknytning til Vanguard-prosjektet.»

Heldigvis var det mange i ledende posisjoner som forstod at dette i stor grad var et teknologiutviklingsprosjekt og at dette var en type svikt man måtte være forberedt på. President Eisenhower selv var blant dem. Hans visepresident (og 11 år senere selv president) Richard Nixon var en annen. I et brev til Hagen skrev Nixon blant annet: «I en tid der du får det glatte lag fra alle kanter, vil jeg du skal vite at jeg er en av dem som føler at du skal ha all mulig støtte...fortsett med det gode arbeidet.»

Senator William Knowland fra California sa: «Alle vet at vi kan ha en del mislykkede oppskytinger. Sovjetunionen kan godt ha hatt et dusin av dem før de skjøt opp sin første Sputnik.»

Uansett førte TV-3-fiaskoen til at amerikanerne ikke lenger hadde noen forhåpninger til at Vanguard var prosjektet som skulle rette opp deres sterkt sårede selvfølelse etter de to Sputnik-suksessene. Mot slutten av 1957 ble oppmerksomheten og håpet vendt mot Hærens Jupiter C med en satellitt fra JPL. Det prosjektet hadde fått navnet Explorer. Men det er en annen historie.

Annet relevant stoff

• 50 år siden Sputnik 1
• 50 år siden Sputnik 2 og Laika
• 50 år siden Explorer 1 ble skutt opp
• 50 år siden første vellykkede Vanguard
• Video av TV-3-fiaskoen (MPEG-format 12,1 MB)