Det bemannede sovjetiske måneprogrammet, 1. del

Av Erik Tronstad

Innledning

Den 20. juli 1979 var det 10 år siden de første menneskene landet på Månen. Hele det bemannede amerikanske romprogrammet hadde i 1960-årene bare én målsetting: å landsette mennesker på Månen og få dem trygt tilbake til Jorden igjen. Målet var å utføre dette før tiårets utgang og før sovjeterne gjorde det. I vestlig presse ble dette gjerne framstilt som et kappløp mellom Sovjetunionen og USA om først å nå Månen med mennesker. Men eksisterte det noen gang et amerikansk/sovjetisk kappløp om å komme først til Månen, eller greide Sovjetunionen å lure USA ut på et «kappløp» med bare én deltaker - USA?

Noe sikkert svar kan neppe noen her i Vesten gi, men det er stor enighet blant vestlige eksperter om at Sovjetunionen i 1960-årene virkelig hadde et program for å landsette mennesker på Månen. På slutten av 1960-årene ser det imidlertid ut til at sovjeterne begynte å tvile på at de kunne greie å landsette et menneske på Månen før amerikanerne. I så fall var det om å gjøre å ta så mye som mulig av glansen fra en bemannet amerikansk månelanding. Med dette for øye ser det ut til at Sovjetunionen introduserte to nye mål i sitt romprogram: å være de første til å sende et menneske rundt Månen og tilbake til Jorden, og å returnere måneprøver med en ubemannet romsonde før amerikanernes første landing.

Når det gjelder hvilken framgangsmåte Sovjetunionen skal ha valgt for en bemannet månelanding, er det en del uenighet blant vestlige eksperter. Noen mener at sovjeterne satset på en direkte ferd tur-retur Månen, mens de fleste ser ut til å mene at sovjeterne først ville koble sammen måneromskipet i jordbane fra flere enheter, og så dra til Månen.

Teorien om en direkte reise tur-retur Månen forutsetter eksistensen av en superbærerakett større enn amerikanernes Saturn V. Den andre framgangsmåten kan realiseres uten en slik bærerakett, men ville selvfølgelig vært langt lettere å utføre med en slik bærerakett.

Som alt nevnt, synes det i Vesten å være en utbredt enighet om at Sovjetunionen hadde et bemannet måneprogram i 1960-årene. Men hvorfor mener man dette? Hva bygger man en slik konklusjon på? I denne artikkelen skal jeg prøve å svare på disse spørsmålene.

Den første delen av artikkelen omhandler den sovjetiske superbæreraketten som angivelig skal ha vært under utvikling på 1960-årene. I den andre delen av artikkelen, som kommer i et senere nummer av Nytt om Romfart, skal jeg se på en del begivenheter i det sovjetiske romprogrammet i 1960-årene og prøve å forklare hvorfor disse betraktes som ledd i et bemannet måneprogram.

En sovjetisk superbærerakett?

I Vesten er det brukt flere betegnelser på denne bæreraketten. Både «Webb's Giant», G-1, G-1-e, G-1-m, TT-5 og Lenin er blitt brukt. For letthets skyld skal jeg i denne artikkelen bruke betegnelsen Lenin.

Som man vil se når man leser denne artikkelen, er «bevisene» for en slik superbærerakett få og tynne. De baserer seg stort sett på uttalelser fra ledende personer innen NASA, noe tvetydige uttalelser fra personer innen det sovjetiske romprogrammet samt rykter om hva amerikanske overvåkningssatellitter skal ha observert. Når det gjelder det meste som i det følgende står om Lenins utviklingshistorie, er det nok spekulasjoner om hvordan man mener dette prosjektet har utviklet seg, basert på det man med sikkerhet vet om andre deler av det sovjetiske romprogrammet. Jeg har likevel tatt det med for å få litt sammenheng i denne framstillingen av Lenins historie, men man anmodes om å lese dette med all mulig skepsis. Denne artikkelen presenterer altså ikke direkte, konkrete beviser for Lenins eksistens. De høyst rimelige tolkningene som her er gitt av sovjetiske uttalelser, samt det faktum at NASA ikke har avvist muligheten for Lenins eksistens, gjør at teorien om Lenin-bæreraketten ikke uten videre kan forkastes.

Framtredende personer i det sovjetiske romprogrammet har stadig gjentatt at de ser på teknikken med å montere sammen deler i jordbane, som nøkkelen til mange avanserte prosjekter. En stor bærerakett ville likevel være fornuftig å bruke, både som en lettere og mer økonomisk måte å utføre visse ambisiøse prosjekter (som en bemannet månelanding) på, og som en god hjelp senere i sammenmonteringen av deler i jordbane.

Sovjetisk raketteknologi, som ble utviklet gjennom bæreraketten Proton, ble høyst sannsynlig anvendt på Lenin.

Proton-bæreraketten ble, såvidt man vet, første gang brukt til å skyte opp den vel 12 tonn tunge satellitten Proton 1 den 16. juli 1965. Herav den vestlige betegnelsen Proton på bæreraketten.

Denne klassen bæreraketter er den kraftigste Sovjetunionen har benyttet til dags dato. Opplysningene om den er mangelfulle, men det antas at den kan bringe en nyttelast på 23-25 tonn opp i lav jordbane, omtrent 6 tonn til Månen og om lag 5 tonn til de nærmeste planetene. Romstasjonene i Saljut-serien er skutt opp med Proton-bæreraketter. Ingen bemannede romfartøyer er hittil blitt skutt opp med bæreraketter fra denne klassen.

Det virker som om sovjeterne på Lenin brukte forbedrede versjoner av motorene, som ble utviklet for kjernen i Protons andre trinn og dens tredje trinn.

Konstruksjonen og utviklingen av både Proton og Lenin må ha startet i løpet av 1958. Høsten 1962 var man ferdige med konstruksjonsstudiene av Lenins første og andre trinn. Utviklingen av motorene til første trinn må ha startet i 1963. Tiden som trengtes til forskning og utvikling av Lenin kunne skjæres ned ved å bruke forbedrede versjoner av motorer allerede utviklet for Proton. Det er mulig at bare de forbedrede motorene til Lenins første trinn måtte utvikles. Til andre og tredje trinn kunne man bruke motorene fra kjernen i Protons andre trinn og dens tredje trinn.

Konstruksjonsstudier av de to første trinnene til Lenin hadde sannsynligvis vært foretatt mer eller mindre kontinuerlig i perioden 1959 til tidlig 1963. Endelig konstruksjon av rakettkroppen startet i slutten av 1963. Samtidig startet utviklingen av motorene og deler av rakettkroppen. Det ser ut til at statiske testavfyringer av første og andre trinn ikke fant sted før sommeren 1967, selv om utviklingstester av motorene går tilbake til i hvert fall tidlig 1964. Sovjetunionen lå klart bak USA i utviklingen av en super-bærerakett med 2,5 år til 4 år.

Teknisk sett måtte Sovjetunionen velge en annen vei enn USA for å utvikle en så stor bærerakett. De sovjetiske konstruksjonsgruppene hadde valgt å bruke samme rakettkroppteknologi som de benyttet på tidligere bæreraketter. Da de skulle utvikle den enorme rakettkroppen til Lenin, fikk de problemer. Den samlede ekspertisen til konstruksjonsteamene til Sergei Koroljev og Mikhail K. Jangel, som arbeidet med utviklingen av Lenin, hadde tydeligvis ikke nok erfaring med store rakettstrukturer, til å fylle de teknologiske hullene som på den tiden fantes i det sovjetiske måneprogrammet.

Tidlig på sommeren i 1963 var Sovjetunionen antakelig i ferd med å avgjøre hvilken framgangsmåte de skulle velge for en måneferd. Sovjetiske vitenskapsmenn var fullt klar over at Sovjetunionen lå etter USA i utviklingen av en superbærerakett i Saturn V-klassen, så vel som i den teknologien som var nødvendig for en bemannet månelanding. Mange faktorer virket inn på den sovjetiske beslutningen om å dra til Månen, ikke minst statsminister Nikita Khrustsjov.

Teknikkene som ble vurdert for en bemannet månelanding, var møte i jordbane, som ville involvere to Lenin-bæreraketter, og en ekspedisjon tilsvarende Luna 16, som ville bruke en Lenin-bærerakett til en direkte ferd tur-retur Månen.

Tatt i betraktning at Sovjetunionen på denne tiden ikke hadde noe globalt nettverk av bakkestasjoner, var avgjørelsen lett. Sovjetunionens sporingsnettverk var verken så stort eller avansert som det USA utviklet alt i 1963, og de så på den tiden heller ingen mulighet for å opprette et slikt globalt sporingsnettverk. Dette eliminerte derfor muligheten for møte i jordbane. Først sommeren 1971 opprettet Sovjetunionen endelig et sporingsnettverk godt nok til å tillate sammenmonteringer av deler i jordbane. Man bestemte seg derfor for å foreta en direkte ferd tur-retur Månen ved bruk av en Lenin-bærerakett.

Den første fullførte bakketestutgaven av Lenin ble antakelig sett sommeren 1966, mens den ble flyttet fra fabrikasjonsstedene til sammenmontering og testramper. Denne testutgaven av Lenin, som fremdeles var under konstruksjon, skal ha blitt fotografert av amerikanske overvåkningssatellitter midtsommers i 1966. Det ser ut til at bare to, eller muligens tre, bakketestutgaver av Lenin ble bygget til å begynne med. Enkelte indikasjoner, som ikke er bekreftet, tyder på at sovjeterne måtte skrape en av de tidlige rakettkroppene før sommeren 1966 og fullstendig omkonstruere en del av raketten. Muligens måtte de også skifte drivstofftype for ett av trinnene tidlig i programmet, men heller ikke dette er klart. Den tredje eller fjerde testutgaven av Lenin var også den flytestversjonen som ble prøvd i 1969. Sannsynligvis kom den inn i testprogrammet tidlig i 1968.

Våren 1967 var Sovjetunionen klar til å foreta den første bemannede ferden med deres annen generasjons romfartøyer, Sojuz. (De to Voskhod-romskipene, som ble sendt opp i 1964 og 1965, var modifiserte Vostok-kapsler og representerte ikke en ny generasjon romfartøyer.) Den 9. mars 1967 refererte Warsawa Radio følgende uttalelse fra den sovjetiske generalen Nikolai P. Kamanin: «Bemannede ferder vil starte igjen denne våren, men vi er ikke låst til noen bestemt dato.»

Kamanin var sjef for de sovjetiske kosmonautene fram til 1971, men var ikke selv kosmonaut. Han ble fjernet fra sin stilling etter den tragiske Sojuz 11-ulykken i juni 1971, der de tre sovjetiske kosmonautene Georgij Timofejevitsj Dobrovolskij, Viktor Ivanovitsj Patsajev og Valislav Nikolajevitsj Volkov mistet livet. Hans etterfølger var kosmonauten, general Vladimir Aleksandrovitsj Shatalov, som hadde vært i rommet på ferdene med Sojuz 4, 8 og 10.

Videre sa Kamanin at ferdene bare ville komme når man var sikre på suksess, i motsetning til det amerikanske hastverket som førte til tre astronauters død. (Dette var bare en drøy måned etter Apollo 1-brannen, hvor de amerikanske astronautene Roger Chaffee, Virgil Grissom og Edward White omkom.)

Kamanin avsannet rykter, som hadde gått i Moskva, om et romskip med plass til mellom 6 og 8 personer. Han gjentok at om fem år ville bemannede ferder til Månen være vanlige og sa at raketten som skal brukes, vil frakte mellom 60 tonn og 70 tonn til Månen. Sluttligen skal han også ha sagt at dersom utviklingen fortsetter med samme fart, vil det om 10 år være romskip på mellom 100 tonn og 200 tonn, som frakter mannskaper til Mars og Venus.

Bare 1,5 måneder etter denne uttalelsen kom forøvrig den første bemannede sovjetiske ferden på over to år. Den 23. april 1967 ble oberst Vladimir Mikhailovitsj Komarov skutt opp i Sojuz 1. Ferden varte i bare litt over ett døgn og fikk en katastrofal utgang, idet Komarov mistet livet under landingen. Jeg skal komme tilbake til Sojuz 1 i artikkelens andre del.

Det interessante i Kamanins uttalelse ovenfor i forbindelse med Lenin-bæreraketten, er at raketten som skal brukes, vil frakte mellom 60 tonn og 70 tonn til Månen.

Hvis man nemlig antar at Lenins første trinn brukte høyenergetisk drivstoff, vil dette gi det første trinnet en skyvekraft som stemmer meget godt med tall NASA har annonsert for Lenin. NASA opererte med en total skyvekraft på mellom 44 og 64 millioner newton for Lenins første trinn. (Til sammenlikning hadde Saturn Vs første trinn en skyvekraft på omtrent 33,7 millioner newton).

En av de meste særegne beretningene om en stor sovjetisk bærerakett sto å lese i en utgave av Praha-magasinet Student fra 4. oktober 1967. (NB! Merk datoen, 10-årsdagen for Sputnik 1.) I en artikkel av tsjekkeren Karel Pacner kunne man lese: «Har sovjeterne virkelig en bærerakett som er kraftigere enn Saturn V? Vi har ingen grunn til ikke å tro uttalelsene fra Popovitsj (kosmonaut) eller Kamanin. Det er mer sannsynlig at forklaringene fra Moskvas statsuniversitet er noe unøyaktige - det vil si at sovjetiske eksperter først nå utvikler en slik bærerakett. General Kamanin indikerte på en måte dette, og også at de første ferdene med Sojuz vil bli utført ved hjelp av Proton-raketten (noe de ikke ble. Min tilføyelse), mens reisen til Månen og andre krevende oppgaver vil bli utført med en bærerakett som det nå arbeides flittig med.» Samme Pacner hadde også en artikkel i Praha-magasinet Reporter 22. september-6. oktober 1967. Her tilbakeviser han imidlertid amerikanske rapporter om en opp­skyt­ings­platt­form for en kjemperakett i Kasakhstan.

I perioden august-november 1967 kom de første offentlige uttalelsene fra ledende amerikanske eksperter om at Sovjetunionen var kommet langt med utviklingen av en superbærerakett. Blant dem som kom med slike uttalelser, var den daværende sjefen for NASA, James E. Webb (herav betegnelsen «Webb's Giant» på denne superbæreraketten). På den tiden syntes det som om man kunne vente den første prøveoppskytingen av Lenin sent i 1968 eller tidlig i 1969. Uttalelsene fra Webb var foranledighet av hva amerikanske overvåkningssatellitter skulle ha observert tidlig på sommeren i 1967. Man hadde tydeligvis sett bæreraketten på forskjellig testramper og at den ble flyttet mellom disse.

Rundt oktober eller november 1967 var man langt på vei i testingen av de forskjellige statiske testutgavene av Lenin. Dessuten hadde man nå bygget dynamiske og strukturelle testutgaver.

En av lederne for det sovjetiske romfartsprogrammet og medlem av det sovjetiske vitenskapsakademiet, Leonid I. Sedov, kom våren 1968 med nye uttalelser som kan tas til inntekt for at Lenin-bæreraketten var en realitet. Frankfurt Hessian Television refererte 20. mars 1968 følgende uttalelser fra Sedov: «Spesielle raketter er nå tilgjengelige, svært store raketter som er bygget utelukkende for romforskningsformål (i motsetning til raketter opprinnelig utviklet for militære formål. Min tilføyelse). Disse rakettene gjør det nå mulig praktisk å vurdere mange ting som man tidligere bare kunne drømme om. Ferder til Månen og planetene i Solsystemet er nå mulige.»

Da Sedov ble spurt om den sovjetiske timeplanen for en månelanding, skal han ha svart: «Det er nødvendig å utføre ganske mye arbeid før et menneske kan landsettes på Månen. Teknisk sett er det en viss teoretisk klarhet i dette spørsmålet. Rakettene som kan gjøre en løsning av dette problemet mulig, er allerede konstruert...Et menneske kunne sendes til Månen i morgen...Spørsmålet om retur til Jorden er imidlertid meget komplisert og krever mye forberedende arbeid.»

Våren 1968 (mars/april) ble en testutgave tydeligvis rullet ut til opp­skyt­ings­platt­formen og tilbake til montasjehallen for å teste transportutstyret og opp­skyt­ings­platt­formen. Sannsynligvis testet man samtidig prosedyrene for drivstoffpåfylling. Resultatene av disse testene var muligens ikke tilfredsstillende. I juli 1968, sannsynligvis etter en serie større forandringer, ble en testutgave på nytt rullet ut og gjennomgikk en serie vellykkede prøver.

Det rådet nå en viss forvirring i Vesten om når den første oppskytingen kunne ventes. Bæreraketten må ha blitt fotografert fra overvåkningssatellitter, ettersom den stadig ble rullet til og fra opp­skyt­ings­platt­formen i 1968. Ved midten av oktober 1968 var det imidlertid klart at den første flytestutgaven ikke kunne kjøres ut til opp­skyt­ings­platt­formen før om seks måneder.

Alt i midten av februar 1969 ble imidlertid den første flytestutgaven rullet ut og montert på opp­skyt­ings­platt­formen. Denne testutgaven begynte så en lang serie tester, som skulle lede fram til en oppskyting i siste halvdel av 1969. Noen beretninger tyder på at bæreraketten hadde vært på opp­skyt­ings­platt­formen i flere måneder, før den gjennomgikk en prøvenedtelling tidlig på våren i 1969. Resultatet av denne prøven, gjetter man på, var at endel endringer ble foretatt mens raketten sto på plattformen.

Tidlig i mai 1969 har man så foretatt en ny prøvenedtelling. Denne ble øyensynlig avbrutt for tidlig på grunn av tekniske problemer, enten med selve raketten eller bakkeutstyret. Mye tyder på at raketten da hadde vært på plattformen siden februar 1969 og hadde gjennomgått en rekke prøver. Disse prøvene må ha vært lite tilfredsstillende.

En tredje prøvenedtelling fant tydeligvis sted i juni 1969. Denne lange, og sannsynligvis ofte avbrutte, prøven var i den avsluttende fasen av drivstoffpåfylling av andre trinn, etter at drivstoffpåfyllingen av første trinn var fullført. Idet den automatiske påfyllingen for tredje trinn var påbegynt, og i ferd med å avsluttes for andre trinn, gikk noe galt.

Plutselig oppsto en stor drivstofflekkasje som raskt spredte seg. Denne store lekkasjen, antakelig fra det andre trinnet, pøste drivstoff over hele det første trinnet, opp­skyt­ings­platt­formen, den nedre delen av oppskytningstårnet og det nærmest omkringliggende området. En brann utviklet seg hurtig, muligens utløst da det lekkende drivstoffet kortsluttet det automatiske påfyllingsutstyret.

Brannen førte sannsynligvis til en rask overoppvarming av de påfylte første og andre trinnene og utløste en katastrofal eksplosjon. Raketten ble blåst fullstendig i filler, og eksplosjonen må for alle praktiske formål ha eliminert hele området rundt raketten. Eksplosjonen må ha spredt deler av plattformens stål- og betongstruktur, raketten, servicetårnet og andre deler over et stort område. I alle fall tok det 18 måneder fra høsten 1969 å bygge opp igjen installasjonene.

Bæreraketten gjennomgikk sannsynligvis forberedende prøver før en prøveoppskyting i oktober eller november 1969. Det er imidlertid noe uklart hva som egentlig var på gang tidlig i juni, da denne katastrofale ulykken inntraff. Uansett skjedde den i hvert fall på opp­skyt­ings­platt­formen. Amerikanske overvåkningssatellitter hevdes å ha fotografert bæreraketten under forberedelsene mellom den 3. og 14. juni 1969, før og etter eksplosjonen. Senere bilder sies å ha indikert at raketten ikke var der, men at det var mange rester og spor av en stor eksplosjon.

Så stor var eksplosjonen at det ble sagt at værsatellitten Nimbus 3 skal ha observert brannen og eksplosjonen. Det var antakelig amerikanske elektroniske overvåkningssatellitter som først registrerte eksplosjonen. Disse satellittene kan lett registrere enhver forstyrrelse i Jordens elektromagnetiske felt, som en slik eksplosjon ville forårsake. Eksplosjonen ville selvfølgelig også kunne registreres på enhver seismograf i den delen av verden. Ja, den burde til og med ha gitt utslag på målinger av trykket i atmosfæren.

Før juni 1969 trengte Sovjetunionen tiden fram til april-august 1970 for å sertifisere Lenin for bemannede ferder. Dette var det tidligste tidspunktet dette kunne gjennomføres på, dersom alle prøver forløp uten problemer. To eller tre oppskytninger ville ha vært påkrevd for å nå dette målet. Et mer realistisk tidspunkt er våren 1971.

Tidlig i oktober 1969 hadde man sannsynligvis greid å lokalisere årsaken til eksplosjonen i juni såpass at en avgjørelse kunne tas om den umiddelbare fremtid. I slutten av oktober var åpenbart avgjørelsen tatt. Ifølge en melding i Sveriges radio den 24. oktober 1969, skal presidenten i det sovjetiske vitenskapsakademiet, Mstislav V. Keldysj, ha uttalt: «Sovjetunionen vil ikke sende bemannede romfartøyer til Månen før senere.» Han sa videre at de i stedet vil konsentrere seg om å bygge bemannede romfartøyer for bruk i jordbane, og at i stedet for å foreta en direkte oppskyting fra Jorden til Månen og planetene, ville delene sendes opp i jordbane og settes sammen der.

En melding fra Tass 4. november 1969 bekrefter dette. Her sier Keldysj at Sovjetunionen ikke har planer om å landsette mennesker på Månen de nærmeste månedene. Da han ble spurt om ferder til Månen og planetene ville bli foretatt fra Sovjetunionen, svarte han bekreftende.

Etter en større omkonstruering, gjennomgikk trolig den andre flytestutgaven av Lenin forskjellige prøver i «Rakettbyen» nordøst for Tjuratam tidlig vinteren 1970-71.

Samtidig som Sojuz 11-mannskapet oppholdt seg i Saljut 1, ser det ut til at den første oppskytningen med Lenin ble forsøkt. Mannskapet i Saljut 1 skulle muligens observere oppskytingen og fotografere den. Motorene i Lenins første trinn sviktet imidlertid i tenningssekvensen.

De tente og slo seg selv av automatisk på grunn av en eller annen feil i det første trinnet. Raketten løftet seg ikke fra plattformen.

Sent i august 1971 ble det gjort et nytt forsøk på å skyte opp denne raketten. Nedtellingen og den første delen av ferden gikk bra, men i en høyde av omtrent 12 km gikk raketten i oppløsning. Det er svært vanskelig å si noe om hva som egentlig skjedde og hvorfor.

Fra september 1971 til tidlig i 1972 arbeidet man med grundige analyser av problemene med Lenin. Forandringene dette resulterte i, ble gjennomprøvd i tiden mars-april 1972, eller kanskje enda tidligere.

Den tredje flytestutgaven ble rullet ut og montert på opp­skyt­ings­platt­formen sent i mai eller tidlig i juni 1972. Midtsommers var man antakelig i ferd med å avslutte en grundig utprøving av opp­skyt­ings­platt­formen, som forberedelse til en prøvenedtelling, som skulle foretas omtrent en måned senere. Derfor kunne man vente det tredje forsøket på å skyte opp Lenin i oktober 1972, men den neste oppskytingen kom ikke før den 24. november 1972.

Til å begynne med gikk oppskytningen bra. Raketten passerte høyden 12 km uten at noen problemer dukket opp. Likevel ble raketten senere tilintetgjort på kommando fra bakken mindre enn to minutter etter at oppskytningen startet. Motorene i det første trinnet fikk ikke brenne ferdig og det andre trinnet fikk aldri en sjanse til å starte.

Dette var muligens første gang at oppskytningen av en Lenin-bærerakett ble registrert av amerikansk etterretning.

Hva som har skjedd med Lenin-programmet etter denne mislykkede oppskytingen er vanskelig for meg å si. Opp til november 1972 må sovjeterne ha lagt ned så store beløp i arbeidet med Lenin at det er lite trolig de ville gi opp et slikt prosjekt. Derfor er det rimelig å anta at de ville ha fortsatt arbeidet med Lenin, men muligens gitt dette prosjektet lavere prioritet enn det hadde hatt. I så fall burde nye prøveoppskytinger ha vært forsøkt senere i 1970-årene, men såvidt meg bekjent har dette ikke skjedd. Det kan derfor se ut som om prosjektet enten er skrinlagt, eller det har aldri eksistert.

De eneste i Vesten som med sikkerhet kan svare på dette, er sannsynligvis de i den amerikanske etterretningstjenesten som har adgang til bilder tatt av amerikanske overvåkningssatellitter. Dersom Lenin-bæreraketten virkelig eksisterer eller har eksistert, er det liten tvil om at den må være blitt fotografert fra amerikanske overvåkningssatellitter. En rakett med slike dimensjoner som Lenin må ha hatt, ville ha trådt klart og tydelig fram på bilder fra overvåkningssatellitter. Selv om det aldri er blitt sagt noe fra offisielt hold i USA om hvor gode bilder landets overvåkningssatellitter kan ta, er det en alminnelig oppfatning at de kan ta bilder med en oppløsning på 20-30 cm.