Det bemannede sovjetiske måneprogrammet, 4. del

Av Erik Tronstad

Kosmos 186 og 188: Vellykket sammenkobling i rommet

Etter ulykken med Sojuz 1 gikk selvfølgelig sovjeterne øyeblikkelig i gang med å finne ut hva som hadde gått galt, og hva som måtte gjøres med Sojuz for at dette ikke skulle gjenta seg. Siden Sojuz er et mye enklere romskip enn Apollo, sto sovjeterne overfor en lettere oppgave enn amerikanerne. Og de arbeidet hardt og raskt.

Akkurat i tide til å feire 50-årsjubileet for staten Sovjetunionen i begynnelsen av november 1967, utførte de operasjoner i rommet med to ubemannede Sojuz-prototyper, som ble skutt opp under Kosmos-betegnelsen. Den 27. oktober ble Kosmos 186 skutt opp i en lav sirkulær bane. Tre dager senere ble Kosmos 188 skutt opp.

Allerede på det første omløpet kom Kosmos 188 bare 24 km fra Kosmos 186. Herfra ble romskipene programmert til å utføre et fullstendig automatisk møte og sammenkobling. Da søkeinnretningene på begge romskipene fant hverandre, ble romskipene orientert slik at de vendte sammenkoblingsmekanismene mot hverandre. Kosmos 186 ble nå det aktive romfartøyet helt til sammenkoblingen var et faktum. De forble sammenkoblet i 3,5 timer og etter 2,5 omløp koblet de seg automatisk fra hverandre.

Sovjetiske talsmenn var raske til å peke på at denne teknikken med automatisk møte og sammenkobling var verdifull ikke bare for konstruksjon av romstasjoner, men også for sammensetningen av interplanetariske romskip (som for eksempel kunne ha Månen som mål).

I løpet av 1967 kom det for øvrig en rekke uttalelser fra sovjetiske talsmenn, som klart viste at Sojuz 1-ulykken ikke hadde satt noen stopper for måneplanene. Alle klokkeslett som er oppgitt, er Universal Time, det vil si én time tidligere enn norsk tid.

Leonov: «Jeg tror mennesker vil lande på Månen før utgangen av sekstiårene.» (Praha CTK, 2. juni 1967, kl. 20.36)

Medlem av Det sovjetiske vitenskapsakademi, Leonid Sedov, uttalte at Sojuz hadde fungert bra i ubemannede tester før ulykken med Komarov, og at man siden hadde rettet spesiell oppmerksomhet mot landingssystemet. Han hevdet at bemannede ferder ikke hadde høyeste prioritet i Sovjetunionen, fordi det ennå gjensto å løse problemene med tilbakevending fra Månen. (Tanjug, Beograd, 23. september 1967, kl. 11.04)

Sedov sa at den viktigste praktiske oppgaven som må løses, er tilbakevendingen av romskip fra Månen. Mange eksperimenter må fremdeles utføres, likevel er vi ikke i tvil om at mennesket en dag vil nå Månen. Man kan imidlertid ikke vente en tidlig ferd med et mannskap på flere personer; dessuten ble tre mann sendt opp på en gang med Voskhod 1. (Tanjug, Beograd, 24. september 1967, kl. 16.04)

Feoktistov uttalte at selv om det var mulig å foreta en direkte ferd til Månen og tilbake, så det ut til å være mer fordelaktig å parkere et romskip med drivstoff i månebane, som man kunne vende tilbake til (etter en landing), enn å foreta en direkte ferd til Jorden. (Moskva Radio, 4. oktober 1967, kl. 07.00. NB! 10-årsdagen for Sputnik 1.)

Feoktistov mente at en bemannet månelanding vil finne sted innen fem til ti år, og en Mars-landing omtrent ti år senere. (Komsomolskaya Pravda, Moskva, 4. oktober 1967, side 1-2. NB'. 10-årsdagen for Sputnik 1.)

Medlem av Det sovjetiske vitenskapsakademi, Obrastsov: «Den neste milepælen i erobringen av rommet vil være en bemannet ferd rundt Månen, og så en månelanding.» Han bemerket at en slik landing med to eller tre mennesker ville kreve kraftigere og mer avanserte bæreraketter enn de som nå var tilgjengelige. Til Månen er blitt erobret, vil bemannede stasjoner i bane være det beste stedet for å utføre praktisk arbeide, observasjoner og montering av store romskip, som skal utover i rommet. (Literaturnaia Gaseta, nummer 40, 1967, side 3)

Medlem av Det sovjetiske vitenskapsakademi, Mstislav V. Keldysj, sa at det nå er klart at mennesket snart vil lande på Månen og på andre planeter. (Moskva Radio, 24. oktober 1967, kl. 14.00)

Apollo 4: Første oppskyting med Saturn V

Bare én uke etter at Kosmos 188 hadde landet, var USA med i kappløpet igjen. Den 9. november 1967 ble den første Apollo/Saturn V-kombinasjonen skutt opp under betegnelsen Apollo 4.

Opprinnelig hadde NASA bare tenkt å gi nummer til de Apollo-romskipene som ble skutt opp med mannskap om bord. Derfor ble det Apollo-romskipet som Chaffee, Grissom og White skulle ha fløyet i februar 1967, på forhånd omtalt som Apollo 1. Dette til tross for at to ubemannede Apollo-kapsler allerede var blitt skutt opp med Saturn 1B-bæreraketten. Da NASA skulle skyte opp den første Apollo-kapselen etter Apollo-brannen, bestemte de seg for å kalle den Apollo 4, idet tre Apollo-kapsler alt var «brukt».

På Apollo 4 ble det foretatt en vellykket totaltest av hele Apollo/Saturn V-kombinasjonen, som man sjelden har sett maken til i romfartshistorien. Saturn V var den største og mest kompliserte bærerakett som noensinne var bygget. Likevel valgte man å teste hele raketten på første gangs oppskyting. Mer naturlig hadde det vært å bare bruke det første trinnet og la resten være dødvekt, og så foreta oppskytinger til det første trinnet virket som det skulle. Deretter komme med et ekte annet trinn over førstetrinnet og så prøve ut dette til det virket, etc.

Istedenfor denne framgangsmåten, valgte man å bruke virkelige rakettrinn i alle tre trinnene, og på toppen av det hele, en virkelig Apollo-kapsel og ikke bare dødvekt. Denne framgangsmåten ble foreslått i 1964 av George Mueller, viseadministrator for bemannede ferder i NASA. Ved siden av problemene med å teste Saturn V stykkevis, kunne ikke USA ha oppfylt president Kennedys løfte om en månelanding før 1970 uten å akselerere det allerede nokså hektiske Apollo-programmet.

Etter en oppskyting som var som tatt rett fra læreboken av den største raketten verden hadde sett, gikk Apollo og Saturn Vs tredje trinn, S IV-B, inn i bane 187 km over jordoverflaten. Etter to omløp ble S IV-Bs motor startet på nytt, etterfulgt av separasjon fra Apollo og oppstarting av motoren i Apollos serviceseksjon, som skjøv Apollo opp til en høyde av 18 000 km.

Flere timer senere ble motoren i serviceseksjonen igjen startet og akselererte Apollo ned mot Jorden før servicestasjonen ble koblet fra og Apollo-kapselen braste inn i atmosfæren i over 40 000 km/h, samme hastighet som den ville ha når den vendte tilbake fra Månen. Formålet var å teste Apollos varmeskjold.

Etter ferden ned gjennom atmosfæren, foretok Apollo 4 en perfekt landing i Stillehavet.

Med den prikkfrie ferden til Apollo 4 fikk NASA vist at de hadde et romskip og en bærerakett som fungerte slik man hadde håpet og planlagt. USA hadde tatt en langt steg mot Månen.

Apollo 5: Månelandingsfartøyet flyr for første gang

Apollo 5 ble skutt opp ubemannet den 22. januar 1968 med en Saturn 1B-bærerakett. For første gang var månelandingsfartøyet (LM, Lunar Module) med. LM var uten landingsføtter. Formålet med ferden var å foreta en ubemannet test av dette romfartøyet.

I løpet av seks omløp ble både nedstignings- og oppstigningstrinnene til LM testet flere ganger, men det gikk ikke problemfritt. Datamaskinen om bord stoppet motoren i nedstigningstrinnet for tidlig første gang den ble prøvd. Men etter dette overtok ferdkontrollørene på bakken og fortsatte ferden etter en alternativ plan.

Spørsmålet som oppsto var: Skulle man gjenta denne ubemannede ferden (som man for øvrig hadde planer om på forhånd)? Grumman, som hadde bygget LM, mente det, men sjefen for utviklingen av Apollo-romskipet, George M. Low, var uenig. Etter omfattende diskusjoner fikk Low sin vilje gjennom. Neste gang LM fløy, 14 måneder senere, var på Apollo 9. Da ble den bemannet i rommet for første gang.

Slutt for Lunar Orbiter og Surveyor

Januar 1968 så for øvrig slutten på både Surveyor- og Lunar Orbiter-programmene. Den 10. januar myklandet Surveyor 7 like nord for krateret Tycho.

Tre uker senere, den 31. januar, ble Lunar Orbiter 5 styrt ned fra månebane og til en krasjlanding på måneoverflaten. Dette ble gjort fordi man ville ha færrest mulig objekter i månebane når Apollo kom. Månen er så langt borte at det ikke er mulig å overvåke romskip i månebane med radar fra Jorden. Den eneste måten man kan følge dem på, er ved radiokommunikasjon. Når strømforsyningen svikter og radioen om bord ikke lenger sender signaler, har man ingen mulighet for å holde rede på banen til et romskip i månebane.

Av de syv Surveyor-sondene som ble sendt til Månen, foretok fem vellykkede myklandinger, mens to krasjet. Alle de fem sondene i Lunar Orbiterprogrammet var 100 % vellykket.

Sond 4

Romsondene som har vært skutt opp i det sovjetiske Sond-programmet, er av to fundamentalt forskjellige typer. De tro første var alle planetariske romsonder, mens de etterfølgende sondene fra og med Sond 4 var en del av Sovjetunionens program for å sende et menneske rundt Månen og tilbake.

Selv om de tre første romsondene i dette programmet ikke har noe med det bemannede sovjetiske måneprogrammet å gjøre, skal jeg likevel for fullstendighetens skyld ta med en kort omtale av dem her.

Sond 1 ble skutt opp den 2. april 1964 og hadde Venus som mål. Man mistet radioforbindelsen med sonden like etter den 14. mai, og den passerte Venus den 19. juli 1964 i en avstand av omtrent 100 000 km.

Sond 2 ble skutt opp mot Mars den 30. november 1964, men man mistet forbindelsen med den en eller annen gang i april 1965. Likevel passerte sonden så nær Mars som omtrent 1550 km den 6. august 1965.

Det er meget sannsynlig at ytterligere en oppskyting mot Mars var planlagt sammen med Sond 2 i 1964. I hvert oppskytingsvindu mot Mars og Venus i resten av 1960-årene foretok nemlig sovjeterne flere oppskytinger mot disse planetene. Muligens har problemer under forberedelsene forsinket den andre oppskytingen så mye at oppskytingsvinduet lukket seg før en oppskyting kunne foretas.

Uansett årsak så ble ikke Sond 3 skutt opp før den 18. juli 1965, langs en bane som ville ta den helt ut til Mars' bane. Fordi oppskytingen ble foretatt uten referanse til noe oppskytningsvindu mot Mars, kom ikke Sond 3 i nærheten av planeten en gang. Den fløy imidlertid forbi Månen i en avstand av omtrent 9200 km og tok 25 bilder av Månens bakside med mye bedre kvalitet enn bildene fra Luna 3. Bildene ble overført til Jorden flere ganger over stadig større avstander, noe som viste at kommunikasjonssystemet var godt nok for kommunikasjon over planetariske avstander.

Kosmos 146, som ble skutt opp den 10. mars 1967, og Kosmos 154 som ble skutt opp den 8. april 1967, ble begge skutt opp med Proton-bæreraketten. Antakelig var de forløpere for de senere ubemannede Sond-ferdene. Det er en viss uenighet i Vesten om hvor vellykede disse ferdene var, men muligens var de to meget vellykedde tester av varmeskjoldet til Sond, tilsvarende Apollo 4s test av varmeskjoldet til Apollo.

Ifølge en reportasje i Vjesnik i Zagreb den 21. januar 1968, skal et medlem av Det sovjetiske vitenskapsakademi, Konstantinov, ha sagt at det å lande et menneske på Månen ikke lenger hører hjemme i fantasiens verden. Dette er en sak for den nærmeste fremtid. Alt er allerede forberedt for dette. Det er noen få detaljer, som strålingsfare, men disse vil snart bli løst. Kanskje vil amerikanerne bli først, men det er fremdeles en konkurranse og et spørsmål om prestisje.

Den 22. februar 1968 kunne Magyar Nemzet i Budapest referere følgende uttalelse fra Pavel Beljajev: «Målet er velkjent: Erobringen av Månen. Dette krever imidlertid mye lengre romferder enn de som hittil har vært foretatt. Vanskelighetsgraden på forberedelsene øker proporsjonalt med oppholdets lengde i rommet.»

Valerij Bykovsky la til at før mennesker sendes til Månen, vil ubemannede romskip lande på Månen og vende tilbake, sannsynligvis med dyr om bord. «Sovjetunionen vil bare sende mennesker til Månen når det ikke lenger er noen fare, og man har all garanti for at en trygg tilbakevending kan foretas. Ett av våre neste skritt er ikke en bemannet månelanding, men å sende et bemannet romskip rundt Månen. Selvfølgelig har Komarovs død hatt en viss bremsende effekt. Det tok mange uker å undersøke og finne årsakene til ulykken. Den forårsaket imidlertid ingen viktige endringer i de programmene vi hadde utarbeidet for romforskning og utvikling av romskip.»

Sond 4 ble skutt opp den 2. mars 1968. Den er senere identifisert som en test og forløper for de senere Sond-romskipene, som sovjeterne selv opplyste var i stand til å frakte et mannskap rundt Månen.

Oppskytingen foregikk midt mellom de to gunstigste tidspunktene for en oppskyting mot Månen, og romfartøyet ble sendt i en retning nøyaktig motsatt av den retningen Månen befant seg i. Derfor har noen ment at oppskytingen var mislykket, men det er mer sannsynlig at dette var planen. Man hadde bedre kontroll over uttestingen av romfartøyet, når man ikke behøvde å ta hensyn til de vanskelighetene Månens tyngdefelt introduserer under en virkelig forbiflyvning.

Det er imidlertid helt uklart hva som skjedde med Sond 4, sovjeterne har aldri sagt noe om dette. To sovjetiske publikasjoner har oppgitt Sond 4 til å være i bane rundt Solen, men andre i Vesten mener den kom tilbake til Jorden, og enten foretok en vellykket landing eller ble ødelagt under tilbakevendingen. Skjebnen til Sond 4 er av stor interesse, fordi en vellykket ferd kunne ha endret den etterfølgende historien innen romfarten, i det minste når det gjelder den første bemannede ferden rundt Månen.

Etter de første meldingene om oppskytningen av Sond 4, ble sovjeterne merkelig stille. En sammenlikning av meldingen om oppskytingen av Sond 4 med den som senere ble sendt ut for Sond 5, viser en lik ordlyd, unntatt to setninger som ble føyet til før den siste setningen i Sond 5-meldingen, nemlig: «Stadige radiokommunikasjoner opprettholdes med Sond 5. Ifølge telemetriske data virker alle systemene og det vitenskapelige utstyret om bord normalt.»

Selv om disse setningene også var inkludert i de senere pressemeldingene om Sond 6, 7 og 8, fantes de ikke i Sond 4-meldingen. Man kan derfor lure på om det tidlig i ferden til Sond 4 skjedde noe galt med strømforsyningen eller kom­mu­ni­ka­sjons­ut­styret om bord. Kanskje vet sovjeterne like lite om hva som egentlig skjedde med Sond 4, som resten av verden.

Under en sending i Frankfurt Hessian Television den 20. mars 1968 ble følgende uttalelser fra Leonid Sedov referert: «Spesielle raketter er nå tilgjengelige, svært store raketter som er bygget utelukkende for romforskningsformål (i motsetning til raketter opprinnelig utviklet for militære formål. Min tilføyelse). Disse rakettene gjør det nå praktisk mulig å vurdere mange ting som man tidligere bare kunne drømme om. Ferder til Månen og planetene i Solsystemet er nå mulige.» Han fortsatte med å si at bemannede rundreiser til Månen var blitt utarbeidet i teorien, men at flere spørsmål gjensto å løse i praksis. Den høye hastigheten under tilbakevendingen til Jorden og beskyttelse mot stråling var eksempler på slike problem.

Da han ble spurt om den sovjetiske timeplanen for en månelanding, skal han ha svart: «Det er nødvendig å utføre ganske mye arbeide før et menneske kan landsettes på Månen. Teknisk sett er det en viss teoretisk klarhet i dette spørsmålet. Rakettene som kan gjøre en løsning av dette problemet mulig, er allerede konstruert...Et menneske kunne sendes til Månen i morgen...Spørsmålet om retur til Jorden er imidlertid meget komplisert og krever mye forberedende arbeide.»

Apollo 6: Begynte dårlig, men endte godt

Allerede før Apollo 6, som var andre gang Saturn V ble brukt, hadde man planer om å la den tredje Saturn V fly med mennesker på toppen, dersom Apollo 6 var vellykket. Dette var langt fra de ti Saturn V-oppskytingene man opprinnelig mente var nødvendige, før raketten kunne ansees som trygg nok for bemannede ferder.

Den 4. april 1968 tok en ubemannet Apollo 6 av fra Kennedy Space Center. Denne ferden ble langtfra feilfri. Tre alvorlige feil oppsto.

To minutter og fem sekunder etter start, 23 sekunder før motorene i det første trinnet skulle stoppes, oppsto det sterke svingninger eller vibrasjoner i lengderetningen i hele raketten. Dette utsatte hele raketten for stadige strekk og spenninger, som under visse forhold kunne blitt sterke nok til å skade eller til og med ødelegge raketten. Denne bevegelsen, som skyldtes at svingninger i skyvekraften fra motorene falt sammen med naturlige svingefrekvenser for hele rakettkroppen, har en tendens til å være selvforsterkende. Årsaken er at svingningene i rakettkroppen forstyrrer flyten av drivstoff, og dermed forsterker svingningene i skyvekraften.

Den andre feilen som skjedde, var at paneler rundt det rommet hvor LM skulle vært, mellom S IV-B-trinnet og Apollos serviceseksjon, falt av. Til å begynne med trodde man dette skyldtes svingningene som oppsto på langs av hele raketten. Teknikerne i Houston fant imidlertid senere ut at en for dårlig fabrikasjonsprosess var årsaken. Dette ble fort rettet på.

Det tredje problemet som oppsto var mer alvorlig. Etter at det første trinnet hadde gjort sin del av jobben, overtok de fem J-2-motorene i det andre trinnet. Da omtrent 2/3 av brenntiden var gått, mistet motor nummer 2 skyvekraften, og et system om bord slo den av automatisk. Like etterpå skjedde det samme med motor nummer 3.

Selv med 40 % av skyvekraften til det andre trinnet tapt, greide Apollo 6 å komme seg inn i bane ved hjelp av den enslige J-2-motoren i tredjetrinnet. Men banen var på 395 km x 172 km, istedenfor den planlagte sirkulære på 175 km.

Da tredjetrinnet senere ble gitt kommando om å starte opp igjen, for å bringe Apollo 6 opp i en høyere bane slik som Apollo 4, nektet det imidlertid å starte. Ferden ble reddet ved at motoren i Apollos serviceseksjon ble startet og sendte Apollo 6 opp i vel 22 000 km høyde, hvorfra den raste ned mot Jorden, traff atmosfæren med litt lavere hastighet enn planlagt og foretok en vellykket landing i Stillehavet.

Etter et langvarig detektivarbeide fant man årsakene til at det oppsto svingninger på langs av raketten og til at det tredje trinnets motor ikke ville starte på nytt. NASA-folkene mente de forsto problemene som hadde plaget Apollo 6, og at forandringene som ble gjort ut fra dette, var mer enn tilstrekkelig til å la den tredje Saturn V fly med mennesker.

Luna 14

Etter Luna 13 gikk det 16 måneder før Luna 14, den siste romsonden i sovjeternes annen generasjons ubemannede månesonder, ble skutt opp. Dette skjedde den 7. april 1968, og den 10. april gikk den i en bane rundt Månen på 160 km x 870 km, med en inklinasjon på 42° og en omløpsperiode på 2 timer og 40 minutter.

Ingen bilder eller vekttall for romsonden ble offentliggjort, men listen over eksperimenter var svært lik den på Luna 10. Disse var rettet mot studier av vekselvirkningen mellom massene til Jorden og Månen, studier av Månens tyngdefelt, utbredelsen og stabiliteten i radiokommunikasjonene mellom Jorden og sonden, målinger av strømmen av ladede partikler fra Solen og dannelsen av en nøyaktig teori for Månens bevegelse.

To år senere ble det opplyst at både Luna 12 og Luna 14 hadde foretatt prøver med samme type elektriske motor, som i 1970 ble brukt til å kjøre Lunokhod 1 rundt på måneoverflaten.

Presidenten i Det sovjetiske vitenskapsakademi, Mstislav Keldysj, sa at ferden ville ha enorm betydning for fremtidige, mer ambisiøse ferder til Månen.

Kosmos 212 og 213: En ny sammenkobling

Ti dager etter Apollo 6 og syv dager etter Luna 14 ble Kosmos 212 skutt opp den 14. april 1968 i en lav, sirkulær bane. Dagen etter ble Kosmos 213 skutt opp i en liknende bane. Før oppskytingen av Kosmos 213, foretok Kosmos 212 en liten banekorreksjon, som brakte den nesten over oppskytningsstedet for å lette det senere møtet.

Alt på Kosmos 213s første omløp kom den så nær den andre som 5 km, og hastighetsforskjellen mellom de to var bare 108 km/h. Etter en felles radarsøking fant de hverandre. Kosmos 212 ble den aktive partneren og foretok alle manøvrene, som ledet til en sammenkobling med Kosmos 213, bare 47 minutter etter oppskytingen av den siste. De fløy sammen i 3 timer og 50 minutter, før de ble koblet fra hverandre. Hvert av romskipene foretok flere manøvrer for å fortsette gruppeferden, men på stor nok avstand til at de ikke forstyrret hverandre. Hvert romskip var oppe i 5 dager før det landet.

Disse to Kosmos-romskipene var egentlig ubemannede Sojuz-romskip. I Vesten var man overrasket over at sovjeterne på denne måten gjentok ferden med Kosmos 186/188, særlig når den første ferden var så vellykket at den så ut til å gi grønt lys for videre bemannede ferder med Sojuz.

Kanskje var det meningen at Jurij Gagarin skulle ha vært om bord i ett av disse romskipene (husk at han var Komarovs reserve på Sojuz 1), men at hans død i en flyulykke bare to uker før oppskytingen av Kosmos 212 gjorde at sovjeterne måtte endre planene, og fly de to romskipene ubemannet.

Møtene og sammenkoblingene i rommet mellom disse ubemannede Sojuz-romskipene under Kosmos-betegnelsen var nye trinn på stigen som førte til Månen. Men det var noe rart med måten sovjeterne valgte å gjøre dette på.

Når man skal foreta et møte i rommet, for å føre to bemannede romskip sammen eller for å bringe et mannskap fra Jorden og opp til en romstasjon, er det vanlig at målsatellitten skytes opp først. Timer, dager eller uker senere skytes så det «aktive» romskipet opp. Dette gjennomgår en serie innhentingsmanøvrer i løpet av de neste 4-24 timene, før det når fram til det første romfartøyet og kobler seg sammen med dette. Slik ble det gjort med Gemini, Apollo, Skylab og Saljut.

Men slik ble det ikke gjort på de to Kosmos-sammenkoblingene. Her ble isteden det aktive romskipet skutt opp først. En dag senere ble den passive målsatellitten skutt opp i banen til den første. Denne stilte seg så på linje med målsatellitten og nærmet seg innen to timer. Deretter ble de to koblet sammen.

Hvilken mulig motivasjon kunne sovjeterne ha hatt for denne merkelige varianten av en grunnleggende rommanøver? Hva slags målsatellitt ville bare være i stand til å fly i rommet i høyst noen timer, og som dermed nødvendiggjorde en så hastig sammenkobling?

Med mindre målsatellitten hadde et dårlig konstruert stillingskontrollsystem eller var i en svært lav jordbane, er den eneste fornuftige forklaringen at målsatellitten skulle være et rakettrinn med svært flyktige drivstoffer (som de kryogeniske som krever svært lave temperaturer) eller sterkt etsende drivstoffer, som bare kunne holde seg stabile i noen timer.

Dersom et aktivt romskip, et bemannet Sojuz-romskip, koblet seg sammen med et rakettrinn i jordbane, vil det eneste sannsynlige målet ha vært Månen. En stor måneversjon av Sojuz med et mannskap på tre og avansert instrumentering og rakettkraft kunne derfor bli skutt opp i jordbane med den gamle, pålitelige bæreraketten, etterfulgt av et rakettrinn skutt opp dagen etter med Proton eller Lenin. I løpet av få timer ville romskipene ha koblet seg sammen, rakettrinnet ville ha startet og Sojuz ville vært på vei til Månen. Dersom rakettrinnet ble skutt opp med Proton, ville en ukes ferd rundt Månen ha vært mulig; dersom det kom opp med Lenin, ville en månelanding ha vært mulig.