Intervju med Sally K. Ride

Av Ivar Johansen, oversatt

Redaksjonen gjør oppmerksom på at dette intervjuet er gjort høsten 1981, før Sally K. Ride ble tatt ut til STS-7. Denne ferden vil foregå nærmere sommeren, noe utsatt på grunn av forsinkelsene som oppstod med STS-6.

Sally K. Ride har vært knyttet til Stanford University som fysiker innen laserteknologi. Hun søkte seg til NASA for seks år siden, og er nå altså tatt ut som ferdspesialist på STS-7, hvilket vil gjøre henne til USAs første kvinnelige romfarer.

Som forsker er du vant til et ganske normalt dagligliv, og nå som du er astronaut har dette sikkert endret seg. Hvordan har dette artet seg for deg? Hvordan liker du å være ute blant folk for å drive PR for NASA? På hvilken måte tar publikum imot deg?

Vel, først av alt vil jeg si at på universitetet bestemmer man jo selv hvor mye arbeid en skal legge ned for å få gjennomført sin eksamen, og det er vel ikke fritt for at man jobber forholdsvis hardt av og til. Selv om vi ikke har noen ni til fem jobb her i Houston, har jeg hittil ikke jobbet så hardt her som jeg gjorde mens jeg studerte. Under forberedelser til en romferd regner jeg imidlertid med at det kan bli like hardt som det av og til var i studietiden. Den dagen man blir tatt ut til en romferd er vel en dag man aldri vil glemme. Og etter hvert som dagen for oppskytingen nærmer seg, kan nok presset bli å sammenligne med eksamenspresset.

Det er jo også andre sider ved denne jobben som man sjelden eller aldri har vært med på før. Det å stå foran store menneskemasser og holde foredrag eller taler på banketter for forskjellige organisasjoner og foreninger er en ting som jeg dessverre ikke har så mye trening i. Jeg kan ikke akkurat si at det er jeg som rekker opp hånda hver gang det er snakk om å gjøre et PR-fremstøt. Man har vel lett for å være litt tilbakeholden i begynnelsen, men man «tiner» vel fort opp, tenker jeg. Responsen fra publikum er alltid overveldende og positiv. Du vet, vi astronauter er populære bare av tittel, og folk er jo meget spente og nysgjerrige på hva vi har å si. Jeg tror ikke dette med at man ofte er i publikums søkelys vil forstyrre vår tekniske og fysiske trening. Det er jo klart at det blir mye oppstyr rundt de forskjellige mannskap som skal opp med romfergen, både før og etter en ferd. Den dagen det blir kjent hvem av oss kvinnelige astronauter som skal få æren av å bli den første amerikanske kvinne i rommet, blir det nok mye publisitet og oppstyr å svelge etter hvert.

Ja Sally, hvordan er en vanlig arbeidsdag her i Houston?

Vel, en av de tingene som jeg virkelig liker med denne jobben, er at den ene dagen er forskjellig fra den andre. Det er helt umulig å gi eksempel på en gjennomsnittsdag her i Houston. I går, for eksempel, måtte jeg være med på fire forskjellige møter for å diskutere en del saker som skal være avklart før STS-2. Jeg har jobbet mye med manipulatorarmsystemet, som skal være med for første gang på den ferden. Vi måtte blant annet diskutere forskjellige problemer med systemet. Jeg var med på å utarbeide «sjekklista» for denne ferden, så i går var jeg her til halv ni om kvelden for å hjelpe de som skulle skrive den ut. Vi måtte gå gjennom noen små detaljer og kommentarer for å gi den en siste finpuss. Så snart jeg er ferdig med dette intervjuet skal jeg ut å fly resten av dagen.

Du besøker de forskjellige bedriftene som er involvert i arbeidet med romfergeprogrammet. Hva går disse besøkene ut på?

Disse besøkene er selvfølgelig meget viktige, og samarbeidet mellom disse bedriftene og NASA er for det meste meget godt. Det at vi astronauter kan jobbe parallelt med ingeniørene og teknikerne i de forskjellige bedrifter er blitt meget vanlig, og de ser såpass mye til oss at det ikke er noe ekstra oppstyr om en astronaut stikker innom en dag for å foreta en prøve i en simulator eller å sjekke ulike tester som er gjort.

Som ferdspesialist er du kvalifisert til å fly i baksetet på et T-38 jetfly. (T-38 er astronautenes treningsfly, og er i størrelse litt mindre enn en «Frihetsjager» F-5.) Hva slags trening er det dere gjennomfører om bord i T-38? Hvilke andre typer jetfly har du fløyet?

Svaret til den andre delen av spørsmålet er ingen - bare T-38. All den treningen vi får er det NASA som tar seg av, og etter at man er tatt ut som ferdspesialist, er det bare å hive seg i baksetet på en T-38 og fly av gårde. Vi har også fått masse undervisning av folk her ved astronautkontoret eller av folk fra NASAs flydivisjon her i Houston. De underviste oss i navigasjon og radioteknikk og vi måtte også lære hvordan man skulle takle en nødlanding i vannet med T-38. Vi hadde også en god del fallskjermtrening i og med at det kan bli nødvendig å skyte seg ut fra flyet. En aldri så liten høydetest inngikk også i programmet. Etter å ha passert disse treningstimene fikk man utdelt sin egen fallskjerm, og opp i flyet bar det. I løpet av fire uker skal du da fly minst 15 timer om bord i en T-38.

Beskriv en treningstur i NASAs KC-135, «vektløshetsflyet».

Vel, alt inventaret om bord i dette flyet er tatt ut, og hele flyet er kledd innvendig med tykke polstringer, slik at man ikke skal ødelegge seg i løpet av de 30 sekundene hver vektløshetsperiode varer. Flyet legger seg i en parabolsk bane som gir en belastning på 2 g i bunnen av kurven, og 30 sekunders vektløshet på toppen. Vektløsheten er en helt ubeskrivelig følelse. Man sitter liksom fast i midten av kabinen, og kan ikke nå noen av veggene. Det er en herlig følelse, meget vanskelig å beskrive. En slik treningstur varer i cirka én time, og i løpet av denne tiden har vi vært gjennom omtrent 40 perioder med vektløshet. Så det føles godt å sette føttene på bakken igjen etter en slik tur.

Beskriv hvilken rolle du mener en ferdspesialist skal spille på en ferd med romfergen.

Dette er jo et spørsmål som ikke er så lett å svare konkret på ennå, men det er jo klart at på senere ferder vil det være helt naturlig å ha ferdspesialister om bord. Dersom man skal bruke manipulatorarmsystemet på en ferd for å ta eksperimenter ut av eller inn i romfergens lasterom, vil det være en ferdspesialist som tar seg av dette. Har man forskjellige eksperimenter om bord, er det også en god del av dette en ferdspesialist må ta seg av. Etter hvert vil antagelig ferdspesialistene også måtte spesialisere seg på de av romfergens systemer som er i bruk mens man er i jordbane. Dessuten er man nå i ferd med å undersøke hvilke oppgaver som kan utføres av ferdspesialistene under start og landing. Romfergen er et meget komplisert romfartøy, altfor komplisert til at bare to astronauter kan ta seg av den på lengre ferder. Astronautene trenger mange års trening. Young og Crippen hadde mange tusen timers trening bak seg før de la ut på den første prøveturen med Columbia, og når vi kommer lenger ut i romfergeprogrammet, vil det simpelthen ikke være nok tid til å trene opp bare to astronauter til å kunne gjennomføre programmet for en ferd. Vi trenger en tredje, og kanskje en fjerde person, som kan ta del i de forskjellige operasjoner under oppskytingen og tilbakevendingen. Hvis du hadde stilt det samme spørsmålet om seks måneder, ville jeg sikkert kunne gi et mye bedre svar på dette spørsmålet.

Du var med i et av T-38 følgeflyene under oppskytingen av STS-1. Hvilke oppgaver hadde du der?

Jeg fløy sammen med astronaut Dick Scobee, i hans baksete, og jobben vår var å være på plass i lufta, klare til å følge Columbia inn til landing på Kennedy Space Center dersom de hadde måttet avbryte ferden rett etter oppskytingen. Heldigvis gikk alt etter programmet, og vi kunne være vitner til en fantastisk oppskyting. Vi hadde med oss noen kameraer, og min jobb bestod her i å holde orden på disse kameraene og noen stoppeklokker, slik at jeg kunne hjelpe Dick med å ta bilder av undersiden på Columbia. Disse bildene skulle brukes til å finne ut hvor mye skade undersiden eventuelt hadde fått under oppskytingen dersom en nødlanding måtte gjennomføres. En annen ting som også kunne ha blitt aktuelt for oss under en nødlanding, var å gi Young og Crippen høyde- og hastighetsdata under hele landingsfasen. Det å vite at en tredje person kan hjelpe til i en slik situasjon, er noe som gir astronautene en ekstra trygghetsfølelse. Dermed kan de konsentrere seg mer om landingen mens de får våre data om høyde og hastighet via kommunikasjonen mellom oss og romfergen.

Du er jo landskjent som tennis-spiller her i USA. Hvordan holder du treningen ved like?

Mesteparten av den fysiske treningen foregår ved løping, og jeg løper cirka syv til åtte kilometer hver dag. Ved siden av spiller jeg squash. Dette er en fin trening, og de fleste astronautene ved kontoret her bruker denne typen trening.

Hva er din mening når det gjelder dette med at studenter ved en rekke universiteter kan bruke romfergen som et verktøy for sine eksperimenter, de såkalte «Getaway specials»?

Dette er noe som jeg synes har svært mye for seg. Ideen bak det hele er fin, og spesielt liker jeg tanken på at skoler og universiteter kan kjøpe seg en plass for ulike eksperimenter i en «Getaway special»-beholder.

Hva har vært den største utfordringen i din karriere?

Det er ikke så lett å si, men det jeg er mest stolt av så langt er min utdannelse som fysiker i laserteknologi fra Stanford University. Stolthetheten over denne utdannelsen vil nok imidlertid komme i skyggen den dagen jeg får vite når jeg får min sjanse til å bli med på en tur med romfergen. Det er liksom den dagen vi alle venter på.

Hvilke råd kan du gi i dag til andre interesserte som har avsluttet sine studier, og gjerne vil bli astronaut?

Det er ærlig talt ikke så lett å si, for det er ingen naturlig linje som bringer deg inn på astronautkontoret. Før i tiden var det testpiloter med militær bakgrunn som først og fremst hadde sjansen til å bli astronauter, men slik er det ikke i dag. En eller annen form for utdannelse innen vitenskap eller forskning kommer godt med. Hvis du ser på de som er astronauter i dag, finner du leger, fysikere, astronomer og alle mulige slags ingeniører. Videre har vi geologer og biologer. Så mulighetene er større nå enn før, og det ser ikke ut til å være noen felter som foretrekkes fremfor andre. Det beste rådet jeg kan gi til en fremtidig astronaut er å studere sitt eget felt hardt, for så å søke seg inn i NASA.

Hvor ser du deg selv om 10 til 15 år fra i dag? Vil dette være en permanent jobb for deg, eller vil Sally K. Ride prøve noe nytt senere?

Det hele beror jo mye på hva NASA foretar seg i de kommende år. Akkurat nå ser jeg ingen grunn til å forlate NASA. Jeg har ikke vært her lenge nok til å finne ut hva jeg har lyst til senere i livet. Jeg er fremdeles interessert i det NASA pålegger meg av trening og arbeid, og det vil ha mye å si hva som skjer med romfergens utvikling i de neste 10 til 15 år. Det vil sikkert være andre og bedre muligheter for meg når det har gått så lang tid, men hva det skulle være, klarer jeg ikke å forestille meg nå. Jeg er tross alt ikke interessert i å ta en tur med romfergen for så å forlate NASA. Neida, jeg skal prøve å henge med så godt jeg kan i fremtiden for å se hva NASA har tenkt å foreta seg i tida som kommer.