Bokomtale

Av Erik Tronstad

Som tittelen tilsier, er dette en årbok om luft- og romfart. Selv om dette er en årbok for 1982, betyr ikke dette at boken bare inneholder stoff om ting som skjedde i 1982. Boken inneholder både historiske artikler og artikler om mer aktuelle begivenheter innen områdene luft- og romfart. I denne anmeldelsen skal jeg konsentrere meg om romfartsstoffet i boken, siden det er dette som primært interesserer NAFs medlemmer. Likevel vil jeg bare ha nevnt at boken inneholder følgende artikler om flyvning: «DC-3, en legende», «Europas Airbus, der blev hele verdens luftbus», «F-100 Super Sabre, 23 år i det danske flyvåben», «Maersk Air, det alsidige luftfartsselskab», «Dansk Veteranflysamling» og «Luftkrigen over Falkland».

Boken inneholder tre kapitler om romfart, nemlig: «Ariane, den europeiske løfteraket» av Johannes Thinesen, «Af Rumfartens opdagelser» og «Rumfarten just nu», begge de to siste av Carl Emil Andersen.

Det siste kapittelet i boken har tittelen «Hvad skete hvornår». På 36 sider gis her en kronologisk oversikt over viktige begivenheter innen luft- og romfart i tidsrommet august 1981 til juli 1982.

Kapittelet om Ariane innledes med en kort omtale av bakgrunnen for utviklingen av en europeisk bærerakett. Produksjonen av Ariane er fordelt på flere europeiske industribedrifter. Forfatteren legger spesielt vekt på å omtale det arbeidet som i denne sammenheng er tildelt danske og svenske bedrifter. Et eget avsnitt er også viet Arianespace, firmaet som er dannet for å drive en kommersiell markedsføring av Ariane.

Etter å ha tatt for seg fordelingen av den industrielle produksjonen av Ariane, tar forfatteren for seg oppbygningen av bæreraketten. Hvert av de tre trinnene samt instrumentseksjonen omtales for seg. Her gis opplysninger om fysiske dimensjoner som høyde, masse med og uten drivstoff, dessuten antall motorer, hva slags drivstoff som benyttes, samt motorenes brenntid og skyvkraft.

Formålet med Ariane er å sende opp satellitter, og forfatteren har også viet en del plass til å omtale noen av de satellittene som skal skytes opp med Ariane.

Kapittelet om Ariane avsluttes med en omtale av ESAs framtidsplaner når det gjelder denne bæreraketten, det vil si utviklingen av Ariane 2, Ariane 3, Ariane 4 og Ariane 5.

I kapittelet «Af Rumfartens opdagelser» gir forfatteren tre eksempler på hva som kan utrettes med romfartøy. Alle tre eksemplene er hentet fra utforskningen av planetene.

Utforskningen av planeten Venus er det første eksempelet som er valgt. Her gis en kort oppsummering av den viten vi har skaffet oss om Venus takket være amerikanske og sovjetiske romsonder. Det er også tatt med noe stoff om framtidig utforskning av Venus.

Det andre eksempelet omtaler framtidige prosjekt, nemlig planene som foreligger om å sende romsonder forbi Halleys komet i 1986. Hovedvekten er her lagt på den sonden ESA skal sende forbi kometen.

Som tredje og siste eksempel har forfatteren valgt å skrive om Voyager 1s fantastiske oppdagelse av vulkanene på Jupiter-månen Io. Det berettes om hvordan vulkanene ble oppdaget, og hva som skjer med alt materialet som spys ut fra disse vulkanene. Noe av dette materialet unnslipper Ios gravitasjonsfelt og går inn i bane rundt Jupiter.

Tittelen på bokens siste kapittel om romfart, «Rumfarten just nu», er etter min mening lite dekkende. Ut fra tittelen skulle man tro at forfatteren her prøver å gjøre opp en slags status for romfarten akkurat nå, men bare en liten del av kapittelet er brukt til dette. Det meste av kapittelet er viet historisk stoff, med stor vekt på det arbeide rompioneren Hermann Oberth har nedlagt. Dessuten omtales Walter Hohmanns bidrag til teorien for romsondebaner, og noe av det arbeide som foregikk i Tyskland i 1930-årene og under krigen under Wernher von Brauns ledelse. Her fortelles også hvordan International Astronautical Federation (IAF) ble stiftet, og litt om IAF-kongressen i København i 1955. Sputnik 1 og USAs reaksjon på denne omtales også. Et av de viktigste konkrete resultatene av dette var opprettelsen av NASA i 1958 (boken oppgir feilaktig 1959 som året for opprettelsen av NASA). Deretter gis en kort omtale av USAs bemannede romprogram til og med Skylab. Det gis også en kort og generell omtale av utforskningen av planetene. Kapittelet avsluttes med en generell omtale av romfergen og de to øvre trinnene Centaur og IUS, samt litt om romfart i andre land, hovedsakelig Sovjetunionen.