STS-5: Den første operative ferd med Columbia

Av Ivar Johansen

Innledning

Romfergeprogrammet var med STS-4s landing den 4. juli 1982 (se artikkelen STS-4: Den siste testferden med Columbia i Nytt om Romfart nummer 43, 1982, sidene 67-72) klar for å få sin status endret fra test til operasjonell, og man så nå spent fram til STS-5. Denne første operative ferden var en viktig prøve rent ferdsmessig, fordi man skulle utføre et kommersielt oppdrag. Utplasseringen av to kommunikasjonssatellitter, én amerikansk og én kanadisk, var hovedoppdraget på denne ferden. Det var også andre interessante poenger ved denne ferden. Det var første gang i amerikansk romfartshistorie at besetningen bestod av fire astronauter (de fire første testferdene ble som kjent gjennomført med kun to besetningsmedlemmer). Foruten kommandør og pilot hadde man denne gangen også to ferdspesialister om bord, og det var planlagt en spasertur i Columbias lasterom for disse to.

Mannskap på fire astronauter

Som nevnt i innledningen bestod mannskapet av kommandør, pilot og to ferdspesialister. Sjefen om bord var den 51 år gamle Vance D. Brand. Han må her regnes som veteran siden han har vært ute i rommet én gang tidligere, det var under ASTP-ferden (Apollo Soyuz Test Project), som fant sted i perioden 15. til 24. juli 1975.

Pilot var den 46 år gamle Robert F. Overmyer. Han ble tatt ut som astronaut av NASA i 1969, og han har hatt en rekke forskjellige oppgaver før han ble tatt ut til STS-5. Han var involvert i den avsluttende planleggingsfasen for Skylab-programmet fra 1969 til 1971, og var blant reservemannskapet for den siste måneferden, Apollo 17, samt for ASTP. I 1976 ble han pålagt forskjellige oppgaver i forbindelse med glide- og landingsprøvene som ble utført med testromfergen Enterprise. Ferdspesialistene om bord var den 45 år gamle Joseph P. Allen og den 43 år gamle William B. Lenoir. Allen ble tatt ut som astronaut med vitenskapelig bakgrunn i 1967, og han var blant reservemannskapet på Apollo 15 i 1971. Lenoir ble astronaut samtidig med Allen, og han var blant reservemannskapet på de to siste ferdene til romstasjonen Skylab i 1973 og 1974. Under forberedelsene til romfergeperioden har han vært involvert i studier omkring utplassering av satellitter fra romfergens lasterom.

Forberedelser til oppskytingen

Romfergen Columbia ankom Kennedy Space Center (KSC) i Florida den 15. juli 1981. De to kommersielle kommunikasjonssatellittene, Anik C-3 og SBS-3 ankom noen dager senere. De to faststoffrakettene og den store drivstofftanken ble montert sammen den 20. august, samtidig som Columbia ble modifisert til å kunne ta med seg fire astronauter. Utskytningssetene ble tatt ut, og en ny type seter ble montert. Fra lasterommet tok man ut manipulatorarmen og forberedte innlasting av de to kommunikasjonssatellittene.

Kommersiell nyttelast

Det var altså første gang man skulle utføre et kommersielt oppdrag, og potensielle kunder ville komme til å følge nøye med i hvordan dette første oppdraget ble utført.

Begge satellittene er bygget av Hughes Aircraft Company. SBS-3 har en diameter på 2,1 m og er 2,8 m høy. Massen er 3277 kg i det øyeblikk den slippes ut av lasterommet. Utenpå er satellitten dekket av cirka 14 000 solceller som sørger for energiforsyningen. SBS-3 har ti kanaler med en kapasitet på 1250 toveis telefonsamtaler per kanal eller ti samtidige fjernsynsoverføringer. En kombinasjon er også mulig.

Etter at satellitten er sluppet ut av lasterommet er den ikke lenger NASAs ansvar, kontrollen overtas av eieren, Satellite Business Systems, som har eget kontrollsenter i Washington D.C.

Etter at SBS-3 var plassert ut, kom turen til Anik C-3. Dette skulle skje 24 timer senere. Av størrelse og utseende er de to satellittene omtrent like. Anik C-3 vil slutte seg til fire andre operasjonelle kommunikasjonssatellitter som Canada har i geostasjonær bane. Som en liten kuriositet kan nevnes at navnet, Anik, kommer fra eskimoenes språk og betyr «bror». Anik C-3 er den første satellitten i en ny serie som skal brukes i et kommmunikasjonssystem til dekning av Canadas behov for fjernsyns- og dataoverføring langt inn i framtiden. Satellitten vil være operativ i de høyfrekvente radiobåndene 12 og 14 GHz.

NASA har også ansvaret for denne satellitten til den har forlatt Columbias lasterom. Deretter kontrolleres den av et kontrollsenter som Canada har i Ottawa. Satellite Business Systems og Telesat Canada betaler hver cirka åtte millioner dollar til NASA for å få utplassert satellittene.

Nedtellingsfasen

Nedtellingen for STS-5 begynte den 7. november, og den varte i 80 timer. I tillegg til disse 80 timene var nedtellingen stanset i 20 timer og 19 minutter. Nedtellingsprosedyren var denne gang delt inn i tre tidsintervaller. Det første intervallet gikk fra T-80 til T-40 timer, bare rutinemessige operasjoner ble utført her. Det andre intervallet strakk seg fra T-40 til T-9 timer og 15 minutter. Ved T-10 timer og 30 minutter ble den roterende servicestrukturen trukket tilbake. Nedtellingen fortonet seg videre slik:

Problemfri oppskyting

Columbias femte og dermed romfergeprogrammets første operative ferd ble innledet den 11. november 1982. Hele romfergesystemet veide før oppskyting 2 040 528 kg. Columbia var 2270 kg tyngre enn ved forrige oppskyting, og hele 12 712 kg tyngre enn ved den første oppskytingen. Under oppskytingen satt Brand og Overmyer i de to fremre setene på øvre dekk mens Lenoir satt i et sete bak dem. Allen satt alene på midtre dekk. 33 sekunder etter oppskytingen ble romfergens tre hovedmotorer automatisk justert ned til å yte 85 %, for så å bli øket til å gi 100 % 12 sekunder senere. Faststoffrakettene ble koplet fra etter to minutter og syv sekunder, og denne gangen fungerte fallskjermene som de skulle. På forrige ferd sank faststoffrakettene på grunn av en feil i fallskjermsystemet. Columbias tre hovedmotorer ble slått av 8 minutter og 37 sekunder etter oppskytingen og ytre tank ble så koplet fra.

Så snart man var kommet opp i den riktige banen (til dette brukes banemanøvreringsmotorene), ble lasteromsdørene åpnet, og forberedelsene til å utplassere den første satellitten (SBS-3) begynte umiddelbart. Begge satellittene var festet til et rotasjonsbord, og disse var igjen plassert i en beholder. Selve utskytningen foregår ved hjelp av et fjærsystem, og satellitten blir før utskytningen satt i rotasjon for å spinnstabilisere den. Utskytningen av SBS-3 gikk som planlagt under Columbias sjette omløp, 7 timer og 58 minutter etter oppskytingen. 45 minutter etter at satellitten hadde forlatt lasterommet ble motoren på PAM (Payload Assist Module) startet. I mellomtiden var Columbia manøvrert til en sikker avstand på 15 km for at ikke avgasser fra PAMs motor skulle skade fergen eller noen av eksperimentene i lasterommet. 24 timer senere var det Aniks tur. Kontrollsenteret i Houston kunne nok en gang følge denne nye måten å utplassere satellitter på, via sine monitorer. Anik C-3 ble sluppet ut ca 33 timer etter oppskytingen, og Columbia hadde da tilbakelagt 22 kretsløp rundt Jorden.

Begeistringen blant teknikere og kontrollører i Houston var til å ta og føle på, og astronautene om bord var ikke lite stolte de heller. For sikkerhets skyld hadde de laget en «reklameplakat» der det stod: «Satellite Deployment by the Ace Moving Co., Fast and Courteous Service, We Deliver!»

Hovedformålet med STS-5 var gjennomført som planlagt, og begge satellittene var på god vei mot sin geostasjonære bane. Den amerikanske romfartsadministrasjonen hadde nå vist verden hvor «lett» dette med å utplassere satellitter fra romfergens lasterom var, og nå satt det forhåpentligvis mange potensielle kunder rundt omkring i verden klare til å prøve å få seg reservert en plass til sine satellitter i romfergens lasterom.

Romsyke og problemer med de nye romdraktene

Denne gangen ble to av astronautene om bord plaget av romsyke. Omtrent samtidig som Columbia kom inn i bane kunne piloten om bord, Robert F. Overmyer, rapportere til Houston at han følte seg uvel. Romsyke er en bevegelsessyke som påvirker øret i den grad at vedkommende som får slike symptomer vil ha vanskelig for å orientere seg etter tyngdefeltet, og dette fører igjen til dårlig reaksjonsevne. Etter legenes råd tok Overmyer medisiner tre ganger denne dagen. Han kviknet da til og var i god form under resten av ferden. De samme symptomene som hadde rammet Overmyer, begynte så smått å vise seg hos William B. Lenoir også. Dette skjedde på ferdens andre dag. Han ble virkelig kvalm og syk etter frokosten den tredje dagen. Han ba da om en personlig samtale med legene i Houston, og man kom fram til at årsaken til at han ble så uvel etter frokosten den tredje dagen, var tanken på det som skulle skje dagen etter. Da skulle etter planen han og Allen gjennomføre en spasertur i lasterommet. Så langt kom de imidlertid ikke. På grunn av romsyken ble utstigningsforsøket utsatt i én dag, men på grunn av store tekniske problemer med de nye romdraktene ved utstigningsforsøket den 15. november, ble ledelsen nødt til å utsette hele spaserturen til STS-6. Grunnen til dette var at Lenoir hadde for stort trykkfall i sin romdrakt, og i Allens drakt var det luftsirkulasjonsanlegget, som blåser frisk luft foran ansiktet, som ikke fungerte som det skulle. Undersøkelser av draktene som ble gjort på bakken senere, viste at det var store mangler ved dem, noe som kunne ha fått katastrofale følger for astronautene dersom en utstigning i lasterommet var blitt gjennomført.

«Getaway Special»-eksperimentene

Alle «Getaway-Special»-eksperimentene ble gjennomført etter planen. Tre av dem var laget av «highschool»-elever i USA. Ett av eksperimentene var vest-tysk, det første av 25 «Getaway-Special»-eksperimenter som Vest-Tyskland allerede har reservert plass til på framtidige ferder. Ti av disse eksperimentene har med materialprosessering å gjøre.

Rutinemessig landing

Columbia landet under rutinemessige forhold den 16. november 1982 på landingsstripe 22 ved Edwards Air Force Base i California. Ferden hadde da vart i 5 dager 2 timer 14 minutter og 25 sekunder. Landingen foregikk tidlig om morgenen lokal tid, bare noen minutter etter soloppgang.

Sjefen om bord, Vance D. Brand, tok over kontrollen av Columbia da hastigheten var 0,97 mach, og han landet manuelt. Denne gangen ble maksimal bremseeffekt utprøvd , og dette gikk hardt ut over nesehjulet. Det var svært liten synlig skade på de varmeisolerende flisene, bare to, tre steder var flisene borte. Deler av to fliser manglet bak ved stillingskontrollmotorene, og én flis i neseseksjonen var forsvunnet.

Astronautene kom ut av romfergen 35 minutter etter landingen, og etter en inspeksjonsrunde bar det i vei til en medisinsk kontroll før den nå så tradisjonsrike velkomstseremonien som er blitt holdt for samtlige romfergemannskaper. Omkring 55 000 personer var tilstede under landingen, til sammenligning var 535 000 tilskuere møtt opp til STS-4s landing den 4. juli 1982, da president Reagan også var tilstede.

NASA: «vellykket ferd!»

Til tross for en del små problemer i tillegg til romsyke og problemer med romdraktene, ble ferden karakterisert som meget vellykket av kontrollen og ferdlederen Tommy Halloway i Houston.

Columbia vel tilbake på KSC i Florida

Columbia ankom KSC den 22. november på toppen av NASAs Boeing 747 etter en planlagt stopp over natten på Kelley Air Force Base i Texas. Før neste ferd vil Columbia gjennomgå en grundig sjekk på Rockwell-fabrikken i California. Neste ferd med Columbia blir STS-9 med Spacelab 1. Etter de siste utsettelser er oppskytingsdato fastsatt til 28. oktober. Det skal være seks besetningsmedlemmer, og sjef om bord blir veteranen John Young, som skal ut på sin sjette romferd.