Månens gamle magnetisme

Av Erik Tronstad

Ett av spørsmålene som ble livlig diskutert blant forskere før den første månelandingen, var hvorvidt Månen noensinne hadde hatt et flytende indre, eller om den bare var sammensatt av kaldt, uforandret støv fra den opprinnelige soltåken. Debatten om en varm eller kald måne opptok ikke bare månegeologer, men også geologer som studerte Jorden. Teorien om platetektonikk hadde i flere år før Apollo-landingene vært livlig debattert, og det var vanskelig å forene vår egen planets aktive natur med ideene om en kald, passiv måne.

En av de som interesserte seg for dette spørsmålet, var S. K. Runcorn ved School of Physics ved University of Newcastle upon Tyne i England. Til sin overraskelse fant han i månematerialet spor etter et svakt magnetfelt. Det virket mulig at en flytende, opprinnelig kjerne hadde dannet feltet. Selv om Månen ikke lenger er aktiv, kan den en gang ha vært det.

På senere Apollo-ferder hadde man instrumenter på serviceseksjonen i månebane som sveipet over landskapet under på leting etter et magnetfelt. Områdene med sterkest magnetfelt som på denne måten ble funnet, lå på diametralt motsatt side av Månen av de store havområdene.

Først kunne man bare bestemme styrken av magnetiseringen, men ikke retningen til de gamle feltlinjene. I løpet av de siste årene har imidlertid L. L. Hood og kollegene hans ved University of Arizona framskaffet informasjon om retningene fra Apollo-data. Runcorn mener resultatene viser at Månen ikke alltid har hatt samme stilling i rommet som nå.

Retningene på magnetfeltet som Hood fant, så først ut til å være vilkårlige, og i hvert fall ikke overensstemmende med de geografiske polene, slik tilfellet grovt sett er med Jordens magnetfelt. Ifølge Runcorn viser imidlertid en nærmere undersøkelse at det er tre sett med retningsdata som stemmer med Månens rotasjonsakse ved tre forskjellige tidsepoker i en fjern fortid.

Polvandring, som man lenge har vært fortrolig med for Jordens vedkommende, fant sannsynligvis også sted tidlig i Månens historie etter hvert som nedslag omfordelte overflatematerialet og endret Månens treghetsmoment. Tilpasset de gamle polene, har Runcorn identifisert magnetiske ekvatorer som er 4,2, 4,0 og 3,85 milliarder år gamle. Nedslagsbassenger som antas å være av tilsvarende alder, ligger langs disse «paloekvatorene». Runcorn mener for øvrig at disse reiser et annet spørsmål: Hvorfra kom legemene som dannet disse bassengene?

Legemer fra asteroidebeltet eller lenger utefra ville ikke alle ha falt ned i Månens ekvatoriale områder. Runcorn mener istedet at nedslagsbassengene ble dannet fra en ansamling av objekter i Månens bane. Som bevis peker han på at nedslagsbassenget Mare Orientale, som ligger langs hans 3,85 milliarder år gamle magnetiske ekvator, viser tegn til å ha blitt dannet av et legeme som kom inn mot måneoverflaten i liten vinkel. Dette nedslaget er av en type man ville ha ventet fra et objekt som fulgte Månen rundt Jorden, eller kanskje i sin egen bane rundt Månen.

Ideen om at Månen ikke alltid har vært alene i sin bane rundt Jorden, vil ha følger for teorier om hvordan Månen oppsto. Dersom den utviklet seg fra en opprinnelig ring av materiale i jordbane, slik noen mener, vil det være rimelig å anta at noe materiale ble igjen etter dannelsen.

Dette noe omstridte spørsmålet er imidlertid langtfra avgjort. Hood selv tviler på at det er mulig å utlede distinkte magnetiske ekvatorer fra de begrensede Apollo-dataene. Videre er det mange geologer som fremdeles betviler eksistensen av en dynamo i Månens sentrum som er stor nok til å magnetisere måneskorpen.