Den 34. IAF-kongressen

Av Geir Ivar Elgjo, Cathrine Holgate, Frank Lemstad og Ragnar Thorbjørnsen

Innledning

Årets IAF-kongress, den 34. i rekken, ble arrangert i Budapest i tiden 10.-15. oktober. Vår forening var der representert ved Geir Ivar Elgjo, Cathrine Holgate, Frank Lemstad og Ragnar Thorbjørnsen.

Den ungarske astronautiske foreningen var hovedarrangør for kongressen. Foreningen ble stiftet i 1959 og har vært tilknyttet IAF siden 1962. Til å begynne med var foreningen et samlingssted for de som var interesserte i romforskning, mens den nå også samler de som aktivt deltar i forskjellige romforskningsprosjekt.

Ifølge avisene var det påmeldt over 600 deltakere fra 35 forskjellige land. Blant disse var professor Hermann Oberth fra Vest-Tyskland, en av romforskningens pionerer, spesielt invitert som æresgjest.

Som vanlig stiller både tidligere og fremtidige romfarere opp på disse kongressene. I år regnet vi med at både Svetlana Savitskaja og Sally K. Ride ville komme til kongressen. Siden vi visste at Sally Ride, Frederick Hauck og Steven Hawley var kommet til Norge den 1. oktober og hadde holdt foredrag i Den Polytekniske Forening den 3., ble vi ikke særlig overrasket over at de også kom til kongressen. Svetlana Savitskaja skuffet oss heller ikke, hun var naturlig nok en sentral person i den sovjetiske delegasjonen av kosmonauter. Både Sally Ride og Svetlana Savitskaja ble nærmest nedrent av ivrige autografjegere og journalister.

Romfarernes tilstedeværelse er dog ikke hovedpoenget med disse kongressene. De opptrer i egne sesjoner som arrangeres fra kl. 1700 til 1830 om ettermiddagen. I disse såkalte «Current Events» har «romstormaktene» hver sin kveld til å orientere om ett eller flere av sine sentrale prosjekter. Alle andre foredrag er inndelt i temasesjoner som går parallelt hele dagen, bortsett fra en pause midt på dagen. I tillegg til dette arrangeres diverse sosiale samvær samt utflukter og IAFs generalforsamling.

Hermann Oberth

Hermann Oberth ble født i 1894 i Hermannstadt (det tyske navnet på byen Sibiu), Transilvania, i det nåværende Romania. Han er av østerriksk-ungarsk herkomst.

I 1912 tok han studenteksamen og reiste til München for å studere medisin. Da krigen brøt ut, måtte han tilbake til Ungarn for militærtjeneste. Under kampene i Karpatene mot russerne ble han såret og derfor sendt hjem.

Oberth hadde vært opptatt av romfart i mange år. Nå foretok han beregninger og forsøk. For eksempel hoppet han baklengs ned i et svømmebasseng fra forskjellige høyder, med nyreregionen beskyttet av en plate. Formålet var å undersøke hvor sterk retardasjon man kan tåle. Han undersøkte hvordan vektløshet føltes ved å oppholde seg neddykket i vann med en snorkel. Likevektssansen bedøvet han med scopdamin. (Eksperimentet ble naturligvis utført under overvåkning av andre som kunne gripe inn hvis nødvendig.) Det var i 1917.

I 1923 utgav han sitt klassiske verk Die Rakete zu den Planetenräumen. Han forbedret væskemotoren og bidro til løsningen av problemer i forbindelse med automatisk styring av raketter. I 1929 utkom en sterkt utvidet utgave av hans opprinnelige verk under tittelen Wege zur Raumshiffahrt. Han var knyttet til universitetet i Wien 1938-40, Dresden 1940-41 og den tyske hærs forsøksanstalt i Peenemünde 1941-43 under Werner von Braun. Oberth var beskjeftiget med utviklingen av ammoniakkraketter ved La Spezia i Italia 1950-53. Han oppholdt seg i USA 1955-58, der han igjen samarbeidet med von Braun ved Redstone-arsenalet i Huntsville, Alabama. Videre har han utgitt Menschen im Weltraum (1955). En av Vest-Tysklands astronautiske foreninger har tatt hans navn, «Hermann Oberth Gesellschaft». Foruten utdannelse av fagfolk, arbeider foreningen også med bygging og testing av raketter.

Utstilling i planetariet

Registreringen søndag den 9. oktober var fort unnagjort, og vi dro til planetariet hvor det i forbindelse med kongressen var satt opp en spesiell utstilling med fire hovedtemaer:

• I Gagarins fotspor - hvor de viktigste begivenhetene innen bemannet romfart ble presentert, fra Gagarins ferd i Vostok til eksperimenter om bord i Saljut 7. Der var også bilder av satellitter og utstyr utviklet innen Interkosmos-samarbeidet. En modell av romstasjonen Saljut 6, hvor den ungarske kosmonauten Bertalan Farkas oppholdt seg i åtte dager i 1980, var en av attraksjonene på utstillingen.
• Romfergen - der en av severdighetene var en fotomontasje i full størrelse av romfergekabinen. Det ble også vist en romdrakt i full størrelse. For å gi publikum inntrykk av hva astronautene spiser på en romfergeferd, var det utstilt et «kjøkken» med forskjellige retter. Mest populært var nok likevel videoopptakene som ble vist fra STS-5 og STS-6.
• En vandring i planetenes verden - hvor det ble vist bilder som romsonder har sendt tilbake til Jorden. Eksempelvis myklanding på Månen, fargebilder tatt av Venus-overflaten fra Venera 13, Viking-bilder av Mars-overflaten, samt Voyager-bilder av Saturn.
• På oppdagelsesferd i Kosmos - en samling av science fiction-bilder laget av ungarske illustratører.

Torsdag før kongressen startet, var det et foredrag med tittelen «25 års romvirksomhet». Der fikk man et kort resymé av aktiviteten i rommet siden Sputnik 1 ble skutt opp den 4. oktober 1957. I foredraget kom man også inn på fremtidige mulige og «umulige» prosjekter (som for eksempel gigantiske romkolonier).

Åpning av kongressen

Mottoet for kongressen var «Samarbeid i rommet». I sin åpningstale nevnte Roger Chevalier, formann i IAF, at kongressen gir en utmerket anledning til å minnes den ungarskfødte vitenskapsmannen Theodore von Kármán, som gav viktige bidrag til forskning innen aerodynamikk og utvikling av rakett-teknikk. Under åpningstalene ble det også nevnt at man bare ved hjelp av flernasjonalt samarbeid kunne gjennomføre større forskningsprosjekter som for eksempel kunne involvere 40-50 satellitter. Således forsøker de fremste romforskningsorganisasjonene å få i stand samarbeid med flere land.

Mottakelse i nasjonalgalleriet - slottet «Budavar»

Etter at Current Events for mandag (den 10. oktober) var slutt, ble det satt opp busser fra kongress-senteret Hotel Duna International til slottet. Dette ligger på en høyde på Buda-siden av Donau. Der var det dekket langbord i alle fire etasjene i galleriet, med et sigøynerorkester i den nederste. Der var det anledning til å møte både astronauter og kosmonauter. Bertalan Farkas, den ungarske kosmonauten som Cathrine møtte i Paris under kongressen i fjor, introduserte henne for Anatolij Beresovoj. Han har, sammen med Valentin Lebedev, rekorden for lengste sammenhengende opphold i rommet. Rekorden lyder på 211 dager.

Etter å ha tilbrakt nesten syv måneder i rommet i vektløs tilstand, ble de utsatt for store belastninger under tilbakevendingen den 10. desember 1982. Med Sojuz T-7 landet de midt i en snøstorm, og romskipet rullet utfor en bakke. De tilbrakte så 40 minutter i kapselen med en utetemperatur på nesten -20 °C. Siden været i landingsområdet var for dårlig til at de kunne hentes med helikopter, måtte de tilbringe resten av natten, omtrent fem timer, i en lastebil.

Tilstede var også Jean-Loup Chrétien, den franske romfareren som var på besøk til Saljut 7 i juni 1982. Han fortalte at han nå reiste rundt for å prøve å få støtte for en europeisk romferge. Han var også involvert i forsøk på å få til samarbeid med USA om en romstasjon. Etter å ha tatt mange bilder fra Saljut, var han blitt interessert i astrofotografering, og hadde til og med gått til anskaffelse av et teleskop til privat bruk. Videre kunne han fortelle at Ariane-oppskytingen var blitt utsatt til 18. oktober. (Senere er det blitt kjent at oppskytingen var vellykket, og at kommunikasjonssatellitten Intelsat 5 F7 er kommet inn i den planlagte banen.)

Mottakelse i den amerikanske ambassaden

Cathrine ble tirsdag invitert til mottakelse til ære for astronautene i den amerikanske ambassaden i Budapest. Sally Ride var naturligvis i fokus for oppmerksomheten. Hun fikk blant annet overrakt et signert bilde av Hermann Oberth fra noen vest-tyske kongressdeltakere. Det ble også tid til å veksle noen få ord med Sallys mann, Steven Hawley. Også han er astronaut og opplyste at han skulle opp med romfergen våren 1984. Siden både han og Sally er astrofysikere, er det tvilsomt om de noen gang får være med på samme ferd. Steven regnet med å utføre samme slags oppgaver som Sally hadde på STS-7.

Utforskning av Solsystemet

Teksten til dette avsnittet mangler.

VEGA

Teksten til dette avsnittet mangler.

CETI

Teksten til dette avsnittet mangler.

NASAs CETI-program

Teksten til dette avsnittet mangler.

«Life science»-programmet

Det ble holdt tre «Life science»-sesjoner under kongressen. Russerne holdt de fleste innleggene, og de presenterte en rekke resultater fra de lange ferdene på 185-211 dager. Av interesse kan nevnes at flere av russerne legger på seg under oppholdet i Saljut, i motsetning til amerikanerne, som gjennomgående opplever vekttap.

Noen av eksperimentene på Spacelab ble presentert, og man diskuterte mulighetene for fremtidig bruk: betalende brukere verden over vil ha anledning til å benytte ESAs Spacelab på ferdene fra og med SL-3 og SL-4.

Overvåkning av søppel i rommet

Søppel av forskjellig slag i bane rundt Jorden representerer en ny fare for sikkerheten i dette området for satellitter. Flere innlegg søkte å analysere problemet, samt foreslå tiltak for å overvåke dette rasket for å forhindre kollisjonsulykker. Problemet er størst i geostasjonær bane, der avstanden for et legeme fra Jorden bare avtar med én kilometer per 1000 år. Rask i lav jordbane vil derimot trekkes ned til Jorden i løpet av relativt kort tid. Dette skyldes friksjon mot de øvre delene av atmosfæren. Derfor er dette området i alt vesentlig selvrensende. I dag overvåkes alt søppel fra en størrelse på 4 cm (i minste diameter) og oppover, kontinuerlig. En del ukonvensjonelle løsninger på problemet ble fremlagt, blant annet å utstyre verdifulle satellitter med et par «parasoller» utenpå hverandre for å skjerme mot kollisjoner i bevegelsesretningen. En annen mulighet er å konstruere satellitter med kort levetid, slik at ikke så mye tid og penger går tapt hvis en satellitt settes ut av spill etter kollisjon. Problemet koker ned til hvor mye vi er villige til å betale for foranstaltninger i dag, for at disse banene ikke skal bli ubrukelige eller meget dyre å bruke i fremtiden.

Verdensrommet i klasserommet

«Husker du spenningen du følte første gang du så en rakett skytes opp? Verdensrommet, som toppen av den tredje dimensjon, utfordrer tanken, gir fysikkens lover nye arenaer å boltre seg på, gir grenseløs utsikt over verden, og enestående yrker for fremtiden.» Slik åpnet et foredrag med tittelen «Verdensrommet: en enestående motivasjonsfaktor i undervisning».

Samarbeid i rommet på undervisningsnivå, vil skape muligheter for forståelse av vår verden som fullstendig overskygger avkastningene fra ett enkelt eksperiment, eller ett enkelt romprogram. Undervisningsaspektet ved romferder later dessverre til å gå mange hus forbi. Det er synd, fordi kravene til forståelse av verden i dag og i fremtiden avhenger av at vi kan formidle spenningen og utfordringen i denne nye teknologien. Et permanent eksperiment ved United States Air Force Academy (et gymnas i Florida) viser ubestridt verdien av å presentere ungdom for nye utfordringer: seks forsøk, utformet og bygget av 9.-12.-klassinger, ble sendt opp i en Getaway Special på Challengers første ferd, STS-6. Eksperimentene omfattet sveising av metallstaver, miksing av ublandelige metaller, skum-metall, metallrensing, elektroplating og mikrobiologisk mutasjon. To av forsøkene var vellykkede, tre var delvis vellykkede og det siste virket, men gav et meget uventet resultat. Langt viktigere enn resultatene var utfordringen og spenningen ved å få sitt eget eksperiment fløyet om bord på romfergen. Motivasjon, Spenning og Fremtidig ekspertise er nøkkelordene for dette foretakendet. Noe å merke seg for norske lærere i barneskolen, hvis holdning overfor romfart ofte synes å være: «Hva skal vi med romfart når vi har så mange problemer vi må løse her på Jorden først?» Skal slike holdninger få stå uimotsagte alt fra barneskolen, kan det gi en faretruende lav interesse for romvirksomhetens muligheter også i den voksne befolkning.

Kinesiske romfarere?

I 1979 og 1980 kom det en del meldinger i vestlige tidsskrifter om at Kina var begynt å trene opp astronauter. Siden har det imidlertid vært nokså stille om dette. Til kongressen var det imidlertid påmeldt to foredrag som tyder på at kineserne så visst ikke har oppgitt arbeidet med bemannet romfart.

Xu Lin fra Institute of Space Medico-Engineering i Bejing var påmeldt med et foredrag om en matematisk modell for hvordan man ved hjelp av en datamaskin kunstig kan lage bilder av hva en astronaut ser ut gjennom vinduet i et romfartøy. Med hjelp fra Institutt for datamaskinanvendelser ved det kinesiske vitenskapsakademiet har man også laget datamaskinprogrammer for å foreta slike simuleringer. Disse simuleringene har vist at den matematiske modellen er riktig. Ifølge Xu Lin kan derfor denne modellen nå tas i bruk til praktiske anvendelser. Disse «praktiske anvendelsene» kan neppe være annet enn trening av astronauter.

Huang Zu-Wei fra det kinesiske akademiet for romteknologi var påmeldt med et foredrag om et fullt gjenbrukbart romfartøy (romferge) med en bærerakett som bruker jetmotorer. Romfergekombinasjonen som her ble omtalt, er et fremtidig og meget avansert fartøy, som Kina neppe har planer om å utvikle. Selv for USA ville dette representere en betydelig teknologisk utfordring. Dette viser imidlertid at kineserne er ute etter å innhente teoretiske kunnskaper som kan bli meget nyttige når de skal bygge sine første bemannede romfartøyer.

Kineserne driver, som man forstår, neppe med slike studier for moro skyld. Vi har sett tilsvarende tendenser i Sovjetunionen. På den 30. IAF-kongressen i München i 1979 holdt sovjetiske forskere blant annet et foredrag om et studium av automatiske og manuelle kontrollproblemer for et «romfly» under flyvning i atmosfæren, og et foredrag om kontroll av en romferges stilling under hypersonisk flyvning (hastigheter over 5 mach) i atmosfæren. Dette var opplagt presentasjon av studier foretatt i forbindelse med utviklingen av en gjenbrukbar romferge. Knapt tre år senere, sommeren 1982, fikk vi beviset for dette da russerne foretok en ubemannet test av en modell av den lille romfergen de er i ferd med å utvikle. (Se notisene Ubemannet prøveferd med sovjetisk romferge i Smånytt om Romfart nummer 4, 1982 og Mer om den sovjetiske romfergen i Smånytt om Romfart nummer 5, 1982.) (Som mange vet, mener amerikanerne at Sovjetunionen er i ferd med å utvikle to romfergetyper, én miniferge og én på størrelse med USAs romferger.)

Juliot Curie-instituttet

En av ekskursjonene onsdag gikk til dette instituttet, som er Ungarns nasjonalinstitutt for strålingshygiene. Det ble opprettet i 1957, og ligger i utkanten av Budapest. Instituttets hovedoppgave er å overvåke det strålingsmiljøet som den ungarske befolkning til enhver til er utsatt for. Dette innebærer i første rekke kontroll av alt personale som arbeider ved Ungarns eneste kjernekraftverk, samt diagnostisering og behandling av strålingsskader etter ulykker. I forbindelse med overvåkningen av kraftverket foretar man stadig analyser av luften, jorden, vannet, plantene og dyrene i området for å kunne fastslå strålingsmengden.

Instituttet har avdelinger for strålingsbiologi, strålehygiene, bruk av radioisotoper, osv., med en rekke spesialiserte medisinske underavdelinger (hematologi, toksikologi, patomorfologi, etc.). Instituttet deltar i Interkosmos-programmet med såkalte «strålingsfantomer». Dette er utstillingsdukker laget på en spesiell plast/voksbasis med det samme innhold av de viktigste grunnstoffer som man finner i levende mennesker. Dukkene har implanterte dosimetre (som måler strålingsbelastning) for å undersøke hvorledes kosmisk stråling kan virke på biologisk materiale.

Instituttet var også ansvarlig for et Vostok 5-eksperiment der man sendte opp 25 rotter på en tre ukers ferd. Straks de landet i Sibir, opprettet man et kryogent (lavtemperatur) laboratorium på landingsstedet. Der ble rottene dypfryst og siden transportert i flytende nitrogen til Budapest. I Budapest ble utvalgte organer underkastet biokjemiske analyser. Man fant blant annet en rekke endringer i levermetabolismen.

Instituttet analyserer også urinprøver fra kosmonauter.

Vi ble vist rundt i de forskjellige laboratoriene, der de såvidt vi kunne bedømme hadde meget avansert utstyr for å måle isotopmengde og -type i en rekke materialer; alt fra stein og metall til dyr og mennesker. Observasjonskammeret hadde 20 cm tykke jern- og blyvegger. Datamaskinen som ble brukt var en Canberra-maskin fra Connecticut, USA.

Ekskursjon til bakkestasjon for kommunikasjonssatellitter ved Balaton

Den ungarske bakkestasjonen ligger cirka 120 km syd-vest for Budapest, like nord for Balaton-sjøen nær et lite sted som heter Taliándörögd. Bakkestasjonen er et ledd i et nett av bakkestasjoner for medlemsland i Interkosmos-organisasjonen.

Denne organisasjonen ledes av råd i de forskjellige medlemsland. Disse arbeider på grunnlag av et program som ble godkjent av de sosialistiske medlemslandene den 15. november 1967. Programmet består av fire punkter:

• Fysikalsk forskning i Kosmos generelt
• Meteorologisk forskning i rommet
• Medisinsk forskning i rommet
• Kommunikasjonsforskning

Ovennevnte stasjon ble satt i drift som et ledd i kommunikasjonsforskningen i 1978. Kommunikasjonssystemet kalles for Orbita. Det består av mer enn 20 bakkestasjoner i de forskjellige medlemsland. En rekke kommunikasjonssatellitter av typen Molnija, som går i elliptiske baner, ble brukt inntil 1980. Fra da av gikk man over til å bruke satellitter i geostasjonære baner, Stationar 4 og 5.

Bakkestasjonene (også den ungarske) består av en sylindrisk bygning i armert betong. Denne er samtidig fundament for antennen. I bygningen finnes de mekanismer som beveger og styrer antennen, sender- og mottakerapparatene, utstyr for luftkondisjonering, etc. Antennen består av en parabolantenne med en diameter på 12 m. Denne følger satellittene automatisk, og kan beveges ±270° i det horisontale og 0°-90° i det vertikale planet. Den er laget av en spesiell aluminiumslegering, og veier med motvekt, motor og en dipol strålesender cirka 50 tonn. Den tåler en vindstyrke uten mekanisk tildekning på 25 m/s (90 km/h) og kan være i drift under ytre temperatursvingninger på mellom ±50 °C. Det er interessant å merke seg at mottakerdelens første trinn er en høyfølsom parametrisk forsterker som blir nedkjølt til -196 °C med flytende nitrogen for å minske støynivået.

Ved stasjonen har man én fjernsynskanal og én kommunikasjonskanal som kan formidle 100 toveis telefonsamtaler samtidig. Samtidig med fjernsynssendingen kan også lyden som følger bildene sendes, samt et ekstra radioprogram. I telefonkanalene er det muligheter for telegrafiske, bildetelegrafiske og datakommunikasjoner. Sendingene foregår i 4/6 GHz-området med en båndbredde på 500 MHz (6 GHz opp til og 4 GHz ned fra satellitten).

Bakkestasjonens styrke er på 5-10 kW, satellittenes er på 40 W. Alle stasjonene i Orbita-nettet kan kommunisere med hverandre via satellitter.

Grunnutstyret ved den ungarske bakkestasjonen er cirka 15 år gammelt, med noen få nyanskaffelser senere. I tilfelle feil ved hovedsystemet, har man reservekanaler både for fjernsyn og kommunikasjon. Stasjonen har også sin egen generator i tilfelle brudd på elektrisitetsforsyningen. Når det er varslet dårlig vær, blir generatoren tatt i bruk for å forhindre brudd under sending.

Theodore von Kármán

På et møte i International Academy of Astronautics som er et underbruk av International Astronautical Federation (IAF), ble det i Budapest for første gang delt ut en pris som er oppkalt etter Theodore von Kármán. Denne prisen skal gis til personer som har gitt «varige bidrag til internasjonalt samarbeid og fredelig bruk av det ytre verdensrom». Den første Theodore von Kármán-medaljen ble tildelt amerikaneren dr. Charles Stark Draper, en pioner innen romnavigasjon.

Theodore von Kármán (1881-1963) var ungarsk-amerikansk fysiker. Han er kjent for sine grunnleggende aerodynamiske arbeider. Kármán var professor i mekanikk og aerodynamikk i Göttingen (1909-12), i Aachen (1913-30) og var i tiden 1930-49 direktør for Guggenheim Aeronautic Laboratory ved California Institute of Technology (Caltech) i Pasadena.

Det var særlig virvelstrømninger i gasser og væsker og friksjonskreftene ved virvelbevegelser som han studerte. Han gav en teoretisk forklaring på virvlene som opptrer i kjølvannet, for eksempel etter et skip, også kalt Kármáns virvelgate.

I begynnelsen av 1940 arbeidet han med utvikling av faststoffrakettmotorer. Mange mislykkede forsøk førte til at han begynte å se på hvilke kriterier som måtte være oppfylt for at motorene skulle fungere. Han fant da at den prosessen som motoren måtte gjennomgå, teoretisk kunne uttrykkes ved fire differensiallikninger. Ved å løse disse fant han at hvis trykket i forbrenningskammeret, og dermed også skyvkraften, skulle forbli konstant, måtte forholdet mellom forbrenningsarealet til det faste drivstoffet og arealet til motorens dysehals forbli konstant. Dette grunnleggende prinsippet virker så selvfølgelig i dag, men den gangen representerte det et stort skritt fremover. Det brukes blant annet ved byggingen av romfergens faststoffmotorer. For å opprettholde en konstant akselerasjon på 1,5 g, må brennarealet for det faste drivstoffet varieres.

Sammen med Frank Malina grunnla han i 1944 Jet Propulsion Laboratory ved Caltech (Malina ble JPLs første direktør). I 1949 ble Kármán knyttet til NATO som konsulent for gruppen for aerodynamiske forsøk. Fra 1951 var han formann for NATOs flyforskningsinstitutt og i Advisory Group for Aeronautical Research and Development (AGARD). Han har deltatt i utviklingen av Private, Corporal og Sergeant flystartraketter.

Til minne om ham er det oppkalt et krater på Månens bakside, og ett på Mars.

«Current Events»

NASA var først ute denne gangen, allerede på kongressens første dag, mandag, var Frederick Hauck og Sally K. Ride i ilden. De to har, som mange vil vite, vært på en lengre Europa-turné, Norge inkludert, og har etterhvert fått meget god erfaring i å orientere om sine gjøremål under STS-7. Hauck fikk sagt dette på en fin måte da han innledet med å be om unnskyldning til de som hadde sett filmen før; «selv har jeg sett den 40 ganger nå, jeg håper det kan være en trøst». Presentasjonen ble avlevert med stor presisjon, vekselvis av Hauck og Ride, og godt mottatt av salen. Ingen nyheter selvsagt, men fine bilder fra ferden. En av tilhørerne hadde nettopp hørt at den kommende ferden med STS-9/Spacelab-1 måtte utsettes, men dette visste ingen av NASAs folk i Budapest på dette tidspunkt.

Tirsdag kveld var det Sovjets tur. Tre sovjetiske kosmonauter stilte opp denne gangen, dessuten, som vanlig, lederen for Interkosmos-programmet, Vladimir Kotelnikov. Mest populær var selvsagt Svetlana Savitskaja, men verdensrekordholder Anatolij Beresovoj (211 døgn sammenhengende i verdensrommet) var der også, dessuten Konstantin Feoktistov som var med i Voskhod 1 i 1964. Han har nå en ledende stilling i det sovjetiske romfartsprogrammet.

Den sovjetiske presentasjonen er aldri like strømlinjeformet som amerikanernes, men den viktigste årsaken til dette er nok språkproblemene. Veldig få av de sovjetiske representantene behersker engelsk, og derfor må alt de sier oversettes hele tiden. Likevel er det en spennende og interessant forestilling. De viser også film, og det er alltid interessant. Denne gangen var filmfremvisningen ekstra underholdende, fordi Svetlana Savitskaja selv kommenterte filmen, og det foregikk på engelsk. Riktignok brukte hun manuskript, men hun fikk i alle fall vist at hun, i motsetning til de fleste andre kosmonautene, er i stand til å uttrykke seg på et annet språk enn russisk.

Når vi bruker uttrykket «spennende forestilling» om den sovjetiske presentasjonen, er det på grunn av spørsmålsrunden til slutt. Det knytter seg alltid stor spenning til hvordan de vil formulere seg når de skal svare på spørsmål om planer, uhell og andre kontroversielle emner. Heller ikke denne gangen ble vi snytt for gode spørsmål og interessante svar. Vi skal prøve å gjengi det meste av det:

Spørsmål: Indiske kosmonauter trener nå for en romferd. Er det flere utenlandske kosmonauter som er i trening nå?

Kotelnikov: Det er ikke tatt noen avgjørelse om nye ferder med utenlandske kosmonauter.

Spørsmål: Hvor mange kvinner har dere i trening?

Savitskaja: Vi har mer enn nok kvinner til å utføre alle påkommende oppgaver.

Spørsmål: Hvor lenge skal de to kosmonautene i Saljut 7 oppholde seg der?

Beresovoj: Under syv måneder.

Kotelnikov: Han (Beresovoj) vil ikke at rekorden hans skal bli slått.

Spørsmål: Planlegges flere besøk til Saljut 7 nå?

Kotelnikov: Nei, ingen nye besøk er planlagt.

Spørsmål: Har livet for Svetlana Savitskaja endret seg etter romferden?

Savitskaja: Mitt arbeid har endret seg, jeg arbeider nå mest med å forberede andres ferder.

Spørsmål: Kan dere kommentere de problemene med Saljut 7 som det er kommet meldinger om?

Kotelnikov: Jeg hørte i dag tidlig at alt er normalt i Saljut 7.

Feoktistov: Spørsmålstilleren sikter kanskje til et problem vi hadde for et par måneder siden. Dette problemet er nå løst.

Spørsmål: Vil Sovjetunionen utvikle en romferge, og eventuelt når?

Kotelnikov: Vi er vitne til to hovedretninger innen bemannet romfart; romstasjoner og romferger. Det er positive og negative sider ved begge retninger. Vi studerer selvsagt også den andre retningen. Jeg kan ikke si noe om hvorvidt denne vil bli realisert i Sovjetunionen, dette er ikke det riktige tidspunkt til å gi et svar.

Spørsmål: Hva mener Svetlana Savitskaja som kvinne om bruk av rommet til militære formål?

Savitskaja: Verdensrommet bør brukes bare til fredlige formål. Militær bruk av verdensrommet er inhuman. Det er farlig for hele menneskeheten. Av og til tenker man ikke på konsekvensene ved slik bruk av verdensrommet. Vårt land forstår dette, og har presentert en rekke forslag for å hindre militær bruk av verdensrommet.

Spørsmål: Hvilke biologiske resultater har dere samlet om kvinners tilpasningsevne ved opphold i verdensrommet?

Savitskaja: Resultatene av våre undersøkelser gir opplysninger om både menn og kvinner, men statistikk viser at kvinner ikke blir rammet av bevegelsessyke. Kvinner kan arbeide i vektløs tilstand like effektivt som menn.

Spørsmål: Det har vært meldt om en mislykket oppskyting for noen uker siden. Kan vi få nærmere opplysninger om dette?

Feoktistov: Jeg tror spørsmålet gjelder en eksplosjon i en bærerakett. I de siste minuttene av nedtellingen oppstod en brann i bæreraketten og redningssystemet ble satt i drift. Mannskapet ble løftet vekk fra raketten og landet i sikkerhet. De har det bra. De hviler nå. Programmet i rom stasjonen fortsetter.

Spørsmål: Hva med videre perspektiver? Kommer det en større romstasjon med flere sammenkoplingsluker?

Kotelnikov: Ja, vi tenker på dette, men vi vil bruke Saljut 7 enda en stund.

Spørsmål: Kan dere si noe mer om eksplosjonen i bæreraketten?

Feoktistov: Jeg har tidligere sagt at visse prosedyrer er endret. Ingen fremtidige planer for Saljut 7 berøres av dette.

Og dermed var det slutt, vi hadde fått de svar det var mulig å få, ingen grunn til misnøye - det er ikke hver dag man får anledning til å høre en representant for Sovjetunionen forklare hva som skjedde da noe ikke gikk etter planen.

Neste ettermiddag var det ESAs tur og emnet her var naturlig nok Ariane. Denne presentasjonen startet med en gjennomgang av dagens status og planer for de to til tre kommende årene. Den første oppskytingen med Ariane 2 skal foregå i mai 1984, og nyttelasten vil antakelig bestå av Spacenet-1 og ECS-2. Det ble videre opplyst at Ariane 4, som ble besluttet utviklet av ESAs medlemsland i februar 1983, skal være ferdig for test i mars 1986. Det mest interessante var imidlertid en gjennomgang av hva man kan tenke seg å utvikle under betegnelsen Ariane 5.

Med Ariane 5 vil man ta videre skritt når det gjelder å redusere kostnader ved en oppskyting. Det er også meningen å bygge sikrere og kraftigere raketter, og til slutt å åpne muligheter for oppskyting av bemannede romfartøyer (romferger). Det legges ikke skjul på at en videre utvikling etter Ariane 4 krever ny teknologi og dermed lang utviklingstid. Den enkleste utgaven av en eventuell Ariane 5 vil således ikke kunne være tilgjengelig før tidligst i 1994. Et viktig element i Ariane 5 vil være gjenbruk av ett eller flere rakett-trinn, i første omgang gjenbruk av førstetrinnet. På lengre sikt kan det også bli aktuelt å konstruere andre trinn med henblikk på gjenbruk.

Når det gjelder teknologien for Ariane 5, er det tre varianter som studeres. De har betegnelsene A5-referanse, A5 P og A5 C. A5-referanse er den enkleste utgaven. Her brukes Ariane 4s førstetrinn, mens andre trinn skal være kryogenisk, det vil i dette tilfellet si at man bruker flytende hydrogen og oksygen som drivstoff. A5 P (Ariane 5 poudre) har også kryogenisk andre trinn, mens førstetrinnet utgjøres av to store faststoffraketter (poudre, fransk; = krutt). I denne konfigurasjonen vil for øvrig både faststoffrakettene og andre trinn tenne samtidig, på bakken. A5 C (Ariane 5 cryo) beholder også kryogenisk andre trinn, men her skal også førstetrinnet være kryogenisk, vi får altså en tvers igjennom kryogenisk rakett. (cryo = cryogenic - kryogenisk.)

Timeplanen for arbeidet som skal føre frem til Ariane 5, ser slik ut:

Spesialintervju med Georgi Ivanov

Ved hjelp av en bulgarsk journalist, Stanimir Iltsjev, fikk Cathrine et lite spesialintervju med den bulgarske kosmonauten Georgi Ivanov. Like før kongressen startet var det blitt kjent at Ivanov og Rukavisjnikov hadde vært ute for større problemer på sin Sojuz 33-ferd enn tidligere antatt (se mer om dette i artikkelen Sovjetiske romproblemer i Nytt om Romfart nummer 48, 1983, sidene 107-112 et annet sted i dette bladet).

Ifølge Ivanov virket ikke hovedmotoren som den skulle, og de måtte forandre programmet sitt. Han hevdet at det i denne forbindelse ikke hadde vært noen eksplosjon. Det ble bestemt at de skulle bruke reservemotoren. Under den ballistiske tilbakevendingen ble de utsatt for 6-9 g, noe som er atskillig større belastning enn normalt. De ble hentet av bakkemannskaper like etter landingen i Kasakstan.

Til tross for sitt korte opphold i rommet, rakk de å utføre noen eksperimenter. Tilpasningen til vektløshet tok cirka 2-3 timer, og Ivanov merket ingen tegn til romsyke. Foruten medisinske reaksjonstester, fikk de blant annet tid til fotografering av jordoverflaten.

Ivanov studerer for tiden ved Geofysisk institutt for romforskning i Bulgaria og skal ta avsluttende eksamen våren 1984. Hans diplomoppgave har tittelen «Fjernregistrering av Jorden fra fly og satellitter». Han er også jetpilot i forsvaret. Vanskelighetene han hadde under sin romferd, har han beskrevet i en egen bok, som hittil bare er utgitt på bulgarsk.

Generalforsamlingen

Som vanlig er det lite av interesse som foregår på en generalforsamling, stort sett går det ut på å strø sand på styrets disposisjoner (er det noen som kjenner seg igjen?). En interessant post på dagsorden, som selvsagt går igjen hvert år, er tid og sted for kommende kongresser. Det er alt tidligere avgjort at neste års kongress skal finne sted i Lausanne i Sveits fra 7. til 13. oktober 1984. Nå var det sted for kongressen i 1985 som var det store spørsmål. Presidenten kunne opplyse at det ikke var kommet inn noen invitasjoner. I samme øyeblikk reiste Israels representant seg, og forkynte at de herved gjentar sin tidligere invitasjon (de inviterte til kongress i 1984 også, men da ble altså Sveits foretrukket). Israel ville eventuelt arrangere kongressen i Haifa. Som man kunne vente, var den sovjetiske delegasjonen ikke så glad for denne invitasjonen, de ba om ordet og argumenterte for at det nå var på tide å gi arrangementet til et utviklingsland. Presidenten viste seg som en god diplomat, og foreslo å utsette avgjørelsen til generalforsamlingens annen del, som finner sted på kongressens siste dag (fredag). Denne første delen avvikles (som vanlig) på kongressens første dag (mandag).

Da vi møtte opp på fredag, viste det seg at fire nye invitasjoner, riktignok noen med forbehold var løpt inn. Ved siden av Israel var nå også Brasil, DDR, Indonesia og Sverige aktuelle. Dette ga presidenten anledning til å foreslå for generalforsamlingen at styret gis fullmakt til å ta den endelige avgjørelsen «når vi om noen måneder har fått undersøkt hva de enkelte som inviterer, kan tilby». Dette var det ingen innvendinger mot, noe som tyder på at det nok har foregått en hektisk aktivitet bak lukkede dører i løpet av uka. Nok en gang unngikk man dermed politiske forviklinger for åpen scene, noe som en slett ikke ønsker i IAF, som jo er en upolitisk organisasjon.

For øvrig kan det nevnes at generalforsamlingen fikk følgende informasjon om deltakerantallet på årets kongress: Til sammen 32 land var representert, det var tilsammen 744 registrerte deltakere, av disse var det 97 ledsagere (ektefeller), 76 journalister og 69 studenter.

Tekster til illustrasjoner brukt i artikkelen

«I Gagarins fotspor» var ett av emnene på utstillingen i planetariet. (Cathrine Holgate)

Patrick Baudry, Svetlana Savitskaja, Jean-Loup Chrétien og Anatolij Beresovoj. De to franskmennene kjente både Savitskaja og Beresovoj fra sitt opphold i Stjernebyen. (Ragnar Thorbjørnsen)

Fra mottakelsen i den amerikanske ambassaden. Bertalan Farkas og hans reserve, Béla Magyari, med sine respektive koner. (Cathrine Holgate)

Fra mottakelsen i den amerikanske ambassaden i Budapest. Fra venstre: Steven Hawley, Frederick Hauck og Sally Ride. (Cathrine Holgate)

Fra mottakelsen i slottet «Budavár» på åpningsdagen for kongressen. Fra venstre: Tamás Gombosi (medlem av den lokale arrangementskomiteen), Frederick Hauck, Sally Ride og Bertalan Farkas. (Cathrine Holgate)

Bakkestasjonen ved Taliándörögd nær Balaton-sjøen. Stasjonen er tilknyttet Intersputnik-systemet. Dette er et system for kommunikasjon via satellitt for medlemsland i Interkosmos-organisasjonen. (Cathrine Holgate)

Ragnar Thorbjørnsen benyttet allerede på et cocktailparty i konserthuset «Vigadó», søndag før kongressen startet, anledningen til å snakke med Svetlana Savitskaja om hennes videre muligheter som kosmonaut. Hun er fremdeles kosmonaut, og vil gjerne ta en ny tur hvis hun får sjansen. (Cathrine Holgate)