Bokomtale

Av Ivar Johansen

Som tittelen tilsier er dette en bok om vårt nye transportsystem til og fra verdensrommet - romfergen. Den er skrevet av sivilingeniør Erik Tandberg som på en meget detaljert og lettfattelig måte gir leseren en grundig innføring i romfergeprogrammet, både av positive og negative hendelser. Boken er rikt illustrert med bilder og skisser som massemediene her i Norden tydeligvis har gått glipp av, samt ajourført så langt det er mulig per høsten 1983.

Det er 20 kapitler i boken, og første kapittel tar for seg romfergen Columbias historiske jomfrutur STS-1 i korte trekk, skrevet med en viss spenning fra tilskuerplass.

Neste kapittel tar for seg «hvorfor og hvordan» romfergen blir sett på som verdensrommets arbeidshest og de ulike arbeidsområder den kan mestre sammenliknet med Apollo-programmets begrensede muligheter. Forfatteren belyser astronautenes g-belastninger per i dag om bord i romfergen kontra hva de var under Apollo-programmet, samt oppskytings- og tilbakevendingsprosedyrer.

Det tredje kapitlet tar oss med tilbake til romfartens fedre og de første utkast til gjenbrukbare romfartøyer. Vi får også her en god orientering om den amerikanske romfartsadministrasjonen NASA og dens barndom, samt alle de forskjellige ideer og utkast som man arbeidet med helt frem til Rockwell International trakk det lengste strået om å konstruere og bygge den romferge vi alle kjenner i dag.

Det tekniske stoffet i boken finner man hovedsakelig i fjerde kapittel, og forfatteren har her gått grundig til verks når det gjelder de tekniske data om romfergesystemet. Spesielt vil jeg her fremheve omtalen av de forskjellige isolasjonsmaterialer på romfergen, samt det utrolig avanserte datautstyret om bord. Vi får vite hvordan det er å leve om bord i romfergen rent næringsmessig, samt hvor bekvemt man sover og slapper av innimellom alle de forskjellige gjøremål.

Femte kapittel tar for seg «en typisk ferd» med alle de nitide forberedelser før oppskytingen og alle gjøremål etter avslutningen av en romfergetur.

Da massemedia her i Skandinavia mer eller mindre gikk glipp av romfergeprogrammets første store prøve, innflygings- og landingstestene med romfergen Enterprise, får vi en god orientering om dette i kapittel 6. Datoer og igjen litt tekniske data får leseren virkelig til å ruske opp i sin hukommelse. Siden denne delen av romfergeprogrammet i dag er historie, har man lett for å glemme hvor betydningfullt dette var for den virkelige utvikling av romfergeprogrammet i sin helhet.

Romfergeprogrammets problemer kjenner vi alle til mer eller mindre. Kapittel 7 tar for seg alle forsinkelsene med romfergens hovedmotor og ikke å forglemme varmeskjoldet som per i dag har vært NASAs største hodepine før man kunne konstatere at man virkelig var på vei; etter en mengde forsinkelser, den 12. april 1981, ble romfergen Columbia skutt opp på sin første testferd.

I åttende kapittel er man vitne til de fire første testferdene med Columbia, med hovedvekt på STS-1s historiske ferd. De i dag så små eksperimentene som var med om bord på disse fire testferdene, blir godt omtalt samtidig som de problemene man hadde på disse ferdene også blir belyst ganske detaljert.

Kapittel 9 tar for seg de forskjellige oppskytings- og landingsstedene. Dette gir leseren tid til å fordøye de foregående kapitler samt at man får tid til å dvele litt ved NASAs forskjellige oppskytingsområder. Man får bedre kjennskap til oppskytingsområde 39 som vi kjenner det i dag, samt Vandenberg Air Force Base i California. Halvveis i boken kommer forfatteren inn på «menneskene om bord», astronautene, i kapittel 10. Hvordan de ble valgt ut av NASA og hvilke krav som ble satt til dem. Treningen blir tatt opp i et eget avsnitt, og forteller oss om hvor hard treningen til romfergekandidatene er.

De som er interessert i romdrakter og manøvreringsenheten Manned Maneuvering Unit (MMU), kan fordype seg i kapittel 11 hvor dette blir beskrevet i detalj i form av både bilder og tekst. Når man leser om MMU, virker dette kanskje som bare en drøm, men STS-13-ferden som nevnes, hvor man skal prøve å reparere den såkalte Solar Maximum Satellite (SMS), er altså ikke så langt unna. På denne ferden skal to av astronautene skal ut i verdensrommet. Den ene av dem skal stanse rotasjonen av SMS ved hjelp av en spesiell innretning, og sist men ikke minst ved hjelp av MMU.

Ja, dette kan bli en spennende ferd om ikke noe går galt, og det at noe kan gå galt blir tatt opp omhyggelig i kapittel 12. Vi har vært heldige så langt i romfergeprogrammet, det at vi har sluppet å oppleve noen ulykker eller katastrofer. Etter å ha lest dette kapitlet føler man seg beroliget etter å ha sett på de forskjellige redningsmulighetene som astronautene trener på i mange, mange timer. Det hele ser meget velorganisert ut, og vi får håpe at vi slipper å oppleve en stor redningsaksjon fra en havarert romferge i verdensrommet. En slik redningsaksjon med en annen romferge i hovedrollen, er en av mulighetene som blir beskrevet i detalj i dette kapitlet.

I kapittel 13 tar forfatteren for seg det operative romfergeprogram fra STS-5 til og med STS-8 i korte trekk. Dette kapitlet blir avsluttet med en detaljert oppskytingsplan for romfergeprogrammet fire år frem i tiden.

I det 14. kapitlet tar han for seg konkurransen på oppskytingsmarkedet, og at det finnes konkurrenter til romfergen rent oppskytingsmessig. Man skjønner i så måte veldig godt hvor viktig det er for NASA og dets kunder at hver romfergetur må klaffe maksimalt.

Ordene Spacelab og romteleskopet klinger som bare det i romfartskretser. Kapittel 15 tar opp dette, sammen med frittflygende satellitter som blir satt ut i rommet ved hjelp av manipulatorarmen om bord i romfergen. Avsnittet om Spacelab gir leseren et godt innblikk i de forskjellige Spacelab-konfigurasjonene samt samarbeidet mellom NASA og European Space Agency (ESA) på dette felt. Romteleskopet er vel en av de store begivenheter i romfergeprogrammet. Det er knyttet store forventninger til dette teleskopet, og det er derfor ingen tilfeldighet at forfatteren tar også dette opp meget detaljert.

Romfergens militære aspekter blir drøftet generelt i kapittel 16, og det at romfergen ikke er noe våpensystem kommer her klart frem.

Andre romfergeprosjekter enn amerikanernes blir godt tatt hånd om i kapittel 17. Russernes prøveflyginger av sine ubemannede romferger blir drøftet, samt den franske utgaven Hermes blir også utførlig beskrevet. Kapitlet er godt illustrert med mange bilder og tegninger som tidligere ikke har vært vist i nordiske massemedia.

Det at amerikanerne trenger en romstasjon og sannsynligvis vil få en, kommer klart for dagen i kapittel 18. En rekke forskjellige utkast av romstasjonen Space Operations Center (SOC) blir drøftet sammen med gode illustrasjoner. Internasjonalt samarbeid angående romstasjoner blir også omtalt.

Industri i rommet, eller store strukturer som man gjerne sier, blir tatt opp i kapittel 19. Materialproduksjon i rommet av forskjellig art blir omtalt sammen med avanserte kommunikasjonssystemer og energi fra verdensrommet. Uansett hvor innviklet dette er, kommer det klart frem at mennesket spiller en vesentlig rolle i utviklingen av disse.

Hva kommer så etter romfergen? Ja, det kan være så mangt. I det siste kapitlet kommer forfatteren med nye planer som NASA og dets kontraktører har diskutert seg imellom. Mye av dette er avhengig av utviklingen i romfergeprogrammet. Romfergen er nøkkelen til fremtiden for amerikansk romfart, og dette er hovedgrunnen til at denne boken er skrevet.

Boken om romfergen er en meget velskrevet bok, og med tanke på den yngre generasjon er den lettlest og meget godt illustrert med flotte bilder, skisser og tekst. En slik bok tør jeg si har vært savnet i romfartskretser her i Norden, og den burde være en obligatorisk bok å finne i hyllen til alle romfartsinteresserte.