Bokomtale

Av Cathrine Holgate

Boken begynner med en generell innføring i astronomi (ordet skriver seg fra to greske ord; aster som betyr stjerne, og nomos som har betydningene område eller lov). Man får en kort beskrivelse av planetene, noen himmelfenomener og enkle observasjonsmetoder.

I kapittel 2 blir det gitt en oversikt over astronomiske instrumenter, deres oppløsningsevne og begrensninger. I dette kapitlet er det også et lite avsnitt kalt «Nye teknikker. Observasjoner fra rommet». I lys av den revolusjon som har funnet sted de siste tiår når det gjelder observasjonsmuligheter fra rommet, må man nok si at dette avsnittet er altfor kort. Det hadde vært ønskelig å få en bredere sammenfatning av de forskjellige mulighetene som har åpnet seg i og med utviklingen innen romforskning og romfart. Forskjellige romsonder som for eksempel Pioneer, Mariner og Voyager har sendt tilbake informasjoner som har forbauset, fortryllet og fascinert astronomer, romforskere og menigmann. Likeledes har observasjoner fra satellitter og romsonder gitt astronomer en mengde opplysninger som har gitt svar på en del spørsmål. Men til gjengjeld har man også oppdaget at Universet ser ganske anderledes ut enn man har forestilt seg. Selv om det ikke er et eget kapittel som omhandler observasjoner fra rommet, er ikke resultatene fra satellitter og romsonder uteglemt. De blir presentert enkeltvis innen de relevante kapitlene. For eksempel er bilder av Jupiter og Saturn fra Voyager vist i kapittel 7, «De store planetene og Pluto», mens bildene av Jupiter-månene Io, Europa, Ganymede og Callisto kommer inn under det påfølgende kapittel 8, «De store månene».

I kapitlet «Strålingsfysikk» får man en grei innføring i spektralanalyse. Mange av de viktigste oppdagelsene innen astronomi i senere tid har kommet som et resultat av at områder utenfor den optiske delen av spektret er blitt tatt i bruk. Spesielt har radioastronomene bidratt til å avsløre interessante objekter og påkalt interesse for fysiske prosesser som ikke kan studeres i laboratorier.

Deretter følger en beskrivelse av planetenes bevegelser og krefter som virker. Blant annet blir Månens bane og måne- og solformørkelser utførlig forklart.

Kapittel 5 handler om «Koordinater og tid». De forskjellige koordinatsystemer kan virke noe forvirrende på menigmann, men her får man en god forklaring på forskjellene mellom dem. Noen av begrepene innen de enkelte systemene kunne nok ha vært gjort klarere ved mer differensiert bruk av symboler i figur 5.1. Det blir brukt forskjellige måter å beregne tid på, alt etter hva som er mest hensiksmessig. Leseren får her en oversikt over de metodene som er mest utbredte.

Kapitlene 6, 7, 8 og 9 handler om «De terrestriske planeter», «De store planetene og Pluto», «De store månene» og «Annet stoff i Solsystemet». Bilder av planeter og måner tatt av romsonder illustrerer de tre første av disse kapitlene. I kapittel 9 får man en grei presentasjon av blant annet asteroider, kometer og stjerneskuddsvermer. Romteleskopet skal etter planen sendes opp med romfergen i 1986. Astronomene forventer å få tilbake en mengde med informasjon når det kommer i bane. Da skal det være mulig for eksempel å se om stjerner i ti lysårs avstand har planeter på størrelse med Jorden.

Jorden er omgitt av atmosfæren og ionosfæren, og det er bare visse bølgelengdeområder som slipper ned til jordoverflaten. I tillegg forstyrrer atmosfæren også den strålingen som slipper gjennom. En interessant utvikling innen solfysikk begynte da man teknisk var kommet så langt at observasjonsutstyr kunne bringes utenfor jordatmosfæren. Dette skjedde til å begynne med ved hjelp av raketter, senere har satellitter og romsonder overtatt mye av rakettenes oppgaver. En ny epoke i solfysikken ble innledet da man ble i stand til å foreta observasjoner fra satellitter og fra den bemannede romstasjonen Skylab. I kapittel 10 får man en detaljert presentasjon av forskningsresultater og teorier innen solfysikken.

Kapitlene 11-17 er viet stjernene. Først blir det gitt en historikk over hvordan stjernehimmelen er inndelt i stjernebilder. Det er en fin oversikt over alle stjernebildene, med både norske og latinske navn, samt den vanlige forkortelsen for stjernebildet. Deretter følger en innføring i katalogisering av stjerner. Det eksisterer mange forskjellige kataloger innenfor astronomien. Samme stjerne kan figurere i flere kataloger og ha fått forskjellige benevnelser. I praksis går det imidlertid ganske greit å skille mellom dem.

Når det gjelder stjernene, er selv de nærmeste så langt borte at andre metoder enn Keplers lover og radarmålinger må benyttes for å finne deres avstand. I kapittel 12 finner man likninger for beregning av avstander, intensiteter og farveindekser.

Det er observert mange dobbeltstjerner, og endog flerdobbelte stjernesystemer på himmelen. Man får en god beskrivelse av de forskjellige systemene, fra dobbeltstjerner til kulehoper.

Kapittel 14 tar for seg noen alminnelige egenskaper hos stjerner, hvordan man måler stjernenes diameter og rotasjon.

Det eksisterer mange forskjellige typer variable og uvanlige stjerner. Leseren får en god og lettfattelig beskrivelse av egenskapene til slike stjerner.

Studier av stjernenes utvikling er kompliserte, og det er først i de senere tiår at man i grove trekk er blitt klar over forløpet. Datamaskiner har vært til stor nytte i beregninger av stjernemodeller.

Tidligere trodde man at rommet mellom stjernene var tomt. Nå er det påvist at det er fylt med gass og støv. I kapittel 17 tar forfatterne for seg det interstellare mediet. Dette kapitlet er fint illustrert med bilder av forskjellige tåker. Man kan bare beklage at de ikke er i farver.

De foregående kapitlene behandlet egenskapene til de individuelle objektene som utgjør vår galakse. I det følgende får man en integrering av det man har lært, anvendt på studiet av galakser som et hele. I kapittel 18 er det Melkeveisystemet som blir beskrevet, mens kapittel 19 tar for seg galakser generelt.

Det siste kapitlet handler om kosmologi, det vil si læren om Universet som helhet. I kosmologien forsøker man å konstruere modeller som kan forklare de astronomiske observasjonene. Ut fra hva man observerer i dag forsøker man å finne frem til hvorledes Universet var langt bakover i tiden og hvordan det vil forandre seg i tiden fremover. Utviklingen innenfor astronomi de siste årtier bekrefter hva Fred Hoyle skrev i en av sine bøker for tyve år siden: «Om det er én ting vi har lært av vår undersøkelse av Universets natur, så er det denne: Når vi ved tålmodig granskning finner løsningen på et problem, så finner vi alltid at svaret, både i store trekk og i enkeltheter, på alle måter langt overgår alt hva vi kunne gjette oss til. Jeg tror at alt det vi nå gjetter på, bare er som bleke skygger av virkeligheten.»

Denne boken er først og fremst skrevet for studenter som tar grunnkurs i astronomi ved Universitetet i Oslo. Dette faktum burde likevel ikke virke avskrekkende for atskillig yngre årsklasser. Noen kapitler krever nok at leseren har et visst kjennskap til matematikk, fysikk og kjemi, men ikke ut over nivået fra den videregående skole. De aller fleste kapitlene er beskrivende, og kan i stor utstrekning leses uavhengig av hverandre.

Det er synd at bildene ikke er i farver, særlig de som er tatt av romsonder og satellitter. I bildetekstene burde det også ha vært tatt med når og hvorfra bildene er tatt. Boken har mange fine bilder og er gjennomillustrert med forklarende skisser og diagrammer. Hvis man vil skaffe seg gode bakgrunnskunnskaper innen astronomi, selv om man ikke skal ta eksamen ved universitetet, er denne boken absolutt å anbefale.