Bokomtale

Av Erik Tronstad

Allerede da jeg så omslaget til denne boken, ble jeg meget skeptisk til hele bokens innhold. På baksiden av omslaget står det: «Stjerneskip, fremmede vesener, kyborger, kloner, byer i verdensrommet, tidsreiser, hyperrommet, kryogenisk dvale, overføring av materie, telekinese: Er det bare fantasi, eller er det et fremsynt innblikk i fremtiden?» Skepsisen ble ikke mindre ved første, raske gjennomblaing av boken. Mange av temaene som tas opp ligger i grenselandet mellom akseptert vitenskap/velkjent teknologi og science fiction, av og til må de også betraktes som ren science fiction. Her omtales emner som kolonisering av andre planeter, hvordan gjøre andre planeter beboelige, fremmede intelligente vesener på Jorden, de fremmedes kroppskjemi, hvordan ser de fremmede ut, raskere enn lyset og relativiteten, gravitasjon og antigravitasjon, tidsreiser og andre universer, intelligente maskiner, kunstig intelligens, elding og udødelighet, kloner, telepati og informasjonstalentene, telekinese og muskeltalentene (blant andre Uri Geller), flyvende tallerkener, gamle astronauter (Erich von Däniken) og tapte sivilisasjoner (Atlantis).

Dette er temaer som svært mange mennesker fascineres av (se bare på oppmerksomheten som er blitt Erich von Däniken og Uri Geller til del). Det er imidlertid et sørgelig faktum at når mange av disse temaene behandles i massemedia, så skjer dette altfor ofte på en useriøs og spekulativ måte hvor motforestillinger elegant utelates. Vi kan igjen ta omtalene av von Däniken og Geller som eksempler.

Ut fra tidligere erfaring med hvordan slike temaer behandles, var det nærliggende å anta at også denne boken var det vanlige heksebrygget av spekulasjon, mangel på motforestillinger, ufullstendige sitater fra hva mer eller (helst) mindre kjente og seriøse forskere har uttalt eller skrevet og presentasjon av «beviser» som unndrar seg seriøs vitenskapelig etterprøving (eksempelvis UFO-observasjoner).

Og så tok jeg så totalt feil! Heldigvis!

Da jeg så begynte å lese boken, oppdaget jeg etter hvert at førsteinntrykket var fullstendig feil. Det er riktig at boken tar opp flere ting som i dag ikke er teknologisk gjennomførbare, eller som kanskje aldri vil bli mulige, likeledes emner som mer er dominert av spekulasjon og tro/overtro enn av seriøs forskning.

Jeg ser ikke noe negativt i mer eller mindre fantasifull fabulering og spekulasjon. Tvert imot. Dette er et viktig element i all forskning. Men når slike fabuleringer presenteres uten motforestillinger, uten å angi hvilke forutsetninger som ligger til grunn for fabuleringene og/eller uten å si hva som er allment aksepterte vitenskapelige resultater (der slike finnes), da forleder man lett folk til å tro at de tankene man presenterer er uttrykk for fakta. I så fall bedriver man egentlig desinformasjon. Det gjør ikke forfatterne av denne boken.

Det viktige er at forfatterne hele tiden sier klart fra hvor vitenskapen i dag befinner seg når det gjelder de temaene som behandles. De har bestrebet seg på å trekke opp klare grenser mellom hva som anses som vitenskapelig holdbart, og hva som mer er spekulasjon enn aksepterte vitenskapelige resultater. Her synes jeg de har lykkes meget bra, og det er etter min mening en stor styrke ved denne boken. Forfatterne gir også inntrykk av å være godt orienterte om de nyeste forskningsresultatene innen de områdene de behandler.

På en rekke områder viser forfatterne hvordan nyere forskning har skapt problemer for forslag som tidligere er satt fram. Ett eksempel på dette er Bussards interstellare ramjet.

Dette er en metode for interstellare reiser som ble framsatt i 1960. Romskipet har her ikke med seg drivstoff, men samler inn deuterium fra det interstellare mediet som så brukes i en fusjonsmotor. (Se nærmere omtale av dette framdriftssystemet i avsnittet «Interstellar ramjet» i artikkelen Veien til stjernene?, del 2 i Nytt om Romfart nummer 33, 1980, sidene 21-27.) Dette framdriftssystemet ble lenge ansett som et av de mest lovende for interstellare ferder. De senere årene er det imidlertid blitt pekt på flere betydelige svakheter ved dette forslaget, og i dag må det nok dessverre anses som nokså ubrukelig.

Det viktige, og fine, ved denne boken, er at både når det gjelder Bussards interstellare ramjet, og andre framtidsforslag og -spådommer, nøyer ikke forfatterne seg med bare å si at slik blir det eller slik kan det og det gjøres. Hele tiden kommer de med kritiske bemerkninger og motforestillinger, og prøver å peke på hvilke problemer som er forbundet med de forskjellige framtidsvyene de refererer.

Også behandlingen av spørsmål om sivilisasjoner andre steder i Universet bærer mer preg av de siste årenes økende pessimisme på dette området, enn av en ukritisk hyllest til det optimistiske synet som ble båret fram av Sagan & Co i 1960- og 70-årene (uten dermed å ha sagt at Sagan og tilhengerne hans tar feil). (Se mer om dette i artikkelen Er vi alene i Universet? i Nytt om Romfart nummer 48, 1983, sidene 119-121, 130.)

Under omtalene av de mange forskjellige temaene som tas opp i boken, henviser forfatterne hele tiden til hvordan disse er omtalt i forskjellige science fiction-fortellinger. Også her er omtalen basert på hva dagens vitenskap mener å vite, og forfatterne (som vel og merke alle selv har forfattet science fiction-romaner) har atskillige kritiske bemerkninger til både fortidige og nåtidige science fiction-forfatteres behandling av diverse temaer.

Denne boken tar i det hele tatt for seg en rekke temaer som er mye brukt innen science fiction, og temaer som ofte er gjenstand for en sensasjonspreget og lite seriøs omtale i ukepressen (eksempelvis Erich von Däniken, Uri Geller og UFO-er). Under drøftingen av de forskjellige temaene, prøver forfatterne hele tiden først å få fram hva vitenskapen i dag mener å vite om disse tingene. Dette danner så ofte utgangspunkt for en kritisk omtale av mer eller mindre fantastiske ideer og spådommer som er framsatt og som gjelder de forskjellige temaene som tas opp. Siden von Däniken og Geller alt er nevnt noen ganger, kan jeg jo samtidig si at begge får nokså hard medfart i boken. Forfatterne har tydeligvis lite (eller ingenting) til overs for von Dänikens teorier, og Geller betrakter de vel nærmest som svindler uten å bruke akkurat dette ordet. De tror heller ikke at UFOer er romskip fra fremmede planeter.

Som allerede nevnt tar boken for seg en rekke temaer og framtidsspådommer som en dag kanskje kan bli virkelighet, men forfatterne baserer hele tiden omtalen på hvor vitenskapen i dag står på de forskjellige områdene. Jeg tror mange vil bli mer overrasket over å lese om mange av de resultatene vitenskapen hittil har oppnådd, enn å lese om mer eller mindre vel funderte framtidsvisjoner. For å forstå bakgrunnen for og til en viss grad kunne vurdere gjennomførbarheten av slike framtidsvisjoner som presenteres, er det nødvendig å ha en del kunnskaper om hvor vitenskapen i dag står på disse områdene. Det får du i denne boken, samt at den gir et kritisk innblikk i mer eller mindre seriøse framtidsvisjoner.

Boken er gjennomillustert i både farger og svart-hvitt.

Den anbefales!