STS-9/Spacelab

Av Ivar Johansen

Innledning

Forberedelsene til STS-9/Spacelab 1 begynte på Kennedy Space Center (KSC) i løpet av siste kvartal 1981. I løpet av det påfølgende året ankom en mengde forskjellig vitenskapelig utstyr til Spacelab, og dette ble så testet individuelt før det ble montert på nyttelastpallene. Hovedtyngden av det vitenskapelige utstyret kom fra forskjellige steder i Europa, men amerikanerne var også representert. Hovedkomponentene som romlaboratoriet besto av på denne ferden, arbeidsmodul og én nyttelastpall, ankom operasjons- og utsjekkingsbygningen på KSC den 11. desember 1981. Utsjekking og sammensetting av de forskjellige komponenter begynte umiddelbart, og Spacelab ble overlevert til NASA ved en seremoni som ble holdt den 5. februar 1982. Tilstede var blant andre visepresident George Bush samt en rekke fremtredende representanter for ESA og NASA.

Etter at alle hovedkomponenter nå var levert og testet hver for seg, kunne man så smått begynne å sette eksperimentene på plass. Pallen, som skulle plasseres bakerst i Columbias lasterom, begynte å ta form i mai 1982, da de første eksperimentene på den ble montert sammen. En plattform med 12 europeiske eksperimenter hørte også hjemme på denne pallen som var ferdig for integrert testing i slutten av 1982. Spacelab, som nå begynte å ta form som et romlaboratorium, ble i mai 1983 flyttet til den såkalte CITE (Cargo Integration Test Equipment). CITE er et duplikat av det mekaniske og elektroniske systemet som er om bord i romfergene, og her kunne man få fastslått om Spacelab virkelig «passet riktig» til romfergen Columbia. Man kunne her kjøre tester fra POCC (Payload Operations Control Center) i Houston til CITE for å simulere eksperimenter i Spacelab. Etter denne testen, som ble kjørt i juli 1983, var så tiden inne til å plassere Spacelab i Columbias lasterom. Romlaboratoriet ble brakt til OPF (Orbiter Processing Facility), der Columbia stod klar. En liten milepæl var nådd da Spacelab ble installert i Columbias lasterom. Dette skjedde den 16. august 1983. Tunnelen fra Columbias kabinseksjon til Spacelab ble montert noen uker senere.

Columbia - forberedelser og modifikasjoner

Forberedelsene med selve romfergen Columbia foregikk parallelt med at Spacelab tok form. Meningen var å foreta en del modifikasjoner av Columbia på Rockwells fabrikk i California. Men i og med at man der nærmet seg slutten på sammensettingen av den tredje romfergen for operativ tjeneste, Discovery, ble alle forberedelser og modifikasjoner utført i de to OPF-bygningene ved KSC. Dette ble påbegynt kort tid etter STS-5, som ble avsluttet den 22. november 1982. Columbia tilbrakte sine tre første måneder i OPFs hangar 1. Her ble alle drivstoffledninger og -rør, som det ikke er så rent få av, inspisert og drivstoff tappet ut, samt at banemanøvrerings- og stillingskontrollsystemet ble demontert for overhaling. Den 27. februar 1983 ble Columbia flyttet over til OPFs hangar 2, der de største modifiseringer skulle utføres.

Den viktigste modifikasjonen var at Columbias tre hovedmotorer skulle byttes ut. Disse hovedmotorene ble testet og utprøvet ved NSTLs (National Space Technology Laboratory's) testlaboratorier i Bay St.Louis, Mississippi. Disse testene foregikk fra april til juni 1983. Hver av motorene gikk gjennom tenning, kalibrering og maksimum belastning på 104 %. Motorene ble levert hver for seg til KSC i perioden 17. mai til 7. juli 1983. Disse nye hovedmotorene hadde identifikasjonsnumre henholdsvis 2011, 2018 og 2019. 2018 og 2019 er helt nye, mens 2011 var montert på Challenger, men ble byttet ut på grunn av en sprekk som ble oppdaget før oppskyting av STS-6 (se artikkelen STS-6: Den første ferden med Challenger i Nytt om Romfart nummer 47, 1983, sidene 66-68). Disse tre hovedmotorene hadde større ytelse enn de som ble brukt på STS-5. Det er de gamle motorenes ytelse som er utgangspunktet for sammenligning av ytelse, deres ytelse var altså 100 %. De nye motorene, som for øvrig var ferdig montert på Columbia den 19. juli, kunne altså yte 104 %. Ifølge planene skal de gamle motorene overhales og senere bli montert på den fjerde operative romfergen, Atlantis. Som vi ser går prinsippet om gjenbrukbarhet igjen som en rød tråd i romfergeprogrammet.

Videre ble det montert en tunnelkopling, som skulle gjøre det mulig for mannskapet å bevege seg fra kabinseksjonen til tunnelen som fører inn i Spacelab. Tre nye flyseter ble montert på midtre kabindekk, to for nyttelastspesialistene og et for en av ferdspesialistene. Mer utstyr for kommunikasjon samt oksygenreserve og oppheng for tre ekstra soveposer ble også montert. Flere oppbevaringsrom til å lagre mer utstyr for et mannskap på seks astronauter var også en viktig ting som måtte monteres. Nytt «kjøkken» og «bad» ble montert på midtre dekk, siden det er her man skulle spise, sove og pleie den daglige hygiene.

Columbias tre brenselceller ble byttet ut med nye som hadde høyere produktivitet, og man øket antall brenselcelletanker slik at man nå hadde fem sett totalt. Sist, men ikke minst, ble en ny Ku-båndantenne montert. Denne nye antennen var forberedt for å sende data fra Spacelab til POCC i Houston via TDRS 1, satellitten som ble vellykket testet under STS-8. Ifølge de opprinnelige planene skulle man hatt to TDRS-satellitter oppe, men på grunn av problemet med IUS er oppskytingen av den andre TDRS-satellitten blitt utsatt. Dette forringet kommunikasjonen med Spacelab i den forstand at kontakten med POCC kunne opprettholdes i 30 % av døgnets 24 timer, mot 57 % hvis to satellitter hadde vært oppe. Likevel hadde man, takket være TDRS 1, kontakt med Spacelab i 30 % større del av døgnet enn det en ville ha hatt med det gamle, jordbundne nettet til NASA.

Utrullingen - frem og tilbake like langt

Romfergesystemet ble rullet ut av VAB (Vehicle Assembly Building) ved middagstider lokal tid den 28. september 1983, fire timer forsinket. Forsinkelsen var forårsaket av at man hadde funnet korrosjon i skjørtet på den høyre faststoffraketten. Dette viste seg imidlertid å være av liten betydning, og man besluttet senere å rulle STS-9/Spacelab 1 ut. Nytt om Romfart, representert ved artikkelforfatteren, var tilstede på KSC, og det kan bekreftes at det er et imponerende syn å se «crawleren» snegle seg sakte, men sikkert bortover mot oppskytingsrampen med romfergesystemet fastspent på dette enorme beltekjøretøyet. Etter å ha vært vitne til en slik utrulling, sitter man igjen med et inntrykk av at romfergen egentlig ikke virker så stor i størrelse der den «drukner» ved siden av ytre tank og faststoffrakettene.

Romfergesystemet var fremme ved Oppskytingsplattform 39 A nøyaktig fem timer etter at den hadde gått klar VABs høye porter. Tre timer senere hadde beltekjøretøyet gjort sin jobb, og kunne trekkes tilbake. Columbia var atter en gang på plass i vertikal stilling. Med en nydelig solnedgang bak oppskytingsplattformen dannet konturene av romfergesystemet et eldorado for oss syv-åtte nyhetsreportere som fikk gleden av å fotografere dette skuespillet. Aldri har vel et kamera vært så kjærkomment som på denne varme og fuktige høstkvelden der Columbia stod badet i flomlys, mens solen senket seg sakte mot horisonten.

En simulert nedtelling ble foretatt den 1. oktober, og astronautene var meget godt fornøyde etter denne vellykkede testen. På en pressekonferanse i Houston tre dager senere hadde Nytt om Romfart gleden av å være representert sammen med nyhetsreportere fra store aviser og byråer i innog utland. Etter pressekonferansen fikk artikkelforfatteren også anledning til å slå av en prat med kommandøren for STS-9, John Young. Young kunne fortelle at han og hans kolleger var «ready to go» og at den simulerte nedtellingen hadde vært en av de mest vellykkede han hadde vært med på når det gjelder slike tester. Nytt om Romfart spurte så om dette ville bli hans siste ferd. Nøktern som John Young alltid er overfor pressen, svarte han: «Det er vanskelig å si akkurat nå rett før STS-9, men min kone Susie mener visst at dette er den siste ferden for mitt vedkommende.»

På KSC hadde det dukket opp et nytt problem med den høyre faststoffraketten. Denne gangen dreiet det seg om en fals i selve dysen, som ikke så lovende ut. Etter ytterligere undersøkelser og et møte mellom ESA og NASA den 14. oktober, besluttet man å utsette ferden ytterligere én måned. Ny oppskytingsdato etter dette var 28. november. Dette innebar at romfergesystemet måtte rulles tilbake til VAB, og dette var første gang i romfergeprogrammet man var nødt til å gå til et så drastisk skritt. Sist man rullet et romfartøy tilbake til VAB, var 27. januar 1972, da Saturn 5 med Apollo 16 på toppen måtte rulles tilbake på grunn av et problem med en drivstofftank som måtte byttes ut.

Tilbakerullingen til VAB foregikk den 17. oktober, og Columbia ble løftet ned og rullet tilbake til OPF to dager senere. Drivstofftanken ble skilt fra faststoffrakettene, og den høyre faststoffraketten ble plukket ned i mindre segmenter for å få skiftet ut dysen der en av falsene innvendig ikke var i orden. En fals som ikke er i orden, kan i verste fall forårsake en katastrofe under oppstigningsfasen, og beslutningen om å utsette ferden enda én måned var nok tung å ta for både ESA og NASA, men sikkerheten er jo en hovedfaktor, og godt er det.

Inne i OPF ble Columbias lasteromsdører åpnet fordi noen av eksperimentene måtte ettersees. Den høyre faststoffraketten var ferdig reparert den 26. oktober, og Columbia ble montert på resten av romfergesystemet den 3. november. Ny utrulling kunne dermed foregå den 8. november. Nok en gang var en kjempeinnsats av teknikerne på KSC et faktum, og man var ganske sikre på at oppskytingen kunne gå som planlagt den 28. november.

Folksomt om bord i Columbia

For første gang i historien skulle et romskip ha med seg et mannskap på seks personer. Det var nok ingen tilfeldighet at kommandøren og sjefen om bord var den 53 år gamle astronauten John W. Young. Han ble tatt ut som astronaut i september 1962, og foruten å være den store veteranen i bemannet romfart totalt, er han også daglig sjef for astronautkontoret i Houston. Han har fløyet på fem forskjellige romferder, og den første ferden var med Gemini 3 den 23. mars 1965. Her fløy han sammen med Virgil Grissom, og dette var den første bemannede ferden i Gemini-programmet. Youngs andre ferd var som kommandør i Gemini 10, der piloten var Michael Collins. På den ferden, som varte fra 18. til 21. juli 1966, foretok de en sammenkopling med målfartøyet Agena 10, og et møte med et annet målfartøy, Agena 8. På sin tredje ferd, Apollo 10, gjennomførte Young 31 kretsløp rundt Månen sammen med sine kolleger Thomas Stafford og Eugene Cernan. Young var kommandoseksjonpilot på denne ferden i mai 1969, og dette var generalprøven for månelandingen med Apollo 11 knapt to måneder senere. I april 1972 ble Young den niende astronaut som satte sin fot på Månens overflate. Dette skjedde på ferden med Apollo 16 der han sammen med Charles Duke samlet inn i underkant av 100 kg før de sluttet seg til Thomas Mattingly som kretset i månebane med kommandoseksjonen. De landet i Stillehavet etter en ferd på 265 timer og 55 minutter. Youngs femte romferd ble innledet den 12. april 1981 da han sammen med Robert Crippen gjennomførte 36 omløp rundt Jorden med Columbia på STS-1. Denne første testferden var meget vellykket, og i dag er dette allerede historie.

John Young stod nå foran sin sjette romferd, og kanskje er det naturlig at han ikke turde si noe om hvorvidt dette skulle bli hans siste romferd.

Pilot på STS-9 var den 38 år gamle Brewster H. Shaw Jr. Han ble plukket ut som astronaut i januar 1978. Etter å ha gjennomført sin treningsperiode i august 1979, fikk han pilotstatus. Hans hovedoppgaver inntil han ble tatt ut til STS-9 har vært å være støttemannskap og «capcom» («capsule communicator») under tilbakevendingen for STS-3 og STS-4.

En annen astronaut som på denne ferden også kan karakteriseres som en veteran hva tid i rommet angår, er den 53 år gamle ferdspesialisten Owen K. Garriot. Han ble plukket ut som astronaut i juni 1965, og han var med på det andre besøket i romstasjonen Skylab. Som vitenskapelig pilot på denne ekspedisjonen, som startet den 28. juli 1973 og ble avsluttet den 25. september samme år, gjennomførte han 858 omløp rundt Jorden, og han var også ute i verdensrommet på tre forskjellige spaserturer på til sammen 13 timer og 43 minutter. Garriot gjennomførte en mengde studier av Solen i løpet av de 1427 timene han var i rommet på denne ferden. Han er også en ivrig radioamatør, noe han skulle beskjeftige seg med i sin fritid på STS-9. Den andre ferdspesialisten på STS-9 var den 47 år gamle astronauten Robert Parker. Etter å ha blitt plukket ut som astronaut i august 1967 var han med som støttemannskap på to av de store vitenskapelige måneferdene, Apollo 15 i 1971 og Apollo 17 i 1972. Han har også vært sterkt involvert i den vitenskapelige delen av Skylab-programmet.

For første gang i romprogrammet skulle man ha med de såkalte nyttelastspesialister, folk som ikke har astronaututdannelse, men er spesialister på eksperimenter eller spesielle operasjoner som skal utføres under ferden. På grunn av alle utsettelsene for romfergen, og dermed også Spacelab 1 (flere år) har imidlertid disse nyttelastspesialistene i ventetiden fått en god del mer trening enn det som normalt vil bli krevet for en som skal være med som nyttelastspesialist. ESAs representant har til og med gjennomgått full ferdspesialistutdannelse. På denne ferden vil de likevel ha status som nyttelastspesialister. De to nyttelastspesialistene er den 35 år gamle amerikaneren Byron K. Lichtenberg og den 42 år gamle Ulf Merbold fra Vest-Tyskland. Lichtenberg er medlem av en forskergruppe ved MIT (Massachusetts Institute of Technology), hans spesialområde er biomedisinsk forskning. Han tjenstegjorde som pilot i det amerikanske flyvåpen fra 1969 til 1973, og han ble tatt ut som kandidat til Spacelab 1 i juni 1978. Merbold ble tatt ut som kandidat til Spacelab 1 av ESA i 1978. Han har hovedvekten av sin utdannelse fra Universitetet i Stuttgart og arbeidet ved Max Planck-instituttet i samme by da han ble engasjert av ESA. Hans hovedfelter er metallurgi, krystallisering og lavtemperaturfysikk.

Rutinemessig nedtelling og oppskyting

Nedtellingen for STS-9 ble påbegynt kl. 0400 om morgenen lokal tid den 26. november. Nedtellingen varte denne gang i 44 timer. I tillegg til disse 44 timene var nedtellingen stanset i 11 timer, og man skal merke seg at nedtellingen nå blir mer og mer rutine. Oppskytingen gikk smertefritt for seg kl. 1700 norsk tid den 28. november. Columbia med resten av romfergesystemet hadde denne gangen en startvekt på 204 686 kg inkludert nyttelasten Spacelab 1 som veide 16 600 kg. Denne gangen var Columbias «tørrvekt» 70 618 kg, og i og med at faststoffrakettene var sterkere og hovedmotorene ytet 104 %, hadde man denne gangen 250 000 N mer skyvkraft enn ved tidligere oppskytinger i romfergeprogrammet. Man hadde også denne gangen med seg en drivstofftank av lettvekt-typen. Den veide 30 367 kg, og det var første gangen den var dekket med et termisk belegg som kalles NCFI (North Carolina Foam Industries). Columbia fulgte hele den amerikanske østkysten i oppstigningsfasen. For å å få filmet dette, hadde man montert et kamera ved siden av piloten om bord.

Faststoffrakettene ble frakoplet etter 2 minutter og 24 sekunder, og hovedmotorene ble slått av etter 8 minutter og 33 sekunder. Noen få sekunder senere ble drivstofftanken koplet fra, og det som var igjen av den etter møtet med atmosfæren, falt ned i Det indiske hav, sør for Australia. Columbia kom inn i den planlagte banen med en inklinasjon på 57°.

I kontrollsenteret i Houston kunne man endelig trekke et lettelsens sukk etter alle forsinkelsene i tiden før oppskytingen. I kontrollsenteret, som før denne ferden var blitt utstyrt med nytt datautstyr og nye konsoller, var stemningen på topp. Ikke bare NASA-folk, men også en stor kontingent ESA-folk samt forskere fra flere europeiske land, deriblant Norge, kunne ta del i begeistringen. Nå ventet alle på at astronautene skulle begi seg inn i Spacelab 1.

Aktivisering av Spacelab 1

Det hele begynte litt komisk siden luken fra Columbias luftsluse til tunnelen hadde satt seg fast, men etter at Lichtenberg og Merbold hadde prøvd forgjeves å få den opp, lyktes det til slutt for Garriot. Tunnelen, som er 5,75 meter lang og har en diameter på 1,02 meter, gjør det mulig for mannskapet å ta seg fra Columbias kabinseksjon enten iført romdrakt for å foreta en spasertur ute i lasterommet eller bare iført sine arbeidsoveraller. Dersom det hadde vært nødvendig med en tur ut i lasterommet, ville det vært veteranene Young og Garriot som hadde fått den oppgaven. Dette ble imidlertid ikke nødvendig, og etter at lasteromsdørene var blitt åpnet, kunne fjernsynsseere på bakken se tunnelen og Spacelab med eksperimentpallen i bakgrunnen. Etter at astronautene hadde tilbakelagt tunnelen var det på tide å bevege seg inn i selve romlaboratoriet. Spacelab 1 ble høytidelig åpnet av ESAs nyttelastspesialist, Ulf Merbold, som var den første til å flyte vektløs inn i laboratoriet. Som nummer to kom ferdspesialisten Owen Garriot, og like etter den amerikanske nyttelastspesialisten, Byron Lichtenberg. Dette skjedde 3 timer og 42 minutter etter at Columbia hadde forlatt Oppskytingsplattform 39 A på KSC. Tre timer senere kom meldingen fra Spacelab 1 om at alle systemer virket som de skulle, og aktiviseringen av romlaboratoriet var et faktum.

Stor arbeidsmengde - virksomhet døgnet rundt

På denne ferden skulle astronautene arbeide 24 timer i døgnet. Dette ble ordnet ved at mannskapet var delt i to skift, som jobbet 12 timer hver. Etter at Spacelab var aktivisert, var det astronautene i «det blå teamet» som startet opp de første eksperimentene. Dette teamet bestod av Shaw, Garriot og Lichtenberg, mens Young, Parker og Merbold dannet «det røde teamet». Det røde teamet startet denne første 12-timers perioden med å sove. Alle astronautene hadde lenge før oppskytingen startet en tilvendingsperiode der de arbeidet og sov etter samme døgnrytme som den de ville få under romferden. Det at astronautene kunne arbeide på denne måten, innebar en stor gevinst med tanke på utbyttet av de vitenskapelige undersøkelsene som skulle utføres under ferden. Forskere på bakken gikk etter samme skiftplan. I POCC i Houston var det hele tiden folk tilstede som kjente detaljene i de forskjellige eksperimentene.

Den vitenskapelige delen av STS-9/Spacelab 1 kan det nok skrives tykke bøker om etter hvert som resultatene blir kjent i detalj. Før det kan skje, er det enorme datamengder som skal behandles. Kort kan nevnes at de individuelle eksperimentene, som det er litt over 70 forskjellige av, kan deles inn i fem vitenskapelige områder: Astronomi og solfysikk, plasmafysikk, atmosfærefysikk kombinert med observasjoner av jordoverflaten, medisin og materialvitenskap. Det var 38 forskjellige eksperimentområder, og 16 av disse befant seg på eksperimentpallen i bakre del av lasterommet. To av eksperimentområdene hadde komponenter både inne i selve laboratoriet og ute på eksperimentpallen, mens de resterende 20 eksperimentområdene ble utført inne i laboratoriet. Av de 38 eksperimentområdene er 13 finansiert av NASA, mens ESA står bak de andre 25 på vegne av sine medlemsland. Fordi denne ferden ble utsatt i forhold til den opprinnelige planen, fra 30. september til 28. november, må en liten del av eksperimentene flys om igjen på fremtidige Spacelab-ferder. Dessuten skal halvparten av instrumentene som var med om bord i Spacelab 1, også være med på fremtidige Spacelab-ferder.

Radioamatører jaktet på Columbia

Ferdspesialisten Owen Garriot, som er radioamatør i fritiden sin, skulle også bruke sin fritid om bord i Columbia til å ta i mot kallesignalet sitt, W5LFL, fra «sine» radioamatørkolleger verden over. Noen samtale ville det imidlertid ikke bli tid til. Interessen blant amatørene på bakken var for stor til det, og Garriot kunne ikke sette av mer enn én time per dag til denne aktiviteten. En av av de første amatører som fikk kontakt med Garriot, var kong Hussein av Jordan, og begeistringen fra Husseins side var stor. Også i Norge var man oppmerksom på denne muligheten, men det er uvisst om noen nordmenn lyktes, i alle fall hadde man muligheten første gang på det 97. omløpet, den 4. desember. Pågangen av anrop gjorde sitt til at noen samtale med Garriot kunne man som nevnt ikke føre, men Garriot tok opp alle anropene på lydbånd slik at han kunne sette seg ned vel tilbake i Houston etter ferden, og sende ut spesielle bekreftelseskort til de som oppnådde kontakt. En fin kuriositet for de radioamatører som var så heldige å oppnå kontakt.

Statsmenn tar kontakt via telefon

På ettermiddagen norsk tid den 5. desember var det president Reagan og forbundskansler Kohl sin tur til å få kontakt med mannskapet på STS-9/Spacelab. Det var stort sett Young og Merbold som hadde ordet og svarte på spørsmål under samtalen med de to statsmenn. Reagan og Kohl avsluttet det hele med å holde hver sin tale.

Romferden forlenges

Det viste seg at man hadde nok av drivstoff om bord til korreksjoner og banejusteringer, slik at man uten problemer kunne forlenge ferden fra ni til ti dager. Dette innebar at mannskapet kunne gjøre en siste finpuss på eksperimentene. Med tanke på den arbeidsmengden mannskapet var blitt pålagt fra bakken, er det imponerende at man aldri var mer enn en halv time etter tidsskjemaet i løpet av disse ni døgnene med kontinuerlig aktivitet. Den ekstra dagen ga astronautene tid til også å beundre den flotte utsikten fra jordbane, samt at de fikk anledning til å roe seg ned foran landingen, som skulle finne sted på Edwards Air Force Base i California.

Problemfylt tilbakevending

Columbia med sin verdifulle nyttelast skulle ifølge planen ha innledet sin tilbakevending på det 162. kretsløp, men 3 timer og 49 minutter før tilbakevendingsperioden skulle ha vært innledet, kuttet to av romfergens fem datamaskiner ut. Dette skjedde samtidig som stillingskontrollmotorene i Columbias neseseksjon ble avfyrt. Young rapporterte at denne avfyringen var uvanlig kraftig og at han trodde det var den primære årsak til at datamaskinene kuttet ut. 40 minutter etter at datamaskinene sviktet, lyktes det imidlertid Young og Shaw å få datamaskin nummer 2 til å virke igjen, mens nummer 1 fremdeles var helt taus. Columbia innledet tilbakevendingsprosedyren på det 166. omløp, mens selve landingsprosedyren ble innledet ved starten av det 167. omløp, åtte timer forsinket på grunn av problemet med datamaskinene. Young og Shaw tok Columbia ned i en slakere glidevinkel på grunn av den høyere vekten under denne tilbakevendingen, 17° mot 19° ved tidligere landinger. Columbia var 5000 kg tyngre enn det man var vant til fra tidligere ferder. Idet nesehjulet traff landingsstripa, etter en ferd på 10 dager, 7 timer, 47 minutter og 23 sekunder, kuttet datamaskin nummer 2 ut igjen, men dette hadde ingen innvirkning på landingen. Young kunne utføre en komplett styringstest med nesehjulet mens Columbia rullet bortover landingsstripen. Dette var for øvrig første gang i romfergeprogrammet at en slik styringstest var blitt utført. Landingen skjedde kl. 0047 natten til den 9. desember norsk tid. Columbia hadde nok en gang gjennomført en vellykket ferd. Astronautene hadde vist at de kunne arbeide under hardt press, etter en nøye oppsatt timeplan, døgnet rundt flere dager i strekk. Resultatene av de mange eksperimentene vil fortsette å strømme inn i lang tid fremover.

Under inspeksjonen av Columbia etter landingen fant man ut at det hadde brutt ut en brann i det hydrauliske landingssystemet, noe astronautene ikke hadde merket noe til under landingen. Ved kontroll av isolasjonsflisene fant man svært lite å sette fingeren på, og Columbia var tilbake på KSC den 15. desember. Der begynte arbeidet med å demontere Spacelab 1 to dager senere. Dette var Columbias sjette romferd.

Tekster til illustrasjoner brukt i artikkelen

Historiens første seksmannsbesetning. Fra venstre: Garriott, Lichtenberg, Shaw, Young, Merbold og Parker. (NASA)

Til venstre, kommandøren for STS-9/Spacelab, veteranen John W. Young. Bildet er tatt under en pressekonferanse ved Johnson Space Center. På bildet i midten sees Columbia fastspent til ytre tank og faststoffraketter idet kombinasjonen rulles ut av Vehicle Assembly Building. Til høyre er artikkelforfatteren avbildet foran det etter hvert så velkjente motiv. (Foto, fra venstre: Ivar Johansen, Ivar Johansen og John Watson)

STS-9/Spacelab 1 ble skutt opp kl. 1700 den 28. november 1983. (NASA)

Da Reagan og Kohl skulle snakke med astronautene, sendte Det hvite hus detaljerte instruksjoner til Columbia om hvem som skulle opptre foran fjernsynskameraet, hvem som skulle snakke og om hva som skulle sies. På bildet øverst sees de tre som ikke var ønsket, idet de viser hva de synes om denne fremgangsmåten. Dette bildet ble overspilt før sendingen der de to statslederne deltok. Fra venstre ser vi Garriott, Parker og Shaw. De andre to bildene viser astronautene i arbeid inne i Spacelab, nederst ESAs Ulf Merbold. (NASA)