Til hovedsiden
    

   
    Bli medlem
    Siste nytt
    Artikler
    Bildeserier
    Temasider
    Bildearkiv
    Foredrag
    Effekter til salgs
    Lenker
    Spørsmål og svar
    Spør oss
    Prosjektoppgave
    Om oss
    NAF på Facebook
    Kontakt oss
    Nettstedskart
    Hovedsiden
Trykk for å lese mer om sitatet
 

Intervju med Robert Crippen

Av Ivar Johansen

 

Artikkel publisert i Nytt om Romfart, 14. årgang, nummer 49, januar-mars 1984, sidene 27, 34, 35 av Norsk Astronautisk Forening/www.romfart.no.

Skriv ut

Tips bekjent

 

Nytt om Romfart, representert ved viseformann Ivar Johansen, besøkte i høsten 1983 NASA-sentrene Kennedy Space Center i Florida og Johnson Space Center i Houston, Texas. Vi bringer her hans intervju med den amerikanske «romfergeveteranen» Robert Crippen, bedre kjent blant sine kolleger i NASA som «Crip». Intervjuet ble gjort den 4. oktober 1983.

Crip, du var den første astronauten her i Houston til å fly to ferder med romfergen, og for cirka fire uker siden ble din kollega Dick Truly om bord på STS-8 ferden den andre. Kan du dra noen sammenligning mellom din historiske ferd med romfergen Columbia på STS-1 og Challenger på STS-7?

Ja, som du vet var jo STS-1-ferden en slags milepæl innen bemannet amerikansk romforskning, og den var jo hovedsakelig berammet til å teste og prøve ut romfergen Columbia. Både STS-1- og STS-7-ferdene var egentlig like rent strukturelt, men STS-7 var jo den tredje operasjonelle ferden, og vi var fem stykker om bord i stedet for to, som jeg var vant til fra STS-1. Vi hadde det mye mer komfortabelt om bord på STS-7 siden vi ikke behøvde å ha på oss romdraktene under oppskyting og landing. Den store forskjellen var jo at vi var oppe i bane for virkelig å være operativ, samtidig som vi var fem personer om bord. Det var jo en del folk på bakken som mente at fem stykker om bord ville bli litt trangt, men det fungerte meget bra.

Når vi først er inne på ferden med STS-7, hvordan var det, for første gang i amerikansk romfartshistorie, å ha med seg en kvinne om bord?

Ja, det å ha med seg Sally K. Ride om bord var en fin opplevelse. Hun er meget dyktig på sine felt, og hun utførte sine oppgaver på STS-7-ferden til punkt og prikke. Hun måtte tåle å få stor oppmerksomhet fra massemedia både før og etter ferden. Dette var kanskje litt uvant for henne til å begynne med, men hun ble fort vant til det. Det kvinnelige innslaget i romfergeprogrammet ser jeg på som meget positivt, og jeg håper at jeg kan samarbeide mere med våre kvinnelige kandidater i fremtiden også.

For å bringe oss litt ned på bakkenivået Crip, hvordan føles det under oppstigningsfasen, fra «lift off» til faststoffrakettene har gjort jobben sin?

Hele oppstigningsfasen er jo en fantastisk opplevelse, og selv om dette var min andre virkelige oppskyting, så var det like fascinerende som den første om bord på STS-1. Det første man registrerer etter at hovedmotorene er tent, er et forferdelig spetakkel idet faststoffrakettene trer i kraft. Man føler at noe virkelig skjer under oss idet hele romfergesystemet løfter seg fra oppskytingsplattformen. Etter at vi har fullført den første «roll»-manøveren, begynner hastigheten virkelig å ta seg opp, samtidig som vi da kan se at isolasjonsstoffet på den utvendige drivstofftanken løsner i små mengder. Dette har skjedd på samtlige oppskytinger så langt, og etter det vi har erfart har det ingen negativ virkning på selve tanken eller romfergen. Dette isolasjonsmaterialet farer mot cockpit-vinduene våre som store bomullsdotter, og man får jo da et visst inntrykk av hvilken hastighet vi beveger oss med. Når vi så når maksimum g-belastning, som er på 3 g cirka 1 minutt 7-8 sekunder etter oppskyting, kan man merke at romfergesystemet begynner å riste litt. Dette varer i cirka 10 sekunder, og det arter seg som om man var om bord på et tog som var i ferd med å løpe løpsk på et dårlig jernbanespor. Dette har imidlertid overhodet ingen brutal virkning på de som er om bord i romfergen.

Etter å ha passert maksimum g-belastning, ligger man der, mens romfergesystemet stiger til værs. Neste store «begivenhet» inntrer etter cirka 2 minutter 10 sekunder. Da kobles faststoffrakettene fra, og romfergens egne tre hovedmotorer tar seg av resten av jobben inntil det er tid for det vi kaller MECO (Main Engine Cut Off). Hastigheten synker merkbart idet faststoffrakettene kobles fra, og man trekker et lettelsens sukk når dette skjer. Da er man innforstått med at den mest kritiske oppskytingsfasen er tilbakelagt.

Selve vektløsheten inntrer etter omtrent 8,5 minutter. Da slås hovedmotorene av, og dette er en opplevelse som er vanskelig å beskrive fullt ut. Noen sekunder etter at de tre hovedmotorene er slått av, skiller vi lag med drivstofftanken. Vi fortsetter så vår ensomme flukt inntil vi er i bane litt senere. Denne oppskytingsfasen er en opplevelse som jeg skulle ønske at alle og enhver av oss kunne oppleve. I fremtiden håper jeg dette kan bli en realitet for de som kunne tenke seg en tur i rommet med romfergen.

Crip, din neste ferd med STS-13 (41-C) er jo den såkalte Solar Max Repair Mission. Kan du kort beskrive hva som er de viktigste gjøremål på den ferden?

Ja, vi skal opp i april 1984, og det blir en femdagers ferd med Challenger. Foruten meg selv, består mannskapet av piloten Francis R. Scobee og tre ferdspesialister: George D. Nelson, Terry J. Hart og James D. van Hoften, populært kalt «Ox» (Oksen) blant oss astronauter. Vår hovedoppgave er å reparere denne satellitten Solar Maximum Satellite (SMS) som har vært ute av drift en tid. Etter at vi har manøvrert oss mot SMS til en avstand av omtrent 100 meter, skal en av ferdspesialistene fly bort til den. Her skal han koble seg til satellitten. Deretter vil satellitten bli plassert i lasterommet slik at den kan repareres der. Det blir George D. Nelson som vil få dette ærefulle oppdraget, mens James D. van Hoften skal ta seg av reparasjonen i lasterommet. Etter at dette er utført, skal Nelson ta seg en ny flytur for å plassere SMS i riktig posisjon igjen.

Dette er en ferd jeg ser frem til med stor optimisme, siden vi på STS-7 virkelig fikk bevist hvor fint og lett det lar seg gjøre å manøvrere romfergen med små marginer. Dette er jo meget avgjørende på STS-13, eller ferd 41-C som den vil hete når vår nye nummerering av ferdene starter på nyåret.

Denne reparasjonsferden blir din tredje ferd i romfergeprogrammet, Crip. Kommer du nå til å bli den neste veteranen innen astronautkontoret her i Houston, etter din gode kollega og venn John Young som vil få sin sjette ferd med STS-9/Spacelab 1?

Ja, John er jo den mest erfarne av oss, og jeg har nok lært mye av ham i forbindelse med all treningen vi la bak oss før den første romfergeturen med Columbia den 12. april 1981. Det er klart at jeg nok kommer til å fly så lenge NASA vil ha meg med i sitt program, for det å være med på å skape romfartshistorie, er virkelig noe jeg setter stor pris på.

Romfartssamarbeidet mellom NASA og ESA har jo pågått en stund, og vil nå sitt høydepunkt senere i høst med hensyn til STS-9/Spacelab 1-ferden. Hva synes du om europeisk deltagelse i romfergeprogrammet, Crip?

Jeg synes det er meget positivt med tanke på andre samarbeidsprosjekter i fremtiden, som for eksempel en romstasjon. Jeg vet at Norge er assosiert medlem i ESA, og med en forening som du representerer, er det vel ikke helt umulig at vi også kan få med oss en og annen nordmann i rommet i fremtiden, avsluttet Robert Crippen.

Etter dette personlige intervjuet med Robert Crippen, var jeg så heldig å få hilse på astronauten James D. van Hoften. At han har fått klengenavnet «Ox» var lett å forstå. Han er en stor, kraftig kar med et hardt håndtrykk.

Robert Crippens tredje ferd med romfergen er i skrivende stund fastlagt til den 4. april 1984, og han er også tatt ut til enda en ny ferd. Det dreier seg om ferd 41-G, som etter planen skal starte den 30. august 1984. Dette blir Crippens fjerde ferd i romfergeprogrammet. Han får med seg John A. McBride som pilot og ferdspesialistene Kathryn D. Sullivan, Sally K. Ride (som får sin andre tur i rommet) og David D. Leetsma. Sullivan og Leetsma skal foreta en spasertur i lasterommet i forbindelse med et eksperiment for påfylling av drivstoff. Om ikke en sovjetisk kvinne kommer henne i forkjøpet, blir da Kathryn D. Sullivan den første kvinne som foretar en spasertur i verdensrommet.

Tekst til illustrasjon brukt i artikkelen

Robert Crippen og Ivar Johansen utenfor pressesenteret ved Johnson Space Center. (Terry White)

 
Forrige artikkel | Neste artikkel | Alle NOR 1984 | Alle Romfart/NOR
 
 
 

Alt stoff på romfart.no/.com/.org er opphavsrettslig beskyttet.
romfart.no/.com/.org eies og drives av Norsk Astronautisk Forening.