Romfergeferd 41-B: Mennesket flyr fritt i rommet for første gang

Av Ivar Johansen

Innledning

Den siste ferden med Columbia, der Spacelab for første gang var med, hadde vært en formidabel suksess, og vitenskapelige data strømmer fremdeles inn til alle som hadde eksperimenter om bord. Astronautene beviste at det å jobbe på to skift døgnet rundt fungerte meget bra og de ble ikke hengende nevneverdig etter timeplanen som var fastlagt måneder i forveien.

Columbias landing på Edwards Air Force Base i California den 8. desember i fjor satte et fint punktum for STS-9/Spacelab-1 og for året 1983, som var et vellykket år for romfergeprogrammet.

Ved utgangen av 1983 besluttet NASA å ta i bruk et nytt nummereringssystem for sine romfergeferder, og den første ferden i 1984 fikk etter dette systemet betegnelsen 41-B. Firetallet står for budsjettåret 1984 (nytt budsjettår starter den 1. oktober året før). Ettallet står for Kennedy Space Center i Florida som oppskytingssted, her vil et totall i fremtiden stå for Vandenberg Air Force Base i California. Bokstaven etter tallet indikerer rekkefølgen av de forskjellige oppskytinger. Dersom noen skulle savne ferd 41-A, så er dette naturligvis STS-9/Spacelab-1, som opprinnelig var planlagt til 30. september i fjor, men som ble nesten to måneder forsinket (se artikkelen STS-9/Spacelab i Nytt om Romfart nummer 49, 1984, sidene 6-10). For ikke å skape for mye forvirring, valgte man å fly denne siste ferden i 1983 under betegnelsen STS-9.

1984 vil bli et meget aktivt år for NASA og romfergeprogrammet. I slutten av fjoråret var ti ferder planlagt, men ferd 41-E, som altså var ferd nummer fem i budsjettåret 1984, er i skrivende stund blitt avlyst fordi man ennå ikke har fått klarsignal for bruk av rakettrinnet IUS (Inertial Upper Stage) som vi husker sviktet under utplasseringen av TDRS-A i fjor vår, på STS-6 (se artikkelen STS-6: Den første ferden med Challenger i Nytt om Romfart nummer 47, 1983, sidene 66-68).

Ferd 41-E, som var en DOD-ferd (Department of Defence) var planlagt med oppskyting den 14. juli. Dersom det ikke skjer flere utsettelser eller avlysninger i årets romfergeprogram, vil det si at vi får ni ferder, seks i NASAs budsjettår 1984 og tre i budsjettåret 1985. Dette innebærer, om alt går som det skal, at det blir fire ferder med Challenger, én ferd med veteranfergen Columbia og fire ferder med den tredje og nye romfergen, Discovery, som ble overlevert til NASA i november i fjor. Så 1984 kan bli et interessant år for oss romfartsinteresserte!

Forberedelsene til ferd 41-B

Challenger ankom Kennedy Space Center fra Edwards Air Force Base litt før klokken syv om kvelden lokal tid den 9. september i fjor. Challenger var i løpet av neste formiddag på plass i OPF (Orbiter Processing Facility), elleve dager etter at den var blitt skutt opp på sin nattlige ferd under betegnelsen STS-8 den 30. august (se artikkelen STS-8: Første nattlanding i romfergeprogrammet i Nytt om Romfart nummer 49, 1984, sidene 3-5, 10). Siden Challenger skulle ha med seg mye forskjellig nyttelast på ferd 41-B, begynte forberedelsene til denne ferden umiddelbart etter at man hadde foretatt den vanlige bakkeservicen som også ser ut til å ha blitt ren rutine allerede. Blant modifiseringene som skulle gjøres, var utskiftning av de fem datamaskinene om bord. To datamaskiner kuttet som kjent ut under STS-9s tilbakevending den 8. desember. Da oppstod også en hydrazinlekkasje i det hydrauliske landingssystemet like etter landingen og dette forårsaket en aldri så liten brann. NASA fant det derfor best å bytte ut alle tre APUene (Auxiliary Power Units) som produserer det som trengs av hydraulikk om bord. Etter en nitidig utsjekking og kontroll av Challengers tre hovedmotorer fant teknikerne ut at en av dem måtte byttes ut. Dette har man nå god trening i og skifte av motor nummer 3 forløp uten problemer. Avfallsystemet har ikke fungert som det skal på en eneste ferd hittil, så dette ble også byttet ut. Bremsesystemet har det også vært uregelmessigheter med, og man byttet ut bremsesystemet for begge hovedhjulene, samt at man også byttet ut en dempemekanisme på nesehjulet. Challenger ble rullet over til VAB (Vehicle Assembly Building) ved midnattstider den 8. januar for så å bli koplet sammen med resten av romfergesystemet, den aprikosefargede drivstofftanken og to faststoffraketter. Transporten ut til Oppskytingsområde 39A foregikk den 12. januar, og oppskytingstidspunktet for romfergeprogrammets tiende og Challengers fjerde ferd var nå fastsatt til den 3. februar kl. 1400 norsk tid.

USAs andre fargede astronaut

Mannskapet om bord på 41-B bestod av kommandør, pilot og tre ferdspesialister. Blant disse var også USAs andre fargede astronaut. Sjefen om bord på denne ferden var den 53 år gamle veteranen Vance D. Brand. Etter å ha blitt tatt ut av NASA som astronaut i 1966, var han med som støttemannskap for Apollo 8 og Apollo 13, og deretter som reservemannskap for Apollo 15 samt de to siste ferdene til Skylab. Sin første ferd fikk han med ASTP (Apollo Soyuz Test Project) i tidsrommet 15. til 24. juli 1975, der han var kommandoseksjonspilot. Dette var som kjent et samarbeidsprosjekt mellom USA og Sovjetunionen der sammenkoplingen mellom et Apollo- og Sojuz-romskip hadde mer politisk enn vitenskapelig betydning. Brand var også kommandør under romfergeprogrammets første operasjonelle ferd, STS-5 i tidsrommet 11. til 16. november 1982 (se artikkelen STS-5: Den første operative ferd med Columbia i Nytt om Romfart nummer 47, 1983, sidene 63-65). Han har «bokført» 339 timer og 43 minutter i verdensrommet før han altså kunne ta fatt på sin tredje tur, den andre i romfergesammenheng. Pilot om bord denne gangen var den 38 år gamle Robert L. Gibson. Han ble tatt ut som astronautkandidat av NASA i januar 1978, og han fullførte treningsprogrammet i august 1979. Han er gift med en annen astronaut, Margaret Rhea Seddon, som skal være med på ferd 41-F som ferdspesialist senere i år. De har to barn sammen. Dette var Gibsons første ferd i rommet. Ferdspesialister på denne ferden var den 47 år gamle Bruce McCandless, den 34 år gamle Ronald E. McNair og den 42 år gamle Robert L. Stewart. McCandless ble tatt ut som astronaut av NASA allerede i 1966, og han har tidligere vært med som støttemannskap for Apollo 14. Dessuten var han reservepilot for den første ferden til Skylab. Videre har han vært med som en av forgrunnsfigurene under utvikling og konstruksjon av manøvreringsenheten MMU (Manned Maneuvering Unit) siden tidlig i 1970-årene. På denne ferden var han utsett til å bli den første til å fly fritt i rommet med en MMU. McNair, som på denne ferden skulle bli USAs andre fargede astronaut, ble plukket ut på samme kull som sin kollega Gibson. Hans spesialfelt er laserfysikk. Den tredje ferdspesialisten, Stewart, er også fra nevnte kull. Han har før sin astronautkarriere en rekke utmerkelser samt 5200 flytimer i 38 forskjellige fly og helikoptere.

Forskjellige nyttelaster

Av de 14 forskjellige nyttelaster som var med på denne ferden er det noen av dem som jeg gjerne vil belyse litt detaljert. Man hadde med seg to satellitter, Westar 6 og Palapa B-2, som skulle utplasseres fra lasterommet. Utplasseringer som dette er jo etterhvert blitt rutine i romfergeprogrammet, men for de berørte kunder av NASA er det like spennende hver gang om alt fungerer som det skal. Romplattformen SPAS (Shuttle Pallet Satellite) var med i lasterommet for andre gang. Første gang denne var i bruk var under STS-7 (se artikkelen STS-7: Med første amerikanske kvinne i rommet i Nytt om Romfart nummer 47, 1983, sidene 69-72).

Challenger skulle denne gangen gjennomgå en rekke manøvreringsprøver med en ballong som et passivt mål. Eksperimentet hadde betegnelsen IRT (Integrated Rendezvous Target). Dette var å anse som en generalprøve foran neste ferd, 41-C, der redningsaksjonen for Solar Max satellitten var den primære oppgaven.

To avanserte kameraer skulle utprøves, Cinema 360 var betegnelsen på dem. Disse skulle testes som et ledd i produksjon av en film om det amerikanske romfergeprogrammet. Denne filmen vil, når den er ferdig produsert, inneholde opptak fra denne ferden, samt ferdene 41-C og 41-D senere i år.

Den mest interessante nyttelasten under denne ferden var nok de to MMUene som skulle prøveflys for første gang. Etter planen skulle McCandless og Stewart utføre testflygningene med MMU på ferdens femte og syvende dag.

Westar 6

Westar 6 er den tredje avanserte kommunikasjonssatellitten som Western Union har i jordbane, og det er første gang den utplasseres fra romfergen. Lagret i lasterommet er satellitten 2,7 meter høy og den har en diameter på 2,0 meter. Når den så har kommet på plass i geostasjonær bane, vil den ha en vekt på 580 kg og med antennen og bakre solcellepanel utslått er høyden 6,5 meter. Westar 6 skulle egentlig vært skutt opp med den europeiske bæreraketten Ariane, men på grunn av forsinkelser i Ariane-programmet ble det til slutt bestilt plass i romfergen. Antatt levetid for denne satellitten var satt til ti år.

Palapa B-2

Den indonesiske kommunikasjonssatellitten Palapa B-2 skulle utplasseres på ferdens andre dag. Den første satellitten i denne serien, Palapa B-1, ble utplassert fra Challenger under STS-7 i juni i fjor. Palapa B-2 hadde med sine antenner utfoldet en høyde på 6,8 meter og en diameter på 2,16 meter. Etter at PAM (Payload Assist Module), som har til oppgave å bringe satellitten inn i en overføringsbane til den geostasjonære banen, og satellittens egen apogeum-motor har brakt den inn i geostasjonær bane, skal vekten være 630 kg og forventet levetid ca åtte år.

IRT-eksperimentet

Som en forsmak på navigerings- og manøvreringsprøver før neste ferd hadde man som nevnt med seg en ballong som et passivt møtemål, det såkalte IRT-eksperimentet. Selve ballongen er lagret i en av «Get-away special»-beholderne, som er montert på høyre side nærmest kabinseksjonen i fremste del av lasterommet. IRT-ballongen er laget av én millimeter tykt aluminiumisert mylar, og den har en diameter på to meter. Innvendig har ballongen en ballast som bringer massen opp i 90,7 kg. Ballongen blir utplassert ved hjelp av et fjærsystem, og den blir fyllt med nitrogen fra en gassflaske som sitter festet til utplasseringsmekanismen. Ifølge planene skal astronautene bruke to dager på disse navigerings- og manøvreringstestene, og man vil etter dette kunne danne seg et inntrykk av hvor eksakt Challengers datamaskiner og navigasjonssystemer om bord fungerer.

Manøvreringsenhetene

Den store begivenheten på denne ferden vil utvilsomt bli utprøving av de to MMUene. MMU gjør det mulig for en astronaut å bevege seg frittflyvende i romfergens lasterom og i en omkrets av ca 100 meter rundt romfartøyet. De begrensninger som man hittil har hatt under opphold og aktivitet i verdensrommet utenfor et romfartøy, blir ved hjelp av MMU brutt. Astronautene har på alle «spaserturer» i verdensrommet vært fastbundet til en eller annen form for livline. Dette har bidratt til at astronautenes arbeidsområde har vært sterkt begrenset, selv om de stort sett har fått utført det som har vært pålagt dem. Introduksjonen av MMU innleder med andre ord en ny æra innen aktivitet utenfor romfartøyet.

MMU er konstruert og bygget av firmaet Martin Marietta i Denver, Colorado for Johnson Space Center i Houston. Den er 125,4 cm høy, 82,7 cm bred og 120,9 cm dyp når begge håndkontroller er utfoldet. Vekten er 150 kg inkludert 11,8 kg med nitrogen som brukes til å styre enheten. MMUs forgjenger, M509, ble prøvefløyet i 14 timer av fem forskjellige astronauter inne i Skylab i 1973 og 1974.

MMU festes bak på ryggbeholderen, og den manøvreres ved hjelp av nitrogen og 24 små dyser. Vekten av en operasjonell romdraktkledd astronaut med MMU fastspent kan variere mellom 293 og 336 kg, avhengig av vekten til den individuelle astronaut. Astronautene manøvrerer MMU ved hjelp av håndkontrollere. Den venstre håndkontrollen tar seg av bevegelser forover og bakover, høyre og venstre, samt opp og ned. Den høyre håndkontrollen tar for seg de forskjellige rotasjonsbevegelser. Kontrollene kan kombineres eller brukes separat, og det er mulig å bruke 729 forskjellige kommandokombinasjoner. De 24 nitrogendysene utvikler hver en skyvkraft på 7,56 N. Nitrogenet befinner seg i to 25x76 cm høye aluminiumstanker som hver rommer 5,9 kg med nitrogen. To 16,8 Vs, 752 W-timers sølvzink-batterier produserer den strøm som MMU trenger for en bruksperiode pÅ seks timer. Nitrogentankene kan fylles igjen på mindre enn 20 minutter i lasterommet, ved en egen MMU service-stasjon.

På denne ferden har man med seg to MMUer, og de er festet til FSS (Flight Support Station), på hver side av lasterommets fremste del. FSS har en fotplattform som kan justeres i høyden for å lette astronautenes tilgang til MMU. Denne fotplattformen vil vi få høre mer om litt senere i denne artikkelen. (Mer om MMU kan finnes i artikkelen MMU: Manøvreringsenhet til bruk utenfor romfergen i Nytt om Romfart nummer 41, 1982, sidene 12-13.)

Cinema 360

Cinema 360 er et filmselskap som etter å ha undertegnet en avtale med NASA, skal lage en film om romfergeprogrammet. På denne ferden skulle astronautene ha med seg to filmkameraer av typen Arriflex 35 mm Type 3. Disse kameraene er utstyrt med en 8 mm - f. 2,8 «fisheye»-linse. Ett kamera er plassert i romfergekabinen der besetningen har sine gjøremål. Kamera nummer to er plassert i lasterommet, rettere sagt i en av «Get Awayspecial»-beholderne på venstre side sett bakover i lasterommet. Beholderen, som for anledningen er oppvarmet og satt under trykk, har et optisk domelignende lokk som åpner og lukker seg ettersom man vil ta opp film eller ikke. Meningen med dette filmkameraet ute i lasterommet er primært å feste den historiske aktiviteten som er planlagt på denne ferden, til filmrullene. Filmen blir tatt opp med en spesiell teknikk, som gjør den velegnet for fremvisning i et plantetarium. Dermed vil publikum få et ekstra virkelighetsnært bilde av hvordan det er å ta en «spasertur» i verdensrommet.

Oppskytingen

Da de fem astronautene ble vekket kl 0400 om morgenen lokal tid den 3. februar ved KSC (Kennedy Space Center), var det en time siden alt drivstoffet i ytre tank var ferdig fyllt opp. Selve oppskytingen var fire timer unna. Etter den nå så tradisjonelle oppskytingsfrokosten som vanligvis består av lett ristet brød med egg og juice til, bega astronautene seg, iført sine lette overaller, til bilen som skulle bringe dem ut til Oppskytingsområde 39A. Der stod romfergen Challenger «utålmodig» og ventet for å ta av på sin fjerde og romfergeprogrammets tiende ferd. Astronautene var fastspent i sine seter ganske nøyaktig to timer etter at de ble vekket. Nedtellingen gikk sin rutinemessige gang, mens veteranen og sjefen for astronautkontoret, John W. Young, fløy over oppskytingsområdet i NASAs Gulfstream 2 treningsfly for å forvisse seg om at været ikke skulle legge noen hindringer i veien for starten på den første romfergeferden i 1984, ferd 41-B.

Denne gangen var værgudene på NASAs side, og Challenger løftet seg fra oppskytingsrampen som planlagt kl. 1400 norsk tid den 3. februar. Romfergesystemet hadde en startvekt på 2 043 140 kg. Faststoffrakettene ble frakoplet etter drøye to minutter, og de begynte sin ensomme flukt mot havoverflaten. Dette foregikk fortere enn man hadde regnet med, idet man fikk problemer med fallskjermene på begge faststoffrakettene som nå hadde gjort jobben sin. Fallskjermsystemet, som skal sørge for en skånsom landing i havet, består av tre fallskjermer per faststoffrakett. En av disse tre fallskjermene klikket på begge faststoffraketter, slik at møtet med havflaten ble mer brutalt enn man hadde regnet med. Undersøkelser etter at de var tauet inn til Cape Canaveral Air Force Station, viste at bakre skjørt på begge to hadde fått minimale skader. Disse skadene vil ikke få noen følger for fremtidige ferder.

De tre hovedmotorene, som denne gangen skulle yte 104 %, ble slått av da ferden var 8 minutter og 27 sekunder gammel, og etter at drivstofftanken ble koplet fra litt senere, var Challenger for fjerde gang på vei til jordbane. Så langt hadde ferden vært ren rutine, og man ventet nå spent på astronautenes første store gjøremål, utplasseringen av kommunikasjonssatellitten Westar 6.

Utplassering av Westar 6

Hele fem ganger tidligere hadde man nå på en vellykket måte foretatt slike utplasseringer. Også denne gangen gikk alt etter planen da Westar 6 ble satt ut i Challengers sjette omløp, 7 timer, 59 minutter og 23 sekunder etter oppskytingen. Satellitten forlot lasterommet spinnstabilisert og like stilfullt som sine forgjengere, og det hele så ut som ren rutine inntil man i Houston kunne fastslå at noe var virkelig gått galt. Westar 6 var simpelthen forsvunnet i verdensrommet! Det at noe hadde klikket var det ingen tvil om, og man fryktet en stund at satellitten var fortapt for alltid. Heldigvis ble den funnet igjen neste dag ved hjelp av NORADs radarer. Man kunne raskt fastslå at Westar 6 slett ikke var skadet på noen måte, men at den befant seg i en meget gal bane, en bane som er lite anvendelig for en kommunikasjonssatellitt. På grunn av dette uhellet ble utplasseringen av Palapa B-2 utsatt fra ferdens andre til ferdens fjerde dag. Man ville ha litt tid på seg på bakken for å finne ut hva som hadde gått galt med Westar 6.

Navigasjonseksperimentet med IRT

Dette navigasjons- og møte-eksperimentet kunne gjennomføres på ferdens tredje og fjerde dag, men dette skulle heller ikke komme til å gå helt smertefritt for seg. Ballongen sprakk dessverre for astronautene som følge av en teknisk feil i fjærsystemet som skulle frigjøre ballongen fra dens lagringsplass. Heldigvis for astronautene ble det såpass store rester igjen av ballongen at de likevel kunne gjennomføre mesteparten av de planlagte prøvene. Challengers datamaskiner og navigasjonsutstyr fungerte meget presist under disse testene, og dette ga alle meget stor tiltro til systemet, med tanke på neste ferd og reparasjonen av Solar Max.

Utplassering av Palapa B-2

Mens teknikerne på bakken fremdeles grublet over mysteriet med Westar 6, samtidig som de ikke kunne finne noen feil på Palapa-satellitten, som fremdeles stod i Challengers lasterom, fikk astronautene klarsignal til å utplassere Palapa B-2 mot slutten av ferdens fjerde dag. Det var også gitt klarsignal fra de indonesiske myndigheter. De vanlige utplasseringsprosedyrer gjentok seg, og de færreste trodde jo nå på et nytt mislykket utfall av utplasseringen. Astronautene gikk til ro, og godt var vel det, for de hadde neppe fått sove hvis de med en gang hadde fått vite at samme skjebne rammet denne satellitten. Det hersket en stund en viss uro i Houston, men det skulle vise seg at astronautene heller ikke denne gangen kunne lastes.

Det at begge satellittene gjorde sine individuelle forsvinningsnumre for så å bli funnet igjen ved hjelp av radar, hadde sin bakgrunn i at PAM ikke hadde fungert etter oppskriften. De to satellittene hadde selvsagt hver sin PAM, men begge sviktet altså. Senere undersøkelser har vist at det oppstod feil i dysene til disse PAM-motorene, slik at de bare brant i ti til femten sekunder i stedet for 85 sekunder, som må til for å bringe satellittene inn i en overføringsbane til den endelige geostasjonære banen som var disse to kommunikasjonssatellittenes «endeholdeplass». Begge satellittene er i sin skjønneste orden, men de er like ubrukbare der de kretser i sine lave elliptiske baner.

De er altså for all del ikke tapt ennå, og NASA har i den senere tid utarbeidet planer på papiret for å foreta en redningsaksjon med en romfergeferd i slutten av året for å berge, om ikke begge to, så i alle fall Palapa B-2. Her vil utfallet av neste ferd i april få stor betydning ved vurderingen.

Endelig - romfartshistorie

Astronautene ble vekket av kontrollen i Houston på ferdens femte dag av musikk. Marsjene som ble spilt var «Glory, Glory, Colorado» til ære for kommandøren Vance D. Brand, mens ferdspesialisten Bruce McCandless ble æret med «Ride High Your Mustangs». Capcom (capsule communicator) John Blaha, som også er en fremtidig romfergeastronaut, kunne ønske 41-B-mannskapet god morgen til en ny, forhåpentligvis positiv, dag. Brand takket og kunne ellers opplyse at han hadde lest de dårlige nyhetene på teleks. «It blows our minds», var hans kommentar til bakken. Til tross for all motgangen så langt, kunne astronautene nå konsenterere seg om utprøving av MMU. Denne femte ferd-dagen, den 7. februar 1984, skulle bli en dato man sent vil glemme i amerikansk romfartshistorie. Nå trengte astronautene virkelig litt medgang, og det var de to ferdspesialistene McCandless og Stewart som hadde det ærefulle og spennede oppdrag å prøvefly MMU. Den første av to «spaserturer», eller EVA (Extra Vehicular Activity), gikk av stabelen ved ettermiddagstider norsk tid den 7. februar. Da de to ferdspesialistene bega seg ut i lasterommet, ble de samtidig den 30. og 31. amerikanske astronaut som har tatt del i arbeid og gjøremål utenfor et romfartøy. Mens Challenger befant seg over Afrika, fløt McCandless vektløs bort til MMUen som var festet på venstre side helt fremst i lasterommet. Etter at han hadde sjekket den ut, kom så det store øyeblikket da smekklåsene på Flight Support Station ble åpnet og McCandless ble det første menneske til å fly fritt omkring i verdensrommet, uten sikkerhetsline.

«Bruce flyr fritt omkring her oppe i lasterommet», ble det meldt fra kommandøren, Vance Brand. Spenningen i Houston var til å ta og føle på, og denne historiske romfartsbegivenheten ble sendt direkte i amerikansk fjensyn. «Det var kanskje et lite sprang for Neil (Armstrong), men dette føles mer enn stort nok for meg», sa McCandless idet han lettet fra Challengers lasterom for å prøve forskjellige manøvre med MMU. Etter å ha fløyet rundt i lasterommet og funnet ut at bevegelsesfriheten var meget god og presis, kunne kommandøren gi McCandless tillatelse til å foreta sin første frie flukt vekk fra romfergen. Challenger fløy nå med sine tre hovedmotorer pekende mot jordoverflaten, mens romfergens underside pekte forover i fartsretningen. McCandless kunne ikke styre sin begeistring, og han leste av drivstoffstatus og data på sin MMU til bakken mens han fløy ut fra Challenger. «Nå er jeg 25 meter fra Challenger», rapporterte han, «jeg kan nok fly fortere, men dette har da ingen hast?». Denne første frittflyvende turen brakte McCandless ca 45 meter vekk fra Challenger og varigheten var 12 minutter. At McCandless fikk mest av oppmerksomheten fra Houston mens de innledende testene pågikk, var vel helt naturlig. Stewart var opptatt i lasterommet med utprøving av forskjellige typer verktøy som man går ut fra at det vil bli bruk for under framtidige satellittreparasjoner. Stewart var på dette tidspunkt fastspent med en livline til lasterommet, og han tok del i den glede som nå preget kommunikasjonen mellom Challenger og kontrollsenteret i Houston.

Etter at McCandless var vel tilbake i lasterommet fikk han klarsignal til å begi seg ut på en ny flukt, denne gangen til en avstand på 90 meter. Denne flyturen gikk også prikkfritt, og McCandless hadde følgende kommentar: «Ja gutter, det er et fantastisk syn å se dere fra denne avstanden, kanskje jeg skulle pusse kabinvinduene, Vance?» McCandless fikk så beskjed fra Houston om å begi seg til lasterommet igjen, for nå var det Stewarts tur til å være frittflyvende satellitt. Stewart hadde hatt noen små problemer med utprøvingen av verktøy, hvilket gjorde at han var blitt litt forsinket i forhold til planen. For at han skulle komme seg inn i timeplanen igjen, fikk han kun lov til å ta én tur vekk fra romfergen. Etter at han hadde fløyet litt omkring i lasterommet, bega han seg ut til ca 40 meter før han tok seg en hvilepause mens han avleste drivstoffdata, for så å fortsette ut til ca 98 meter. Stewarts flyvning ble gjennomført mens man hadde LOS (Loss of Signal) med Houston. Før Stewart gjorde seg ferdig med sin 65 minutter lange tur, gjennomførte han simulerte sammenkoplinger med en sammenkoplingsmekansisme som var festet foran på romdrakten, den såkalte T-pad. Dette ble testet mot et passivt dokkingsmål som befant seg på SPAS. SPAS var under denne testen fastmontert på sin plass i lasterommet. McCandless befant seg samtidig på en arbeidsplattform som var montert i enden på den kanadiskbygde manipulatorarmen. Armen ble manøvrert fra romfergens kabin av Ronald McNair, slik at McCandless kunne teste utstyr og verktøy på forskjellige steder i lasterommet. Dette første historiske oppholdet i lasterommet varte i underkant av seks timer, og det var to glade og fornøyde ferdspesialister som bega seg inn i luftslusen igjen før de kunne slutte seg til sine tre kolleger i romfergekabinen.

Etter neste dags hvile kombinert med andre aktiviteter om bord, forlot McCandless og Stewart romfergekabinen på nytt for å foreta sin andre store utflukt i lasterommet og romfergens nærhet. Dette skjedde i formiddagstimene norsk tid den 9. februar. Denne utflukten ble litt amputert da noe av den planlagte aktiviteten med SPAS-satellitten fastmontert i enden på manipulatorarmen måtte avlyses fordi armen mistet noe av bevegelsesfriheten i et av leddene på grunn av en elektrisk feil. Meningen var at SPAS skulle rotere langsomt montert på enden av manipulatorarmen slik at astronautene kunne foreta forskjellige sammenkoplinger under rotasjonen. Dette som en siste generalprøve foran den planlagte sammenkoplingen mellom en astronaut og Solar Max på neste ferd.

På denne andre utflukten jobbet astronautene etter timeplanen for en av utfluktene på ferd 41-C, og med unntak av at sammenkoplingen med SPAS måtte avlyses, så fikk de gjenomført sine gjøremål.

En episode som ikke var planlagt, men som så absolutt bør nevnes for å gi et inntrykk av romfergens manøvreringsegenskaper, var at en fotplattform som McCandless stod på mens han arbeidet i lasterommet, plutselig løsnet og drev vektløs ut av lasterommet. Brand oppfattet situasjonen, og etter at han hadde forsikret seg om at McCandless var i sikkerhet begynte han å manøvrere Challenger slik at McCandless kunne få tak i fotplattformen igjen. Han beveget seg bakover i lasterommet, opp til venstre for halepartiet, der stillingskontrollmotorene sitter. Etter litt finmanøvrering fra Brands side kunne McCandless gripe fatt i sin fotplattform. Denne «redningsaksjonen» utløste stor applaus i Houston, og som McCandless sa: «Vi leverer var vel slagordet til mannskapet på STS-5, men vi plukker også opp igjen». Denne fotplattformen kunne like gjerne vært en romdraktkledd astronaut med MMU i vanskeligheter, så at en slik redningsaksjon også er fullt mulig, hersker det nå ingen tvil om.

Aktiviteten i lasterommet nærmet seg slutten, men før astronautene bega seg tilbake til romfergekabinen, foretok Stewart en meget vellykket fylling av drivstoff på en modul som skulle simulere å være Landsat 4. Dette var en meget viktig prøve med tanke på framtidige romferder og spesielt med tanke på en eventuell reparasjon av Landsat 4. McCandless fløy sine siste turer med MMU før han også bega seg til romfergekabinen etter en utflukt på litt over seks timer denne gangen.

Den siste dagen i jordbane brukte astronautene til å forberede seg til landingen, som skulle skje den 11. februar. Eksprimenter ble slått av og alt utstyr ble pakket ned.

Historisk landing i Florida

For andre gang i romfergeprogrammet skulle man prøve å lande Challenger på KSCs 4572 meter lange landingsstripe. Under det første forsøket, på STS-7 (se artikkelen STS-7: Med første amerikanske kvinne i rommet i Nytt om Romfart nummer 47, 1983, sidene 69-72), måtte Challenger omdirigeres til Edwards Air Force Base i California på grunn av regnvær. men denne gangen skulle det altså lykkes, etter at veteranastronauten John Young, som også var «værvarslingsmann» under tilbakevending og landing, bare kunne rapportere om litt bakketåke. Dette er jo nokså vanlig i Florida på morgenkvisten, før soloppgang, og da Young rapporterte at tåken var i ferd med å lette, ble det gitt klarsignal, slik at astronautene kunne ta fatt på tilbakevendingsprosedyren. Denne ble innledet mens Challenger var i sitt 127. omløp, og etter at OMS (Orbital Maneuvering System) ble avfyrt over Det indiske hav for å bremse ned og bringe Challenger ut av bane, kunne Brand ta ned Challenger trygt og sikkert på betongrullebanen på KSC for første gang i romfergeprogrammets historie. Challenger hadde under nedstigningen laget et fargerikt skuespill på natthimmelen over Galveston i Texas. Mannskapet gjenopptok kommmunikasjonen med Houston igjen etter «blackout»-perioden idet de fløy elleve ganger raskere enn lyden midtveis over Mexico-gulfen, før de kom inn over Florida. Challenger ble synlig for tilskuerne på KSC i en høyde av 16 500 m, og etter å ha fløyet over sin egen landingsstripe og ut over Oppskytingsområde 39B, innledet Challenger sin siste venstre stre sving før selve landingen fant sted. Challenger tok bakken kl. 1316 norsk tid den 11. februar, bare 6,4 km fra Oppskytingsområde 39A, der ferden hadde startet åtte dager tidligere.

Under siste del av landingen ble Challenger første romferge til å kollidere med en fugl. «En flokk fugler kom til syne rett før siste del av landingen», sa Brand, «den etterlot seg bare en del fjærprakt utenfor kabinvinduene». Challenger brukte ca 3,2 km på å rulle ut til full stopp, og bremsene som det har vært en del problemer med tidligere, ble heller ikke denne gangen brukt med full styrke. Bremsesystemet på høyre hovedhjul hadde likevel fått stor medfart, så man besluttet å demontere bremsesystemet på hovedhjulene før Challenger ble tauet til OPF.

En utvendig inspeksjon av de varmeisolerende klossene viste at 31 av dem var ødelagt eller borte. Challenger fikk bokført 25 mindre feil på denne ferden, som varte i 7 dager, 23 timer, 15 minutter og 54 sekunder. Challenger var tilbake på plass i OPF 7 timer og 20 minutter etter at hovedlandingshjulene berørte bakken, og forberedelsene til neste ferd, som nå var berammet med oppskyting den 6. april, tok til umiddelbart.

Fornøyde ferdspesialister

På en pressekonferanse noen dager etter ferden uttalte Bruce McCandless og Robert Stewart at de ikke hadde drømt om at MMU ville ha så gode manøvreringsegenskaper som det de hadde kunnet erfare. Dessuten kunne de også konstantere at en god del av verktøyet var lettere å arbeide med i vektløs tilstand enn man hadde trodd på forhånd.

Tekster til illustrasjoner brukt i artikkelen

McCandless er her nær sin maksimale avstand fra romfergen under historiens første frie flukt utenfor et romfartøy. (NASA).

Mannskapet på ferd 41-B, fra venstre: Robert L. Gibson, Ronald E. McNair, Bruce McCandless II, Vance D. Brand og Robert L. Stewart. I bakgrunnen T-38 flyene, som astronautene brukte da de reiste fra Ellington Air Force Base i Texas til KSC før oppskytingen. (NASA).

McCandless på fotfestet som her er montert i enden av manipulatorarmen. På denne måten kan han utføre arbeid i og i nærheten av lasterommet uten selv å måtte sørge for å endre posisjon. Manipulatorarmen styres som kjent fra romfergens kabin. (NASA).

Her er det Stewart som prøver ut MMU. (NASA).

McCandless prøver sammenkoplingsmekanismen som etter planen skulle brukes på neste ferd, når satellitten Solar Max skulle bringes inn i lasterommet. (NASA).

Første, og hittil eneste, romfergelanding på Kennedy Space Center. (NASA).

Mens Challenger fremdeles står på rullebanen på KSC, blir et av hovedlandingshjulene demontert sammen med bremsesystemet. Man ønsket på denne måten å skille mellom skader på bremsene som oppstår som følge av påkjenningen ved landingen og skader som oppstår under tauingen til OPF (Orbiter Processing Facility). (NASA)