Det bemannede sovjetiske måneprogrammet, 7. del

Av Erik Tronstad

Sojuz 4 og Sojuz 5

Den 14. januar 1969 ble Sojuz 4 skutt opp med Vladimir Aleksandrovitsj Shatalov som eneste passasjer. For første gang foretok russerne en bemannet oppskyting midtvinters. At de aldri tidligere hadde skutt opp bemannede romskip midtvinters, skyldtes hovedsakelig at dersom oppskytingen måtte avbrytes og mannskapet lande, eller landingen etter endt ferd ikke skjedde i det forutbestemte området, kunne det komme til å ta lang tid å plukke opp mannskapet i et hardt vinterklima. Nå hadde de imidlertid foretatt visse justeringer på Sojuz slik at den bedre kunne greie en landing til sjøs, så om nødvendig kunne en landing foretas til havs på varmere breddegrader. Dessuten begynte russerne nå å få tiltro til systemene sine.

Dagen etter ble Sojuz 5 skutt opp med tre menn om bord: Aleksei Stanislovovitsj Jelisejev, Jevgenij Vasiljevitsj Khrunov og Boris Valentinovitsj Volynov. Etter flere banemanøvre av begge romskipene, begynte sammenkoblingsmanøvrene på Sojuz 4s 34. omløp og Sojuz 5s 18. omløp. Det automatiske systemet brakte romskipene så nære hverandre som 100 meter, hvoretter Shatalov overtok og gjennomførte en manuell sammenkobling. På det neste omløpet tok Jelisejev og Khrunov på seg romdrakter, gikk ut av Sojuz 5 og ut i rommet, og manøvrerte seg over til Sojuz 4. Her tok de seg inn i Sojuz 4. Volynov var nå alene igjen om bord i Sojuz 5, mens Shatalov i Sojuz 4 hadde fått to medpassasjerer.

For første gang ble to bemannede romskip koblet sammen i rommet, og for første gang ble mennesker overført fra ett romskip til et annet i rommet. Det var disse operasjonene som sannsynligvis skulle ha vært utført allerede med Sojuz 1 og en Sojuz 2 som ikke ble skutt opp den gangen på grunn av problemene som oppsto om bord i Sojuz 1.

De to romskipene var sammenkoblet i 4 timer 35 minutter. Sojuz 4 landet den 17. januar med tre menn om bord, mens Sojuz 5 landet dagen etter med bare én mann om bord.

I sovjetiske pressemeldinger ble de to romskipene hyllet som historiens første romstasjon hvor i alt fire mennesker holdt hus, selv om den totale kapasiteten ble satt til tre mennesker i hver av de fire seksjonene (to tilbakevendingsseksjoner og to baneseksjoner), i alt 12 mennesker. Kombinasjonen kan sees på som en romstasjon i den forstand at baneseksjonene ga forholdsvis bra plass for en større gruppe mennesker. Men man ser liksom for seg en riktig romstasjon som en som har lengre brukstid. Selv om romskipene hadde vært sammenkoblet lengre enn de få timene de var, var banen så lav at begge romskipene ville ha falt ned innen cirka ti dager. På en riktig romstasjon skulle det heller ikke være nødvendig å ta på seg romdrakter og gå ut i rommet for å komme fra én del av stasjonen til en annen. Hvis man hadde etterlatt seg de to baneseksjonene sammenkoblet i bane og kalt dette en romstasjon, ville heller ikke dette vært riktig fordi rakettmotorene som ble brukt til banejusteringer og forsyningene til omgivelseskontrollsystemet befant seg i serviceseksjonene bak på de to romskipene, og var skilt fra baneseksjonene av tilbakevendingsseksjonene.

At russerne akkurat med denne ferden begynte med bemannede ferder midt på vinteren, skyldtes ikke bare økt tiltro til romskipet, det var andre ting som var viktigere.

Apollo 8 hadde som nevnt vært en fantastisk suksess og hadde skapt store overskrifter verden over. I mars skulle Apollo 9 skytes opp og for første gang skulle LM med. Blant planene for Apollo 9 var at én av astronautene skulle gå ut av LM, ut i rommet, over i Apollos kommandoseksjon og inn i den. Med Sojuz 4 og 5 kunne russerne komme amerikanerne i forkjøpet. (Selv om man på måneferdene skulle bevege seg mellom Apollo og LM gjennom en tunnel, måtte man vite at man i en nødsituasjon kunne overføre mannskap i romdrakter mellom de to romskipene via rommet. Det kunne for eksempel tenkes at man ikke fikk koblet sammen Apollo og LM etter at LM var kommet opp fra måneoverflaten. Forresten ble det aldri noe av denne overføringen fra LM til Apollo via rommet. Mannen som skulle ha gjort dette, Schweickart, ble noe plaget av bevegelsessyke og man kuttet da ut blant annet akkurat dette punktet i planene.)

Men kanskje viktigere enn dette var bestrebelsene på å være de første til å landsette mennesker på måneoverflaten, og det kan faktisk se ut som om Sojuz 4 og 5 var et ledd i dette arbeidet. På dette tidspunktet lå nok russerne minst ett år etter amerikanerne i dette arbeidet, men de satset øyensynlig på at en amerikansk månelanding ville bli forsinket til 1970 eller 1971.

Selv hevdet russerne at den teknikken for overføring av mannskap som ble benyttet på Sojuz 4 og Sojuz 5, var teknikker som skulle brukes til redningsoppdrag og besøk til romstasjoner. Men alle senere overføringer av mannskap i rommet, både amerikanske og sovjetiske, har foregått uten romdrakt gjennom tunneler mellom romskipene. For øvrig gikk det over ti år til neste gang en sovjetisk kosmonaut foretok en spasertur i rommet. Dette skjedde den 15. august 1979 da Valerij Rjumin måtte forlate romstasjonen Saljut 6 for å få løs en radioantenne som hadde kilt seg fast. Ble overføringsteknikken fra Sojuz 4 og 5 aldri mer benyttet fordi den hørte hjemme i et program som aldri ble fullført - et bemannet sovjetisk månelandingsprogram?

Med Sojuz 2/Sojuz 3 og Sojuz 4/Sojuz 5 kom også de første detaljerte bildene av Sojuz-romfartøyet. Bilder som første gang ble offentliggjort etter Kosmos 186/Kosmos 188 ble publisert på nytt, men detaljer som viste bane- og tilbakevendingsseksjonene ble nå vist for første gang. På de første Kosmos-bildene var disse elementene retusjert bort, og romfartøyet så ut som en sylinder med et par solcellepaneler som «vinger».

Timeplanen for Sojuz 4/Sojuz 5 var forskjellig fra de som ble fulgt under sammenkoblingene av Kosmos 186/Kosmos 188 og Kosmos 212/Kosmos 213 og som sannsynligvis også var planlagt for Sojuz 1/Sojuz 2. De to Kosmos-sammenkoblingene fant sted på det passive romfartøyets (det sist oppskutte av de to) første omløp. En sammenkobling og bytte av mannskap kunne dermed ha vært fullført i løpet av en ferd av to døgns varighet. Det kan her minnes om at de to ubemannede Kosmos-forløperne til Sojuz 1 (Kosmos 133 og Kosmos 140) begge var oppe i to døgn. Derfor virker det rimelig å anta at Sojuz 1 skulle ha koblet seg til en passiv Sojuz 2 på sistnevntes første omløp. Sojuz 1 ville da ha vært oppe i to døgn. Dette opplegget ble endret på Sojuz 4/Sojuz 5, i og med at sammenkoblingen fant sted to døgn etter oppskytingen av Sojuz 4. For Sojuz 2/Sojuz 3 ble det aktive fartøyet skutt opp sist, men foretok et nært møte med Sojuz 2 allerede på sitt første omløp.

Sammenkoblingssystemet på de første Sojuz-romskipene var svært uvanlig. Man kan nesten undres over om det ble tilføyd ved ettertanke. Hvis Sojuz var konstruert for å koble seg sammen «nesetil-nese» med et annet Sojuz-romskip eller et annet romskip med mennesker om bord, så hadde det vel vært naturlig å inkorporere et internt overføringssystem i konstruksjonen allerede fra starten av? Bilder av baneseksjonene til Sojuz 4 og 5 viser ingen tegn til en luke til et slikt system. Selv om man hadde hatt problemer med å få ferdig et indre overføringssystem til Sojuz 1/Sojuz 2, skulle det vel ikke vært noe problem å ha det klart til Sojuz 4/Sojuz 5 nesten to år senere.

Gjennomskårne tegninger av Sojuz 4 og 5 sammenkoblet viser to sylindre, én festet til hvert romfartøy. Sondemekanismen befinner seg på den ene sylinderen (Sojuz 4), mens den andre kjegleformede mekanismen bare er montert på det passive romfartøyets sylinder. På konstruksjonen ser det ut som om to aktive enheter (sondemekanismer) var montert på romskipene, men hvor den ene enheten hadde fått sonden erstattet med en kjegleformet enhet. Konstruksjonen så nesten ut til å være slik at den ikke kunne endres til å muliggjøre interne overføringer av kosmonauter mellom romskipene.

Et annet poeng er at sammenkoblingsenhetene ser ut til å være langt mer massive enn det som skulle være nødvendig for to 6,5 tonn tunge romskip; særlig når man sammenlikner med systemene som ble brukt for Apollos kommando/serviceseksjon og månelandingsfartøyet; og senere for Sojuz/Saljut. Det er derfor nærliggende å spekulere på om Sojuz skulle koble seg sammen med et tungt ubemannet fartøy, som kanskje skulle sende Sojuz inn i en bane mot Månen?

Kappløpet ender

Utover våren 1969 kom det flere uttalelser fra sovjetisk hold som indikerte at de fremdeles arbeidet med et prosjekt for å landsette mennesker på Månen.

Akademikeren Blagonravov uttalte at mye arbeid måtte utføres før en bemannet månelanding kunne foretas, særlig utprøvingen av møtet i månebane etter landingen. Han sa at de erfaringene amerikanerne hadde gjort, tydet på at det var mulig, men at slike ferder alltid ville være forbundet med en viss risiko. (Tass, 14. mars 1969, kl. 05.43 UT.)

Shatalov fortalte korrespondenten for det ungarske nyhetsbyrået i Moskva at Sovjetunionen ville trenge «seks, syv og kanskje flere måneder» med forberedelser for å lande på Månen. Han sa det viktigste var å garantere flysikkerhet og først da starte mot Månen. Det ville være «eventyr og risikabelt» å plassere et menneske i hvert kosmisk romskip. «Den som gjør de beste forberedelsene, vil komme først til Månen, og det er vårt ønske å gjøre dette.» Hans største ønske var selv å dra til Månen. (Tanjug, Beograd, 9. april 1969, klokka 11.16 UT.)

Leonov sa at Sovjetunionen planla en bemannet ferd til Månen tilsvarende den planlagte Apollo-landingen. Hvis alt gikk bra, ville det bli mulig for russerne å sende et menneske til Månen innen utgangen av 1969 eller tidlig i 1970. Han var sikker på at steiner plukket opp på Månen av sovjetiske kosmonauter ville bli stilt ut på den sovjetiske paviljongen i løpet av Verdensutstillingen i Osaka, Japan (Expo '70). I motsetning til den direkte ferden til Apollo, ville russerne sette sammen en romstasjon i jordbane og skyte ut måneskipet derfra. Han sa at russerne ville hente tilbake måneprøver enten med bemannede eller ubemannede fartøy før Expo '70. (Kyodo, Tokyo, 2. juni 1969, kl. 03.13 UT.)

Igjen Leonov: «Også Sovjetunionen gjør forberedelser for en bemannet ferd til Månen, akkurat som det amerikanske Apollo-programmet. Sovjetunionen vil bli i stand til å sende mennesker til Månen i år eller i 1970. Vi er sikre på at steinprøver plukket opp fra måneoverflaten av sovjetiske kosmonauter, vil bli stilt ut på den sovjetiske paviljongen på den japanske Verdensutstillingen i Osaka i 1970.» (Yomiuri, Tokyo, 14. juni 1969, side 100.)

I løpet av våren og sommeren 1969 fortsatte sannsynligvis russerne arbeidet med sitt bemannede månelandingsprogram, i håp om at det amerikanske Apollo-programmet skulle bli så mye forsinket at russerne kunne ta igjen sine rivaler.

Men Apollo gikk fra suksess til suksess, fram til den uforglemmelige mandags morgenen i juli 1969 da et menneske tok et lite skritt på Månen. Det så så enkelt ut, så perfekt, så uunngåelig - og for mange så uendelig meningsløst.

Russerne visste bedre. I løpet av 1969 opplevde de mange harde tilbakeslag med det utstyret som var utviklet til måneferder. Det eksploderte, brøt sammen og ble knust i småbiter på Månen. Omtrent samtidig med at Armstrong tok de første stegene på måneoverflaten, ble den ubemannede sovjetiske månesonden Luna 15 knust mot måneoverflaten i en hard krasjlanding.

Luna 15

Etter mislykkede oppskytingforsøk i april og juni 1969, kom Luna 15 endelig av gårde den 13. juli, bare tre dager før Apollo 11 ble skutt opp. Dette var den første romsonden i Sovjets tredje generasjon av ubemannede månesonder.

Det hadde da allerede gått rykter i et par uker om at en oppskyting av en ubemannet sovjetisk månesonde var nær forestående. Den 2. juli hadde Associated Press meldt fra Moskva at «sovjetiske kilder har opplyst at det den 10. juli vil bli skutt opp en ubemannet romsonde som skal returnere måneprøver til Jorden, etter at tidligere mislykkede oppskytinger fant sted i april og den 14. juni».

Hvilke oppgaver hadde Luna 15? Som vanlig var russerne svært fåmælte, og i Vesten ble det spekulert livlig. De fleste gjettet på at Luna 15 skulle myklande på Månen, ta med noe månemateriale og dra tilbake til Jorden, før Apollo 11 vendte tilbake. Dermed ville russerne bli de første til å returnere måneprøver til Jorden, og mye av glansen rundt Apollo 11 ville forsvinne.

Luna 15 gikk inn i månebane den 17. juli, to dager før Apollo 11. I USA var man bekymret for at denne noe mystiske ferden, hvis nøyaktige formål russerne ikke sa noe om, skulle komme til å forstyrre Apollo 11. Alt russerne hadde sagt var at Luna 15 var konstruert for å studere rommet rundt Månen, Månens gravitasjonsfelt, den kjemiske sammensetningen av overflatematerialet og ta overflatebilder. Den amerikanske astronauten Frank Borman, som nettopp hadde vært i Sovjetunionen, gjorde en personlig henvendelse til russerne og ba om å få oppgitt baneelementene som til å begynne med ikke var blitt oppgitt, og han ba om forsikringer om at ferden ikke ville forstyrre Apollo 11. Baneelementene ble oppgitt til 203 km x 55 km, med en omløpsperiode på 120,5 minutter, og Borman ble fortalt at man ikke ville sette Apollo-ferden i fare.

Den 19. juli annonserte Tass en baneendring til en inklinasjon på 126°, største og minste avstand fra Månen var nå 221 km og 95 km og omløpsperioden var 123,5 minutter. Dagen etter ble banen igjen endret, nå til inklinasjon 127°, største og minste avstand på 110 km og 16 km og en omløpsperiode på 114,0 minutter. Dette skjedde like før Apollo 11 landet. Det så ut til at russerne enten forberedte seg på å ta bilder med høy oppløsning av framtidige landingssteder, eller forberedte en myklanding med Luna 15.

Den neste sovjetiske kunngjøringen kom den 21. juli, mens Aldrin og Armstrong var på overflaten. Luna 15 hadde avfyrt en bremserakett og «nådd» måneoverflaten i det «forutbestemte» området. Romsonden ble beskrevet som sterkt forbedret i forhold til sine forgjengere. På grunn av de mulighetene den hadde til å endre bane, kunne den velge sitt landingsområde mange steder på Månen. Ut fra måten russerne ordla seg på, var det alt på den tiden liten tvil om at Luna 15 skulle foreta en myklanding og så gjøre videre eksperimenter. Dette var mislykket. Fra Doppler-forskyvningen i radiosignalene fra Luna 15 anslo man ved Jodrell Bank-observatoriet at den traff måneoverflaten med en hastighet på 480 km/t. Dette ser ut til å være en god bekreftelse på at sonden skulle bremse ned for en myklanding, og ikke bare krasje mot måneoverflaten; i så fall ville nemlig slutthastigheten vært større.

Selv om vi i dag har fordelen av å kunne betrakte begivenhetene i 1969 på avstand og se dem i sammenheng med senere hendinger, er det, uten noen offisielle sovjetiske forklaringer, selv i dag umulig å si sikkert hva som egentlig var Luna 15s oppdrag. På den ene siden har vi ryktene som gikk i Moskva tidlig i juli 1969 om at russerne ville prøve å hente måneprøver til Jorden med en ubemannet romsonde, en ekspedisjon som senere ble fullført med Luna 16. Noen av dem som mener at Luna 15 skulle returnere måneprøver til Jorden, hevder at dette egentlig var det andre trinnet i en totrinnsplan som skulle ta det meste av glansen fra Apollo 11. De mener at russerne for det første hadde som mål å sende et menneske rundt Månen FØR amerikanerne, og deretter å returnere måneprøver til Jorden med en ubemannet romsonde FØR amerikanerne landet på Månen. Russerne håpet at amerikanerne da ville stoppe hele Apollo-programmet, især hvis problemer skulle oppstå. Dermed kunne russerne fått bedre tid på seg til å arbeide i fred og ro med sitt eget bemannede månelandingsprogram.

På den annen side er det mulig at formålet med ferden kan ha vært å landsette et kjøretøy som Luna 17 senere gjorde. Flere momenter taler til fordel for denne teorien:

• Det taler i alle fall mot ryktene om retur av måneprøver at Luna 15 oppholdt seg i månebane i fire dager før den prøvde å lande. Den oppholdt seg der til etter at Apollo 11 hadde landet, noe som minsket sjansene for at den kunne returnere måneprøver til Jorden før Apollo 11, selv om den kunne ha fløyet en raskere bane enn Apollo 11 tilbake til Jorden.
• Luna 15 gikk i en retrograd bane rundt Månen, akkurat som Luna 17, mens Luna 16 gikk i en prograd bane.
• Luna 15 nådde overflaten i et område som lå i dagslys, akkurat som Luna 17, mens Luna 16 landet i et område som lå på Månens skyggeside.
• Under Luna 15-ferden utplasserte ikke russerne de mannskaper som er nødvendige for å ta imot et romfartøy som kommer fra Månen.
• De elektriske motorene som senere ble brukt til å drive hjulene på Lunokhod-kjøretøyene, var allerede blitt testet i månebane om bord på Luna 12 og 14.

Enkelte mener også at Luna 15 var en test av en del av et bemannet månelandingsfartøy (selvfølgelig uten mennesker om bord). Blant de mer fantasifulle forslagene er at den skulle gå ned på måneoverflaten og hente Apollo 11-astronautene, dersom oppstigningstrinnet til LM skulle svikte slik at de ikke kom seg opp fra Månen.

Året etter Apollo 11

Selv om den første flyversjonen av super-bæreraketten Lenin eksploderte i juni 1969 og amerikanerne landet på Månen måneden etter, ser det ut til at det fortsatt var en viss framdrift i det bemannede sovjetiske månelandingsprogrammet de neste to årene, men man arbeidet ikke lenger etter en fast timeplan. Flere uttalelser fra sovjetisk hold høsten 1969 tyder på at dette var tilfelle.

Boris Petrov sa at Sovjetunionen ikke ser det som nødvendig å sende mennesker til Månen, men han benektet ikke muligheten for en myklanding på Månen av en Luna-romsonde for å samle måneprøver. Han sa at Luna 15 fra begynnelsen av ikke var planlagt for en myklanding, og dens hovedoppgave var å studere Månen og rommet rundt den med store baneendringer. Han sa at Luna ikke kan bringe med et menneske, men Sond kan. I motsetning til Apollo gikk den sovjetiske planen ut på å lande hovedromskipet på Månen og sende det direkte tilbake til Jorden. (Kyodo, Tokyo, 20. august 1969, kl. 05.02 UT.)

Leonid Sedov sa at Sovjetunionen ikke har noen umiddelbare planer om å landsette et menneske på Månen, men at muligheten ikke var forkastet. «Hvert land velger fritt måten det vil utforske rommet på», og for tiden «foretrekker Sovjetunionen automatiske stasjoner». (Forskjellige vestlige pressemeldinger fra Argentina, 4.-7. oktober 1969.)

Noen dager senere uttalte Sedov seg på nytt. Han sa at Sovjetunionen fremdeles studerer muligheten for å sende bemannede romskip til Månen på en ennå ikke fastsatt dato. (Vestlige pressemeldinger fra Argentina, 9. oktober 1969.)

Mstislav Keldysh, president i det sovjetiske vitenskapsakademiet, uttalte at «Sovjetunionen vil ikke sende bemannede romskip til Månen før senere», og vil isteden konsentrere seg om å bygge bemannede romskip for bruk i jordbane. Istedenfor å foreta en direkte oppskyting fra Jorden til Månen eller planetene, ville rakettene bli sendt opp hver for seg og satt sammen i jordbane. (Sveriges Radio, 24. oktober 1969, kl. 21.00 UT.) Da Tass brakte den samme meldingen klokka 22.15 UT, var den negative uttalelsen om måneprogrammet utelatt, og bare uttalelsene om bemannede romstasjoner i jordbane ble referert.

Ti dager senere sa Keldysh at Sovjetunionen ikke hadde noen planer om å landsette et menneske på Månen i de nærmeste månedene. Da han ble spurt om ferder til Månen og planetene ville bli foretatt fra Sovjetunionen, ga han et bekreftende svar. (Tass, 4. november 1969, kl. 11.25 UT.)

Som vi siden skal se, ble det i 1970 og 1971 foretatt noen særegne oppskytinger i Kosmos-programmet som sannsynligvis var utprøving av utstyr konstruert i forbindelse med et bemannet månelandingsprogram.

Sond 7, Sojuz 6, Sojuz 7 og Sojuz 8

Den 7. august 1969 ble Sond 7 skutt opp ubemannet mot Månen. Fire dager senere passerte den Månen i en avstand av 2000 km, og satte kursen tilbake mot Jorden etter å ha tatt både farge- og svart-hvitt-bilder av Månen. Tilbakevendingen gjennom jordatmosfæren den 14. august skjedde langs samme bane som Sond 6 hadde benyttet. Alt tyder på at ferden var meget vellykket.

Et par måneder senere, den 11. oktober 1969, ble Sojuz 6 skutt opp med Valerij Nikolajevitsj Kubasov og Georgij Stefanovitsj Shonin om bord. Dagen etter ble Sojuz 7 skutt opp med Anatolij Vasiljevitsj Filipsjenko, Vladislav Nikolajevitsj Volkov og Viktor Vasiljevitsj Gorbatko. Ytterligere én dag senere, den 13. oktober, ble Sojuz 8 skutt opp med Vladimir Shatalov og Aleksei Jelisejev.

I baneseksjonen på Sojuz 6 hadde man med et sveiseapparat, «Vulkan», som ble brukt til sveiseeksperimenter i vakuum. Instrumentet ble fjernstyrt fra tilbakevendingsseksjonen via en elektrisk ledning. Sojuz 7 og 8 foretok en rekke møtemanøvre med Sojuz 8 som den aktive partneren, men noen sammenkobling fant aldri sted. Selv om russerne benekter at det forelå planer om å foreta en sammenkobling mellom Sojuz 7 og 8, virker det sannsynlig at når to romskip har utstyr for sammenkobling (hvilket Sojuz 7 og 8 hadde) istedenfor andre instrumenter, så er det fordi de skal kobles sammen.

Hvert av de tre romskipene var oppe i fem dager. Med dette ble den totale flytiden i rommet for sovjetiske kosmonauter fordoblet. I Vesten gikk det rykter om at flere romskip skulle ha vært skutt opp og at ferden skulle ha vart mye lengre. Her må det imidlertid bemerkes at FØR den første oppskytingen, sa uoffisielle rapporter i Moskva at tre romskip ville være involvert med minst seks kosmonauter, over en total periode på én uke. Og disse opplysningene stemmer jo meget godt med det som faktisk skjedde.

Bortsett fra møtemanøvrene mellom Sojuz 7 og 8, arbeidet hvert romskip på sitt eget forskningsprogram. Sojuz 6 hadde egentlig ingenting med de to andre romskipene å gjøre, og kunne for den saks skyld like godt ha vært oppe i rommet alene.

Ferden med de tre romskipene som var samtidig oppe i rommet, skapte store overskrifter verden over, og blant vestlige eksperter er det stor enighet om at hovedformålet med denne trippelferden var politisk: den var det sovjetiske svaret på Apollo 11-suksessen. Russerne skrøt av at noe tilsvarende kunne ikke amerikanerne gjøre, hvilket beviste Sovjets overlegenhet i rommet. USA har aldri hatt planer om en slik trippelferd, og har heller aldri sett noen grunn til hvorfor man skulle foreta en slik ferd.

Sojuz 9

Mot midten av 1970, nærmere bestemt den 1. juni, ble Sojuz 9 skutt opp med Andrian Grigorjevitsj Nikolajev og Vitalij Ivanovitsj Sevastianov om bord. Romskipet hadde ikke utstyr for møte og sammenkobling, og ble sendt på en soloferd av lengre varighet enn noen tidligere romferd for å teste både utstyret og mannskapet. Ferdens hovedformål var sannsynligvis å undersøke de biologiske og medisinske virkningene på menneskekroppen av et langt opphold i vektløs tilstand. Kosmonautene landet den 19. juni etter å ha slått 14-dagersrekorden satt med Gemini 7 med fire dager.

Etter landingen hadde begge kosmonautene store problemer med å vende seg til forholdene på Jorden, større problemer enn noe tidligere amerikansk mannskap hadde hatt, og også større problemer enn noe senere amerikansk eller sovjetisk mannskap har hatt, inkludert mannskapene som oppholdt seg i Saljut 6 i 175, 185 og 211 dager. De var faktisk ikke i stand til å gå selv, og måtte bæres bort fra romskipet på bårer.

For å stabilisere romskipet hadde man latt det rotere for å spare på de relativt små ressursene av drivstoff som man hadde til stillingskontroll. Dette hadde gjort kosmonautene så desorienterte at de led under sterk svimmelhet da de kom tilbake til Jorden. Siden disse effektene ga så sterke utslag, var ferdens formål med å undersøke menneskekroppens reaksjon på lengre opphold i vektløshet ikke helt vellykket.

Sond 8 - den siste ferden i Sond-programmet

Oppskytingen av Sond 8 den 20. oktober 1970 var den siste (i hvert fall hittil) i dette programmet. Helt til det var 328 000 km fra Jorden ble romskipet observert gjennom teleskopet ved Sternbergs astronomiske institutt i Translisi Alatau i Sentral-Asia. Fotoelektriske forsterkere gjorde det mulig å observere romskipets bevegelse mot stjernebakgrunnen for å bestemme banen meget nøyaktig.

Den 21. oktober overførte Sond 8 de første fjernsynsbildene av Jorden, fra en avstand av omtrent 65 000 km, og disse sendingene fortsatte i to dager. Etter en kurskorreksjon passerte Sond 8 1100 km fra Månen den 24. oktober. Både farge- og svart-hvittbilder ble tatt av Månen.

Under tilbakevendingen brukte Sond 8 en bane som var helt forskjellig fra den som Sond 5, 6 og 7 hadde brukt. Mens disse kom inn over Sørpolen og fløy nordover gjennom jordatmosfæren, så kom Sond 8 inn over Nordpolen og fløy sørover. Fordelen med dette var at sovjetiske bakkestasjoner kunne kontrollere ferden under det meste av tilbakevendingen. Mens Sond 6 og 7 hadde benyttet en løftebane under tilbakevendingen, fløy Sond 8 antakelig en ballistisk bane, og plasket ned i havet omtrent 725 km sørøst for Chagos-arkipelet i Det indiske hav.

Denne gangen var skipene som skulle plukke opp romskipet, så godt plassert at de kunne se selve tilbakevendingen. Til tross for at dette igjen skjedde om natten, ble derfor kapselen raskt plukket opp av «Taman». Den ble overført til «Semjon Tsjeljuskin» som fraktet den til Bombay. Der ble den lastet over i et transportfly som brakte den tilbake til Sovjetunionen.

Kosmonautene i Sond-programmet

I 1981 skrev Vitalij Sevastianov (kosmonaut på Sojuz 9) en artikkel i forbindelse med 20-årsjubileet for Gagarins ferd. Temaet for artikkelen var måneprogrammet (i denne forbindelse begrenset til Sond-programmet). Sevastianov bekreftet her at et slikt program virkelig eksisterte, og han navnga de kosmonautene som var involverte.

Denne kosmonautgruppen ble dannet i 1967 og besto av: Jurij Petrovitsj Artjukhin, Valerij Fedorovitsj Bykovsky, Georgij Timofejevitsj Dubrovolski, Georgij Mikhailovitsj Gretsjko, Pjotr Iljitsj Klimuk, Aleksei Arkhipovitsj Leonov, Oleg Grigorjevitsj Makarov, Pavel Romanovitsj Popovitsj, Nikolai Nikolajevitsj Rukavisjnikov og Sevastianov selv med sistnevnte som sjef for treningen. Beljajev erstattet Sevastianov sent i 1967 slik at sistnevnte kunne slutte seg til kosmonautgruppen som trente til ferder i Sojuz-programmet.