Banene bestemt for over 3000 asteroider

Av Erik Tronstad

Den første asteroiden, Ceres, ble oppdaget 1. januar 1801 av den italienske astronomen Giuseppe Piazzi. Nyheten om den lille planeten som var blitt oppdaget mellom banene til Mars og Jupiter, spredte seg fort over hele verden. Tidligere i år ble en ny milepæl passert med langt mindre oppmerksomhet. Dette skjedde 17. februar 1984 da det ble kunngjort at man hadde gitt nummer til asteroide nummer 3000. Denne asteroiden ble oppdaget i 1981 av S. J. Bus i et prosjekt som går ut på å finne nye asteroider og kartlegge banene de går i. Prosjektet er et samarbeid mellom Storbritannia og California Institute of Technology og utføres med 120 cm Schmidt-teleskopet ved Siding Spring Mountain i Australia. Asteroiden, som ennå ikke har fått noe navn, er senere funnet på fire bilder som går helt tilbake til 1961.

For at en asteroide skal få et nummer, må banen være så godt kjent at man er sikker på at asteroiden ikke vil bli borte. Ifølge Brian Marsden ved Minor Planet Center i Cambridge, Massachusetts betyr dette at asteroiden må være blitt sett ved tre eller flere opposisjoner. I tillegg til de 3000 asteroidene som har fått nummer, er det omtrent 6000 andre hvor de elliptiske banene de går i, er bestemt med forskjellig grad av nøyaktighet.

Først i 1923, over 100 år etter at den første asteroiden ble oppdaget, fikk asteroide nummer 1000 sitt nummer. I 1976 kom så nummer 2000 og nå, bare åtte år senere, kom altså nummer 3000. Vil denne raskt økende frekvensen som man har oppdaget asteroider med, fortsette å øke? Marsden tror ikke det. For det første gir disse tallene alene et noe feil inntrykk. Tildelingen av nummer til asteroider stoppet nesten opp etter at Paul Herget opprettet Minor Planet Center i 1947. Herget var nemlig svært tilbakeholden med å utdele nummer til asteroider. Han var sterkt opptatt av å finne asteroider som tidligere hadde fått nummer, men som senere var blitt borte. I løpet av de 18 årene han ledet dette senteret, delte han ut bare 100 nye nummer.

Det virkelig store hoppet har kommet de siste årene. Dette skyldes både en sterk økning i antall observasjoner og at man har tatt i bruk datamaskiner for å lete etter asteroider. På denne måten er mange av de 35 000 spredte asteroideobservasjonene siden 1925 blitt knyttet til bestemte objekter. Dermed har man med stor nøyaktighet greid å bestemme et større antall baner enn noen gang før. Marsden mener at hastigheten som nye asteroider identifiseres med, nå avtar. Videre mener han at de fleste asteroidene som er sterkere enn 16. størrelsesklasse, nå er funnet.