Romfergeferd 41-G: Første romferd med to kvinner

Av Ivar Johansen

Innledning

Etter romfergeferd 41-D, som ble avsluttet den 5. september 1984, hadde tre romferger bevist at de er operasjonsdyktige. De tre romfergene; Columbia, Challenger og Discovery, hadde gjennomført henholdsvis seks, fem og én ferd. Etter disse 12 ferdene hadde to av NASAs kvinnelige astronauter vært oppe; Sally K. Ride og Judith Resnik. Det kvinnelige innslaget i det amerikanske romfartsprogrammet hadde gått sin seiersgang over USA da Sally K. Ride som den første kvinne ble skutt opp med STS-7. Ja, for enkelte kvinnegrupper var dette, som man sa, «en virkelig seier».

Romfergeferd 41-G skulle bli Challengers sjette og romfergeprogrammets trettende ferd. Mannskapet bestod denne gangen av syv astronauter, det var det største mannskap til da i romfartens historie. Blant de syv var to kvinner, Canadas første astronaut og en havforsker, de to sistnevnte som nyttelastspesialister. En viktig del av programmet for ferden var observasjon av jordoverflaten med havområdene. Høydepunktet på ferden var imidlertid et tre timers opphold i lasterommet for to av astronautene. Hensikten med dette var å demonstrere drivstoffpåfylling, noe som i framtida vil bli aktuelt i forbindelse med etterfylling av drivstoff i satellitter. Sett med amerikanske øyne var denne spaserturen også historisk i og med at en av jentene skulle være med.

Foruten forskjellige eksperimenter og instrumenter som skulle brukes til jordobservasjoner, skulle man utplassere satellitten ERBS (Earth Radiation Budget Satellite). Åtte «Get-Away Special»-beholdere plassert på begge sider i lasterommet, inneholdt eksperimenter fra NASA og ESA samt fra private firmaer i Europa og Japan.

Etter endt oppdrag i rommet skulle Challenger og dens mannskap gjennom en tilbakevending som for første gang ville bringe romfergen over Canada og den østlige delen av USA, før landing på Kennedy Space Center i Florida. Landingen skulle etter planen skje ved middagstider lokal tid den 13. oktober etter en ferd på 133 omløp rundt Jorden og med varighet på 8 dager 5 timer 22 minutter og 12 sekunder.

Rekordstort mannskap

Mannskapet bestod, som nevnt, denne gangen av hele syv astronauter; foruten kommandør, pilot og tre ferdspesialister, to nyttelastspesialister hvorav den ene fra Canada. Sjef om bord under denne ferden var ingen ringere enn den 47 år gamle veteranen Robert L. Crippen. Vi kjenner Crippen meget godt fra jomfruferden med Columbia, der han var pilot. Han var også kommandør på STS-7 og på 41-C. Denne ferden skulle altså bli hans fjerde tur med romfergen, det var den tredje med Challenger og den andre i 1984. Ja, som Crippen uttalte i et intervju med Nytt om Romfart høsten 1983 (se artikkelen Intervju med Robert Crippen i Nytt om Romfart nummer 49, 1984, sidene 27, 34, 35): «Jeg vil være med så lenge NASA vil ha meg.» Og det ser jo virkelig ut til at han får full uttelling som astronaut for NASA, og han er uten tvil den mest erfarne romfergeastronaut som NASA har i dag. Det skal også nevnes for kuriositetens skyld at Crippen vil få sin femte romfergetur om ikke så alt for lenge. Dette vil bli en meget spesiell ferd siden dette vil bli den første oppskyting av en romferge fra Vandenberg Air Force Base i California, og det blir første gang man skyter opp et bemannet romskip i polbane. Ferden skulle ha funnet sted høsten 1985, men på grunn av forsinkelser med konstruksjonsarbeidene ved Vandenberg vil den antakelig ikke kunne finne sted før tidligst i januar-februar 1986.

Pilot på 41-G var den 41 år gamle Jon A. McBride. Han ble tatt ut som astronautkandidat i 1978. Han hadde bakgrunn som pilot i marinen der han begynte i 1965, han har fløyet i over 40 forskjellige militære og sivile flytyper. For første gang i historien var to kvinner med på samme romferd. Den 32 år gamle Kathryn D. Sullivan ble USAs tredje kvinne i rommet. Om henne bør nevnes at hun tilbrakte to år ved Universitetet i Bergen som utvekslingsstudent i 1971-1972. Hennes forskningsfelt er geologi. Hun ble tatt ut av NASA i samme kull som McBride. Den andre kvinnen, Sally Ride, kjenner vi fra før, hun er 33 år gammel og ble altså USAs første kvinne til å ha vært med på to romferder. Den tredje ferdspesialisten var den 35 vår gamle David C. Leestma. Han ble dermed den første fra astronautkullet som ble tatt ut i 1980, som fikk tur i rommet. Han har en bred bakgrunn fra marinen, og som flyger i F-14A, et fly som opererer fra hangarskip.

Grunnen til at 41-G-mannskapet ble så stort, var at de to nyttelastspesialistene ble føyet til i slutten av 1983. Den ene av disse var den 40 år gamle havforskeren Paul D. Scully-Power og den andre var den 35 år gamle Marc Garneau fra Canada. Han er den første av seks kanadiske astronauter, plukket ut av Canadas nasjonale forskningsråd, som fikk en tur i rommet. Han begynte den minimale treningen for ferden sammen med Scully-Power i januar 1984. Canada hadde 10 eksperimenter med på ferden, som Garneau skulle være ansvarlig for.

ERBS

En av hovedaktivitetene på ferden var utplassering av ERBS (Earth Radiation Budget Satellite). Denne satellitten har som formål å måle den energimengde som Jorden mottar fra Solen samt det som reflekteres tilbake fra Jorden. Disse dataene vil i framtida øke våre muligheter til å forstå og forutse klimatiske endringer. ERBS er den første satellitten i et program kjent som «The Earth Radiation Budget Experiment Research Program». Det er NASAs Goddard Space Flight Center i Greenbelt, Maryland som er ansvarlig for kontroll og overvåking av satellitten.

OSTA-3

Hovedvekten av de vitenskapelige eksperimentene var samlet i OSTA-3 (disse eksperimentene har sitt opphav i NASAs tidligere Office of Space and Terrestrial Applications). Eksperimentpakken bestod av følgende instrumenter/eksperimenter:

• Shuttle Imaging Radar-B (SIR-B).
• Large Format Camera (LFC).
• Measurement of Air Pollution from Satellites (MAPS).
• Orbital Refueling System (ORS).

Alle eksperimentene i OSTA-3 flys i ren NASA-regi. OSTA-1 var med på STS-2 i november 1981, og inneholdt blant annet SIR-A, som den gangen i stor utstrekning ble brukt til å fotografere Sahara-ørkenen. På de bildene fant man underjordiske elveleier, noe som vakte stor oppsikt. Ferden med STS-2 måtte avbrytes etter to dager på grunn av problemer med brenselcellene (se artikkelen STS-2 i Nytt om Romfart nummer 40, 1981, sidene 118-119). På grunn av dette ble deler av instrumentlasten i OSTA-1 plassert i OSTA-3. I de følgende avsnitt er hvert eksperiment i OSTA-3 omtalt nærmere.

SIR-B

SIR-B er mer avansert enn sin forgjenger, SIR-A. Selve instrumentpakken består av en antennestruktur, en elektronikkenhet, et digitalt datasystem og en optisk registreringsenhet. Selve antennen er 10,7 meter lang, 2,16 meter bred og 15 cm tykk. Når den ikke er i bruk, kan den foldes sammen. Etter planen skulle SIR-B ta radarbilder av opptil 70 millioner kvadratkilometer av Jordens overflate. Disse enorme datamengdene kan ikke lagres om bord og må derfor overføres direkte til Jorden via TDRSS (Tracking and Data Relay Satellite System).

LFC

LFC er et meget avansert stereografisk kartleggingskamera som man egentlig skulle hatt med seg på den forrige ferden, 41-D, (se artikkelen Romfergeferd 41-D: Første ferd med Discovery i Nytt om Romfart nummer 52, 1984, sidene 103-108, 113), men fordi 41-F ble kansellert, måtte nyttelaster bytte plass. Selve kameraet, som er framstilt av en gruppe ingeniører ved Johnson Space Center, er montert på en nyttelastpall bakerst i lasterommet sammen med resten av OSTA-3. Det er 88,6 cm bredt og 127,8 cm langt. Kameraet har en filmkapasitet på 1220 meter, hvilket resulterer i 2400 bilder som hver måler 22,9 x 45,7 cm. Fra en banehøyde på 278 km dekker det et område på 417 x 208,5 km, noe som gir en fotografisk målestokk på 1 : 912 000. Kameraet har åtte forskjellige linse-elementer. Ved hjelp av disse bildene skal det være mulig å produsere topografiske kart i målestokk 1 : 50 000 med toleranseavvik på mindre enn tolv meter i høyde og femten meter horisontalt.

MAPS

MAPS var også med på STS-2. Eksperimentet består av en elektro-optisk sensoranordning, en digital båndopptaker og et 35 mm kamera. MAPS-utstyret måler 90x76x58 cm, og hensikten er å kartlegge hva som skjer med utslipp fra industri når avfallsgassene kommer opp i atmosfæren. NASAs Langley Research Center i Hampton, Virginia er ansvarlig for dette eksperimentet.

ORS

ORS-eksperimentet går ut på å demonstrere drivstoffpåfylling i lasterommet. Drivstoff skulle overføres mellom to tanker plassert bakerst i Challengers lasterom. Den ene tanken var fyllt med hydrasin, den andre var tom, og skulle altså fungere som en satellitt det var nødvendig å etterfylle drivstoff på. Det var Leestma og Sullivan som i alt fire ganger skulle foreta denne testen.

Andre eksperimenter

Av andre eksperimenter om bord denne gangen skal kort nevnes at det var åtte «Get-away Special»-beholdere fordelt på begge sider av lasterommet. Hovedvekten av de eksperimenter som Garneau skulle utføre, var lagt på hvordan han reagerer på vektløsheten med hensyn til kroppens funksjoner; syn, spising og søvn.

Klargjøring for ferden

Challenger var tilbake på plass ved Kennedy Space Center den 18. april 1984 etter den vellykkede 41-C-ferden. Ettersom man som kjent hadde en del problemer med å få av gårde 41-D med Discovery (se artikkelen Romfergeferd 41-D: Første ferd med Discovery i Nytt om Romfart nummer 52, 1984, sidene 103-108, 113), ble Challenger stående lenge i den ene av de to OPF-bygningene (Orbiter Processing Facility). Man fikk dermed god tid til å forberede Challenger på 41-G-ferden. Noen dager før utrullingen besluttet man for sikkerhets skyld å bytte to brenselpumper i hovedmotor nummer 3. Denne motoren ble demontert den 11. september. Utrullingen ble likevel utsatt i ett døgn, fordi det ble oppdaget noen problemer med de elektriske koplingene til begge faststoffrakettene. Denne feilen ble rettet inne i VAB (Vehicle Assembly Building), da dette er vanskelig å gjøre ute ved oppskytingsplattformen. Utrullingen fant sted den 13. september, men med bare to hovedmotorer montert. Det å montere en hovedmotor mens romfergen står på oppskytingsplattformen er ren rutine, så dette var ikke noe stort problem.

Nedtelling - igjen rutine

Mens den 43 timer lange standardiserte nedtellingsprosedyren gikk sin gang, var astronautene Crippen og McBride ute og fløy sine Gulfstream 2 treningsfly over KSC. De holdt på med en siste finpuss foran den planlagte landingen på KSCs 4572 meter lange rullebane. Dersom vi ser tilbake på Crippens to siste ferder, STS-7 og 41-C, husker vi at det jo var meningen at han som kommandør og sjef om bord skulle ha landet Challenger ved KSC, men på grunn av dårlig og ustabilt vær ble i stedet Edwards Air Force Base i California foretrukket. Dette var altså Crippens fjerde romfergetur, den tredje med planlagt landing ved KSC, så nå var det bare å håpe at uttrykket «Alle gode ting er tre» fremdeles hadde gyldighet.

Om morgenen den 5. oktober 1984 ble astronautene vekket kl. 0243 lokal tid, og det ble folksomt rundt bordet under den tradisjonelle oppskytingsfrokosten med hele syv astronauter. De inntok sine plasser i Challenger kl. 0448, Crippen og McBride i henholdsvis venstre og høyre frontsete, Ride og Sullivan i de bakre setene på øvre dekk. Leestma, Garneau og Scully-Power var plassert på midtre dekk.

Oppskytingen

Nedtellingen gikk programmessig og kl. 1203 norsk tid løftet romfergen seg fra oppskytingsrampen etter at de eksplosive boltene, som holder romfergesystemet nede inntil faststoffrakettene tenner, hadde gitt etter på kommando fra datamaskinen. Det er fire slike bolter på hver av de to faststoffrakettene, de er 711 mm lange og har en diameter på 88,9 mm.

Oppskytingen var denne gang et praktfullt skue der Challenger steg til værs i en soloppgang som bare Florida-kysten kan by på som bakgrunn. Ved tenning av faststoffrakettene hadde hele romfergesystemet en vekt på 2 040 296 kg, inkludert nyttelast på til sammen 10 560 kg. Oppskytingstårnet inkludert lynavlederen var tilbakelagt i løpet av 8,6 sekunder og hovedmotorene, som hadde gått med 100 prosents ytelse så langt, ble nedjustert til 98 % etter 19 sekunder. Åtte sekunder senere ble de ytterligere redusert, nå til 65 %. Ytelsen ble satt tilbake til 100 % 58 sekunder etter start. Denne justeringen styres av datamaskinene og er lagt inn for at ikke belastningen skal bli for stor mens det dynamiske trykket er størst.

Faststoffrakettene ble koplet fra etter to minutter og fire sekunder, og de begynte sin ensomme flukt mot havoverflaten. Den første fallskjermen ble utløst i en høyde av ca 4700 meter, og i en høyde av 2011 meter ble de tre hovedskjermene utløst. Challenger fortsatte å stige, og etter åtte minutter og 49 sekunder ble hovedmotorene skrudd av. Før de skrus av, blir ytelsen redusert til 65 %. Da hovedmotorene ble skrudd av, var farten kommet opp i 7851 m/s. Tolv sekunder senere ble den aprikosfargede drivstofftanken koplet fra, og en ventil i oksygentanken ble åpnet. Utstrømningen av resterende oksygen førte dermed til at tanken begynte å rotere. Dette gjøres for at den lettere skal brenne helt eller delvis opp i atmosfæren. Challenger var nå på vei til sin bane, og oppskytingen var gått helt etter oppskriften.

Utplassering av ERBS

Challengers lasteromsdører ble åpnet en time og tjueto minutter etter oppskytingen, og fem minutter senere ble det andre omløpet rundt Jorden innledet. På ferdens første dag skulle OSTA-3 og ORS aktiviseres, dessuten skulle manipulatorarmen sjekkes ut. IMAX-kameraet var også med på denne ferden, det var for tredje og siste gang. Filmen, som er tatt opp i løpet av tre romfergeturer, 41-C, 41-D og 41-G, skal klippes sammen til en dokumentarfilm om romfergen som har fått navnet «The Dream is Alive». Den skal ha premiere på National Air and Space Museum i Washington D.C. til sommeren. Antennen til SIR-B skulle også foldes ut på den første dagen. Det viktigste var dog utsjekking og utplassering av ERBS. I følge planene skulle denne satellitten vært utplassert i det sjette omløpet, åtte og en halv time etter oppskytingen. Men så lett skulle det ikke gå, flere små problemer skulle vise seg å prege denne ferden, og det hele begynte med ERBS. Sally K. Ride fikk store problemer etter at hun hadde tatt tak i satellitten med manipulatorarmen. Teknikere ved Goddard Space Flight Center sendte, via TDRS 1, utsjekkingskommandoer til ERBS, men ingenting skjedde. Det lyktes heller ikke å få antennen til å peke i retning av TDRS 1. I tillegg fikk Ride problemer med solcellepanelene. Hun prøvde å riste dem løs ved hjelp av manipulatorarmen, men lyktes ikke før man i løpet av ett omløp klarte å tine dem opp ved å utsette dem for direkte sollys. Da lyktes det å få dem foldet ut, men antennen var fremdeles ikke der den skulle være, og det ble besluttet å drøye enda et omløp. Etter dette lyktes man også med antennen og satellitten kunne endelig plasseres ut. Umiddelbart etter utplasseringen avfyrte McBride Challengers fremre stillingskontrollmotorer, slik at romfergen «rygget unna» ERBS.

Travel timeplan om bord

På ferdens andre dag startet de kandiske eksperimentene som Garneau tok seg av. Disse eksperimentene inkluderte flere typer visuelle prøver i vektløs tilstand, og det ble også gjort en del prøver i forbindelse med romsyke-problemet som flere amerikanske astronauter har vært utsatt for. Garneau målte også ved hjelp av et kanadiskbygget solfotometer solstråling i forskjellige bølgelengdeområder i den synlige og nære infrarøde delen av spekteret.

I løpet av en romfergeferd har astronautene ved tidligere anledninger observert en meget svak glødende farge på bakre del av romfergen, langs høyderoret og over motorkassen til banemanøvreringsmotorene. Man vet ikke hva denne gløden kan være, men man vet at den kan være til skade ved at den forstyrrer målinger som gjøres av instrumenter i lasterommet. Det kanadiske eksperimentet som var med på denne ferden vil imidlertid blant annet bli brukt til å studere denne gløden nærmere.

På den andre dagen ble det foretatt en endring av banehøyden og den første drivstoffoverføringen ble utført. Denne første overføringen av drivstoff ble utført automatisk på kommando fra astronautene inne i romfergens kabin.

På den tredje dagen ble banehøyden igjen endret, dette for å oppnå egnet høyde for SIR-B. LFC ble satt i gang og den andre fjernstyrte drivstoffoverføringen ble utført.

Små og store problemer

Problemene skulle vise seg å stå i fokus på ferdens fjerde dag. Man hadde på den første dagen hatt småproblemer med Challengers Ku-bånd antenne, og dette skulle vise seg å dominere ferden. Som om ikke dette var nok, skulle man også få problemer med TDRS 1, slik at man mistet masse data fra SIR-B denne dagen. Det hele var en menneskelig feil forårsaket av TDRSS-kontrollen i White Sands, New Mexico. Det som skjedde var at man ikke fikk sendt korrekte data til satellittens system som sørger for å «låse» dens stilling i forhold til Jordens horisont. Da Månen kom innenfor rekkevidden av TDRS 1s horisontsøkersystem, reagerte systemet på Månen, noe som førte til at TDRS 1 gikk inn i en rotasjon med periode på 16 minutter. Det tok over seks timer før TDRSS-kontrollen forstod problemet, de trodde først at satellitten var påvirket av kosmisk stråling, og etter at problemet var forstått, måtte man vente til satellitten av seg selv kom i rett posisjon, før man kunne kommandere den til å «låse» seg til Jordens horisont. Blant annet på grunn av dette ble det besluttet å utsette i to dager det planlagte arbeidet som to av astronautene skulle utføre ute i lasterommet. Man ville i stedet bruke ferdens femte dag til å ta igjen noe av de data man mistet på grunn av TDRSS-problemet og foreta demonstrasjon av manuell drivstoffpåfylling på ferdens syvende dag.

Hetebølge om bord

Det skulle vise seg at på grunn av ising i Challengers vanntanksystem skulle det virkelig bli høy arbeidstemperatur inne i kabinen. Crippen kunne rapportere om 32°, og han sa: «Selv om vi har kortbukser på, føles dette virkelig som en varm Houston-sommer.» Samtidig som astronautene svettet om bord i Challenger, kunne meteorologene i Florida skape litt uro omkring landingsforberedelsene ved KSC. En tropisk storm under navnet «Josephine» hadde retning mot Florida-kysten, men det var litt i tidligste laget å si noe om hvorvidt dette ville få konsekvenser for den planlagte landingen på KSC.

Pressekonferanse

På ferdens femte dag kunne havforskeren om bord, Scully-Power, rapportere om fantastiske observasjoner av havoverflaten. På en pressekonferanse som ble holdt denne dagen, mens Challenger befant seg i sitt 68. omløp, ble Crippen spurt om det var trangt om bord med syv astronauter. «Hvis alle tar hensyn og innretter seg etter hverandre, er det ikke noe problem», uttalte han. Tross alle småproblemene, var han meget godt fornøyd med ferden så langt. En ting som han påpekte spesielt under denne pressekonferansen var at toalettet om bord for første gang hadde virket som det skulle. Han så dessuten fram til sin første landing ved KSC. Canadas astronaut, Garneau, kunne rapportere både på fransk og engelsk at til nå hadde oppskytingen vært det største i hans liv, og at han virkelig hadde det meget bra om bord.

Forberedelser til spasertur

Ferdens sjette dag gikk med til forberedelser til neste dags utflukt i lasterommet, deriblant sjekking av romdraktene og annet nødvendig utstyr. IMAX-kameraet ble brukt i stor utstrekning, dessuten hadde man noen problemer med sammenfoldingen av SIR-Bs antenne. Problemet med Ku-bånd antennen var at den ikke ville låse seg i sammenslått stilling. I Houston forsøkte astronaut George Nelson, kjent fra 41-C-ferden, å simulere manuell sammenslåing av antennen i en vanntank. Det ville eventuelt bli David Leestma og Kathryn Sullivan, som neste dag skulle ut i lasterommet, som manuelt måtte prøve å slå sammen Ku-bånd antennen.

Spaserturen

De to astronautene bega seg ut i lasterommet kl. 1640 norsk tid den 11. oktober. Challenger hadde kretset 100 ganger rundt Jorden siden oppskytingen. Astronautene var meget begeistrede der de arbeidet med den manuelle drivstoffoverføringen som ved hjelp av en installasjon av en ventilmekanisme gjorde dette til en simulering av en drivstoffoverføring som det i framtida vil være aktuelt å utføre på en av satellittene i Landsat-programmet. Leestma foretok selve installasjonsarbeidet, mens Sullivan assisterte. Capcom (Capsule Communicator) i Houston var på dette tidspunkt George Nelson, og i Challengers kabin hadde Sally Ride ansvaret for fjernsynskameraene. Crippen holdt også øye med hva som foregikk ute i lasterommet, og han passet på at Leestma og Sullivan ikke ble liggende nevneverdig etter timeplanen. Et av de siste gjøremålene før de avsluttet oppholdet i lasterommet, var å ta en titt på Ku-bånd antennen. De klarte å låse den i sammenfoldet stilling, og dermed var dét problemet løst. Like før de skulle begi seg inn i luftslusen, forsvant et sikkerhetsdeksel som tilhører en trykkreguleringsventil, ut av luftslusen. Crippen oppfattet situasjonen, og manøvrerte Challenger slik at Leestma kunne gripe tak i dekselet. Leestma, som naturlig nok var full av begeistring, tok så en flott salto fra midten av lasterommet, og landet bare noen få centimeter fra inngangen til luftslusen. Oppholdet ute i lasterommet hadde vart i i tre og en halv time, og astronautene var meget godt fornøyde med spaserturen. Alt hadde fungert ifølge planen, og dette var et fint «plaster på såret» når man tenker på alle småproblemene som gjorde sitt til at man ikke fikk samlet inn så mye vitenskapelige data som opprinnelig planlagt.

Avsluttende eksperimenter

Ferdens åttende dag gikk i hovedsak med til å teste den ventilmekanismen i drivstoffnyttelasten ORS, som Leestma installerte under oppholdet i lasterommet. Man tok en del avsluttende jordoverflateobservasjoner. Da Challenger befant seg i sitt 117. omløp, ble fartøyet rullet til siden slik at man kunne fotografere den tropiske stormen «Josephine» stereografisk. Stormen så ikke lenger ut til å kunne true Florida, og mannskapet, spesielt Crippen, så fram til å lande på KSC. På anmodning fra Kongen av Nepal og Dronningen av Thailand ble også disse to landene behørig fotografert og observert fra Challenger.

Crippens første landing på KSC

Motorene ble avfyrt i to minutter og tjuetre sekunder over Australia på slutten av det 132. omløp. Tilbakevendingskorridoren brakte Challenger direkte inn over Canada og det sentrale USA for første gang i romfergeprogrammet. De krysset grensen til USA og kom inn i staten Minnesota med en fart på 20 ganger lydhastigheten. Crippen og McBride gjennomførte 11 forskjellige testmanøvre samt fire hyper- og supersoniske S-manøvre som var nødvendige for å komme fram til landingsstripe 33 på KSC. Da de var 96,6 km fra rullebanen, kunne Crippen rapportere at de hadde visuell kontakt. Han tok over med manuell kontroll i en høyde av 10 km og fløy Challenger gjennom en 190° venstresving som brakte den inn på linje med rullebane 33. Så kunne endelig Crippen sette Challenger ned, med høyre landingshjul først, kl. 1726 norsk tid den 13. oktober etter en ferd på 8 dager, 5 timer, 23 minutter og 33 sekunder. Etter landingen kom det litt røk sivende ut fra høyre hovedlandingshjul, man fastslo senere at dette kom fra karbonstøvet som blir produsert når bremsene trer i kraft. Bremsene ble også denne gang demontert for å bli inspisert hos produsenten, B.F. Goodrich i Troy, Ohio. Med en romfergeflåte på snart fire romferger har man nå syv komplette sett med bremser, noe det virkelig er behov for. NASA vil også på framtidige romfergeturer demontere bremsene etter endt ferd, da det er mer slitasje på bremsesystemet enn hva man kan tolerere etter hver ferd.

Challengers flisproblemer etter ferd 41-G

Rett etter at Challenger var tauet inn i OPF-bygningen etter 41-G-ferdens vellykkede landing, så det foreløpig ut til at det ikke var altfor mange varmeisolerende klosser som måtte byttes ut før Challenger var klar for sin neste ferd. På dette tidspunkt snakket man om ferd 51-C med oppskyting den 8. desember. Man hadde ved de første besiktigelser fastslått at 40 varmeklosser pluss den høyre stillingskontrollkonsollen måtte skiftes ut på grunn av den varmebelastningen Challenger ble utsatt for under 41-G-ferdens tilbakevending den 13. oktober i fjor. Litt senere ble det imidlertid klart at store deler av en slags sparkelmasse mellom fergens aluminiumsstruktur og limet som holder de varmeisolerende flisene på plass, hadde myknet, og dette måtte skiftes. Man anslo at et antall av 1200 varmeisolerende klosser måtte demonteres, men man så ikke bort fra at dette antallet kunne stige til 4500. NASA kalte så inn 150 teknikere fra Rockwell International for å få assistanse til denne tidkrevende jobben. Først skal de varmeisolerende klossene demonteres, den myknede sparkelmassen fjernes, for så å bli erstattet med nye klosser. Når dette er gjort, skal den demonterte varmeklossen, dersom den er uskadet, monteres på igjen. Ettersom dette varmeklossproblemet ville få store konsekvenser for de kommende oppskytinger i 1985, besluttet NASA å benytte romfergen Discovery istedenfor Challenger på den militære ferden 51-C.

Tekster til illustrasjoner brukt i artikkelen

41-G-besetningen samlet til frokost før oppskytingen. Fra venstre sitter: David Leestma, Marc Garneau, Kathryn Sullivan, Robert Crippen, Sally Ride, Jon McBride og Paul Scully-Power. (NASA)

Astronautene på vei til oppskytingsplattformen, i venstre rekke: Sullivan, Crippen, Scully-Power og McBride, i høyre rekke: Ride, Leestma og Garneau. (NASA)

David Leestma (til venstre) og Kathryn Sullivan ved ORS (Orbital Refueling System) bak i lasterommet. (NASA)

Til venstre for astronautene, bak i lasterommet, sees LFC (Large Format Camera), til venstre foran sees antennen til SIR-B. (NASA)

Teknikere i OPF (Orbiter Processing Facility) ved KSC er her i ferd med å fjerne flere tusen varmeisolerende klosser fra Challengers underside. Det ble antatt at det var det vannavstøtende stoffet Z-6079 som hadde hatt en ødeleggende virkning på sparkelmassen som benyttes mellom klossene og romfergens aluminiumsskrog. (NASA)