Discovery på nært hold

Av Ivar Johansen

Nytt om Romfart, representert ved viseformann Ivar Johansen, hadde den 7. oktober 1983 gleden av å stifte nærmere bekjentskap med romfergen Discovery ved Rockwell Internationals anlegg i Palmdale, California. Vi bringer her hans referat, tanker og betraktninger fra dette besøket.

Etter en to timers busstur med rutebussen til «Antelope Valley Trailways» fra den internasjonale flyplassen i Los Angeles, stod jeg utenfor motellet i byen Palmdale. Det var sent på kveld, og jeg følte meg ganske alene i denne øde delen av California. Etter å ha sjekket inn på dette litt sparsomme motellet med vannseng og spindelvev i vinduspostene, var det godt å få hvile ut etter en slitsom reise fra Houston. Endelig var jeg altså i Palmdale, like ved stedet der Rockwell International monterer sammen NASAs romferger. Jeg kjente spenningen inne i meg, samtidig som det virket forholdsvis uvirkelig. Den påfølgende natten ble det lite søvn, spenningsmomentet gjorde vel sitt til det, og utålmodig kikket jeg på klokken. Ute var morgendisen i ferd med å lette, og solen brøt såvidt gjennom det tynne skydekket. Det var på tide å se seg om i dette utkantstrøket av Palmdale, skjønt hovedgata i Palmdale, Sierra Highway, var heller ikke omgitt av så mye bebyggelse. Et stykke nede i gata så jeg noe som fikk apetitten min til å våkne, en aldri så liten nedstøvet kafeteria med åpningstid fra fem om morgenen til langt på kveld. Litt reservert gikk jeg inn. Det viste seg at maten var utmerket, og etter at jeg hadde inntatt en bedre frokost ringte dørklokken da en ny kunde kom inn. Han hilste på meg, og jeg hilste tilbake. Jeg oppdaget straks identitetskortet som hang på jakken hans, det bar påskriften «Rockwell International». Det var såvidt jeg ikke satte juicen i halsen der jeg satt, idet vi innledet en samtale. Han kunne fortelle at han nettopp hadde avsluttet nattskiftet der han var beskjeftiget med å bekle Discovery med det teppelignende isolasjonsmaterialet AFRSI. (Se artikkelen Romfergeferd 41-D: Første ferd med Discovery i Nytt om Romfart nummer 52, 1984, sidene 103-108, 113.)

Vi kunne ha snakket om aktiviteten ved Rockwell i mange timer, men klokken nærmet seg åtte, og det var på tide å gjøre seg klar til besøket. Jeg hadde tenkt å spasere de tre eller fire kilometrene ut til selve hovedinngangen til Rockwell, men idet jeg skulle til å gå, så ble jeg tilbudt en «lift» av «kollegaen» fra Rockwell. Jeg takket selvfølgelig ja, og etter å ha vært innom motellet for å hente kamerautstyr og diverse annet, bar det av gårde til romfergefabrikken. Det slo meg mens jeg satt i bilen, at denne morgenen hadde virkelig begynt bra, og jeg lurte på hvordan resten av formiddagen ville arte seg. Det skulle vise seg at dette ble en av mine hittil største opplevelser i romfartssammenheng.

Etter å ha takket for «liften» bega jeg meg inn hovedporten der jeg ble mottatt av sikkerhetsvakten. Etter en kort sjekk ble jeg henvist til kontoret for «External Affairs». Her ble jeg behørig ønsket velkommen, og etter å ha hilst på personalet ved denne avdelingen, som alle var svært opptatt med forberedelser til seremonien i forbindelse med utrullingen av Discovery, ble jeg henvist til et møterom. Etter at Mr. McCormick hadde pratet om Rockwell Internationals rolle i romfergeprogrammet tok han fram forskjellige prøver av romfergens isolasjonsklosser. Med fanget fullt av isolasjonsklosser snakket vi fram og tilbake om romfergens påkjenninger under tilbakevendingen gjennom atmosfæren, og så var det duket for en film fra STS-7. Etter filmen berørte vi spørsmålet om en eventuell femte romferge, og McCormick sa at Rockwell ville kunne bygge den i løpet av 14 til 15 måneder.

Etter vel en times introduksjon om Rockwell International og ditto kaffekopper, bar det av gårde til monteringshangaren, der Discovery stod, og jeg ble fortalt at også noen av hovedelementene til den fjerde romfergen, Atlantis, allerede var ankommet. Det første som «møtte» meg i døra, var høyderoret og vingeseksjonen til Atlantis. Disse delene, som var kommet fra Rockwells avdeling i Downey, litt syd for Los Angeles, var grønnmalte og minnet meg om kamuflasjefargen som brukes på tungt materiell i forsvaret. Man kunne virkelig ane vingenes tykkelse helt inne ved vingeroten, og dette så ut til å være meget solide konstruksjoner. Vi gikk over til arbeidsplattformen der man jobbet med siste finpuss på Discovery før utrullingen, som nå var blitt forsinket til søndag den 16. oktober. For et skue!! Det var virkelig litt av et syn å se Discovery på nært hold, selv om man mistet litt av inntrykket om størrelsesforholdet på grunn av arbeidsplattformene som romfergen var «pakket inn i». Vi gikk ned på det nederste «dekket», og det første vi så på var nesehjulet. Her drev to teknikere med montering av varmeisolerende klosser. De jobbet med hvite hansker og plasthette på hodet, nesten som ved operasjonsbordet på et sykehus. Det var ikke sterilt i denne hangaren, men direkte møkkete var det heller ikke. Om romfergen Columbia virket liten på meg da jeg så utrullingen foran STS-9 (se artikkelen STS-9/Spacelab i Nytt om Romfart nummer 49, 1984, sidene 6-10), fikk jeg sannelig forandret mening her jeg nå stod ved Discoverys nesehjul og så bakover. Fra denne vinkelen virket romfergen meget stor, og det forundret meg virkelig hvor bred «buken» på den er. Vi spaserte under Discovery og dette var virkelig en stor opplevelse. For å være helt sikker på at jeg ikke drømte, måtte jeg ta på nesen og hovedhjulene. På noen av de varmeisolerende klossene var det satt på små grønne og hvite lapper. Disse indikerte at noe var galt. Grønne lapper indikerte at noe var galt på overflaten, mens hvite lapper indikerte at mellomrommet mellom klossene ikke var innenfor toleransegrensen. De enkelte klossene var noe mindre enn først antatt, og jeg tok noen bilder før vi beveget oss opp på arbeidsplattformen der vi skulle ta en titt på frontvinduene og cockpit-delen. Lasteromsdørene var helt tydelig dekket av det teppelignende isolasjonsmaterialet AFRSI (Advanced Flexible Reusable Surface Insulation), og dørene virket mindre enn en skulle tro. Oppe på Discoverys høyderor satt en tekniker og la på små strimler med isolerende materiale. De som jobbet med isolasjonen på siden av romfergen, satt oppe på vingene, og de hadde spesielle sko på seg for ikke å skade overflaten. Vi snakket litt fram og tilbake om at teknikerne som monterer isolasjonsmaterialet var ungdommer. Mr. McCormick kunne fortelle at de prøver å få tak i folk som kommer rett fra «High School» eller universitet. Vanligvis ansettes «High School»-studenter, som gis full opplæring. De blir sendt på et kurs som varer et halvt år, før de får slippe til i romfergehangaren. Det kreves stor nøyaktighet og konkurransen om å få ta del i dette tidkrevende og viktige arbeidet er stor. Det settes stor pris på ung arbeidskraft i Rockwell, det viser seg at slik arbeidskraften er meget stabil i Palmdale.

Etter at undertegnede hadde posert foran Discovery (som et bevis på at man virkelig hadde vært her), bega vi oss ut til Discoverys bakre del, der de tre hovedmotorene er plassert. Disse motorene monteres som kjent ved Kennedy Space Center, så det eneste vi så var tre store hull. Inne i motorrommet kunne jeg skimte drivstoffrør, elektriske komponenter, hydrauliske enheter og mye annet. Ikke så rart at en romfergeferd kan bli utsatt, var en tanke som slo meg, her er det virkelig mye som må fungere på en gang!!

Tiden gikk, og jeg hadde tilbrakt snart to timer rundt Discovery. Det var et meget hyggelig møte, som jeg sent vil glemme. «Public Affairs»-avdelingen på Rockwell International, ved Mrs. Marianne Alari og Mr. Larry McCormick skal ha en varm takk for all vennlighet ved Nytt om Romfarts besøk, og hadde det ikke vært for at man har forpliktelser i gamlelandet, så hadde man vel vært i Palmdale ennå.

Dagen ble avsluttet med et kort besøk på Edwards Air Force Base, også takket være Rockwell Internationals Public Affairs Office. Det er et imponerende landskap der ute i ødemarken, på romfergenes «gamle» landingssted. Rogers Dry Lake var et imponerende endeløst syn. NASAs berømte jumbojet stod parkert der denne oktoberdagen, mens den utålmodig ventet på Discovery for å frakte den til Kennedy Space Center. Dette drøyde ennå noen dager, eller hadde det nok blitt et imponerende syn å få med seg idet jumbojeten letter med romfergen på ryggen. Dette kunne imidlertid ikke Nytt om Romfart gjøre noe med. En annen gang kanskje...?