Romfergeferd 51-A: Nedhenting av to satellitter

Av Ivar Johansen

Innledning

Den siste romfergeturen i kalenderåret 1984, skulle bli den første i NASAs budsjettår 1985. Derav betegnelsen ferd 51-A. Dette var den 14. ferden i det amerikanske romfergeprogrammet, og andre gangen man benyttet romfergen Discovery.

På papiret var 51-A en meget omfattende ferd, kanskje en av de mest spennende vi i det hele tatt får oppleve i denne tidlige fasen i romfergeprogrammet. Hovedoppgaven for de fem astronautene om bord i Discovery denne gangen var å utplassere to satellitter. Når dette var gjort, kom den meget krevende oppgaven med å hente inn to satellitter, og ta dem med tilbake til Jorden. Som de fleste sikkert husker, «mistet» man to satellitter på 41-B-ferden i februar 1984. På grunn av en feil i motordysen på nyttelasttrinnet PAM (Payload Assist Module) kom disse satellittene, Palapa B-2 og Westar 6 inn i gale baner. Derfor ble det aldri mulig å benytte dem som kommunikasjonssatellitter. Feilene ved disse to satellittene la jo en demper på begeistringen over den vellykkede utprøvingen av manøvreringsenheten, Manned Maneuvering Unit (MMU), på 41-B.

51-A-ferden ble planlagt under et visst tidspress. Planene ble lagt etter samme lest som 41-C-ferden, hvor man reparerte Solar Maximum Mission Satellite (SMMS). (Se artikkelen Romfergeferd 41-C: Reparasjon av Solar Maximum Mission Satellite i Nytt om Romfart nummer 51, 1984, sidene 71-77, 96, 99.)

For å kunne hente inn de to satellittene på 51-A, måtte man lage en spesiell sammenkoblingsmekanisme for å koble sammen en astronaut med MMU, og satellittene som skulle hentes inn. Fordi satellittene var bygd uten gripeanordninger for manipulatorarmen, var man også nødt til å lage spesielle festerammer som måtte monteres på satellittene.

Astronautene gjennomgikk et meget hardt treningsprogram. På en pressekonferanse før ferden mente de at det som ville by på minst problemer, var å få koblet seg til satellittene. De to overflyvningene fra romfergen til satellittene kunne ikke sammenliknes med George Nelsons forsøk på å stanse rotasjonen på SMMS på 41-C-ferden. Sistnevnte operasjon var meget krevende, men mislyktes som kjent. 51-A-astronautene mente at dersom de fikk problemer, var det mest sannsynlig at de ville komme under arbeidet i lasterommet.

Historiens første mor i rommet

Besetningen på denne ferden inneholdt foruten kommandør og pilot, også tre ferdspesialister. Siden tre av astronautene hadde vært i rommet før, var dette en nokså erfaren besetning. Kommandør og sjef om bord var den 43 år gamle Frederick H. Hauck, som også var med på STS-7. Han ble tatt ut som astronaut i 1978, og var med som støttemannskap på STS-1. Dessuten var han capcom (capsule communicator) under tilbakevendingen og landingen av STS-2 i november 1981. Hauck fikk sin utdannelse i den amerikanske marinen. Han startet denne utdannelsen i 1962, og etter 20 måneder som kommunikasjonsoffiser fortsatte han sine studier ved forsvarets språkinstitutt ved Monterey i California. Der studerte han russisk. Videre tok han en doktorgrad innen kjernefysisk teknologi ved Massachusetts Institute of Technology i 1966. Deretter ble han tatt opp ved marinens skole for testpiloter. Etter endt utdannelse der, var han en av forgrunnsfigurene i marinen når det gjaldt landingssystemer om bord på hangarskip. Den siste delen av sin tid i marinen tjenestegjorde han om bord på hangarskipet USS Enterprise, hvor han også var testpilot, før han gikk over til NASA.

Som pilot hadde Hauck med seg den 40 år gamle David M. Walker, som var en av de to «debutantene» i rommet på denne ferden. Walker ble tatt opp som astronaut på samme kull som Hauck. Også Walker har en bred og omfattende bakgrunn som testpilot i marinen. Han har over 3000 flytimer, og en rekke høye utmerkelser, blant annet fra Vietnam-krigen.

Ferdspesialistene denne gangen var Joseph P. Allen (47 år), Anna L. Fisher (35 år) og Dale A. Gardner (35 år).

51-A var Allens andre romfergeferd, den første var STS-5 i november 1982. Allen ble tatt opp som astronaut i 1967, og har en doktorgrad i fysikk fra Yale-universitetet. Han var med i reservemannskapet for Apollo 15 i juli-august 1971, og hadde hovedansvaret for den vitenskapelige delen av denne meget vellykkede ferden. Mens USA tok en pause med bemannede ferder etter Skylab (unntatt Apollo-Soyuz Test Project) i påvente av at romfergene skulle bygges, var Allen ved NASAs hovedkvarter i Washington, D.C. Der fungerte han som rådgiver i forskjellige spørsmål innen romfart. Blant annet fungerte han som bindeledd mellom NASA og den amerikanske regjeringen. Delvis på grunn av det gode arbeidet han nedla der, har han fått en rekke utmerkelser, som NASAs Exceptional Scientific Achievement Medal og Exceptional Service Medal. Han hadde også 2800 timer i jetfly før han i 1978 ble overført til Johnson Space Center som vitenskapelig astronaut. Der begynte han så treningen for romfergeprogrammet.

På denne ferden skulle USA få sin fjerde kvinne i rommet. Anna L. Fisher har en utdannelse innen kjemi og to doktorgrader i medisin fra University of California i Los Angeles - fra årene 1971 og 1976. Hun har arbeidet ved flere sykehus i Los Angeles-området, og har spesialisert seg på akuttmedisin. Hennes mann, William F. Fischer, ble tatt opp som astronaut i 1980, mens hun selv slapp gjennom nåløyet to år tidligere. De har en datter, Kristen, som ble født 29. juli 1983. Dermed ble Anna Fischer den første mor som fikk en tur i rommet.

Den tredje ferdspesialisten var Dale A. Gardner, som også var med på STS-8 høsten 1983. Gardner gikk inn i marinen i 1970 da han begynte på marinens navigasjons- og flyskole. Etter fullført eksamen gikk han ut med den høyeste akademiske gjennomsnittskarakter i skolens 10-årige historie. I sin tid i marinen arbeidet han blant annet med våpen- og navigasjonssystemer om bord i flyet F-14A.

Forberedelsene til 51-A-ferden

Den første ferden med Discovery, 41-D, ble avsluttet med en vellykket landing ved Edwards Air Force Base i California, 5. september 1984. Som på tidligere ferder, sviktet bremsene på landingshjulene delvis mens fergen rullet bortover rullebanen. Discovery var tilbake ved Kennedy Space Center 10. september 1984. Etter en begivenhetsløs overhaling, ble Discovery rullet ut fra monteringshallen til oppskytingsområde 39A 23. oktober. Dagen etter ble nyttelasten plassert i lasterommet på fergen.

Anik D-2 (Telesat H)

Anik D-2, også kjent som Telesat H, skulle utplasseres på ferdens andre dag. Denne satellitten eies av Telesat Canada i Ottawa, og det var de som skulle overta kontrollen av satellitten så snart den hadde forlatt Discoverys lasterom. Satellitten skulle spinnstabiliseres om bord i lasterommet, før den ble utplassert på «vanlig» måte med et nyttelasttrinn av typen PAM. Dette skulle bringe satellitten inn i en elliptisk bane med et høyeste punkt i den geostasjonære høyden, før en motor om bord i satellitten plasserte den i geostasjonær bane. Massen idet den forlater fergens lasterom, er 1240 kg, inkludert PAM, noe som reduseres til 660 kg idet den går inn i geostasjonær bane. Satellitten har da en høyde på 6,6 m med antennen utfoldet, og en diameter på 2,2 m.

Lagres i rommet

Siden Anik D-2 ikke skal tas i bruk før om to år, kan man jo spørre hva som var hensikten med å utplassere den allerede nå? Det er to grunner til dette. For det første, og viktigste, vil det om to år koste atskillig mer å skyte opp en slik satellitt med romfergen enn det gjorde høsten 1984. Det er ventet at NASAs utplasseringspriser vil stige radikalt mot slutten av 1985. Dessuten er det billigere å lagre satellitten i rommet enn på bakken. Dette er den andre satellitten i Anik D-serien, og Telesat Canadas åttende satellitt siden de som det tredje landet etter USA og Sovjetunionen skjøt opp sin første kommunikasjonssatellitt i 1972.

Leasat 1 (Syncom 4-1)

Leasat 1 skulle egentlig vært utplassert på 41-D-ferden. Etter ønske fra satellittprodusenten Hughes, og fordi man måtte skifte ut et rele, tok man på 41-D isteden med Leasat 2. Leasat-satellittene er de første som er spesialbygde for utplassering fra romfergen og fullt ut utnytter den store diameteren på lasterommet. Hver av disse satellittene har en diameter på 4,2 m. På denne ferden var Leasat plassert bakerst i lasterommet. Etter planen skulle Leasat utplasseres på ferdens tredje dag.

Enkelt og viktig gripeverktøy

Det store høydepunktet på denne ferden var altså å ta ned to satellitter og bolte dem fast i Discoverys lasterom. For at astronautene i det hele tatt skulle få koblet seg til satellittene, var det som nevnt konstruert en spesiell tilkoblingsmekanisme, populært kalt «Stinger», eller Apogee Kick Motor Capture Device (ACD) på typisk NASAsk. Den har et utseende som minner litt om et paraplyskjelett og festes til den astronauten som ved hjelp av MMU skal fly bort til satellitten som skal hentes inn. Foran har astronauten en kontrollboks hvorfra koblingsmekanismen styres.

Etter å ha fløyet fra romfergen og over til satellitten, stikkes «Stinger» inn i satellittens motordyse. (Faststoffmotoren er utbrent og representerer følgelig ingen sikkerhetsrisiko.) Deretter foldes den delen av «Stinger» som er inne i motordysen ut. Små gripearmer setter seg på tvers av motordysens hals. Sammen med en sammenkoblingsring midt på «Stinger», bidrar disse til å låse «Stinger» fast til satellitten. Astronauten, som sitter fast i den andre enden av «Stinger», roterer nå sakte rundt sammen med satellitten. Ved å bruke motordysene på MMUen kan så astronauten stoppe rotasjonen, før han ved hjelp av MMUen transporterer satellitten bort til romfergen.

Mens dette pågår, har den andre astronauten spent seg fast til en fotplattform som enten er fastmontert i lasterommet eller ved enden av manipulatorarmen. Denne astronauten vil så spenne fast en spesiell ramme, med form som en A, i den enden av satellitten som er motsatt av motorenden. Med manipulatorarmen griper man nå fast i en gripepinne som er festet til en del av «Stinger». Astronauten som er festet til «Stinger» drar ut resten av denne og plasserer den i lasterommet, mens manipulatorarmen holder satellitten fast. Neste fase i operasjonen er den som på forhånd ble ansett som den vanskeligste, nemlig å få festet satellitten i lasterommet.

Forsikringsselskaper forskuddsbetaler

Via forskjellige store og små forsikringsselskaper fikk NASA betalt 5,5 millioner dollar før ferden. Dette var selskaper som hadde deltatt i forsikringen av Palapa B-2 og Westar 6. Etter at satellittene var hentet ned til Jorden igjen, ville de være disse selskapenes eiendom, som også må betale det det vil koste å sette satellittene i en slik stand at de kan selges og skytes opp igjen. Dette antas å ville koste flere millioner dollar. Man regner at Palapa B-2 kan være klar til å utplasseres på nytt rundt midten av 1985, og Westar 6 i slutten av 1986 eller senere.

Forsinket oppskyting

Under nedtellingen benyttet man den vanlige, 43 timer lange nedtellingsprosedyren. Den ble startet kl. 02.00 om morgenen lokal tid 5. november. I nedtellingen var det innlagt pauser på til sammen 11 timer og 15 minutter hvor tellingen ble stanset. Oppskytingen var berammet til kl. 08.15 lokal tid 7. november 1984.

Besetningen ble vekket kl. 04.00 lokal tid på oppskytingsdagen. Etter den tradisjonelle oppskytingsfrokosten ankom astronautene plattform 39A litt før kl. 06.00 lokal tid.

Mens nedtellingen gikk inn i sin sluttfase, fløy veteranen og sjefen for astronautkontoret i Houston, John W. Young, over området for å inspisere værforholdene. Han gjorde foruroligende observasjoner som gjorde at nedtellingen ble stoppet og holdt ved T-20 minutter. I høyere luftlag, mellom 6000 m og 12 000 m, observerte han sterkt skiftende vinder som bekymret oppskytingskontrollen. Man fryktet at disse vindene, som ville kommet inn på tvers av romfergen, skulle føre til for store belastninger på Discovery. Det endte med at oppskytingen den dagen ble avlyst og utsatt ett døgn.

Nytt forsøk

Neste dag lå alt til rette for oppskyting. Etter en nærmest prikkfri nedtelling løftet Discovery seg fra oppskytingsplattform 39A kl. 13.15 norsk tid, 8. november 1984. Hele romfergekonstruksjonen hadde en samlet startmasse på 2 053 982 kg, den største til da i romfergeprogrammet. Massen på nyttelasten var 8349 kg større enn nyttelasten på 41-D, som hadde rekorden før 51-A.

Som vanlig ble skyvkraften på hovedmotorene regulert en del opp og ned under oppskytingen. Først fra 100 % og ned til 67 %, deretter opp til 104 % litt over ett minutt etter starten. Faststoffrakettene ble koblet fra 2 minutter og 4 sekunder etter tenning, mens hovedmotorene ble stoppet 8 minutter og 33 sekunder etter start.

Utplasseringen av Anik D-2 (Telesat-H)

Etter at Discovery var kommet vel i bane og lasteromsdørene åpnet, begynte man utprøvingen av manipulatorarmen. Den skulle senere komme til å få en stor del av æren for at redningsoppdraget av de to kommunikasjonssatellittene ble vellykket.

Den første dagen gikk med til å aktivisere forskjellige systemer om bord i fergen, samt til et materialprosesseringseksperiment som industrikonsernet 3M hadde med om bord i kabinen.

Etter denne første og vellykkede dagen på 51-A-ferden kunne sjefen for NASAs Space Flight Office, Jesse W. Moore, opplyse at prisen for denne ferden var 125 millioner dollar. De første ferdene kostet til sammenlikning godt og vel 300 millioner dollar. Moore kunne også fortelle at NASA fikk 30 millioner dollar for å utplassere Anik og Leasat, og totalt 10,5 millioner dollar for å hente ned igjen Palapa og Westar.

Men før man kunne begynne å tenke på redningsoppdraget, skulle man utplassere de to satellittene, hvorav den første var Anik. Etter at Hauck og Walker hadde foretatt en baneendring som brakte fergen opp i en høyere sirkulær bane, med tanke på det fremtidige møtet med Palapa og Westar, kunne man begynne å konsentrere seg om utplasseringen av Anik. Den ble satt i rotasjon mens den ennå befant seg i lasterommet, og ble noe senere frigjort på vanlig måte etter kommando fra Allen. Dette skjedde på ferdens andre dag, 32 timer, 49 minutter og 25 sekunder etter starten fra KSC. Motoren i PAM-trinnet startet 45 minutter senere. Den brant i de planlagte 87 sekunder og plasserte Anik i en overføringsbane mot den geostasjonære banen.

Frisbee-utplassering

Høydepunktet på ferdens tredje dag skulle være utplasseringen av Leasat. Samtidig foretok Hauck og Walker stadig nye manøvrer som forberedelse til møtene med Palapa og Westar.

Leasat skulle nærmest «slynges» sidelengs ut av lasterommet mens den roterte, omtrent på samme måte som man kaster en «frisbee». Denne måten å utplassere satellitter på, er da også blitt kalt «frisbee»-metoden. Det var andre gangen den ble brukt, og også denne gangen gikk utplasseringen som planlagt. Da det skjedde, hadde ferden vart i 48 timer og 41 minutter. Utplasseringen skjedde etter kommando fra Fisher. Tre kvarter senere ble så Leasats faststoffmotor startet for å bringe den inn i en overføringsbane mot den geostasjonære banen. Senere overtok to væskemotorer og sørget for at satellitten kom inn i sin planlagte, geostasjonære bane omtrent to døgn etter at den ble utplassert fra romfergen.

«Århundrets romfartsjobb» nærmer seg

Etter to vellykkede utplasseringer, var lasterommet nå «tomt», og klart til å ta imot de to satellittene som skulle hentes inn. Likevel var det en god del ting som måtte gjøres før man kunne begynne å bevege seg ut i lasterommet. Flere manøvrer måtte gjennomføres med romfergen, og Allen og Gardner begynte så smått å forberede og sjekke romdraktene for oppdraget i og utenfor lasterommet.

Ferdens fjerde dag ble brukt til forskjellige banemanøvrer for å bringe Discovery opp i samme bane som Palapa B-2-satellitten. Så langt på ferden hadde alt stort sett gått bra, bortsett fra noen mindre problemer.

Et 16 mm filmkamera ble ødelagt, men lot seg reparere av Allen via instruksjoner fra kontrollsentret i Houston. En liten drivstofflekkasje på én kubikkcentimeter i timen fra Discoverys fremre stillingskontrollmotorer ble oppdaget 10. november. Denne ble stoppet dagen etter og fikk ingen innvirkning på ferdens forløp. Kommunikasjonsforbindelsen via TDRSS falt ut i kortere perioder. Bakkekontrollen ved White Sands i New Mexico utbedret feilen, slik at heller ikke disse problemene fikk særlig betydning for ferden. Sprakelyder på kommunikasjonsforbindelsen til Houston holdt astronautene våkne det meste av natten mellom 10. og 11. november.

Da Allen og Gardner skulle «pakke ut» romdraktene ved begynnelsen av ferden, oppdaget de at et lys på den ene hjelmen ikke fungerte som det skulle. Det tok teknikerne på bakken nesten to døgn å finne ut av feilen, og den ble utbedret før selve forberedelsene til spaserturen startet. NASA opplyste senere at en bryter var blitt slått på da romdraktene ble stuet inn i Discovery rett før oppskyting. Dette tappet batteriene som forsyner lysene med strøm.

Redningsoperasjonen starter

51-A-ferdens femte dag skulle bli en virkelig spennende dag i amerikansk romfartshistorie, både for bakkekontrollen og astronautene om bord i Discovery. De siste forsiktige manøvrene for møtet med Palapa B-2 ble gjennomført med stor presisjon av Hauck og Walker.

Luftslusen ut til lasterommet ble åpnet kl. 14.17 norsk tid 12. november 1984, fire døgn og én time etter oppskytingen fra KSC. I denne første redningsoperasjonen var det Allen som skulle spille hovedrollen. Ved hjelp av Gardner spente han seg fast til MMU, sjekket den ut og prøvefløy den. Deretter ble sammenkoblingsmekanismen ACD montert foran på brystet til Allen. Dette foregikk uten problemer, og mens Discovery passerte over Australia, ventet Allen bare på at de skulle komme ut av jordskyggen slik at overflyvningen til Palapa og sammenkoblingen kunne skje under gode lysforhold.

Da romfergen kom ut fra jordskyggen, forlot Allen lasterommet. Spenningen var til å ta og føle på i Houston da han nærmet seg Palapa. Sammenkoblingsmanøveren startet kl. 15.41 norsk tid, og to minutter senere kunne Allen meddele at han var fastkoblet til satellitten. Meldingen ble mottatt med enorm jubel og begeistring i kontrollsentret i Houston. Ved hjelp av MMUen fraktet så Allen Palapa de få metrene tilbake til Discovery.

I lasterommet stod Gardner fastspent til fotplattformen, klar til å ta imot satellitten. Med manipulatorarmen grep Fisher tak i gripepinnen på Allens sammenkoblingsmekanisme kl. 15.53 norsk tid. Mens Allen ennå var koblet til motordysen på Palapa, manøvrerte Fisher satellitten bort til Gardner. Han kuttet av en rundstråleantenne på toppen av satellitten for at man senere skulle få igjen lasteromsdørene. Allen rapporte at han kunne se små karbonpartikler som fløt ut fra Palapas motordyse. Disse fanget man opp takket være en slags hette som man spente over motordysen.

Hittil hadde alt fungert perfekt, men nå begynte problemene å melde seg. Da Gardner skulle feste den spesielle A-rammen på den øvre enden av Palapa, kunne han ikke få den til å passe. Det samme gjaldt festekragen i lasterommet, selv om det bare var snakk om centimetre. Astronautene ble raskt enige om å legge om prosedyren. Manuelt prøvde man å modifisere A-rammen og festekragen i lasterommet for å få disse til å passe slik at man kunne få forankret Palapa slik den opprinnelige planen var.

Allen frigjorde seg fra motordysen ved å rygge litt tilbake ved hjelp av MMUen. Etter at han hadde spent av seg MMUen, løftet Fisher satellitten til venstre side av lasterommet, sett fra de bakre kabinvinduene. Allen spente seg så fast på en fotplattform og tok imot satellitten med hendene. Gardner ble nå opptatt med å skru det han kunne for å få tilpasset festekragen. Takket være at Allen kunne holde satellitten over hodet, fikk Gardner lettere tilgang til satellittens nedre del. Dermed fikk han montert festekragen riktig. I 77 minutter holdt Allen Palapa, som da hadde en masse på 600 kg, over hodet. Allen gav uttrykk for at dette ikke var særlig komfortabelt.

Hele denne seansen var en glimrende demonstrasjon av hvor viktig det er å ha med mennesker som kan ta raske avgjørelser og justere det som ikke passer eller reparere ting som er ødelagt. Allen og Gardner gjorde en fabelaktig jobb. Det var to slitne, men lykkelige, astronauter som etter et opphold på seks timer utenfor romfergen, kunne forsikre seg om at Palapa var fast forankret i vertikal stilling i lasterommet.

Nyttig hviledag

Etter at Allen og Gardner var tilbake i kabinen på Discovery, gikk de gjennom hele redningsoperasjonen sammen med bakkekontrollen. Der satt astronauten Jerry L. Ross som da var capcom. Under treningen på bakken tre uker før ferden, hadde Ross spilt en hovedrolle i å foreslå og utprøve den manuelle teknikken Allen og Gardner måtte anvende da de fikk problemer med A-rammen. Allen og Gardner var nå fulle av lovord over den nitide simuleringen de hadde foretatt på bakken. Sjefen for 51-A-ferden, Larry Bourgeois, fikk også en stor del av æren for at besetningen, til tross for stort tidspress, var så godt forberedte.

Ferdens sjette dag var «hviledag» for Allen og Gardner, skjønt så mye hvile ble det nok ikke. De var fullt opptatt med å gjøre de siste forberedelsene til innhentingen av Westar 6, som skulle foregå neste dag.

Westar 6 hentes

Den 14. november 1984 skulle bli en ny, fantastisk dag i romfergeprogrammets snaut fireårige historie. Denne dagen ble en repetisjon av det som skjedde to dager i forveien, og denne gangen var det Gardners tur til å fly ut av lasterommet for å hente satellitten Westar 6.

Gardner fløy ut av lasterommet klokken 13.25 norsk tid denne dagen, og koblet seg så sammen med Westar 6 bare åtte minutter senere. Allen hadde på sin utflukt blitt blendet litt av Solen idet han skulle koble seg til Palapa B-2. På grunn av dette var Gardner litt avventende før han foretok selve sammenkoplingsprosedyren. Han ventet, som han senere fortalte, til Discoverys neseseksjon blendet av for Solen, slik at han kunne foreta sammenkoplingen klokken 13.33 norsk tid, uten noen problemer. Nede i lasterommet var Allen travelt opptatt med forberedelsene til å ta imot Gardner og Westar 6. Gardner hadde god tid der han, fastspent på Westar 6, roterte langsomt mens han betraktet utsikten fra jordbane. I nesten 20 minutter kunne han skue ned på «Moder Jord», mens Allen spente seg selv fast på en fotplattform i enden av manipulatorarmen. Som Gardner selv sa på en pressekonferanse rett etter ferden: «For meg var det å koble meg sammen med Westar 6 en enkel sak. Mens Joe (Allen) arbeidet i lasterommet før han klatret opp på armen, hadde jeg ikke annet å gjøre enn å kose meg med den fantastiske utsikten. Jeg kunne også se en mengde stjerner og Månen, skjønt av og til måtte jeg titte bort på Discovery for å forvisse meg om at den var i nærheten. Så bekymret var jeg egentlig ikke, for jeg hørte jo at de andre snakket i bakgrunnen, og jeg regnet med at Rick (Hauck) ikke ville vende tilbake til KSC uten meg og satellitten. Det å være der ute i rommet, nesten alene, var en fenomenal opplevelse for meg. Hver gang jeg roterte rundt med Westar 6, kunne jeg se Mexico eller Sør-Amerika passere under meg, og neste gang jeg roterte rundt, forsvant Afrika under meg. Dette var noe av det mest fantastiske jeg har opplevd.»

Inne i Discoverys kabin var det også meget travelt. Walker overvåket arbeidet i lasterommet meget nøye mens han samtidig festet hele aktiviteten til filmrullen. På nytt var det jubel i Houston da Allen klokken 14.00 norsk tid atter en gang hadde en stor, «tung», satellitt mellom sine armer, denne gang Westar 6. Nå gikk det manuelle arbeidet raskere enn ved hentingen av Palapa B-2. Allen sto fastspent på manipulatorarmen, som igjen ble dirigert med stor presisjon av Fisher. Sammen senket de satellitten ned i lasterommet hvor Gardner sto og ventet for å spenne fast Westar 6 på monteringsrammen som han hadde modifisert, slik at den passet og låste satellitten fast. Allen hadde til da holdt Westar 6 med hendene i 88 minutter, og hele redningsoperasjonen varte i 5 timer og 42 minutter. Disse innhentingene er på høyde med reparasjonen av romstasjonen Skylab i 1973 og innhenting og reparasjon av Solar Maximum Mission Satellite i 1984. Houston, ved capcom Hall, kunne ikke dy seg og kom med en liten fleip etter at Westar 6 var vel forankret: «Vi har mer enn nok drivstoff igjen til å plukke opp flere satellitter, så dersom dere ser noen flere, så tar vi dem med oss!»

Den gode gamle «Apollo-stemningen» var iallfall på plass i Houston 14. november i fjor! Oppdraget var fullført med glans, og astronautene hadde kommet seg vel tilbake til Discoverys kabin.

Tilbakevending og landing

Ferdens åttende dag ble brukt til å gjøre ferdig diverse vitenskapelige eksperimenter, samt til utsjekking av Discoverys kontrollsystem før tilbakevending. En kort pressekonferanse ble også gjennomført, og president Ronald Reagan gratulerte mannskapet med en fantastisk vellykket ferd.

Hauk avfyrte Discoverys bremseraketter ved slutten av det 126. kretsløp, over Australia. Etter at Discovery hadde fløyet inn over den nordligste delen av Mexico og Mexico-gulfen, gled hun majestetisk inn over KSC og landet på den 4572 meter lange landingsbanen til stor begeistring for et tusentalls publikum, samt de tilstedeværende alligatorene, som holder til langs dette sumplandskapet på KSC. Det var 16. november 1984, og klokken passerte 12.59 norsk tid, idet fergen rullet til stopp. Besetningen hadde gjennomført 126 fulle omløp rundt Jorden, og ferden hadde vart i 7 dager 23 timer 45 minutter og 50 sekunder. Ferden var en stor triumf for NASA, og jeg tror det kan bli lenge til vi får oppleve en så interessant og spennende romfergeferd.

Inspeksjonen av Discovery etter avsluttet ferd viste at selve skroget var så rent og fint at man ikke skulle tro at dette hadde vært Discoverys andre romfergetur. Astronautene forlot fergen en halv time etter landing, og tauingen til OPF (Orbiter Processing Facility) tok til bare noen timer senere.

Palapa ble losset ut av lasterommet 21. november, og det var ikke mye skade den hadde fått som følge av redningsoperasjonen. Cirka 35 solceller av 30 000 så ut til å være skadet. Westar 6, som ble losset noen dager senere, hadde enda færre skader. Satellittene ble sendt tilbake til produsenten, Hughes Space & Communication Group i El Segundo i California for reparasjon og ettersyn.

Ja, den 14. romfergeturen var vel i havn, og astronautene Allen og Gardner fikk tildelt forsikringsselskapet Lloyds sølvmedalje etter denne ferden. Det var femte gang denne medaljen ble delt ut etter den annen verdenskrig. Gleden var naturligvis stor både hos Lloyds og de andre «små» forsikringsselskapene.

Tekster til illustrasjoner brukt i artikkelen

På typisk amerikansk maner holder Gardner opp plakaten med teksten «Til salgs» etter at Palapa B-2 og Westar 6 er vel plassert i lasterommet. Legg merke til speilbildet av Allen, som tok bildet, i visiret til Gardner. (NASA)

Besetningen på 51-A-ferden. Fra venstre: Dale A. Gardner, David M. Walker, Anna L. Fisher, Frederick Hauck (sittende) og Joseph P. Allen IV. (NASA)

Gardner holder et adapter som skal benyttes til å feste Palapa B-2 i lasterommet. Allen befinner seg lenger bort i lasterommet, til høyre for Gardner. (NASA)

Gardner er her på vei over mot Westar 6. Bare fem minutter etter at dette bildet ble tatt, hadde han koblet seg til satellittens utbrente faststoffmotor. Helt til høyre i bildet ses enden på manipulatorarmen. (NASA)

Her er Gardner fotografert like før han kobler seg til Westar 6. (NASA)

Allen holder her Westar 6 mens Gardner (utenfor bildet) er i ferd med å koble seg fra satellitten. Allen er festet til en spesiell plattform ved enden av manipulatorarmen. Fisher kontrollerte armen mens dette pågikk. (NASA)

Gardner (til venstre) holder opp en plakat med teksten «Til salgs» etter at både Palapa B-2 og Westar 6 er hentet inn og plassert i lasterommet på Discovery. Allen (til høyre) befinner seg fortsatt på fotplattformen ved enden av manipulatorarmen som styres av Fisher. Legg merke til at Gardner er festet med en line til løpestrengen på venstre side av lasterommet. Satellitten i forgrunnen er Palapa B-2, mens Westar 6 er skjult bak. (NASA)

Palapa B-2 heises ut av en nyttelastbeholder (og ikke Discoverys lasterom) i Vertical Processing Facility ved KSC. (NASA)

Her er en av satellittene, Palapa B-2 eller Westar 6, blitt demontert for å gjennomgå innledende prøver ved KSC. Senere ble begge satellittene sendt til fabrikanten, Hughes, for å overhales før de senere skal selges og skytes opp på nytt. (NASA)