Romfergeferd 51-C: Militær ferd

Av Ivar Johansen

Innledning

Den amerikanske romfartsadministrasjonen, NASA, hadde med den meget vellykkede romfergeferden 51-A, som var den 14. i rekken, virkelig vist en hel verden hvilke glimrende resultater samspillet mellom mennesker og høyteknologi kan gi. Ferd 51-A med nedhentingen av satellittene Palapa B-2 og Westar 6 i tidsperioden 8.-16. november 1984 var en ferd uten sidestykke. Den kan kanskje bare sammenlignes med den første landsettingen av mennesker på Månen.

Den 15. romfergeturen, som var NASAs andre ferd i budsjettåret 1985, hadde fått betegnelsen 51-C. Det spesielle ved denne ferden var at den var av militær karakter. Karakteristisk for disse militære ferdene er at selve ferden er av relativt kort varighet, og det er meget begrenset hva vi romfartsinteresserte og massemedia får vite om oppdraget i bane. Dette siste er jo meget uvant, når man, som artikkelforfatteren, prøver å følge hver eneste romfergetur med argusøyne. Så lenge en slik ferd er klassifisert, som det heter, får man greie seg med de sparsomme opplysninger det har lykkes å «grave» fram.

Ifølge opprinnelige planer skulle ferden ha startet 8. desember 1984 og Challenger skulle vært brukt. På grunn av problemene som oppstod med isolasjonsklossene på Challenger etter 41-G (se artikkelen Romfergeferd 41-G: Første romferd med to kvinner i Nytt om Romfart nummer 53, 1985, sidene 9-13), ble imidlertid ferden utsatt, i første omgang med en uke. Til å begynne med mente man problemene med Challengers varmeklosser ikke var særlig store. Problemene viste seg imidlertid å være meget alvorlige, og det hele endte med at man måtte demontere flere tusen varmeklosser på Challenger. Dette meget tidkrevende arbeidet resulterte i at 51-C måtte utsettes enda mer. Planene om å bruke Challenger måtte skrinlegges, og 12. november 1984 bestemte NASA seg for å bruke Discovery isteden. Samtidig ble det klart at 51-C måtte utsettes seks uker fra den opprinnelige datoen, 8. desember 1984.

Discovery landet på Kennedy Space Center (KSC) 16. november 1984 etter den eventyrlige 51-A-ferden. (Se artikkelen Romfergeferd 51-A: Nedhenting av to satellitter i Nytt om Romfart nummer 53, 1985, sidene 20-25.)

Forberedelsene med å klargjøre Discovery for sin tredje og romfergeprogrammets 15. ferd, kunne dermed så smått begynne. Denne klargjøringsprosessen gikk sin rutinemessige gang uten at nærmere detaljer er offentliggjort. Etter at det «hemmelighetsfulle» arbeidet var gjort inne i Orbiter Processing Facility (OPF), ble Discovery rullet over til Vehicle Assembly Building (VAB) 21. desember. Her ble Discovery koblet til resten av romfergesystemet, bare avbrutt av helligdagene mellom jul og nyttår.

Utrullingen av Discovery fra VAB tok til et par timer etter midnatt 5. januar lokal tid, og romfergekombinasjonen var på plass på oppskytingsplattform 39A fem timer senere. Oppskytingen var nå berammet til 23. januar.

Det nøyaktige klokkeslettet for oppskyting var hemmelig, det samme var ferdens varighet og landingstidspunktet. Det amerikanske flyvåpnet (USAF) var ikke interessert i at sovjeterne skulle få sjansen til å forberede seg grundig på å fange opp data og opplysninger om ferden.

Ferdemblemet ble på 51-C holdt tilbake en stund før offentliggjøring, slik at man lengst mulig kunne holde navnet til USAs første militære nyttelastspesialist hemmelig. Vanligvis offentliggjøres emblemet i god tid før en ferd. Siden 51-C-ferden egentlig skulle startet 8. desember 1984, ble emblemet frigitt for offentliggjøring tre uker før denne datoen.

Oppskytingsplattform 39A var som vanlig strengt bevoktet. Romdrakter og annet utstyr ble stuet om bord i Discovery 14. og 15. januar 1985. Besetningen ankom KSC fra Houston i sine T-38 treningsfly og landet på den 4572 meter lange landingsstripa 16.45 lokal tid på ettermiddagen 20. januar. Sjefen for astronautkontoret, veteranen John Young, og en av de øverste lederne innen NASA, George Abbey, var også til stede på KSC, sammen med besetningen med ektefeller. Alt lå til rette for den mest hemmelige romfergeferd til dags dato.

Militær astronaut

Besetningen på 51-C bestod av fem astronauter, fire fra NASA og én fra USAF. Sjef om bord var veteranen Thomas K. Mattingly. Han hadde med seg piloten Loren J. Shriver, ferdspesialistene Ellison S. Onizuka og James F. Buchli. Den femte astronauten, som det selvsagt knyttet seg mest interesse til, var nyttelastspesialisten Gary Payton som er major i USAF.

49 år gamle Mattingly er en «gammel» veteran i bemannet amerikansk romfart. Mattingly var en av 19 astronauter som ble tatt ut av NASA i april 1966. Han var med som støttemannskap for Apollo 8 og 11, samtidig som han i stor grad deltok i utviklingen av romdraktene som ble brukt på måneoverflaten. Det var meningen at han skulle vært med på den dramatiske ferden med Apollo 13 våren 1971 som kommandoseksjonpilot. Som mange kanskje husker, ble han imidlertid tatt ut av Apollo 13-besetningen bare 72 timer før oppskyting. Dette fordi man fryktet at han var blitt smittet av røde hunder, noe det senere viste seg han ikke var. Mattinglys første ferd i rommet kom dermed på Apollo 16 i tidsrommet 16. til 27. april 1972, som kommandoseksjonpilot. Fra Apollo-programmet ble avsluttet og fram til romfergeoppskytingene kom i gang, var han med i en rekke forskjellige utvalg som trakk opp retningslinjer for det kommende romfergeprogrammet. Han ble tatt ut som reservekommandør for STS-2 og STS-3, og var sjef på den siste testferden, STS-4. Om bord i Columbia tilbakela han 112 omløp rundt Jorden før han og pilot Henry Hartsfield landet ved Edwards Air Force Base i California 4. juli 1982. (Se artikkelen STS-4: Den siste testferden med Columbia i Nytt om Romfart nummer 43, 1982, sidene 67-72.)

Mattingly hadde tilbrakt 435 timer og to minutter i verdensrommet før 51-C-ferden. Av dette ble 1 time og 13 minutter tilbrakt utenfor kommandoseksjonen «Casper» på vei tilbake til Jorden under ferden med Apollo 16. Han er også sjef for den gruppen astronauter som får fly de militære ferdene for det amerikanske forsvarsdepartementet (DoD - Department of Defense). Han var den eneste av 51-C-besetningen som hadde vært i rommet før.

Piloten, 41 år gamle Loren J. Shriver, ble tatt ut som astronaut av NASA i januar 1978. Før sin karriere som astronaut i NASA har han tjenestegjort på en rekke flybaser rundt omkring i USA som ren testpilot, samtidig som han har forfattet en rekke lærebøker og tekniske rapporter om forskjellige flytyper. Disse lærebøkene brukes den dag i dag for opplæring av fremtidige piloter.

Ferdspesialisten Ellison S. Onizuka ble tatt ut sammen med sin kollega James F. Buchli, fra samme astronautkull som Shriver. Onizuka er 39 år gammel, født og oppvokst på Hawaii. Også han har en bakgrunn som testpilot og har over 1600 timer i fly, de fleste i jetfly.

Buchli er 40 år. Han har en god utdannelse og er en erfaren flyver, med en rekke utmerkelser blant annet fra Vietnam. Etter å ha sluttet seg til NASA, var han med som støttemannskap på STS-1 og STS-2. Under STS-2 var han «capcom» (capsule communicator) mens Columbia var i bane, en ferd som ble noe amputert på grunn av problemer med brenselcellene om bord. (Se artikkelen STS-2 i Nytt om Romfart nummer 40, 1981, sidene 118-119.)

Nyttelastspesialisten Payton skulle bli USAs første militære astronaut. Han har «ofret» hele sin karriere med henblikk på å bli DoDs første astronaut.

USAF har lenge vært involvert i en rekke romprosjekter, men de har hittil ikke hatt egne astronauter oppe. For nesten 25 år siden snakket man om det militære prosjektet Dyna Soar, og senere kom Manned Orbiting Laboratory (MOL). Ingen av disse ble noensinne gjennomført. Paytons ferd var derfor en milepæl for USAF.

Payton er den første av i alt 25 personer i USAF som til å begynne med er plukket ut til kommende romfergeferder, og enda flere blir det nok senere. Hans trening i Houston har foregått i all hemmelighet. Da nyheten om at han skulle bli den første militære astronaut sivet ut, var det følgelig ikke så rart at massemedia fikk ekstra interesse for denne ferden.

Nyttelasten???

Den militære nyttelasten tiltrakk seg selvfølgelig stor oppmerksomhet. Det ble skrevet og spekulert nesten i det uendelige i forskjellige nyhetsmagasiner og aviser. Slik har det jo lett for å bli, og man fikk jo etter hvert opplyst at satellitten som skulle utplasseres, ville bidra til å «trygge nasjonens sikkerhet», som det het. Satellitten skulle utplasseres ved hjelp av Inertial Upper Stage (IUS), det samme rakett-trinnet som ble brukt under den ikke helt vellykkede utplasseringen av TDRS 1 på STS-6. (Se artikkelen STS-6: Den første ferden med Challenger i Nytt om Romfart nummer 47, 1983, sidene 66-68.)

Dette var andre gang IUS skulle utplasseres med nyttelast fra en romferge. Siden IUS bare brukes sammen med forholdsvis store nyttelaster, var det klart at det måtte dreie seg om en forholdsvis stor satellitt. Ifølge amerikanske massemedia dreide det seg om en satellitt som skal drive elektronisk overvåkning over Sovjetunionen fra geostasjonær bane.

En annen nyttelast som skulle være med, og som ikke var hemmeligstemplet, var et avansert australsk blodeksperiment. Blod fra åtte pasienter, seks australske og to amerikanske, skulle tappes 24 timer før oppskyting for så å bli plassert om bord i Discovery. Disse pasientene, som selv hadde betalt for reisene sine til KSC for å være med på dette eksperimentet, led av forskjellige sykdommer som kreft, hjerte-, nyre- og ulike blodsykdommer. Antakelig var disse åtte de eneste privatpersonene som fikk lov til å overvære oppskytingen ved KSC. Dette gikk i orden etter at sjefen for KSC, Richard G. Smith, fra et større luft- og romtidsskrift fikk vite at de sannsynligvis ikke ville få se oppskytingen, hvor altså deres egne blodprøver var med. Smith inviterte dem inn på KSCs område, såvidt vites uten noen reaksjon fra forsvarskretser. Utstyret til eksperimentet, som gikk ut på å observere hvordan de røde blodlegemene oppførte seg i vektløs tilstand, var plassert i Discoverys midtre kabindekk. Eksperimentet har vært under planlegging i syv år ved ett av de største sykehusene i Sydney, Australia.

Oppskytingen

Som på så mange tidligere romfergeferder, ble også denne utsatt i ett døgn, selv om årsaken var ny: Sprengkulde! Florida er jo kjent for sine tropetemperaturer, men også der kan det bli kaldt i vintermåneden januar. Temperaturer på 8-10 kuldegrader ble målt, og det dannet seg is på den ytre drivstofftanken. Derfor fant man det tryggest å utsette oppskytingen i 24 timer.

Discovery tok av fra plattform 39A klokken 20.50 (norsk tid) 24. januar 1985. Romfergeprogrammets 15. ferd var i gang, og Discovery la ut på sin tredje tur i rommet.

Mens nedtellingen nærmet seg slutten denne dagen, hadde sovjeterne visse aktiviteter på gang. Ifølge analyser foretatt av Kettering Space Observer Group i England, som har spesialisert seg på å lytte etter signaler fra sovjetiske romfartøyer og satellitter, befant Saljut 7 seg seks grader over horisonten sett fra KSC to minutter før oppskytingen av Discovery startet. 1 minutt og 54 sekunder etter at oppskytingen startet, like før faststoffrakettene ble koblet fra, passerte Saljut 7 utenfor kysten av Cape Canaveral. Dersom Saljut 7 hadde vært bemannet, noe den da ikke var, ville kosmonautene om bord hatt førsteklasses utsikt til oppskytingen. Det må imidlertid her tilføyes at banen til Saljut 7 ikke ble endret etter at 51-C ble utsatt fra 23. til 24. januar, så denne overflyvningen var nok bare en tilfeldighet.

Oppdraget i bane

De første opplysninger om selve ferden ble ikke frigitt før 1,5 timer etter at oppskytingen startet. Deretter ble nyhetsbulletiner om ferden offentliggjort hver åttende time. Derfor er det svært lite som er kjent om selve ferden. IUS-trinnet med den militære satellitten ble antakelig utplassert da ferden var omtrent 16 timer gammel. Uansett når dette skjedde, er det i hvert fall kjent at utplasseringen denne gangen gikk fint, selv om IUS ikke helt ga satellitten den hastigheten den skulle hatt. Dette ble det imidlertid kompensert for ved hjelp av små motorer i selve satellitten, og var ikke noe alvorlig problem. Ifølge rapportene fra KSC fungerte Discovery som den skulle, og landingstidspunktet ble annonsert 16 timer før landing.

Kort ferd

Discovery gled ned til sin andre KSC-landing klokken 22.23 norsk tid 27. januar 1985, etter å ha foretatt 48 omløp rundt Jorden. Bremserakettene ble avfyrt 1 time og syv minutter før «touch-down». Mattingly kunne så sette Discovery trygt ned på rullebane 15 ved KSC etter en ferd på vel 3 døgn.

3,5 timer senere var mannskapet allerede på vei til Houston i sine T-38 treningsfly.

Discovery var så på plass i OPF en drøy time over midnatt lokal tid 28. januar 1985. Inspeksjonen av Discovery viste at både bremsesystemet og det termiske isolasjonsteppet var i god stand.

Tekster til illustrasjoner brukt i artikkelen

Besetningen på 51-C-ferden. Stående bak, fra venstre: Gary E. Payton, James F. Buchli og Ellison L. Onizuka. Foran sitter til venstre Loren J. Shriver og til høyre Thomas K. Mattingly. (NASA)

At det var kaldt på KSC i dagene før oppskytingen av Discovery på 51-C, viser dette bildet med all ønskelig tydelighet. De lave temperaturene gjorde at ferden måtte utsettes ett døgn. (NASA)

Her er en av de ansatte ved KSC i ferd med å pakke ut kanner med kjølevæske. Kjølevæsken måtte tilsettes vannet som pøses over plattformen idet oppskytingen starter. (NASA)

Discovery skytes opp på sin første ferd med militær nyttelast. (NASA)