Romfergeferd 51-D: Astronauter fester «fluesmekkere» på manipulatorarmen

Av Ivar Johansen

Innledning

Aktiviteten ved KSC (Kennedy Space Center) i Florida er, takket være romfergeprogrammet, igjen på full høyde med hva det var for omkring 15 år siden, med Apollo-programmet og dets nervepirrende månelandinger. Interessen fra turistenes side var dalende fra midten av 1970-årene, da ASTP-ferden i 1975 markerte den endelige avslutningen av Apollo-epoken.

Romfergeprogrammet kom skikkelig i gang i og med STS-1, den første romfergeferden, som hadde en vellykket start den 12. april 1981. Alle ventet jo på at noe skulle begynne å skje igjen, og i dag er det igjen slik at hele Brevard (kommunen der KSC ligger) er preget av at man befinner seg i romfergealderen for alvor. Den 11. januar i år ble det åpnet et helt nytt og ombygget besøkskompleks ved KSC, skreddersydd for alle turister som ser på stedet som en attraksjon som man ikke må gå glipp av. Også for en virkelig romfartsinteressert som ønsker å gå dypere i materien, er det mangt av interesse i dette nye besøkssenteret. Den største attraksjonen er kanskje de to nye kinosalene. I den ene salen, det såkalte IMAX-teateret, kan man få en virkelig opplevelsesrik «tur» med romfergen Columbia, basert på dens jomfrutur i april 1981. Selve kinolerretet er like høyt som et vanlig femetasjers hus, og takket være IMAX-kameraet, kan man virkelig føle seg som medpassasjer om bord i romfergen. Det hele er svært showpreget, men slik er jo det meste i USA. Til sommeren er det duket for premiere på NASAs dokumentarfilm om romfergens anvendelse; «The Dream is Alive», som er tatt opp på ferdene 41-B, 41-C og 51-A. Denne filmen blir nok et meget godt trekkplaster med tanke på turistene. I den andre kinosalen blir man tatt med på en simulert ferd til planeten Mars, og her er avansert videoteknikk tatt i bruk.

Også utenfor besøkssenteret har man fornyet seg. Nye toetasjers busser frakter turistene rundt på romfartssenteret. Med den etterhvert meget travle oppskytingstimeplanen er det store sjanser for at man på turen får se en av romfergene stå klar på oppskytingsplattformen. Dersom man har pust (og penger) igjen, kan man til slutt roe seg ned i den store souvenirbutikken. Der er det heller ikke spart på noen ting. Romfartssenteret ligger nå på fjerdeplass over de mest besøkte attraksjoner i Florida, og man venter at to millioner turister vil besøke senteret hvert år etter denne ansiktsløftningen som har kostet TW Services, firmaet som driver turistsenteret på konsesjonsbasis, 13,5 millioner dollar. Man rørte ikke de amerikanske skattebetalernes penger til dette formålet, de trenger man såvisst til mange andre ting. La oss nå gå over til hverdagen ved KSC.

Den 27. januar i år hadde NASA lagt bak seg femten romfergeferder, idet den militære ferden 51-C ble avsluttet. Den 16. ferden, som nå stod for døren, hadde betegnelsen 51-E, og det var romfergen Challenger som skulle i ilden. Mannskapet bestod av syv astronauter, en kvinne og seks menn.

Av disse knyttet det seg størst interesse til to av dem, franskmannen Patrick Baudry og den amerikanske senatoren Edwin (Jake) Garn fra Utah. Sistnevntes plass på 51-E utløste mange diskusjoner i amerikanske massemedia, noe vi kommer tilbake til.

Det var knyttet store forventninger til en av nyttelastene på denne ferden, TDRS-B (Tracking and Data Relay Satellite). Som kjent er det meningen at de tre satellittene i denne serien skal gjøre det mulig for kontrollsenteret i Houston å ha kontinuerlig kommunikasjon med romfergene i jordbane. Man vil slippe de såkalte L.O.S. (Loss of Signal) i tiden som går fra romfergen beveger seg utenfor rekkevidden til én bakkestasjon inntil neste bakkestasjon tar over. Den første satellitten i serien, TDRS 1, er allerede på plass og er til stor hjelp, ikke minst under ferder der Spacelab er med og store mengder data må overføres til Jorden i sann tid. Ved siden av TDRS-B skulle den kanadiske kommunikasjonssatellitten Anik C-1 plasseres ut.

Forberedelsene til 51-E gikk sin vante gang, og man rullet Challenger fra OPF (Orbiter Processing Facility) til VAB (Vehicle Assembly Building) om morgenen lokal tid den 10. februar. Det gjenstod ennå montering av noen varmeisolerende klosser i forbindelse med den store utskiftningen man var nødt til å foreta etter 41-G. (Se artikkelen Romfergeferd 41-G: Første romferd med to kvinner i Nytt om Romfart nummer 53, 1985, sidene 9-13.) Dette ble gjort parallelt med at man monterte Challenger sammen med faststoffrakettene og ytre tank. Utrullingen til oppskytingsområde 39A foregikk den 14. februar, og de to satellittene ble plassert i lasterommet dagen etter. Den simulerte «tørre» nedtellingen med hele mannskapet om bord ble vellykket gjennomført den 17. februar og NASA øynet muligheten av en oppskyting den 3. mars. Uken etter ble oppskytingstidspunktet forskjøvet 24 timer, til 4. mars. Alt var klart for romfergeprogrammets 16. og Challengers syvende ferd, et tall som ville ha gjort Challenger til den mest brukte romfergen, en status som inntil da Columbia var i besittelse av.

Men så begynte problemene. I slutten av februar ble oppskytingen utsatt igjen, denne gangen til 7. mars. Årsaken var et flatt batteri i TDRS-B. Så, den 1. mars, kom nyheten om at ferd 51-E var avlyst. Personlig fikk jeg ikke dette helt til å stemme med en gang, og jeg var nok ikke den eneste romfartsinteresserte som ble overrasket. Man kunne bare gruble og spekulere på hva som var i ferd med å skje ved KSC. Det var liksom så rart at noe slikt kunne skje, bare seks dager før planlagt oppskyting.

Etter hvert fikk vi vite at årsaken lå i store svakheter ved konstruksjonen av TDRS-B. NASA-ledelsen var blitt orientert om dette først den 26. februar. Det dreide seg om en omfattende konstruksjonsfeil, og tester som ble utført de to påfølgende dager bekreftet dette. Dermed måtte NASA-sjefen, James M. Beggs, gå til det drastiske skritt å avlyse 51-E etter anmodning fra TDRSS-ledelsen den 1. mars.

Nyttelastene ble tatt ut av Challengers lasterom, og den tredje tilbakerullingen i romfergeprogrammets historie var gjennomført om ettermiddagen den 5. mars. Komponentene i romfergesystemet ble tatt fra hverandre i VAB, og Challenger ble brakt tilbake til OPF.

Romfergeprogrammet hadde gjennom utsettelsen og kanselleringen av 51-E fått et kraftig tilbakeslag. Oppskyting av de resterende to satellitter i TDRSS-serien er skjøvet ut i det blå. TDRS-C skulle opp med 51-L i november, men nå har man måttet avlyse også denne ferden. NASA har inntil videre fjernet disse nyttelastene fra timeplanen for romfergeprogrammet. Det vil også bli vanskelig å få disse satellittene inn i timeplanen igjen på grunn av tett program og spesielt på grunn av et par kritiske oppskytingsvinduer våren 1986. Vi tenker her på en ferd som har observasjon av Halleys komet på programmet, samt oppskyting av Galileo og Ulysses i mai 1986.

Ved KSC kunne man ikke slappe av. I OPF ble lasterommet til Challenger tømt, og man var i full gang med forberedelsene til 51-D.

Discovery overtar

For annen gang i romfergeprogrammet var man nødt til å sette sin lit til Discovery. Challenger måtte klargjøres for 51-B, der Spacelab 3 skulle være nyttelast. Den ferden var planlagt med oppskyting i slutten av april, men noen fast dato ville man ikke offentliggjøre før man hadde gjennomført 51-D. Det skulle vise seg at nye problemer lå på lur, denne gang i form av et alvorlig arbeidsuhell.

Mens man den 8. mars forberedte flytting av Discovery fra OPF til VAB, som skulle finne sted to dager senere, skjedde et alvorlig arbeidsuhell i OPF. En feil i en heisekran førte til at en arbeidsplattform, som veier over ett tonn, løsnet og falt ned. En tekniker fra Lockheed Space Operation ble truffet, og dette resulterte i at han fikk to brudd i venstre bein og en skade i den venstre skulderen. Den ene enden av plattformen traff Discoverys venstre lasteromsdør og laget to stygge flenger i det varmeisolerende belegget. Lasteromsdøren ble reparert inne i OPF, men uhellet førte til at flytting fra OPF til VAB måtte utsettes til den 23. mars. Nå gikk alt bra, og utrulling til oppskytingsplattform 39A kunne ta til den 28. mars. Discovery var atter en gang på plass, og den rutinemessige «tørre» nedtellingen kunne ta til dagen etter med hele mannskapet om bord. NASA håpet nå at oppskytingen kunne finne sted den 12. april.

Mannskapsendring

De forskjellige endringene i romfergeprogrammet har jo ført til en god del omstokkinger når det gjelder mannskap for de forskjellige ferdene. Ja, nå som oppskytingstakten etter hvert skrus opp og nye astronauter kommer til, må man som romfartsinteressert virkelig være observant dersom man skal klare å beholde oversikten over mannskap, ferdbetegnelser og oppdrag.

Besetningen for 51-D er i store trekk den samme som skulle ha fløyet 51-E. Mannskap for 51-E var Karol J. Bobko, Donald E. Williams, S. David Griggs, M. Rhea Seddon, Jeffrey A. Hoffman, Patrick Baudry og Edwin (Jake) Garn. Fra denne besetningen ble Baudry skjøvet ut til fordel for Charles D. Walker fra McDonnell Douglas, som også var med på 41-D. Han var dessuten opprinnelig satt opp på 51-D, og elektroforeseapparatet som han betjener, var allerede montert i Discovery. Dette eksperimentet har stor betydning for McDonnell Douglas, og det var viktig å holde timeplanen for hele dette prosjektet. Derfor var det naturlig at Baudry måtte vike plassen til fordel for Walker og elektroforeseapparatet. Likevel var det mange som mente at det var Garn som burde blitt igjen på bakken. Det var imidlertid flere grunner som talte for at Baudry burde vente. Det utstyret som Baudry skulle bruke til sine eksperimenter tar stor plass og det ville ikke være plass til elektroforeseapparatet i tillegg.

Baudry vil i stedet fly på 51-G, en ferd som etter planen skal vare i syv døgn, mot planlagt fem for 51-D. Dette vil gi Baudry bedre tid til å utføre sine eksperimenter.

Endring av emblemet

For første gang i romfergeprogrammets historie måtte «emblemrådet» i NASA gjøre en aldri så liten vri på et emblem. Emblemet for 51-D er stort sett identisk med emblemet som ble laget for 51-E. Man måtte sette inn Discovery istedenfor Challenger og Walker istedenfor Baudry. Dette med emblemer er et kapitel for seg. Tidligere astronaut Jack Lousma uttalte under sitt foredrag i Norsk Astronautisk Forening den 2. juni 1982, snaut to måneder etter sin ferd med Columbia på STS-3, at «uten emblem for oss astronauter blir det ikke noen ferd».

Første senator i rommet

Kommandør om bord var som nevnt Karol J. Bobko. Han er 47 år gammel og ble tatt ut som astronaut av NASA i 1969. Før dette hadde han i tre år vært astronaut i USAF med tanke på MOL-prosjektet (Manned Orbiting Laboratory). Dette militære romprogrammet ble kansellert og NASA ble dermed hans bane, bokstavelig talt. Han var sterkt knyttet til den medisinske delen av Skylab-programmet og i romfergeprogrammets «spede barndom» var han med som støttemannskap under slipp- og landingstestene med Enterprise. Han fikk sin første tur i rommet med STS-6. Dette var Challengers første tur i rommet. Bobko er den ene av to på 51-D som har vært i rommet tidligere. Piloten, Donald E. Williams, 42 år gammel, er debutant i rommet. Han har bokført over 4000 flytimer, hvorav mange under Vietnam-krigen. Han ble tatt ut som astronautkandidat av NASA i 1978, og i august 1979 fikk han status som fremtidig romfergepilot. Fram til denne ferden har han vært sterkt involvert i planlegging og utsjekking av de forskjellige romfergeturene. Det kvinnelige innslaget på denne ferden er den 37 år gamle Margareth Rhea Seddon. Hun ble tatt ut i samme astronautkull som Williams, men som ferdspesialist. Før hun startet sin karriere i NASA, gjennomførte hun en lang rekke medisinstudier ved forskjellige universiteter i USA. Hun er også meget godt utdannet innen kirurgi, og dette har hun praktisert i flere år ved forskjellige sykehus i staten Tennessee. Hun har vært sterkt involvert når det gjelder valg av medisiner som man har med seg i romfergene, og ved treningssamlinger har hun alltid vært ansvarlig lege i NASAs redningshelikopter. Hun er gift med astronauten Robert L. Gibson, som var med på 41-G, og de har en sønn sammen. Hun blir med denne ferden USAs femte kvinne og andre mor i rommet.

S. David Griggs er den andre ferdspesialisten på denne ferden. Han er 45 år gammel, og han ble tatt ut som astronaut på samme kull som de to foregående. Han har bakgrunn som testpilot i den amerikanske marinen. Han har bokført 7500 flytimer, hvorav 6500 i jetfly. Han har fløyet over 40 forskjellige flytyper, han har vært ansatt ved Johnson Space Center siden 1970 og hatt ansvaret for astronautenes treningsopplegg i treningsflyet Gulfstream 2. Han ble utnevnt til sjef for denne treningsdivisjonen innen NASAs romfergeprogram i 1976, en jobb han hadde inntil han ble tatt opp som romfergekandidat i 1978.

Jeffrey A. Hoffman, 40 år gammel, er den tredje ferdspesialisten, også fra 1978-kullet. Hans første store oppdrag for NASA var studier ved Rockwell Internationals hovedkvarter i Downey, California, der han var med på å utforme systemene for romfergenes navigasjon og kontroll i jordbane. Han har bakgrunn som astronom, der hans spesialfelt er kosmisk stråling og røntgenastronomi.

Den ene av de to nyttelastspesialistene på denne ferden er den 36 år gamle testingeniøren Charles D. Walker. Hans oppgave er, som allerede nevnt, å betjene et elektroforeseapparat. Dette apparatet benyttes til å fremstille renere medisiner enn det som er mulig på Jorden. Det er innen spesielle områder, blant annet kreft, at medisiner med fordel kan produseres på denne måten.

Den andre nyttelastspesialisten var vel ikke akkurat det man forbinder med det å være nyttelastspesialist og hans deltakelse ble da også emne for atskillige diskusjoner, både i massemedia og i politiske kretser. Det dreier seg om den 52 år gamle Edwin (Jake) Garn. Han er den første virkelige passasjer i romfergen. Allerede våren 1981 sendte han en søknad til NASA om å få bli med på en romfergetur. Den 7. november 1984 sendte NASA-sjefen et brev til Garn med invitasjon til å være med. Garn, som er formann i den underkomiteen i senatet som tar seg av NASAs budsjett, sendte et svarbrev der han ga uttrykk for at han lenge hadde ventet på å få være med på en «inspeksjonstur» med en romferge. NASA ble med dette offer for en god del kritikk fra forskjellig hold. Fra politiske kretser ble det blant annet hevdet at han forsømte sitt arbeid i senatet i og med at han måtte tilbringe en del tid i Houston for å gjennomgå det minimum av trening som forlanges. Han gjennomførte et åtte ukers intensivt kurs og blant astronautene i Houston ble det spøkt med at de som ville, kunne dra til Washington D.C. og bli senator etter et åtte ukers senatorkurs.

Det som kreves for å bli senator har vel litt andre dimensjoner, og det skal nevnes at Garn, som er fra delstaten Utah, tross alt har godt over 10 000 flytimer bak seg, både militært og sivilt. Foruten det å være observatør, vil Garn ha oppgaver av medisinsk karakter under ferden, ved at han stiller seg til rådighet som «forsøkskanin» i den forstand at det vil bli gjort observasjoner av hans helsetilstand, samt at han vil bli utsatt for en rekke medisinske tester.

Anik C-1

Den første satellitten som skal utplasseres er Anik C-1, som eies av Telesat Canada. Utplasseringen skulle etter planen skje på det syvende omløpet, 9 timer og 38 minutter etter oppskytingen. Satellittene i denne serien er sylindriske, de er spinnstabiliserte og de opererer på høye frekvenser, på radiobåndene 12 og 14 GHz. På hvert bånd er det 16 kanaler, og via hver kanal kan det overføres to fjernsynsprogrammer.

Etter at satellitten er overlatt til seg selv etter utplassering fra Discovery, vil nyttelasttrinnet PAM (Payload Assist Module) bringe satellitten til en overføringsbane før den når sin posisjon i geostasjonær bane.

Leasat 3

Leasat 3 var den andre satellitten som skulle utplasseres, og det skulle skje etter den såkalte «frisbee»-metoden. Dette skulle etter planen finne sted mens Discovery krysset ekvator på sitt 17. omløp, én dag og én time etter oppskytingen. Leasat 3 er den tredje av fire satellitter som det amerikanske forsvarsdepartementet bruker som erstatning for de gamle FleetSatCom for å opprettholde verdensomspennende UHF-kommunikasjon til blant annet skip og fly.

Leasat 1 og 2 ble vellykket utplassert på henholdsvis 41-D og 51-A, og man var vel kanskje litt spente på om «alle gode ting er tre», som det heter. Satellittene er bygget av samme firma som bygger Anik, Hughes Aircraft Company, men over en annen lest. Dette innebærer blant annet at Leasat bare kan utplasseres fra romfergen. 45 minutter etter at satellitten har forlatt lasterommet, skal en innebygget tidsmekanisme sørge for at den blir aktivisert. En faststoff perigeum-motor tar seg av den første etappen mot geostasjonær bane, før to andre motorer som bruker flytende hypergolisk drivstoff, sørger for plassering i den endelige banen. Dette skjer etter flere små manøvrer som strekker seg over flere dager.

Andre eksperimenter

Av andre eksperimenter om bord denne gangen skal det nevnes at ved siden av Walkers elektroforesearbeid har man med seg et amerikansk ekkokardiograf-eksperiment, samt to studenteksperimenter lokalisert i Discoverys midtre dekk. I lasterommet er det denne gangen plassert to «getaway special»-beholdere med eksperimenter fra NASAs Goddard Space Flight Center, samt et eksperiment fra Japan. Man har også denne gangen med seg en god del leketøy om bord i Discovery. 51-D-besetningen vil i samarbeid med Houstons vitenskapelige museer demonstrere oppførselen til enkle leker i vektløs tilstand.

Hoffmann vil foreta en god del forsøk med fotografering under meget dårlige lysforhold av objekter som er i forskjellige avstander fra Solen mens denne er under horisonten. Dette med tanke på neste års store begivenhet på astronomifronten, Halleys komet.

51-D-ferden så på papiret ut som en ren rutineferd, men det er nok langt igjen til en romfergeferd blir ren rutine. Også denne ferden skulle vise seg å by på visse overraskelser.

Oppskytingen

Nedtellingen for 51-D-ferden hadde foregått helt prikkfritt, og alt så ut til å ligge til rette for en fin oppskytingsdag. Datoen var 12. april, på dagen 29 år siden Jurij Gagarin i Vostok 1 ble det første menneske skutt ut i rommet, og det var på dagen fire år siden den første romfergeoppskytingen.

Nå stod altså romfergen Discovery klar for sin fjerde romfergetur. Besetningen ble vekket kl. 03.45 lokal tid. Nedtellingen var inne i en av sine planlagte stopp-perioder, men den ble gjenopptatt 55 minutter etter at 51-D-besetningen hadde våknet. Astronautene gikk gjennom den vanlige morgenprosedyren før oppskytingsfrokosten.

Kl. 06.10 lokal tid inntok de plassene sine om bord i Discovery og begynte å gå gjennom den lange sjekklisten før oppskyting.

Veteranen blant astronautene og sjefen for astronautkontoret, John Young, «feiret» 4-årsdagen for oppskytingen på STS-1 med som vanlig å fly omkring Cape Canaveral og observere været. Oppskytingsvinduet var denne gangen på 56 minutter, noe man skulle få god bruk for.

Nedtellingen stanset på T-9 minutter, og der stod man og ventet. Young rapporterte om noe ustabilt vær, men hovedårsaken til ventingen var et skip som befant seg svært nær området hvor faststoffmotorene skulle lande i havet utenfor Florida-kysten. Mens båten kom seg ut av området, lettet også disen rundt landingsstripen ved KSC, og Young ga klarsignal til oppskyting.

4 minutter og 9 sekunder før oppskyting fikk astronautene beskjed om å lukke visirene på hjelmene sine, og kl. 15.58.03 startet ferden. Etter en forsinkelse på 54 minutter og 3 sekunder var den 16. romfergeferden endelig i gang, og Discovery steg majestetisk mot rommet. Romfergesystemets totale startmasse var denne gang 2 047 673 kg.

Rutine til å begynne med...

Ferden gikk sin rutinemessige gang etter at Discovery var kommet vel i bane. Anik C-1 ble utplassert to minutter senere enn planlagt, 9 timer og 40 minutter etter oppskyting. Alt fungerte som det skulle, og PAM-D-trinnet gjorde jobben sin.

På ferdens andre dag ble Leasat 3 utplassert. Bare tre minutter senere kunne Seddon rapportere at rundstråleantennen på satellitten ikke hadde foldet seg ut, og man skjønte at noe var galt.

Bobko og Williams manøvrerte Discovery bort fra Leasat 3, slik den opprinnelige planen tilsa. Litt senere ble de bedt om å foreta en manøver som ville gjøre det mulig for dem å vende tilbake til Leasat 3 senere for å inspisere og fotografere satellitten. Det var ikke helt klart om satellitten var aktivisert. I Houston var det nesten like stor aktivitet i gang for å utarbeide planer for å prøve å aktivisere Leasat, som det var for å reparere Skylab i 1973 etter at romstasjonen ble skadet under oppskytingen. NASA og Hughes (som hadde bygd Leasat) nedsatte fire grupper av astronauter for å finne ut hva man kunne gjøre for å få aktivisert Leasat 3. Disse gruppene bestod av to astronauter hver, og disse var: Jerry L. Ross og Sherwood C. Spring, George Nelson og Bruce McCandless, Robert Crippen og Frederick H. Hauck, og til slutt Brewster Shaw og Sally K. Ride.

Ride var ansvarlig for disse gruppene, som hver på sin måte prøvde forskjellige nødløsninger for å få aktivisert Leasat 3 ved å dytte til en hendel som stakk ut på siden av satellitten. Problemet med Leasat 3 overskygget raskt all annen aktivitet om bord i Discovery.

Ride og hennes medastronauter på bakken jobbet iherdig, og kom fram til et forslag hvor man skulle feste noe materiale på enden av manipulatorarmen, slik at den nærmest lignet en gigantisk fluesmekker. For å få dette til måtte to av astronautene om bord, Griggs og Hoffman, ta på seg romdrakter og begi seg ut i lasterommet, for der å tape fast saker og ting på enden av manipulatorarmen. Dette oppholdet utenfor romfergen var ikke med i planene for ferden, men måtte nå improviseres. Med ett var ferden blitt langt mer interessant enn på forhånd antatt.

Griggs og Hoffman bega seg ut i lasterommet 16. april, og brukte litt over én time på å feste den omtalte «fluesmekkeranordningen» ytterst på manipulatorarmen. De benyttet samtidig sjansen til virkelig å nyte utsikten til Jorden.

Senere samme dag gikk Ride i detalj gjennom planene for hvordan armen skulle brukes sammen med Seddon. Imens var Discovery under kommando av Bobko og Williams i ferd med å innhente Leasat 3 igjen.

Man hadde ikke ubegrenset tid til rådighet i forsøkene på å aktivisere Leasat, bare et 6,5 minutter langt tidsintervall. Det startet 30 sekunder før Discoverys bane krysset ekvator og sluttet 6 minutter etter at ekvator var passert. Hvis aktiviseringen var vellykket, ville rakettmotoren i Leasat starte omtrent 45 minutter senere. For at satellitten skulle komme inn i riktig overføringsbane til den geostasjonære banen, var det nokså nøye hvor i banen rakettmotoren startet. Derfor måtte forsøkene på å aktivisere Leasat foregå 45 minutter før den kom til det sted i sin bane der rakettmotoren måtte starte for å sende satellitten inn i riktig overføringsbane.

Med stor presisjon manøvrerte Bobko og Williams Discovery til bare noen få meter fra Leasat, og Seddon kunne starte forsøkene på å aktivisere satellitten. I løpet av det første 6,5 minutters tidsintervallet som var tilgjengelig, styrte hun tre ganger manipulatorarmen borti hendelen som stakk ut på siden av Leasat 3, uten at noe skjedde.

Etter hvert kom man fram til at det måtte være noe mer alvorlig i veien med Leasat. Det var bare å innse at man hadde gjort det som da var mulig å gjøre i rommet, men at dette ikke var nok. Dermed kunne besetningen begynne å belage seg på å vende tilbake til Jorden.

Tilbakevending og landing

Som en liten kuriositet kan det nevnes at dagen før landingen, 18. april 1985 kl. 16.36 til 16.41 norsk tid, hadde besetningen om bord i Discovery kontakt med astronauter om bord i Challenger, som da stod på oppskytingsplattform 39A. Astronautene om bord i Challenger var de som skulle fly 51-B/Spacelab 3-ferden.

Dagen før landing holdt astronautene om bord en pressekonferanse. Her la senator Garn ut i entusiastiske vendinger om hvilken overveldende opplevelse det hadde vært å være i rommet, selv om han hadde vært syk i to døgn.

Discoverys tilbakevending ble utsatt med ett omløp på grunn av regn, og Bobko kunne sette Discovery ned på landingsstripe 33 ved KSC kl. 15.55 19. april 1985. Landingen foregikk i sidevind, noe som bidro til at det gikk hardt utover bremsene, og dekket på ett av landingshjulene eksploderte noen få meter før fergen stoppet. Dette merket imidlertid ikke astronautene noe til. En av de varmeisolerende klossene under Discovery hadde løsnet. Dette førte til en godt synlig, men avgrenset, skade. Man regnet ikke med at det ville føre til noen forsinkelser videre i romfergeprogrammet.

På grunn av problemene med Leasat 3 ble ferden forlenget i to døgn, slik at total varighet ble 6 døgn, 11 timer og 47 minutter.

Da Discovery landet, var som nevnt Challenger allerede fraktet ut til oppskytingsplattform 39A foran 51-B/Spacelab 3-ferden.

Tekster til illustrasjoner brukt i artikkelen

Besetningen på 51-D, foran fra venstre: Karol J. Bobko, Donald E. Williams, Margareth Rhea Seddon og Jeffrey A. Hoffman. Stående bak fra venstre: S. David Griggs, Charles Walker og E. J. «Jake» Garn. (NASA)

Garn måtte stille som forsøksobjekt i en rekke medisinske forsøk. Her fester Seddon en mansjett for måling av blodtrykket. (NASA)

Besetningen mottok flere meter med instruksjoner over fjernskriveren for hvordan man skulle manøvrere seg til et møte med Leasat. På bildet er Bobko og Williams (nesten ute av syne i bakgrunnen) i ferd med å samle opp papiret fra fjernskriveren. (NASA)

På det øverste bildet sees Hoffman svevende over enden av manipulatorarmen der Griggs, som vi såvidt kan se til venstre, festet den «hjemmelagede fluesmekkeren» som ble brukt i forsøket på å aktivisere Leasat. Det nederste bildet viser enden av armen etter at forsøket er avsluttet. Man kan se at den øverste «fluesmekkeren» er revet av på ett sted. Det skjedde da den fikk kontakt med hendelen på satellitten. «Fluesmekkeren» fungerte etter hensikten, men det viste seg etter videre studier av problemet at feilen ligger inne i satellitten, og ikke i hendelen på utsiden. På en ferd i august 1985 skal det gjøres et forsøk på å reparere Leasat i romfergens lasterom. (NASA)