Romfergeferd 51-B/Spacelab 3

Av Ivar Johansen

Innledning

Nok en gang hadde vi romfartsinteresserte vært vitne til problemer med et rakett-trinn eller en satellitt, nå Leasat 3 som ikke ville fungere, etter en vellykket utplassering fra romfergen. Leasat 3 ble ikke ansett som tapt, men planlagt reparert på en senere ferd, kalt 51-I, som jeg skal komme tilbake til i et fremtidig Nytt om Romfart.

Den 17. romfergeferden hadde fått betegnelsen 51-B/Spacelab 3 hvor en rekke vitenskapelige eksperimenter var planlagt.

Som mange kanskje husker fant den første Spacelab-ferden sted i månedsskiftet november-desember 1983, vel to måneder forsinket blant annet på grunn av problemer med faststoffmotorene (se artikkelen STS-9/Spacelab i Nytt om Romfart nummer 49, 1984, sidene 6-10). Da ferden først kom i gang, viste den seg å bli svært vellykket med en grundig utprøving av Spacelab. Under planleggingen av 51-B-ferden bygde man derfor i stor grad på erfaringene fra Spacelab 1-ferden. Om noen lurer på hvor det er blitt av Spacelab 2, så kommer den etter Spacelab 3. Det var opprinnelig meningen at Spacelab 2 skulle opp før 3. På grunn av store problemer med det såkalte Instrument Pointing System (IPS) som man var helt avhengig av på Spacelab 2 for å rette inn teleskoper mot Solen med stor nøyaktighet, måtte denne ferden bytte plass med Spacelab 3. Fordi det da var laget store mengder dokumentasjon for begge disse ferdene hvor betegnelsene Spacelab 2 og 3 inngikk og det ville bli svært dyrt å skrive om alt dette, besluttet man å beholde den opprinnelige nummereringen.

Spacelab 3 skulle ha med 15 hovedeksperimenter som ville holde astronautene fullt beskjeftiget døgnet rundt i 7 døgn. Blant de viktigste eksperimentene var flere av materialteknisk art.

Hovedansvarlig for ferden var NASAs Marshall Space Flight Center (MSFC) i Huntsville, Alabama som skulle motta alle data fra romfergen. Eventuelle problemer som måtte oppstå ville måtte forsøkes løst av personell og teknikere her ved Huntsville Operations Support Center (HOSC). Også alle systemene om bord i Spacelab skulle overvåkes herfra under ferden, både når det gjaldt temperatur, trykk, datasystemet om bord og andre ting. Via det interne fjernsynssystemet i romfergen kunne forskere og teknikere ved HOSC følge nøye med i astronautenes gjøremål. HOSC skulle også være ansvarlig for kommunikasjonen mellom bakken og romfergen.

Som på Spacelab 1-ferden var Payload Operations Control Center (POCC) også denne gang lokalisert i Houston. POCC består av et kontrollsenter for nyttelasten, et planleggingssenter for selve Spacelab-delen av ferden samt seks lange og trange brukerrom. Sistnevnte var gjenstand for mye kritikk under Spacelab 1-ferden på grunn av meget trange arbeidsforhold. Forskernes holdning til disse rommene var mer avslappet foran Spacelab 3.

Oppskytingen var planlagt til klokken 19.00 norsk tid 29. april 1985 fra Kennedy Space Center (KSC). Landingen var lagt til Edwards Air Force Base (EAFB) i California 6. mai 1985, på 111. omløp. Årsaken til at landingsstedet var flyttet fra KSC til EAFB var problemene man hadde med bremser og dekk på Discovery da den landet etter 51-D-ferden 19. april 1985. Den gang eksploderte ett av dekkene. (Se artikkelen Romfergeferd 51-D: Astronauter fester «fluesmekkere» på manipulatorarmen i Nytt om Romfart nummer 54, 1985, sidene 38-42.) Erfaring fra tidligere landinger på EAFB hadde vist at underlaget der var mer skånsomt mot dekk og bremser fordi det er mykere enn betongrullebanen ved KSC. Dessuten er landingsstripen ved EAFB svært lang slik at det ikke er nødvendig å bruke bremsene så hardt. Fremtidige landinger vil inntil videre foregå ved EAFB til man har funnet en løsning på problemene med romfergens hjulbremser.

Rutinert besetning

Nok en gang skulle Challenger ha med en besetning på syv astronauter; kommandør, pilot, tre ferdspesialister og to nyttelastspesialister. På papiret var det en rutinert besetning, siden tre av dem hadde en ferd bak seg.

Kommandør og sjef om bord var denne gang 49 år gamle Robert F. Overmyer. Han ble tatt ut som astronaut av NASA i «månelandingsåret» 1969 og var med som støttemannskap på Apollo 17. På denne ferden var han «capcom» («capsule communicator») under oppskytingen 4. desember 1972, for øvrig en oppskyting artikkelforfatteren hadde gleden av å overvære. En fantastisk nattoppskyting med Saturn 5! Overmyer var også med som støttemannskap under Apollo-Soyuz Test Project (ASTP) sommeren 1975. Den gang var han NASAs «utsendte» «capcom» i kontrollsentret utenfor Moskva.

På den første operasjonelle romfergeferden, STS-5, som varte i 5 døgn, 2 timer og 14 minutter i tiden 11.-16. november 1982, var han med som pilot. 51-B/Spacelab 3 var derfor hans andre romferd og den første som kommandør.

Pilot om bord var denne gang 44 år gamle Frederick D. Gregory. Foruten sin «masters degree» i informasjonssystemer fra George Washington-universitetet i Washington D.C., har han en omfattende flygerutdannelse og en rekke utmerkelser fra United States Air Force (USAF). Han var prøveflyger for USAF og NASA fra 1971 til 1978, da han ble uttatt som astronaut. Han har bokført over 5100 timer i fly og innehar flere kommersielle og private flysertifikater. På 51-B ble han USAs tredje fargede astronaut i rommet.

Den første ferdspesialisten er 54-årige Don L. Lind. Han kan trygt regnes som «husfar» blant NASA-astronautene, siden han ble tatt ut som astronaut alt i 1966! Før det holdt han til ved NASAs Goddard Space Flight Center hvor han var involvert i ulike eksperimenter for å finne ut hvordan lavenergetiske partikler oppfører seg i Jordens magnetosfære og i det interplanetariske rom. Han har en doktorgrad i fysikk fra University of Utah og en grad i høyenergetisk atomfysikk fra University of California i Berkeley. Av flyerfaring har han 4300 timer, hvorav 3800 i jetfly. Lind var reserve på de to siste Skylab-ferdene, Skylab 3 og 4. På de fire første prøveferdene med romfergen hadde han en rekke oppgaver i forbindelse med nyttelastene som ble tatt med. Etter 19 år som astronaut har nok Lind vært med på det meste, bare ikke i rommet.

Norman E. Thagard var den andre ferdspesialisten. Thagard ble tatt ut som astronaut i 1978 og fikk sin første ferd i rommet på STS-7 i tidsrommet 18.-24. juni 1983, en ferd som varte 146 timer og 24 minutter med Challenger. Som kaptein i Marinekorpset fløy han 163 tokt under Vietnam-krigen og ble hedret med en rekke utmerkelser. Fra Florida State University har han en utdannelse i medisin med en doktorgrad fra University of Texas Southwestern Medical School.

På sin ferd på STS-7 foretok Thagard flere medisinske forsøk og samlet inn mange nyttige data om de fysiologiske endringene som skjer med et menneske som utsettes for vektløshet i flere døgn. Thagard skulle på 51-B fortsette disse forsøkene ut fra erfaringer gjort på STS-7.

Ferdens tredje ferdspesialist var William E. Thornton. Med sine 55 år er han USAs eldste astronaut. Etter å ha blitt tatt ut som astronaut i 1967, har han vært meget aktiv i den medisinske delen av USAs bemannede romprogram. Han er også en av hovedpersonene bak de fleste medisinske eksperimenter som hittil er foretatt i det amerikanske romfergeprogrammet, blant annet har han konstruert tredemøllen som har vært med på de fleste romfergeferdene. Thornton var også med på STS-8 i perioden 30. august til 5. september 1983 hvor han utførte en rekke forsøk om hvordan kroppen vender seg til vektløsheten og om romsyken som har rammet 40-50 % av romfergeastronautene. Dessuten har han vært med under utarbeidelsen av rutiner for utplassering av satellitter fra romfergens lasterom.

På 51-B skulle Thornton utføre en rekke eksperimenter, også med levende dyr. Han skulle være hovedansvarlig for 2 ekornaper og 24 rotter som skulle tas med i Spacelab.

«Utenlandske» nyttelastspesialister

Det knyttet seg stor interesse til nyttelastspesialistene på ferden, siden den ene opprinnelig var fra Nederland og den andre opprinnelig fra Kina, begge selvfølgelig nå med amerikanske statsborgerskap.

Den første av dem var 53 år gamle Lodewijk van den Berg, som er spesialist innen materialvitenskap. På ferden representerte han firmaet EG&G Energy Management Corporation i Goleta, California. Hans hovedoppgave på ferden var å produsere ulike krystaller, noe han har arbeidet med i 20 år på bakken.

Navnet til den andre nyttelastspesialisten var Taylor G. Wang. Han er født i Shanghai i Kina for 44 år siden og arbeider som fysiker ved Jet Propulsion Laboratory. Hans spesialfelt er væskedynamikk og han skulle på ferden være hovedansvarlig for ett av hovedeksperimentene, kalt «Spacelab 3 Drop Dynamics Module Experiment».

Nyttelast og eksperimenter

De 15 hovedeksperimentene på Spacelab 3 fordelte seg på fem forskjellige vitenskapelige felter: Materialvitenskap, medisin, væskemekanikk, atmosfærisk fysikk og astronomi. Amerikanske forskere stod bak 12 av dem, franske bak to og en indier bak ett av dem. Disse forskerne danner en gruppe kalt «Investigator Working Group» (IWG) som ledes av George Fichtl ved MSFC. Gruppen er med på treningen av fire nyttelastspesialister, hvorav to til slutt ble tatt ut for å være med på ferden.

Nyttelastspesialistene brukes til spesielle oppdrag i rommet. De første nyttelastspesialistene var med for første gang på STS-9/Spacelab 1-ferden i slutten av 1983, og siden det har flere av denne kategori fått gleden av å være med i romfergen. Nyttelastspesialistene er enten forskere eller ingeniører, og er ikke ansatt som astronauter i NASA, som pilotene og ferdspesialistene. De har selvfølgelig fått en del undervisning om hvordan de ulike systemene i romfergen fungerer og forskjellige redningsprosedyrer. Deres hovedoppgave er imidlertid å utføre eksperimenter og foreta observasjoner. Etter at ferden er over, vender en nyttelastspesialist tilbake til sin opprinnelige arbeidsplass.

Som nevnt hadde man denne gang trent opp fire nyttelastspesialister. De to som måtte bli igjen på bakken var Mary Helen Johnston fra NASAs Marshall Space Flight Center og Eugene Trinh fra Jet Propulsion Laboratory.

Kort beskrivelse av eksperimentene

Jeg skal kort nevne litt om eksperimentene som skulle med. Av de 15 hovedeksperimentene hadde to vært med på STS-9, ett innen astronomi og ett innen materialvitenskap.

Noen av eksperimentene skulle utføres i små «minilaboratorier». I ett av disse hadde man med 2 ekornaper og 24 rotter. Formålet var dels å prøve ut burene dyrene var i, dels å se hvordan de reagerte på vektløsheten.

Spacelab 3 er også blitt omtalt som «mikrogravitasjonsferden», hvor de nesten vektløse omgivelsene kan brukes til å produsere meget rene og nær perfekte krystaller. Romfergen skulle gå i en bane som trengte minimal bruk av stillingskonmotorer. Dette for å få mest mulig tid til mikrogravitasjonsforsøk. Bruk av motorer vil ødelegge for slike eksperimenter. For å holde romfergen stabil uten bruk av motorer, skulle haleroret peke ned mot jordoverflaten og høyre vinge i bevegelsesretningen.

De første 17 timene av ferden skulle avsettes til astronomiske observasjoner hvor det ville bli nødvendig med mange manøvrer. Deretter vil man gå i gang med blant annet materialeksperimenter.

Besetningen skulle deles i to grupper som hver skulle gå 12 timers skift, slik at det skulle arbeides døgnet rundt. Dette var andre gang noe slikt ble gjennomført i det amerikanske romprogrammet, første gang var under STS-9/Spacelab 1. De to gruppene ble betegnet henholdsvis «gull-laget» og «sølvlaget». Første lag skulle bestå av Gregory, Thagard og van den Berg, mens Overmyer, Lind, Thornton og Wang skulle utgjøre det andre.

Under ferden skulle man også utplassere to små satellitter fra «Getaway Special»-beholdere i lasterommet. Dette ville bli første gang i romfergeprogrammet at satellitter ble utplassert fra slike beholdere. For i minst mulig grad å forstyrre ulike eksperimenter, var utplasseringen av satellittene planlagt til ferdens siste dag. Etter at det motoriserte lokket på beholderen hadde åpnet seg, skulle en fjærmekanisme dytte en og en satellitt ut med en hastighet på 1 m/s.

Den ene satellitten har en masse på 196,8 kg og skulle brukes til å kartlegge ulike egenskaper ved radarer som brukes i den sivile luftfart i USA og andre medlemsland i den internasjonale luftfartsorganisasjonen ICAO (International Civil Aviation Organization). Ansvarlig for prosjektet var en gruppe ved Weber State College i Ogden, Utah. Satellitten bærer navnet NUSAT (Northern Utah Satellite). 18 sekunder etter utplassering skulle seks små antenner og fire store kontrollantenner folde seg ut for å begynne å observere signaler fra radarsystemer på bakken.

GLOMR (Global Low Orbiting Message Relay Satellite) er navnet på den andre satellitten, som har en masse på 216,8 kg og er nokså lik NUSAT. GLOMR skulle brukes til å ta imot kommandoer og signaler fra militære instrumenter på bakken, og sende kommandoer til dem. Hovedvekten er lagt på kommunikasjon mellom ubåter og skip fra Arktis i nord til Antarktis i sør, avhengig av GLOMRs bane og posisjon. På denne ferden ville imidlertid ikke GLOMR nå så langt nord og syd fordi romfergen ikke gikk i polbane.

Forberedelser

Ved KSC startet forberedelsene til denne ferden 13. desember 1983 da Columbia ankom fra EAFB hvor den hadde landet fem døgn tidligere etter STS-9-ferden. Spacelab ble noe modifisert etter den ferden. Utvendig var endringene små. Et vindu man hadde brukt på STS-9, ble fjernet fordi det ikke ville bli behov for det på Spacelab 3. Etter hvert som det vitenskapelige utstyret ankom KSC, ble det utprøvd alene før det ble montert i Spacelab. Utprøving og samkjøring av det sammenmonterte utstyret var ferdig i mars 1984, og man begynte å montere det vitenskapelige utstyret som skulle tas med på en palleseksjon bakerst i lasterommet. Der ble det montert et instrument for observasjoner av jordatmosfæren, og et for astronomiske observasjoner. I løpet av mai 1984 ble man ferdige med dette arbeidet.

Fordi Spacelab hadde fungert så å si prikkfritt på STS-9-ferden, fant man det ikke nødvendig å kjøre systemene mot CITE (Cargo Integration Test Equipment). CITE er en kopi av romfergens mekaniske og elektroniske systemer som brukes for å prøve ut nyttelaster.

Etter flere måneder med finjusteringer og andre utprøvinger, ble Spacelab 3 plassert i lasterommet på Challenger 27. mars 1985. Tunnelen fra romfergens luftsluse til Spacelab 3 ble montert noen dager senere. 30. og 31. mars ble en rekke prøveeksperimenter utført med utstyret i Spacelab 3 fjernstyrt fra POCC. Dette var for å forsikre seg om at alle komponenter fungerte som de skulle før Challenger ble rullet over til Vehicle Assembly Building (VAB).

Utrulling og oppskyting

Bare 3 dager etter at Discovery var skutt opp på 51-D-ferden, ble Challenger rullet ut til oppskytingsrampe 39A. 18. april gjennomførte man en prøvenedtelling uten drivstoff i tankene, men med besetningen om bord. Under nedtellingen hadde for øvrig astronautene i Challenger kontakt med astonautene om bord i Discovery, da denne passerte over KSC. Denne aller første kontakt mellom to romferger, hvor den ene riktignok stod på bakken, varte bare i 5 minutter.

Nedtellingen var denne gang på 55 timer og startet 25. april 1985.

De 2 ekornapene og de 24 rottene som skulle være med, ble plassert om bord i Spacelab bare 20 timer før oppskyting, mens Challenger stod på oppskytingsplattformen. Dette ble gjort av tre teknikere ved hjelp av en spesiell heisekran. En tekniker var plassert i romfergens midtre dekk, én i enden av tunnelen som fører ned i Spacelab og den tredje nede i Spacelab. Det tok omtrent 2 timer å få dyrene innstallert i burene sine.

Fordi besetningen var delt inn i to skift, hadde astronautene i god tid før ferden vendt seg til en døgnrytme som ville stemme overens med når de skulle ha sine arbeidsperioder om bord. Det før nevnte sølvlaget ble derfor vekket klokken 01.40 om morgenen lokal tid oppskytingsdagen, 29. april 1985, mens gull-laget kunne «dra» seg til klokken 07.00. Etter den tradisjonelle oppskytingsfrokosten, ble astronautene fraktet ut til oppskytingsplattformen.

Overmyer, Gregory, Thagard og Lind skulle sitte på selve flydekket under oppskytingen, mens Thornton, van den Berg og Wang var plassert på midtdekket.

Nedtellingen gikk uten problemer til T-4 minutter, da den måtte stanses på grunn av en liten feil i et datamaskinprogram. Etter å ha holdt nedtellingen på T-4 i 2 minutter lenger enn planlagt, kunne den startes igjen. Lysforholdene ved nødlandingsplassen i Zaragoza i Spania gjorde at oppskytingsvinduet kunne forlenges fra 1 time til 2 timer og 39 minutter. Klokken 19.02 norsk tid tente faststoffmotorene og romfergen forlot oppskytingsplattformen. Massen i startøyeblikket var denne gang 2 046 617 kg.

Bortsett fra at én av Challengers tre brenselceller var litt ute av form, foregikk oppstigningsfasen uten nevneverdige avvik. Hovedmotorene ble denne gang stoppet 9 minutter etter start, og ekvatorvinkelen var 57°. Vel oppe i bane ble lasteromsdørene åpnet og Spacelab 3 ble aktivisert 2 timer og 3 minutter etter oppskyting.

Travle dager i bane

Etter at man hadde hatt indikasjoner på batteriproblemer i GLOMR og NUSAT, ble det besluttet å fremskynde utplasseringen av dem fra ferdens siste til dens første dag. NUSAT ble derfor utplassert allerede 4 timer og 14 minutter etter at ferden var innledet. Da GLOMR skulle settes ut 15 minutter senere, åpnet luken til «Getaway Special»-beholderen seg, men satellitten lot seg ikke utplassere. Teknikere i Houston mente luken hadde åpnet seg for lite til å aktivisere to mikrobrytere. Årsaken var for lite energi i batteriene som styrte hele utplasseringssekvensen.

De første tre døgnene var man en del plaget med problemer med en del av utstyret om bord i Spacelab. Da man var kommet til ferdens fjerde døgn, var alt begynt å gli mye bedre. Eksperimentene med produksjon av flytende og faste krystaller fungerte meget bra. Både Lind og van den Berg observerte fenomener og prosesser under produksjonen som er særegne for de nær vektløse omgivelsene i rommet.

Wang, som var ansvarlig for fysikkeksperimentet «Drop Dynamics Module», hadde mer enn nok å stri med de første dagene. Utstyret som skulle brukes ville ikke fungere, og man besluttet seg for å prøve å reparere det. Etter at Wang hadde konsultert sine kolleger i POCC, gikk han i gang med å demontere den fremre delen av denne enheten, og arbeidet meget energisk med dette på ferdens tredje og fjerde dag. Det eneste man stort sett kunne se av Wang på fjernsynsskjermene i kontrollsentret, var beina. Hodet og overkroppen befant seg for det meste inne i enheten som skulle repareres, omgitt av et virvar av ledninger og andre komponenter. Han fikk rettet på problemet med energiforsyningen til utstyret, og kollegene hans på bakken var meget fornøyde med innsatsen. Resultatene av eksperimentet, som med alt utstyr kostet omtrent 3,5 millioner dollar, var imøtesett med meget stor interesse av over 100 kommersielle firmaer.

Utstyret som var plassert på pallen bak selve Spacelab og ble brukt til observasjoner av atmosfærens kjemi, ga meget gode resultater, selv om det slo seg av før tiden. Da det stoppet var bare 19 av de 60 planlagte observasjonene gjennomført. Resultatene var så oppsiktsvekkende at George Fichtl, som var ansvarlig for dette instrumentet nede i POCC, mente de mottatte data ville bidra med viktig ny informasjon om Jordens ozonlag og den betydningen det har.

Observasjonene av nordlys var meget vellykket. Lind gjorde en rekke observasjoner av fenomenet og fotograferte 18 ulike forekomster av nordlys. Han var meget fascinert av det han så og sa det var et ubeskrivelig syn å se Jorden «badet» i lys fra Månen mens nordlyset strakte seg over store områder. Disse observasjonene er de mest detaljerte som hittil er gjort av nordlys på en bemannet romferd.

Besetningens firbente venner hadde fått stor oppmerksomhet av massemedia før ferden, og ble også gjenstand for stor interesse under selve ferden. På grunn av romsyke tok den ene ekornapen til seg mindre næring enn man hadde regnet med, mens den andre reagerte så lite på å være med på en romferd at forskerne ble noe overrasket.

Det viste seg for øvrig å være ikke helt problemfritt å ha med disse dyrene. Problemene startet da Thornton skulle ta seg av det nødvendige stell og gi dyrene mat på ferdens andre dag. Dyremat og ekskrementer fløt fra dyrenes bur og ut i Spacelab. En del av dette fant til og med veien helt opp til flydekket i romfergen, noe som utløste følgende kommentar fra Overmyer: «Det er ikke særlig moro med all denne møkka i kabinen!» Man kunne også høre at han i bakgrunnen ved senere anledninger kommenterte: «I hvor mange år har vi ikke diskutert frem og tilbake om disse burene, og vi fikk rett. Burene er i hvert fall ikke brukbare slik de nå er.» Overmyers syn deles nok av de fleste astronautene, som lenge hadde hevdet at burene ikke ville fungere som planlagt, og nettopp føre til de problemene som oppstod.

Thornton fikk raskt hjelp fra Thagard og van den Berg. Sistnevnte var iført noe som mest lignet klesdrakten til en kirurg i en operasjonssal. Thagard og van den Berg jobbet så fort de kunne med å bistå Thornton med dyrestellet, mens Overmyer i sin forbannelse brukte støvsugeren flittig for å rense luften for dyrefôr og ekskrementer. For å begrense problemet mest mulig ble Thornton enig med kontrollsentret om å stenge dyrenes friskluftvifter hver gang de måtte fôres og stelles. Dette minsket forsøplingen, og senere på ferden fungerte vedlikeholdet av dyrene mye bedre.

Sett under ett var det vitenskapelige arbeidet om bord i Spacelab meget vellykket, både store og små eksperimenter ble gjennomført med et gjennomsnittsresultat fullt på høyde med hva man hadde forventet før ferden. Denne første operative ferden med Spacelab viste at store reparasjoner av vitenskapelig utstyr kan gjennomføres ved et godt samarbeid med forskere og teknikere på bakken. Selv om det gikk utover astronautenes hvile og søvn, jobbet de iherdig og tok igjen det man tapte av tid på grunn av problemene de tre første døgnene.

Det var syv slitne, men meget fornøyde, astronauter som kunne begynne å pakke ned utstyret og forberede seg på tilbakevendingen og landingen.

3 timer før bremserakettene skulle avfyres fikk astronautene indikasjoner på at fire av de i alt 32 låsene som skal stenge lasteromsdørene, ikke hadde låst seg. Da astronautene undersøkte dette, viste indikasjonene seg å være uriktige og alle låsene fungerte.

Tilbake ved Edwards Air Force Base

Challengers banemanøvreringsmotorer ble denne gang startet mens romfergen befant seg på det 110. omløpet, nordøst for Madagaskar. Under ferden gjennom atmosfæren fløy Challenger først nordover Stillehavet og så sørover mot Los Angeles, som ble passert med fire ganger lydens hastighet. I løpet av denne tiden foretok Challenger fire hypersoniske svinger, før den siste innflyvningsfasen mot EAFB startet. Overmyer og Gregory satte Challenger ned på rullebane 17 klokken 18.11 norsk tid 6. mai 1985. Nyttelasten hadde en masse på 9630 kg ved landingen, den nest tyngste hittil i romfergeprogrammet. Førsteplassen innehas av Columbia på STS-9/Spacelab 1-ferden. 51-B/Spacelab 3-ferden varte i 7 døgn og 9 minutter.

Challengers varmeisolerende klosser så ut til å ha greid påkjenningene under tilbakevendingen bra. 2,5 timer etter landingen ble dyrene som hadde vært med fløyet til KSC, mens astronautene deltok i den vanlige mottakelsesseremonien.

Mens dette foregikk var 250 teknikere i gang med å klargjøre Challenger for overflyvningen til KSC. Inspeksjonen av bremsene viste at belastningen hadde vært større på det venstre hovedhjulet enn på det høyre. Man fant imidlertid ingenting som kunne karakteriseres som unormalt, sammenlignet med det som skjedde ved 51-D-landingen. (Se artikkelen Romfergeferd 51-D: Astronauter fester «fluesmekkere» på manipulatorarmen i Nytt om Romfart nummer 54, 1985, sidene 38-42.)

NASAs Jumbojet med Challenger på ryggen ankom KSC 11. mai 1985. På grunn av plassproblemer hadde man noen dager i forveien tauet Atlantis over i VAB, slik at Challenger kunne plasseres i den ene Orbiter Processing Facility (OPF).

I en annen bygning på KSC var man i gang med de innledende undersøkelsene av rottene. Det viste seg at de største rottene hadde lagt på seg gjennomsnittlig 50 gram, mens de minste hadde en vektøkning på 5 gram. Rottene ble avlivet og sendt til 20 forskere som skulle analysere skrottene og påkjenningene de hadde vært gjennom i de 7 døgnene i rommet. Ekornapene var gjenstand for stor oppmerksomhet ved KSC før de 13. mai ble sendt til Ames Research Center for nærmere undersøkelser.

Tekster til illustrasjoner brukt i artikkelen

Besetningen på 51-B/Spacelab 3-ferden, stående fra venstre bak: Don Lind, Taylor Wang, Norman Thagard, William Thornton og Lodewijk van den Berg. Sittende foran ses Robert Overmyer (til venstre) og Frederick Gregory. (NASA)

Challenger forlater oppskytingsrampe 39A 29. april 1985. (NASA)

Wang på vei gjennom tunnelen mellom romfergens luftsluse og Spacelab for å begynne et nytt skift i Spacelab. (NASA)

Under ferden fikk man alvorlige problemer med den såkalte «Drop Dynamics Module» som Wang skulle bruke til flere viktige eksperimenter. På bildet har man demontert en del av instrumenteringen i Spacelab. Wang er i full gang med reparasjonsarbeidet, og bare beina kan ses til venstre. Han får hjelp av Thornton (i midten) mens Lind bivåner det hele til høyre. Reparasjonen var vellykket og Wang kunne senere fortsette eksperimentene med «Drop Dynamics Module». (NASA)

Thornton observerer en av de to ekornapene man hadde med i spesielle bur om bord i Spacelab. (NASA)

Bildet er tatt over Hudson-bukta i Canada. Våren er i anmarsj og isen i bukta er begynt å brytes opp. (NASA)