Romfergeferd 51-G: Arabisk prins i rommet

Av Ivar Johansen

Innledning

Romfergeprogrammet «raser» videre og dersom man setter seg godt tilbake i en god stol og betrakter de sytten romfergeferder som til nå er tilbakelagt skal man ikke stikke under en stol at det har skjedd flere fantastiske ting innen bemannet romfart takket være romfergen og dens udiskutable anvendelighet. Jeg kan jo bare kort nevne 41-B og testene med MMU, 41-C med reparasjon av SSM og sist men ikke minst 51-A med nedtagning av Palapa B-2 og Westar 6 som kom inn i gale baner etter utplassering under 41-C. De to Spacelab-ferdene må ikke glemmes, her har man jo gjennomført en mengde eksperimenter over et stort spekter innen romvitenskapen, og det hyggelige her er at «lille» Norge også har vært representert.

NASA-ledelsen i Washington med James Beggs i spissen er tilfreds med det som er skjedd så langt i romfergeprogrammet, men man har som kjent hatt problemer med et eller annet på alle ferdene, så man skal ikke «male alt rosenrødt». Dersom man ser tilbake på de største problemene som har oppstått under et gjøremål eller eksperiment, så er jo improvisasjon nøkkelordet, tror jeg. 51-A demonstrerte dette til fulle, da festeanordningene for Palapa B-2 og Westar 6 i Discoverys lasterom ikke passet som de skulle, og astronauten Joe Allen holdt satellittene «over hodet» mens Dale Gardner «skrudde for harde livet» og modifiserte festeanordningene slik at de passet - en prestasjon av disse to som det virkelig står respekt av. Man kan vel bare slå fast, som Alfred Lunde sa i Houston i 1983 da Nytt om Romfart besøkte ham: «Ingenting er umulig for oss i NASA, dersom bevilgningsønskene våre imøtekommes i kongressen».

Det er ingen hemmelighet at det koster mange penger å skyte opp en romferge. Et nytt priskonsept for et lasterom fyllt opp med forskjellige nyttelaster er nå under utarbeidelse. Ett utvalg mener at NASAs kunder skal betale 65 millioner dollar for et fullt lasterom, mens et annet utvalg mener at 129 millioner dollar er et riktigere beløp. NASA på sin side tror at et en riktig pris i 1988 vil være 71,4 millioner dollar, så dersom det er noen potensielle norske som kunne tenke seg å fylle opp et lasterom, ja så er det bare å begynne og spare.

Som nevnt hadde man til nå gjennomført sytten romfergeferder, henholdsvis seks med Columbia, syv med Challenger og fire med Discovery. Den ferden som nå stod for døren, hadde betegnelsen 51-G, og både mannskap og nyttelast tilsa at dette, i hvert fall på papiret, måtte betegnes som en internasjonal ferd. Man skulle ha med seg en fransk og en arabisk nyttelastspesialist, og en amerikansk, en meksikansk og en arabisk kommunikasjonssatellitt skulle utplasseres. Man hadde dessuten med seg blant annet tre vesttyske nyttelastbeholdere, såkalte «Get-Away Specials» samt en frittflyvende eksperimentpakke som jeg vil komme nærmere tilbake til. Et lasereksperiment i forbindelse med president Reagans Strategic Defense Initiative (SDI) skulle også gjennomføres, et eksperiment som man var meget spente på utfallet av.

NASA håpet på en oppskyting den 17. juni, og etter en ferd på 112 omløp rundt Jorden, var planen å lande ved Edwards Air Force Base i California den 24. juni, etter en ferd på noe i overkant av syv dager.

Internasjonalt mannskap

Mannskapet bestod av syv astronauter, av disse én kvinne. Av disse syv hadde to fløyet tidligere i romfergeprogrammet. De andre fem var debutanter i rommet. Kommandør og sjef om bord på denne ferden var den 42 år gamle Daniel C. Brandenstein. Han ble tatt ut som astronaut av NASA i 1978, og han var med som støttemannskap for STS-1 og STS-2. Han var blant annet «capcom» i oppskytingsfasen for disse to ferdene. Før han ble astronaut tjenestegjorde han i marinen. Han var blant annet stasjonert på hangarskip i Sørøst-Asia. Han har 4100 timer i 24 forskjellige fly, og han har over 400 landinger på hangarskip. Denne ferden er hans andre romfergeferd, den første var med Challenger på STS-8 i august-september 1983.

Pilot på 51-G var den 42 år gamle John O. Creighton. Han ble også tatt ut som astronaut i 1978, og har hatt en rekke tekniske oppdrag så langt i romfergeprogrammet. Som testpilot i marinen har han en rekke utmerkelse bak seg. Han har blant annet 175 tokter i F-14 Phantom. Han har bokført 4000 flytimer, og han har gjennomført over 500 landinger på hangarskip. Dette var hans første tur i rommet.

Den første av tre ferdspesialister, alle fra astronautkullet av 1978, var den 38 år gamle Steven R. Nagel fra flyvåpenet. Den andre ferdspeislisten var 46 år gamle John M. Fabian, også han med militær bakgrunn fra flyvåpenet. Fabian fikk sin første tur i rommet med STS-7 i juni 1983. Den tredje ferdspesialisten var Shannon W. Lucid, som dermed ble USAs sjette kvinne i rommet. Hun ble den siste i den første gruppen med kvinnelige astronauter som fikk bli med på en romferd. Hun er 42 år gammel og utdannet innen kjemi og biokjemi. I NASA har hun hatt en rekke tekniske oppdrag, blant annet har hun arbeidet med romfergens radarsystem. Hun har også vært sterkt involvert i testing av forskjellige nyttelaster samt klargjøring og nedtelling. Det kan nevnes at hun er den første trebarnsmor i rommet.

Det knyttet seg stor interesse til ferdens nyttelastspesialister siden begge var ikke-amerikanere og kanskje ikke minst fordi den ene var en arabisk prins.

Sultan Salman Abdel Aziz Al-Saud heter denne saudi-arabiske prinsen, og han var kun 28 år gammel! Hans far, prins Salman Ben Abdelaziz, er guvernør av Riadh og hans bestefar var den gamle kong Ibn-Seoud. Han er nevø av den nåværende kong Fahad. Prinsens hovedoppgave under ferden var å observere utplasseringen av den arabiske kommunikasjonssatellitten. Som kjent tillater NASA alle land som har en satellitt i lasterommet, å sende med egen observatør. Han hadde for øvrig også med seg fotoutstyr for å fotografere Saudi-Arabia. Det bør også nevnes at han har utdannelse som flyver, og flyr både jetfly, helikopter samt passasjerfly. I en alder av 28 år er han den yngste som har vært med på en romfergetur.

Den andre nyttelastspesialisten var den 39 år gamle Patrick Baudry, oberstløytnant i det franske flyvåpen. Han ble tatt ut som fransk romfarer i 1980, og ble da sendt til Stjernebyen utenfor Moskva sammen med Jean-Loup Chrétien der de tilbrakte to år i forbindelse med trening for samarbeidsferden som Chrétien fikk gleden av å bli med på (oppskyting med Sojuz T-6 og en ukes opphold i Saljut 7). Baudry fikk altså isteden sjansen i romfergen, der hans viktigste gjøremål bestod i å utføre et fransk kardiografi-eksperiment. Chrétien var denne gangen reserve for Baudry. Disse to franskmennene har dermed fått en innsikt i bemannet romforskning både i øst og vest, som ikke vil være andre forunt i overskuelig framtid.

Som man kanskje husker skulle Baudry egentlig ha vært med på 51-E, men på grunn av kansellering og endringer av ferdplaner, ble han skjøvet ut av det opprinnelige mannskapet for denne ferden. (Se artikkelen Romfergeferd 51-D: Astronauter fester «fluesmekkere» på manipulatorarmen i Nytt om Romfart nummer 54, 1985, sidene 38-42.)

Nyttelaster

Discoverys lasterom var denne gangen fyllt til randen: Tre kommunikasjonssatellitter, en frittflyvende eksperimentpakke samt seks «Get-Away Special»-beholdere. Et av eksperimentene som astronautene skulle utføre i romfergens kabin, var en laserreflektor som skulle plasseres i luken i døra som astronautene bruker når de skal inn i romfergen før oppskytingen. Dette eksperimentet ble fulgt med meget stor interesse av massemedia siden det inngikk i forskningen for SDI, her i landet kanskje bedre kjent som «Star Wars»-konseptet.

Morelos-A

Den første satellitten som skulle utplasseres på denne ferden, var Morelos-A (Mexican Communication Satellite). Denne satellittens formål er å bringe telekommunikasjonstjenester til både sentrale og mer bortgjemte strøk av Mexico. Satellitten er en standard type bygget av Hughes Space and Communications Group. Satellitten skulle utplasseres på ferdens første dag, åtte timer og fem minutter etter oppskytingen. Rakett-trinnet PAM-D (Payload Assist Module) skulle aktiviseres på vanlig måte 45 minutter etter at satellitten var satt i spinn og frigjort fra Discoverys lasterom. Dersom mannskapet skulle få problemer med utplassering på det sjette omløpet, hadde man en ny mulighet på det 23. omløpet.

Arabsat-1B

Arabsat-1B er den andre i en serie på tre satellitter bygget for de arabiske landene. Arabsat-1A, som var den første av disse tre satellittene, ble skutt opp med ESAs bærerakett Ariane den 8. februar 1985 fra oppskytingsbasen i Kourou, Fransk Guyana. Den tredje satellitten, Arabsat-1C, holdes på bakken som reserve. Disse satellittene er en del av et avansert kommunikasjonssystem for den arabiske kommunikasjonsorganisasjonen som har 22 land som medlemmer, de samme land som utgjør Den arabiske liga. Den arabiske liga har hovedsete i Riyadh. Ford Aerospace Co. i Palo Alto i California er ansvarlig for konstruksjon, produksjon, montering og testing av satelittene. Det er det franske firmaet Aerospatiale som er ansvarlig for gjennomføring, integrering og administrasjon av hele prosjektet. Satellitten er treaksestabilisert og har en levetid på syv år. Før utplassering fra Discoverys lasterom blir likevel satellitten spunnet opp til en rotasjonshastighet på 50 omdreininger i minuttet. Hensikten med dette er å sørge for at den er gyroskopisk stabilisert før utplasseringen. Mannskapet på romfergen sjekker også ut de forskjellige systemer, samtidig som data om satellittens tilstand sendes til kontrollsenteret i Houston. Utplassering skulle etter planen skje på ferdens andre dag, 26 timer og 23 minutter etter oppskytingen. Også Arabsat benytter PAM-D. Hvis utplassering ikke kan gjennomføres i det 18. omløpet, finnes en ny sjanse i det 34. omløpet.

Telstar-3D

Telstar-3D er den siste i en serie på tre satellitter som eies av American Telephone & Telegraph Company (AT&T). Satellitten er av samme type som Morelos, bygget ved Hughes. Utplassering skulle etter planen skje i det 32. omløp, 47 timer og 47 minutter etter oppskytingen. Utplassering var også mulig i det 48. omløp.

Spartan 1

Shuttle Pointed Autonomous Research Tool for Astronomy (Spartan 1) er en frittflyvende eksperimentpakke som utplasseres og tas inn igjen med manipulatorarmen etter endt observasjonstid, som denne gangen var satt til 45 timer. Spartan 1s hovedoppgaver er å gjøre observasjoner av varme gasser i store galaksehoper og av strukturen i Melkeveisystemets sentrum. Eksperimentpakken skulle etter planen utplasseres 76 timer og 28 minutter etter oppskytingen, i romfergens 51. omløp. Som frittflyvende satellitt opererer den uavhengig av romfergen og dens mannskap. Mannskapet skulle imidlertid observere hvordan Spartan 1 oppfører seg etter utplasseringen, før de manøvrerer Discovery bort fra den. Spartan-programmet vil i framtida bli brukt til lignende observasjoner med jevne mellomrom, det er foreløpig planlagt 11 ferder der denne frittflyveren skal være med. Spartan-programmet utføres i ren NASA-regi, og det er den spesielle nyttelastdivisjonen ved NASAs Goddard Space Flight Center som har det hele og fulle ansvar for konstruksjon og bygging av de forskjellige typene eksperimentpakker. Spartan 1s vekt er 1005 kg, og dimensjonene er 3,2 x 1,2 x 1,0 meter.

HPTE

High Precision Tracking Experiment (HPTE) er et eksperiment i forbindelse med SDI. En laser-reflektor med en diameter på 20,3 cm vil bli plassert slik at en laserstråle, som sendes fra et testområde ved Maui på Hawaii, kan reflekteres og på den måten brukes til å følge romfergen over himmelen. Man er ute etter å finne ut hvor lett en med denne teknikken kan følge en satellitt i bane rundt Jorden. Romfergens oppgave i forbindelse med dette eksperimentet er altså å være et passivt målobjekt for laserstrålen. Astronautene vil montere reflektoren når eksperimentet skal utføres, for så å demontere den igjen umiddelbart.

Forberedelser

Discovery var klar for sin femte tur i rommet. Utrulling fra VAB (Vehicle Assembly Building) til oppskytingskompleks 39A ble forsinket i ett døgn på grunn av arbeid med de varmeisolerende klossene, og tok til ved midnatt lokal tid den 3. juni. Etter en ferd på fem timer var romfergen på plass. Det begynte så smått å lysne, og sola steg opp av havet som en ildrød kule. Soloppgangen med Oppskytingsplattform 39 A og romfergesystemet som en forgrunnssiluett er jo en drøm for oss romfartsinteresserte, og det er vel ikke så rart at man drømmer seg bort dit av og til mens man prøver å følge romfergeprogrammet med argusøyne fra det sommerkjølige Øst-Norge.

Oppskytingen

Den tørre nedtellingen med hele mannskapet om bord ble gjennomført den 6. juni med en simulert tenning kl. 0800 lokal tid. Inne i en av OPF-bygningene (Orbiter Processing Facility) ble Challenger gjort klar i det man så smått hadde begynt å montere nyttelasten for neste ferd, 51-F/Spacelab 2. At aktiviteten ved Kennedy Space Center (KSC) er i medvind er det ikke grunn til å legge skjul på, og 51-G skulle vise seg å bli en «rutinemessig» romfergeferd med minimale avvik fra «boka». Vanligvis pleier det jo å bli en forsinkelse her og der, men 51-G skulle bli et «skoleeksempel» i så måte.

Astronautene ble vekket tidlig om morgenen den 17. juni, og etter tilbakelagt frokost kunne Brandenstein, Creighton, Lucid, Fabian, Nagel, AlSaud og Baudry begi seg ut til Discovery som badet i flomlys, stod og ventet ute på Oppskytingskompleks 39 A. Baudry, iført sin franske alpelue, fikk litt ekstra applaus da de forlot operasjons- og utsjekkingsbygningen på KSC.

I romfergens kabin inntok Brandenstein og Creighton sine fremre seter på øvre dekk, mens Nagel og Lucid satte seg i de to setene bak. Nede på midtre kabindekk satte de tre andre seg. Mens nedtellingen, som er på rutinemessige 43 timer, sakte men sikkert tikket mot null, gjennomgikk astronautene sin lange sjekkliste.

Romfergeprogrammets attende og Discoverys femte ferd ble innledet den 17. juni kl. 1333 norsk tid, bare 45 millisekunder etter at oppskytingsvinduet på 10 minutter hadde åpnet seg. Romfergesystemet hadde denne gangen en masse på 2 046 903 kg, inkludert en nyttelastvekt på 20 035 kg. Faststoffrakettene ble koplet fra etter to minutter, og data viste at effekten hadde vært litt lavere enn planlagt. Om dette skyldtes vinder i den øvre atmosfære eller faststoffrakettene var ting som umiddelbart ble gransket. Hovedmotorene ble benyttet med 101 % ytelse over et noe lengre tidsrom en planlagt for å kompensere for dette, og Discovery kom inn i en bane med inklinasjon på 28,45°. Drivstofftanken ble koplet fra etter omtrent ni minuter og falt denne gangen ned i Stillehavet, litt sør for Hawaii.

Vel oppe i bane kunne astronautene spenne seg løs fra sine seter for å ta fatt på en tett timeplan. Lasteromsdørene ble åpnet, og astronautene kunne skue utover et lasterom fyllt med kostbar nyttelast. Sett ut gjennom de bakre kabinvinduene lå først Spartan 1, deretter Morelos, Arabsat og Telstar. Ved KSC holdt NASA pressekonferanse, og sjefen for gruppen som var ansvarlig for oppskytingen, var meget godt fornøyd. Man hadde nå demonstrert at man er i stand til å skyte opp romferger med én måneds mellomrom.

I Discovery var astronautene opptatt med å forberede utplassering av den første satellitten, Mexicos Morelos-1A. Alt gikk etter planen, men mens dette pågikk, mottok man i Houston indikasjoner på at noe var galt med Arabsat-1B. Man trodde at solcellepanelene hadde foldet seg litt ut inne i beholderen som satellitten er plassert i. Astronautene tok kameraet på manipulatorarmen i bruk for å sjekke saken, og de fant at alt var i orden. Bortsett fra utplassering av Morelos ble den første dagen i bane benyttet til å klargjøre romfartøyet for en ukes opphold i rommet.

Ferdens andre dag ble innledet med at astronautene som vanlig ble vekket av musikk fra Houston. Denne dagen var nok litt spesiell for Al-Saud, siden det var «hans» satellitt som skulle utplasseres. Solskjermen over beholderen ble sakte men sikkert foldet til side og kameraet ble på nytt brukt til å sjekke om alt var i orden og om utplasseringen kunne gå som planlagt. Man fikk klarsignal fra bakken til å sette rotasjonsbordet i sving for å spinne opp satellitten og dette gikk prikkfritt for seg. Al-Saud kunne trykke på knappen, og Arabsat-1B gled sakte men sikkert ut av lasterommet. Al-Saud var full av begeistring da utplasseringen var et faktum, og litt senere var det duket for telefonhilsen fra den kongelige familie i Riyadh. Dette ble selvfølgelig overført direkte på TV til prinsens moderland og det var en opplagt og glad nyttelastspesialist som kunne sende sine inntrykk og hilsener hjem fra jordbane.

Telstar-3D ble utplassert som planlagt på ferdens tredje dag uten nevneverdige avvikelser av noe slag. Astronautene hadde til da tilbrakt 47 timer og 47 minutter om bord i Discovery. Stillingskontrollmotorene ble avfyrt i ni sekunder for å flytte romfergen vekk fra Telstar-3D før PAM-D ble tent 45 minutter etter utplasseringen. Hensikten er at romfergen skal være på trygg avstand i tilfelle eksplosjon i PAM-D.

Disse tre utplasseringene demonstrerte til fulle hvor enkelt og greit det kan gjøres. Så langt hadde man ingen problemer med noen av de tre satellittene. Det kan nevnes at Fabian og Nagel ville vært de heldige, som måtte begitt seg ut i lasterommet, hvis det hadde oppstått problemer under utplasseringene.

Eksperimentpakken Spartan-1 ble utplassert tidlig på ferdens fjerde dag. Det var Lucid som løftet den ut av lasterommet med manipulatorarmen. Dette skjedde da ferden var 76 timer og 28 minutter gammel. Discovery hadde på dette tidspunkt tilbakelagt 51 omløp rundt Jorden.

Sjefen for eksperimentet med Spartan-1, David J. Shrewsberry ved Goddard Space Flight Center, var svært godt fornøyd med hvordan eksperimentpakken oppførte seg. Største avstand til Discovery var ca 190 km. Det var Fabian som etter ca 45 timers fri flukt, ved hjelp av manipulatorarmen plasserte Spartan-1 i Discoverys lasterom igjen.

Aktiviteten i romfergens kabin var meget høy under denne ferden. Baudry, Al-Saud og Lucid foretok en rekke medisinske eksperimenter for sine moderland når det gjelder vektløshet samt reaksjoner og bivirkninger på den menneskelige organisme som følge av vektløsheten. Baudry og AlSaud var i tillegg til dette meget opptatt med å fotografere Jorden, noe de aldri ble lei av.

HPTE-eksperimentet med laserstrålen sendt fra bakken, måtte foretas to ganger. Første gang man forsøkte, på ferdens andre dag, var ikke Discovery orientert helt korrekt, hvilket førte til at forsøket mislyktes. To dager senere prøvde man igjen, og da gikk det bedre. Det var natt, og Brandenstein kunne rapportere at de var blitt «flombelyst» og at synet av laserstrålen var ubeskrivelig. SDIO (Strategic Defense Initiative Organization) betalte NASA 27 000 dollar for dette vellykkede eksperimentet.

De forskjellige oppdrag i bane ble utført til alles tilfredshet. På ferdens syvende dag ble det holdt pressekonferanse og den åttende dagen ble brukt til å pakke ned utstyr og slå av forskjellige eksperimenter.

Tilbakevending

Brandenstein og hans pilot, Creighton, avfyrte Discoverys banemanøvreringsmotorer i 2,6 minutter på det 111. omløpet. Dette brakte romfergen inn over California-kysten, nordvest for Los Angeles, der Discovery passerte med en hastighet fire ganger lydens. Astronautene kunne elegant sette hovedhjulene ned på landingsstripe 23 ved Edwards Air Force Base (EAFB) kl. 1512 den 24. juni. Ferdens varighet ble dermed syv dager, én time og trettiåtte minutter. Der romfergen stoppet sank venstre hovedhjul 15 til 20 cm ned i rullebanen. Det oppstod ikke noe dramatikk på grunn av dette, og astronautene kunne forlate Discovery vel vitende om at de hadde vært med på en meget vellykket og godt gjennomført ferd.

Discovery ble tatt opp av «grøften» og det ble konstantert at hjulet ikke på noen måte var blitt skadet. Årsaken til at dette skjedde var at rullebanen på dette stedet var spesielt myk på grunn av mye fuktighet. Rullebanene ved EAFB er som kjent lagt til en uttørret innsjø. Discovery var tilbake ved Kennedy Space Center fire dager etter landingen.

Tekster til illustrasjoner brukt i artikkelen

Discovery skytes opp på 51-G. (NASA)

De to nyttelastspesialistene, Baudry og Al-Saud, samarbeider om et fransk biomedisinsk eksperiment for studier av organismens reaksjoner på vektløsheten. (NASA)

Den frittflyvende Spartan 1 sees her like etter at den ble satt ut. Øverst til venstre sees enden av romfergens manipulatorarm. (NASA)

Etter ferden landet Discovery ved Edwards Air Force Base. Der romfergen stoppet, sank venstre hovedlandingshjul 15-20 cm ned i bakken. (NASA)