Er asteroider store «steinrøyser»?

Av Erik Tronstad

Stadig flere indisier tyder på at mange asteroider har hatt en voldsom fortid. Mange har gjennom tidene vært utsatt for kollisjoner som var kraftige nok til at de ble brutt ned i mindre deler. Av og til samlet disse seg igjen til store steinansamlinger. Enkelte forskere har til og med foreslått at mindre asteroider har gått i oppløsning og blitt samlet igjen flere ganger før de antok sine nåværende, uregelmessige former.

For å etterprøve tanken om at mange asteroider er rester etter tidligere, større legemer, har V. Catullo ved Osservatorio Astronomico di Torino i Torino i Italia og tre medarbeidere sammenliknet formene på flere asteroider, bestemt ut fra lyskurvene deres, med formene på fragmenter dannet i høyhastighetskollisjoner i et laboratorium. Diametrene på asteroidene som ble undersøkt, varierte fra 1 km til over 200 km.

Resultatene tyder på at asteroider med diametre under 100 km viser stor likhet med fragmenter dannet i laboratorieeksperimentene, med ett unntak: Det er færre asteroider med symmetrisk form enn eksperimentene indikerer. Forskerne peker imidlertid på at det her kan foreligge målefeil siden formene på slike legemer kan være vanskelige å måle fra Jorden på grunn av de svært små lysstyrkevariasjonene etter hvert som de roterer.

De fleste asteroider med diametre på over 200 km har tilnærmet kuleform, noe som ikke er overraskende. I så store legemer vil gravitasjonsfeltet være sterkt nok til å presse dem til en kuleform, selv om de skulle bestå av mange mindre deler. Bare 15 % av dem avviker klart fra en kuleform. Noen av disse kan tenkes å være dobbeltasteroider i baner rundt hverandre. De største asteroidene kan helt ha unngått å bli oppdelt og hele tiden ha bevart sin opprinnelige kuleform.

Den italienske forskergruppen så også på asteroider i Apollo- og Amor-klassene, asteroider med baner som krysser jordbanen. De fleste av disse små legemene (med typiske diametre rundt 1 km) likner på fragmenter dannet i laboratorieforsøk, men et forholdsvis stort antall er meget avlange. Forskerne mener dette avviket tilsier at flere observasjoner må foretas av Apollo- og Amor-asteroidene og lyskurvene deres. Dessuten må flere laboratorieforsøk med kollisjoner mellom svært små legemer utføres.