Romfergeferd 51-F/Spacelab 2

Av Ivar Johansen

Innledning

Romfergeprogrammet har på USAs østkyst ført til at man begynner å bli vant til at en romferge tar av fra Kennedy Space Center. All aktivitet på KSC omkring romfergeprogrammet er liksom blitt en selvfølge i kommunen Brevard County. Dersom man tenker etter hvor mange mennesker som er involvert, hvilke jobber som må være unnagjort for å møte en planlagt oppskytingsdato, så er det hele en fantastisk prestasjon.

Ute i Mojave-ørkenen, en drøy times biltur fra Los Angeles, ligger en liten by ved navn Palmdale. Et lite kapittel er ved veis ende i denne delen av California. Det var nok mang en arbeider som svelget tungt ved Rockwell Internationals monteringshangar, hvor alle romfergene; Enterprise, Columbia, Challenger, Discovery og Atlantis ble bygd, den dagen da Atlantis var ferdig og ferden til KSC kunne begynne. For tiden har man kun 108 personer igjen av de 1800 som var sysselsatt med USAs romfergeflåte døgnet rundt i mange år. Disse 108 som er igjen skal ta seg av det som trengs av vedlikehold og oppdateringer av små komponenter i romfergene. Herunder hører også støttemannskap for å ta seg av modifiseringer og eventuelle problemer, hvis de skulle oppstå, med de varmeisolerende klossene på de operative romfergene. Så romfergealderen har ikke helt forlatt Palmdale, skjønt det er ikke lenger den store «susen», som i «gamle» dager.

NASA sto nå foran romfergeferd nummer 19. Denne ferden markerte et aldri så lite jubileum, siden den var den 50. bemannede romferden siden Alan Shepard foretok amerikanernes første ferd i rommet i Mercury-kapselen Freedom 7. Shepard ble skutt opp 5. mai 1961 i en ballistisk bane. Den ferden varte bare i 15 minutter og 22 sekunder. Denne 19. romfergeferden skulle flys under betegnelsen 51-F/Spacelab 2. Challenger skulle ha med seg en meget avansert nyttelast hvor det var lagt vekt på instrumenter til solobservasjoner.

USAs hittil eldste astronaut

51-F/Spacelab 2-mannskapet bestod som så ofte før av syv astronauter: kommandør, pilot, tre ferdspesialister og to nyttelastspesialister. Kommandør og sjef om bord på denne ferden var den 48-årige Charles G. Fullerton. Han ble tatt ut som astronaut i september 1969 - månelandingsåret. Siden han startet sin karriere som astronaut, har han vært med på det meste innen NASA. Han er oberst i USAF og ble i 1965, altså før sin karriere i NASA, tatt ut til USAFs romprogram (the USAF Manned Orbiting Laboratory Program). Dette programmet ble, som de fleste kanskje vet, kansellert. Fullerton har fløyet 84 forskjellige flytyper, fra små jetfly helt opp til Boeing 747. Takket være dette har han 10 200 flytimer bak seg og er en meget erfaren pilot. Han deltok i aktiviteten omkring Apollo-programmet, særlig i forbindelse med månelandingsferdene. Han var med som støttemannskap både under Apollo 14 og 17-ferdene.

Romfergeprogrammet hadde jo sin innledende fase, og en viktig del av denne fasen var prøveflyvinger med testromfergen Enterprise. Fullerton var, sammen med astronauten Fred Haise (kjent fra Apollo 13-ferden), med som mannskap under prøvene. Det ble foretatt fem slipp-prøver fra NASAs jumbojetfly i 1977, og Fullerton og Haise fikk æren av å foreta den første prøveglideflukten samt landingen på Rogers Dry Lake ved Edwards Air Force Base 12. august 1977. Fullerton fikk delta som pilot på sin første romfergeferd, STS-3, sjef om bord var da Jack Lousma. Denne ferden fant sted i tidsperioden 22.-30. mars 1982, og i løpet av 129 omløp rundt Jorden utførte de to astronautene en rekke utprøvinger av romfergens forskjellige systemer samt av manipulatorarmen. Romfergen Columbia ble omdirigert til å lande på White Sands Space Harbour istedenfor Edwards Air Force Base, hvor regnet høljet ned. STS-3 var den nest siste testferden med Columbia, og varigheten var 149 timer (8 døgn) 4 minutter og 49 sekunder.

51-F/Spacelab 2 var altså Fullertons andre romfergeferd. Ved sin side hadde han denne gangen med seg den 41-årige Roy Bridges jr. som pilot og som er debutant i romfergesammenheng. Bridges er også oberst i USAF, og hans karriere innbefatter 226 krigstokter mens han var stasjonert i Vietnam i 1968. Etter sin tjeneste i Vietnam var Bridges pilotinstruktør på forskjellige baser rundt om i USA. I 1975 ble han overflyttet til USAFs hovedkvarter i Washington D.C. I Pentagon var han med i forskjellige utvalg inntil han ble plukket ut av NASA som astronaut i mai 1980. Han har lang erfaring som CAPCOM (CAPsule COMmunicator) i kontrollsenteret i Houston, hvor han i stor utstrekning var med og kontrollerte STS-4/5/6/7-ferdene. Han er bokført med 3375 flytimer, og 51-F/Spacelab 2 var altså hans første romfergeferd.

De tre ferdspesialistene som var med denne gangen er «garvede» astronauter innen NASA, men tross dette har bare én av dem vært i rommet før. En fellesnevner ved disse tre er at de ble plukket ut som astronauter av NASA fra 1967-kullet, alle som vitenskapsastronauter.

Den ene ferdspesialisten er den 43-årige Anthony W. England. Han var med som støttemannskap for Apollo 13/16-ferdene. Fra august 1972 til juni 1979 ble han «lånt ut» av NASA for å tjenestegjøre som geofysiker ved USAs geologiske oppmåling. England returnerte til Houston i 1979, og hans posisjon som ferdspesialist for en romfergeferd var et faktum. Før sin første romfergeferd hadde han bokført 2500 timer i fly.

Den andre ferdspesialisten, astronomen Karl G. Henize, er USAs hittil eldste astronaut med sine 58 år. Han har flere universitetsgrader innen forskjellige felter av astronomi, og han har vært observatør ved de største observatoriene rundt om i verden. Han har 1900 flytimer bokført fra ulike jetfly.

Den tredje ferdspesialisten kan det skrives tykke bøker om. Den 49-årige F. Story Musgrave er kanskje blant de astronautene som i dag har den mest imponerende «merittlisten». Musgrave ble, etter at han ble tatt ut som astronaut i 1967, sterkt involvert i forskjellige NASA-prosjekter. Romstasjonen Skylabs konstruksjon og utførelse var en av hans store oppgaver til å begynne med. Videre har han vært hovedansvarlig for romfergeprogrammets Extra Vehicular Activity (EVA). Han har vært med på planleggingen av astronautenes romdrakt som brukes ute i lasterommet, samt en rekke av de systemer og hjelpemidler som brukes på de forskjellige «spaserturene». Fra hans karriere før han ble astronaut bør det nevnes at han har flere universitetsgrader innen medisin, matematikk, kjemi, organisering og dataprogrammering. Han er medlem i de fleste organisasjoner i USA som har en eller annen tilknytning til fly eller romforskning. Han er en meget habil fallskjermhopper, med over 420 frie fall, hvorav 100 ble foretatt for å studere den menneskelige aerodynamikk! Ifølge statistikken har han fløyet over 130 ulike flytyper, både sivile og militære. Dette har bidratt til at han har bokført 14 200 flytimer, hvorav 6000 i jetfly. Musgrave har skrevet over 40 vitenskapelige rapporter som tar for seg rommedisin, psykologi, temperaturregulering, treningspsykologi og klinisk kirurgi. Ved siden av sine plikter og oppgaver i NASA er han ansatt som deltidskirurg ved sentralsykehuset i Denver, Colorado og som professor ved universitetet i Kentucky, hvor han holder forelesninger.

Musgrave fikk sin første romfergetur under STS-6-ferden i tiden 4.-9. april 1984. (Se artikkelen STS-6: Den første ferden med Challenger i Nytt om Romfart nummer 47, 1983, sidene 66-68.) Det var første ferd med Challenger, hvor Musgrave og Peterson foretok romfergeprogrammets første «spasertur» i lasterommet.

De to nyttelastspesialistene denne gangen var Loren W. Acton (48 år) og John-David F. Bartoe (41 år). Actons hovedoppgave var nyttelasten som hadde med solobservasjoner og solfysikk å gjøre. Han er sjef for forskningsavdelingen ved Space Sciences Laboratory ved Lockheed Palo Alto Research Laboratory i California. Acton har også vært involvert i mange ulike NASA-prosjekter om solfysikk og høyenergetisk astrofysikk samt solobservasjonssatellitten Solar Maximum Mission Satellite som ble reparert på 41-C-ferden.

Også Bartoe ville på denne ferden for det meste være sysselsatt med solobservasjoner, og hans spesialfelt er astrofysikk. Han arbeider som astrofysiker ved Naval Research Laboratory i Washington D.C. hvor han har drevet med solforskning i over 20 år. En del ultrafiolette solstudier har han også vært med på under Apollo- og Skylab-programmene, samt at han på denne Spacelab 2-ferden skulle delta i en rekke nyttelasteksperimenter.

Dyr nyttelast

Romfergeferd 51-F/Spacelab 2 var den første Spacelab-ferden hvor man ikke skulle bruke kjernesegmentene (trykkmodulene) som ble brukt på de to foregående Spacelab-ferdene. Denne gangen skulle den vitenskapelige nyttelasten være plassert på paller i Challengers lasterom. Fremst i lasterommet er det plassert en såkalt Igloo, en sylindrisk beholder som er festet til den fremste nyttelasten. I denne beholderen finnes datautstyr og elektronikk som styrer og overvåker Spacelab-utstyret. Denne Iglooen vil være med på alle Spacelab-ferder som ikke bruker trykkmoduler. Iglooen er satt under trykk og normalt beregnet på bruk i 7 døgn, men kan brukes opptil 30 døgn. Massen er 665 kg og den rommer 2,2 kubikkmeter med utstyr. Bak Iglooen finnes den første U-formede Spacelab-pallen, som etterfølges av ytterligere to. Hver palle er 2,9 m lang, 2,2 m høy og 4,4 m bred, og kan flys sammenmontert, som her, eller enkeltvis. Selve pallens rammekonstruksjon består av 24 indre og 24 ytre paneler med en mengde forankringspunkter for nyttelasten. Hvert panel kan tåle en belastning på 50 kg/kvadratmeter, og hver pall kan ha en nyttelast på opptil 4130 kg.

Spacelab 2-nyttelasten bestod av 13 instrumenter, 11 fra USA og 2 fra Storbritannia. Med disse skulle man foreta eksperimenter og observasjoner innen følgende 7 områder: Solfysikk, atmosfærisk fysikk, plasmafysikk, infrarød astronomi, høyenergetisk astrofysikk, ulike teknologiske undersøkelser samt biologiske vitenskaper. 10 av disse 13 instrumentene krevde direkte eksponering til omgivelsene i rommet, ett skulle kontrolleres fra bakken, mens to biologiske eksperimenter skulle utføres på det midtre kabindekket.

La oss se litt på de forskjellige instrumentene pall for pall.

På den første nyttelastpallen satt Instrument Pointing System (IPS), den største nyttelasten på denne ferden. IPS er en meget nøyaktig plattform hvor det på denne ferden skulle være montert instrumenter for solobservasjoner. Plattformen er bygd av 10 europeiske firmaer under ledelse av vesttyske Dornier. IPS ble fløyet over til NASA i november 1984 og gjennomgikk en rekke forsøk før den var klar for turen med Spacelab 2. IPS er det mest nøyaktige «pekesystem» for bruk fra romfergen og var nødvendig fordi romfergen alene ikke kunne rette instrumenter mot Solen med ønsket nøyaktighet.

Følgende utstyr var montert til IPS på denne ferden: Solar Optical Universal Polarimeter (SOUP) som inneholdt et 30 cm Cassegrain-teleskop, et videokamera med justerbart filtersystem, et meget lysfølsomt videokamera og to filmkameraer. Coronal Helium Abundance Spacelab Experiment (CHASE) var et teleskopinstrument med en masse på 150 kg. High Resolution Telescope and Spectrograph (HRTS) var et 30 cm-teleskop som skulle observere forskjellige strukturer i Solens ytre lag, kromosfæren og solkoronaen. To norske astronomer, Oddbjørn Engvold og Olav Kjeldseth-Moe ved Institutt for teoretisk astrofysikk ved Universitetet i Oslo, er med i den forskergruppen som hadde ansvaret for dette instrumentet og som nå arbeider med å analysere observasjonsmaterialet fra ferden. Solar Ultraviolet Spectral Irradiance Monitor (SUSIM) som skulle brukes til å observere solstråling i det ultrafiolette området fra 1200 Å til 4000 Å. SUSIM skulle automatisk tre i kraft hver gang IPS ble rettet mot Solen. Vehicle Charging and Potential Experiment (VCAP) er et instrument som skulle være med for andre gang. Med VCAP skulle man «skyte» ut elektroner for å undersøke hvordan ionosfæren reagerte på dette. Instrumentet var første gang med på STS-3-ferden i tidsrommet 22.-30. mars 1982.

På den andre nyttelastpallen var noen av VCAP-instrumentene plassert, samt et instrument med navnet X-ray Telescope (XRT). Dette røntgenteleskopet var cirka 2 m langt med en masse på 280 kg. Det skulle brukes til å observere røntgenstråling fra stjernehoper og fjerne galakser.

På den tredje nyttelastpallen var et annet kjent instrument, Plasma Diagnostics Package (PDP) som skulle utplasseres fra fergen for senere å bli hentet inn igjen. På PDP befant det seg 14 ulike instrumenter som skulle observere forskjellige plasmafenomener rundt romfergen. På denne nyttelastpallen fantes også Infrared Telescope (IRT), et 900 kg teleskop med 15 cm speildiameter. Med IRT skulle man observere diffuse og små infrarøde astronomiske objekter. Samtidig ville man få opplysninger om hvordan romfergen fungerte som plattform for infrarød astronomi. Et nytt kjølesystem med flytende helium skulle også prøves på dette teleskopet. Med Superfluid Helium Experiment (SFHE), som også var på den tredje pallen, skulle man undersøke flytende og termiske egenskaper hos helium under ferdens forløp. Helt bakerst i lasterommet, men fremdeles på den tredje pallen, var Cosmic Ray Nuclei Experiment (CRNF), et instrument for å observere kosmisk stråling. Formålet var å studere sammensetningen av høyenergetisk kosmisk stråling.

Dette var i korte trekk hovedinstrumentene i Challengers lasterom på denne ferden. Også i kabinen var det et par eksperimenter, et blod- og et planteeksperiment. Under ferden skulle besetningsmedlemmene tappe 25 ml blod av hverandre rett etter at de var kommet i bane, og senere før tilbakevendingen skulle starte. Disse blodprøvene skulle så plasseres i en sentrifuge i Challenger for å få separert plasmaet fra blodcellene. Disse blodcellene og plasmaet skulle så oppbevares i en fryseboks på midtre kabindekk. Før tilbakevending skulle man så sammenligne dette blodet som er tappet under ferden, med blod som ble tappet før ferden startet. Man håpet med dette å kunne få nye kunnskaper om hvordan vektløsheten innvirker på blod.

At man skulle ha med planter på en ferd som denne, var ikke uvanlig. Denne gangen skulle man ha med seg planter og bønnefrø som var henholdsvis 4 og 10 døgn gamle. Disse frøene skulle plantes i egne kammer i Challenger rett før oppskyting. Akkurat det samme skulle gjøres med kontrollprøver på bakken. Etter endt ferd skulle man så sammenligne frøene og plantene for å se hvordan de hadde vokst i forhold til hverandre.

Det var en mengde arbeidsoppgaver som skulle utføres, og som vanlig på en Spacelab-ferd skulle det arbeides døgnet rundt. Derfor ble besetningen delt inn i to skift, ett rødt og ett blått skift. Det blå skiftet bestod av Musgrave, Bartoe og England, mens Bridges, Acton og Henize utgjorde det røde skiftet. Sjefen om bord, Fullerton, skulle ta seg av ulike gjøremål på begge skiftene.

Dersom det skulle bli nødvendig å sende astronauter ut i lasterommet, ville det bli Musgrave og England som ville få den oppgaven.

Forberedelser

Forberedelsene til Spacelab 2-ferden startet i 1982 da ESA leverte de tre pallene til KSC. I løpet av 1983 ble pallene utstyrt med spesielle forsterkninger for å tåle nyttelasten. Etter hvert som vitenskapelig utstyr ankom KSC, ble det utprøvet og montert på pallene. IPS ble levert til KSC høsten 1984. En rekke forsøk med alt utstyret ble utført utover våren 1985.

8. juni 1985 ble nyttelasten plassert i Challengers lasterom i Orbiter Processing Facility (OPF). Deretter ble det foretatt nye prøver av nyttelast og romferge, noe man ble ferdig med 12. juni. NASA snakket på dette tidspunkt om en oppskyting 12. juli.

Spacelab 2 etter Spacelab 3

Mange stusser kanskje over at Spacelab 2 ble skutt opp etter Spacelab 3, men dette har sin naturlige årsak. Et av de viktigste systemene på ferden var som nevnt IPS. IPS var nødvendig fordi romfergens stillingskontrollsystem ikke er godt nok for denne oppgaven. Under utviklingen av IPS har man støtt på en rekke problemer som har forsinket og fordyret IPS atskillig. Disse forsinkelsene førte til at det ble umulig å skyte opp Spacelab2 til opprinnelig fastsatt tid. For ikke å tape for mye tid i romfergeprogrammet ble det derfor bestemt å fly Spacelab 3 før Spacelab 2. Da dette ble bestemt, var det allerede laget svært mye dokumentasjon for disse to ferdene hvor betegnelsene Spacelab 2 og 3 inngikk. Dersom man skulle ha byttet om nummereringen, måtte man også ha gjort dette i all dokumentasjon og trykket den på nytt, noe som ville vært en tidkrevende og dyr jobb. Derfor besluttet man å holde fast ved de opprinnelige betegnelsene.

Nedtellingen - første forsøk

Nedtellingen startet 10. juli og besetningen ankom KSC i sine T-38-fly dagen etter. Medlemmene i de to skiftene i besetningen hadde lenge brukt den døgnrytmen de skulle bruke under ferden, slik at kroppen hadde vendt seg til den. Derfor gikk det blå skiftet til sengs klokken 2 natt til oppskytingsdagen, mens det røde skiftet la seg 4 timer senere. Klokken 03.15 lokal tid ble servicetårnet på oppskytingsplattformen svingt til side. Fordi oppskytingen denne gang var fastsatt til 16.30 lokal tid (22.30 norsk sommertid), ble hele besetningen vekket klokken 12.10 lokal tid. En «formiddagsfrokost» stod på programmet før besetingen dro ut til Challenger 1,5 timer senere.

Mens dette foregikk ute på oppskytingsområde 39A, var NAFs kasserer, Cathrine Holgate, på plass ved KSCs presseområde som representant for Nytt om Romfart, i full sving med å forberede seg på å overvære oppskytingen av USAs 50. bemannede romferd, og den 19. i romfergeprogrammet. Oppmøtet av tilskuere ved romfergeoppskytinger har nok avtatt en god del, det er liksom ikke den samme store spenningen lenger. Men de ivrigste tilhengerne av det amerikanske romprogrammet var der, og altså også en representant for NAF.

Da nedtellingen nærmet seg null, var alles øyne rettet mot romfergen. Første hovedmotor startet som vanlig 6,6 sekunder før «lift-off». Så, ved 3 sekunder før «lift-off», kom meldingen fra oppskytingskontrollen: «Vi har en motorstopp!» Kommunikasjonen mellom Challenger og oppskytingskontrollen var helt rolig, og alle nødvendige rutiner ved en motorstopp ble gjennomført. Slukningsanlegget startet, og denne gangen var det ikke noe tegn til branntilløp slik det var under motorstoppen på Discovery under første oppskytingsforsøk for 41-D-ferden 26. juni 1984. (Se artikkelen Romfergeferd 41-D: Første ferd med Discovery i Nytt om Romfart nummer 52, 1984, sidene 103-108, 113.)

Alle de tre hovedmotorene hadde fløyet før. Når det gjaldt hovedmotor 2, hadde den foruten syv prøvestarter, vært med på romfergeturene 41-C, 41-G og 51-B med en total brenntid på 2279 sekunder.

Hva var det så som fikk datamaskinene til å slå av en av hovedmotorene 3 sekunder før faststoffmotorene skulle starte? Ved T-6,6 sekunder begynte oppstartingen av hovedmotorene i rekkefølgen 3, 2 og 1. Hovedmotorene 3 og 1 nådde forutsatte verdier for kammertrykk som trengs for at datamaskinene ikke skal stoppe motorene. Hovedmotor 2 gjorde ikke dette og ble stoppet. Årsaken var en kjøleventil i motoren som ikke adlød en kommando om å stenge 70 % etter å ha gått i 1,46 sekunder. Siden denne kjøleventilen, som er én av fem kontrollventiler på hver motor, ikke fungerte som den skulle, ble hovedmotorene stoppet 60 ms etter at den første kommandoen ble gitt. Fordi denne kjøleventilen ikke samarbeidet, ble selve kammertrykket altfor lavt i hovedmotor 2. Dermed ble Challenger stående igjen på plattformen mens en sky av røyk og gasser fra hovedmotorene strømmet utover mot strandlinjen ved KSC.

På en pressekonferanse umiddelbart etter det mislykkede oppskytingsforsøket, hvor også Cathrine var til stede, ble det opplyst at man regnet med en utsettelse på 7-10 døgn. Hun måtte forlate KSC og Florida samme kveld på grunn av andre gjøremål og fikk derfor ikke anledning til å følge aktiviteten som nå fulgte.

Columbia tilbake på KSC

Mens teknikere ute på plattform 39A jobbet febrilsk med Challengers hovedmotorer, lå man ikke på latsiden andre steder på KSC heller. 14. juli ankom Columbia til KSC etter å ha tilbrakt 18 måneder hos Rockwell International i California for modifiseringer. Dermed var for første gang alle USAs operative romferger (Enterprise regnes ikke med blant disse) samlet på KSC.

Andre oppskytingsforsøk

Arbeidet med å få Challenger klar til nytt oppskytingsforsøk gikk greit unna. Nedtellingen for andre oppskytingsforsøk startet 27. juli, klokken 9 om morgenen lokal tid.

På oppskytingsdagen 29. juli gikk astronautene gjennom de vanlige rutinene før de igjen var på plass om bord i Challenger. Ved T-20 minutter ble nedtellingen som vanlig stanset, men stoppen varte lenger enn vanlig. Årsaken var et problem med faststoffmotorenes gyrosystem. Det ble rettet og Challenger var litt forsinket da den endelig kunne stige opp fra plattform 39A klokken 23.00 norsk sommertid. Startmassen var denne gang oppe i 2 047 779 kg.

Problemfylt oppstigning

30 sekunder etter starten ble hovedmotorenes ytelse satt ned fra 104 % til 65 %. 26 sekunder senere ble de justert opp til 104 % igjen og maksimal aerodynamisk belastning inntraff 1 minutt og 4 sekunder etter starten. Faststoffmotorene ble koblet fra ved 2 minutter og 5 sekunder. Ved 3 minutter og 58 sekunder kom meldingen «Negative return» som betyr at det ikke lenger var mulig å vende tilbake til KSC dersom man fikk problemer, og man var nå gjennom den mest kritiske delen av oppskytingsfasen - trodde man.

Da ferden var 5 minutter og 45 sekunder gammel, begynte det å skje saker og ting. Challengers midtre hovedmotor, nummer 1, slo seg av slik at man mistet 1/3 av skyvkraften. Fullerton rapporterte at indikasjonene på hans instrumentpanel så riktige ut, og prosedyren for «avbrudd til bane» ble startet. Fullerton vred på en bryter som gjorde at det ble hentet inn et program til datamaskinene som automatisk sørget for å overvåke denne avbruddsprosedyren. De to banemanøvreringsmotorene ble startet for å bruke opp noe av drivstoffet som er lagret i romfergen slik at massen ble mindre, samt at skyvkraften ble større enn med bare de to hovedmotorene. Selv uten denne avfyringen ville man ha nådd opp i bane, men da kunne den ytre tanken ha falt ned over land, noe man naturligvis ville unngå.

Da hovedmotor 1 stanset var Challengers høyde 106,2 km og hastigheten 3,8 km/s. De to banemanøvreringsmotorene brant i 1 minutt og 4 sekunder, sammen med de to andre hovedmotorene, som ble stoppet ved 9 minutter og 41 sekunder. Da hadde disse to brent 1 minutt lenger enn vanlig. Den ytre tanken ble frakoblet over den sydlige delen av Saudi-Arabia.

Årsaken til at hovedmotor 1 stoppet var at en temperaturføler feilet og viste høyere verdier enn det som tillates. Da en tilsvarende føler i en av de to andre hovedmotorene begynte å vise noen av de samme symptomene, ble kretsen den satt i koblet ut for å unngå at også denne motoren skulle stoppe. Challenger endte til slutt opp i en banehøyde på cirka 310 km, istedenfor de planlagte 380 km.

Eksperimenter - flere problemer

Etter omsider å ha kommet opp i bane, fikk man en god del problemer med flere instrumenter, særlig de som var avhengige av IPS. Dette rettet seg etter hvert, og mot slutten av ferden fikk man også IPS til å fungere nesten slik den helst skulle. På grunn av de innledende problemene med IPS ble ferden forlenget med ett døgn. En rekke nye solobservasjoner ble gjort. Samarbeidet mellom astronautene om bord i Challenger og forskerne på bakken gikk meget godt og var svært nyttig for begge parter.

Tilbakevending og landing

Challengers banemanøvreringsmotorer ble avfyrt mens astronautene befant seg på 126. omløp, og Fullerton og Bridges kunne sette Challenger trygt ned på rullebane 23 på Edwards Air Force Base i California klokken 21.45 norsk sommertid 6. august 1985. Da hadde de foretatt 127 omløp rundt Jorden på en ferd som varte i 7 døgn, 22 timer og 45 minutter.

På KCS var Discovery alt på plass på oppskytingsplattform 39A. Den neste ferden skulle bli den 20. romfergeferden, med betegnelsen 51-I/Leasat Rescue Mission. Nok en spennende ferd stod for døren...

Tekster til illustrasjoner brukt i artikkelen

Besetningen på 51-F/Spacelab 2. Fra venstre: Anthony H. England, Karl J. Henize, Story F. Musgrave, Gordon Fullerton (sittende), Loren Acton, Roy D. Bridges og John David Bartoe. (NASA) Plasma Diagnostics Package i enden av manipulatorarmen før den skal frigjøres. (NASA)

Det lange «røret» midt på bilder er HRTS, som er montert på IPS (den flate «sylinderen» nesten nederst på bildet). Mellom HRTS og romfergens hale ses så vidt SOUP. De to små rørene som danner en «V» i forgrunnen, er stjernefølgere som brukes til å peke IPS i riktig retning. (NASA)

Bildet er tatt idet datamaskinene har gitt beskjed om at oppskytingen må avbrytes. (NASA)

Karl J. Henize bruker her et 70 mm Hasselblad-kamera til å ta et bilde ut gjennom et av de bakre vinduene på flydekket. (NASA)