Tanker etter en tragedie

Av Erik Tronstad

Tirsdag 28. januar 1986 vil for alltid bli regnet som en av de svarteste dager i romfartens historie. Bare 73 sekunder etter at Challenger hadde forlatt Oppskytingsplattform 39B ved Kennedy Space Center, inntraff en forferdelig eksplosjon som i løpet av et øyeblikk smadret hele romfergen og den utvendige tanken. Alle de syv astronautene om bord omkom. De syv var: Francis Scobee (kommandør), Michael Smith (pilot), Ronald McNair, Ellison Onizuka, Judith Resnik (ferdspesialister), Gregory Jarvis (nyttelastspesialist) og Sharon Christa McAuliffe (romferddeltaker). (Det er for øvrig en skjebnens ironi at Gregory Jarvis egentlig ikke skulle vært med på denne ferden, men på 61-C-ferden tidlig i januar 1986. Høsten 1985 inviterte imidlertid NASA kongressrepresentant William Nelson til å delta på 61-C-ferden, og dermed ble Jarvis flyttet over til ulykkesferden 51-L.) Challenger-ulykken kan uten videre karakteriseres som den verste og mest tragiske siden menneskene startet utforskningen av rommet. Regnet i norsk tid skjedde den for øvrig på dagen 19 år etter at tre astronauter omkom i en brann i en Apollo-kapsel under en bakkeprøve.

Det store spørsmålet i skrivende stund, få døgn etter ulykken, er hva som egentlig skjedde, og hvorfor. NASA vil foreløpig ikke opplyse noe om hva som kommer ut av de mange undersøkelsene som foretas, og spekulasjonene blant utenforstående florerer. Jeg skal imidlertid ikke her falle for fristelsen til å spekulere over hva som kan ha skjedd, det tjener likevel ingen hensikt. Vi vil senere i Nytt om Romfart komme med en egen artikkel om denne romfergeferden, hva som gikk galt og hvorfor.

Ulykken med Challenger har gjort et voldsomt inntrykk blant USAs befolkning, og hos mange andre. Mange mener den har hatt en virkning som best kan sammenliknes med reaksjonene etter mordet på president John F. Kennedy i 1963. Det kan derfor være grunn til å spørre om årsaken til dette, og hvorfor denne ulykken skulle gjøre så mye større inntrykk enn Apollo-brannen i 1967?

Fra flere hold har dette vært forklart med Sharon McAuliffes deltakelse på ferden. Hun var lærer ved Concord High School i Concord, New Hampshire og ble regnet som USAs første «vanlige» eller «sivile» borger som skulle ut i rommet. President Ronald Reagan kunngjorde i 1984 at en amerikansk lærer skulle få være med på en romfergetur, som representant for den vanlige amerikanske borger. At valget falt på en lærer, var ikke tilfeldig. Reagan begrunnet dette med at lærerne har en helt sentral rolle når det gjelder å utdanne og forberede barn og ungdom på deres framtidige oppgaver i det amerikanske samfunn. Han håpet valget av en lærer ville stimulere lærerne til økt innsats i undervisningen, og øke elevenes interesse for realfag, som fysikk, kjemi og matematikk.

Da søknadsfristen gikk ut, var det kommet inn 11 416 søknader. Etter en lang utvelgelsesprosess ble det i juli 1985 bekjentgjort at McAuliffe var valgt som kandidat til å bli USAs første lærer i rommet. Fra da og fram til ferden med Challenger startet, var hun konstant gjenstand for stor oppmerksomhet i amerikanske massemedia hvor hun stadig ble framstilt som representant for «mannen og kvinnen i gata». Mange amerikanere identifiserte seg nok etter hvert med henne. De betraktet henne som en vanlig borger, som dem selv, som hadde fått sjansen til en romfergetur uten å måtte oppfylle alle de kravene NASA setter til en profesjonell astronaut, og uten å ha en spesiell stilling som kunne kvalifisere henne som nyttelastspesialist. Likevel må hun opplagt ha vært i besittelse av helt spesielle personlige egenskaper for å kunne bli valgt ut som den ene heldige blant godt over 11 000 søkere.

At mange amerikanere identifiserte seg med henne, er uten tvil en viktig grunn til at reaksjonen på ulykken med Challenger var så uvanlig sterk i USA, men er etter min mening ikke den eneste grunnen. Minst to-tre andre forhold bidro i stor grad til at reaksjonen på ulykken ble så sterk i USA; nemlig at få, om noen, virkelig var mentalt forberedt på en slik ulykke, at den ble direkte overført i fjernsyn (og på grunn av McAuliffes deltakelse var omfattet med uvanlig stor interesse), samt den brutale måten det hele skjedde på.

Romfergeprogrammet har vært utsatt for en rekke feil og forsinkelser, uten at astronautenes sikkerhet før 51-L-ferden noen gang har vært i fare. Etter 24 romfergeferder hvor den alvorligste feilen var en motor som ble stoppet 3 minutter for tidlig (og som egentlig ikke skyldtes noe galt med selve motoren, men at en temperaturføler sendte gale data), uten at besetningen var i fare, var nok de fleste blitt vant til at romfergeoppskytinger gikk bra. Vi var vel forberedt på at det før eller senere kunne komme en oppskyting der det kunne oppstå så alvorlige problemer at det ville være nødvendig med en nødlanding, en situasjon astronautene som flyr romfergene trener svært mye på. Over 80 % av tiden som romfergepilotene tilbringer i simulatorer, brukes faktisk til å trene på hvordan de skal reagere på alle tenkelige feil som kan oppstå. Derfor er de meget godt forberedt på å takle feilsituasjoner. På ulykkesferden med Challenger fikk imidlertid astronautene ikke det minste forvarsel om at noe var galt, før de plutselig var innhyllet i et eksploderende flammehav. De var fullstendig sjanseløse, og fikk aldri muligheten til å iverksette noen av de avbruddsprosedyrene de hadde trent så mye på.

At eksplosjonen som ødela Challenger kom så fullstendig uten noe som helst forvarsel på en nasjon som var vant til romfergeoppskytinger med få eller ingen problemer, må etter min mening være mye av årsaken til det voldsomme inntrykket dette ga i USA.

Under tidligere dødsulykker, Apollo-brannen, Sojuz 1 og Sojuz 11, har det vært få eller ingen tilskuere. Allmennheten har fått vite om dem etterpå og bare hørt eller lest om hvordan ulykkene skjedde. Med Challenger var det annerledes. Millioner av mennesker var vitner til den direkte fjernsynsoverføringen fra oppskytingen, og fikk hele hendelsesforløpet rett inn i hjemmene sine. Via fjernsynskameraenes nærbilder kunne de med all mulig tydelighet se den kraftige eksplosjonen og at hele romfergekombinasjonen forsvant i et oransje, rasende ildhav. De ble på den mest brutale måte helt uforberedt utsatt for fjernsynets store gjennomslagskraft. Bare det rent visuelle inntrykket av det som inntraff, må ha hatt en kolossal virkning. Her var det ingen tvil om hva som skjedde, og ingenting av hendelsesforløpet ble overlatt fantasien. Kanskje hadde dette vel så mye å bety for amerikanernes reaksjon, som at McAuliffe var én av de syv om bord i Challenger.

Den brutale måten ulykken skjedde på, har nok derfor hatt mye å si for de sterke reaksjonene i USA. Dersom astronautene for eksempel hadde omkommet under en mislykket nødlanding, er jeg ikke sikker på at reaksjonene hadde blitt like sterke. Da hadde man i hvert fall fått noen minutter på seg til å bli klar over at noe var galt, at astronautenes liv kunne være i fare og at det hele kunne få en dødelig utgang. Slik det nå foregikk, der alt tilsynelatende fungerte helt normalt til det plutselig smalt, og alt var over på sekunder, måtte virkningen på folk bli sterkere enn ellers.

Hvilke følger kan så ulykken formodes å få for det amerikanske romprogrammet?

Romfergeprogrammet er naturligvis stoppet inntil feilen er funnet og rettet på, men det er nok rimelig å anta at denne pausen snarere vil måles i måneder enn i år. Hvis feilen mot formodning skulle vise seg å skyldes én eller flere fundamentale feil eller svakheter i konstruksjonen av romfergene, faststoffmotorene eller den utvendige tanken, vil det kunne medføre en langvarig stopp, sikkert over ett år. Det virker imidlertid nokså usannsynlig at ulykken skulle skyldes en feil av denne art. NASA har tross alt gjennomført 24 romfergeferder på rad, riktignok med en del problemer, men ingen som for alvor har truet astronautenes sikkerhet. Eventuelle fundamentale konstruksjonsfeil burde ha gitt seg utslag i svikt for lenge siden. Da er det nok mer nærliggende å anta at ulykken grunner seg i forhold som var helt spesielle for denne ferden og det utstyret som her ble brukt, og som det skulle være forholdsvis lett å rette på når årsaken er klar.

Til tross for den tragiske utgangen på 51-L-ferden, er det helt klart ikke aktuelt å avlyse og kutte ut hele romfergeprogrammet. Romfergene har for lengst bevist at de er «liv laga» og har vært svært nyttige til andre formål enn bare å sende opp satellitter. Dessuten er så store deler av USAs romvirksomhet nå basert på og avhengig av romfergene at det er nesten utenkelig å stoppe programmet for godt. Hadde imidlertid ulykken inntruffet på en av de første romfergeferdene, er det ingen tvil om at kritikken mot NASA ville blitt langt større og kraftigere enn nå, og at det for alvor ville blitt stilt spørsmålstegn ved romfergenes sikkerhet og framtid.

Nå gjorde president Ronald Reagan det klinkende klart alt umiddelbart etter ulykken at romfergeprogrammet skal fortsette når årsaken er funnet og feilene rettet. Han har også understreket at romstasjonprogrammet ikke skal berøres av Challenger-tragedien. Med disse raske og klare uttalelsene har Reagan nok en gang demonstrert sin interesse for og sterke støtte til USAs romprogram. Ingen amerikansk president, inkludert John F. Kennedy, har hatt en så positiv holdning til romprogrammet som Reagan. Klarest ble dette demonstrert da Reagan i sin tale om rikets tilstand 25. januar 1984 ga NASA klarsignal til å starte utvikling og bygging av en permanent bemannet romstasjon.

Da Reagan besluttet at NASA skulle få utvikle en permanent bemannet romstasjon, var det etter sterk motstand fra det amerikanske forsvarsdepartementet, amerikanske etterretningsorganisasjoner og den amerikanske riksrevisjonen. Motstanden fra det amerikanske forsvarsdepartementet kom hovedsakelig fra forsvarsminister Caspar W. Weinberger og hans stab. Det amerikanske luftforsvaret og marinen sa de nå ikke har behov for en romstasjon, men at de ikke direkte var mot utviklingen. Weinberger & Co. er hovedsakelig bekymret for at romstasjonprosjektet generelt vil trekke utviklingsmidler og legge beslag på noen romfergeressurser som er viktige for det amerikanske forsvarsdepartementets aktiviteter i rommet. At Reagan besluttet å la NASA få starte utvikling og bygging av en romstastasjon stikk i strid med de rådene han fikk fra de fleste av sine nærmeste rådgivere, viser klart hvilken positiv innstilling han har til romprogrammet.

Reagans klare holdning til fortsettelsen av USAs romfergeprogram og hans raske offentliggjøring av den, kan nok ha avskåret en del personer fra å stille spørsmålstegn ved berettigelsen av USAs bemannede romprogram. Likevel er det fra flere hold allerede kommet antydninger om at USA heller bør satse på økt bruk av roboter i rommet, siden man da ikke vil sette menneskeliv i fare.

Selv om mye i dag kan utføres med roboter i rommet, og langt mer i framtiden, vil det være feil å slutte med bemannede romferder. For det første er det i dag mange ting mennesker kan gjøre i rommet som dagens roboter ikke kan greie, noe som flere ganger har vært demonstrert nettopp i romfergeprogrammet. Langt viktigere er det at bemannede romferder etter mitt syn har en verdi i seg selv.

Menneskene har i århundrer drømt om å kunne reise i rommet og til andre himmellegemer, ikke for bare av rent vitenskapelige grunner å lære om forholdene der og innhente ny viten, men for med alle sine sanser å oppleve hvordan det er der. For mange mennesker er det ikke nok å få informasjon om forholdene andre steder bare formidlet gjennom instrumentene om bord i en romsonde eller satellitt. Det kan her kanskje trekkes en parallell til vår tids turistreiser.

Selv om ferielykken for mange synes å være en badestrand i Syden med mye sol og varme, er det stadig flere som setter kursen mot reisemål med andre attraksjoner. Hvorfor reiser så mange for å se Akropolis i Athen, pyramidene i Egypt, Grand Canyon i USA eller Versailles, for å ta noen ekempler? Skulle man her anvende samme logikk som de som vil erstatte bemannede romferder med økt bruk av roboter, kunne man si at det er helt unødvendig selv å reise til slike feriemål. Gjennom aviser, blad, bøker og fjernsyn kan man få all den informasjon man måtte ønske seg om dem, servert med de lekreste fargebilder. Hvorfor da bruke mange penger på selv å dra dit, og utsette seg for fare ved at flyet kan styrte eller bli sprengt i luften av gale terrorister, eller ved at bilen, toget, bussen eller hva man nå reiser med, utsettes for en større ulykke slik at man selv stryker med? Det er da mye billigere og tryggere å holde seg hjemme og lese om disse stedene.

Selvfølgelig kan det være mange grunner til at folk ønsker å reise, men jeg er overbevist om at en helt sentral grunn er ønsket om selv å oppleve disse stedene. Det er ikke nok å lese om dem i bøker og se bilder fra dem. Tvert imot er det vel heller slik at jo mer man leser og lærer om et sted, jo større blir lysten til å besøke det. Uansett hvor mye vi lærer om for eksempel Mars eller Månen ved hjelp av romsonder, vil ikke det dempe menneskenes trang til selv å besøke disse stedene. Blant annet ut fra dette er det all mulig grunn til å fortsette med bemannede romferder.

Dessverre må vi også i framtiden være forberedt på at menneskeliv vil gå tapt i forbindelse med utforskningen av rommet. Sikkerhetskravene og -rutinene innen bemannet romvirksomhet er strengere enn på noe annet område av menneskelige aktiviteter. Likevel er det naivt å tro at mennesket skal kunne fortsette sin virksomhet i rommet uten at liv går tapt også i framtiden. I denne virksomheten inngår bruk av de mest komplekse tekniske systemer mennesker noen gang har konstruert, og det er urimelig å kreve at de alltid skal kunne fungere feilfritt. Alt som står i menneskelig makt må naturligvis søkes gjennomført for at menneskeliv ikke skal komme i fare eller gå tapt, men det er dessverre bare umulig å gardere seg hundre prosent.

Derfor er det også urimelig å kreve at man skal slutte med bemannede romferder fordi dødsulykker en sjelden gang inntreffer. Det er da ingen som forlanger at vi skal slutte å fly, kjøre bil eller produsere olje i Nordsjøen fordi disse aktivitetene av og til medfører at menneskeliv går tapt. Jeg synes ikke det er rettferdig å stille strengere krav til romvirksomhet på dette området enn til andre risikofylte områder av menneskelig aktivitet hvor strenge sikkerhetskrav gjennomføres.

Både astronauter og kosmonauter vet at det er visse faremomenter knyttet til den aktiviteten de er involverte i, og at uventede dødsulykker kan forekomme. Virgil Grissom, en av de tre astronautene som omkom i Apollo-brannen i 1967, uttrykte det slik etter at han hadde vært i rommet med Gemini 3: «Hvis vi dør, ønsker vi at folk skal akseptere det. Vi har påtatt oss et risikofylt arbeide, og vi håper at hvis det skjer noe, så skal det ikke forsinke programmet. Utfordringen fra rommet er livet verd.»

Hva er så de mer praktiske følgene av ulykken?

Før tragedien med Challenger hadde USA fire romferger for bruk i rommet. To av disse, Atlantis og Challenger, var modifisert for å kunne medbringe Centaur-trinn med nyttelast i lasterommet. Challenger skulle etter planen ha skutt opp et Centaur-trinn med den europeiske solsonden Ulysses 15. mai 1986, og Atlantis et Centaur-trinn med Galileo-sonden 20. mai 1986. Uansett hvor raskt romfergeferdene måtte komme i gang igjen, er det etter tapet av Challenger helt klart at oppskytingen av i hvert fall én av disse to sondene må utsettes i minst 13 måneder. Grunnen er at det går 13 måneder mellom hver gang det er et åpent oppskytingsvindu mot Jupiter. Mens Galileo som kjent skal inn i bane rundt planeten, skal Ulysses bruke Jupiters gravitasjonsfelt til å komme inn i en bane som vil bringe romsonden over Solens poler. Hvis Galileo blir utsatt, vil det heller ikke bli noe av den nærpassering av asteroiden Amphitrite som skulle funnet sted 6. desember 1986.

En annen umiddelbar konsekvens av ulykken er at det vil gå ytterligere mange måneder før USAs Tracking and Data Relay Satellite System (TDRSS) kommer i drift. Første satellitt i dette systemet ble utplassert på STS-6 i april 1983, og hadde som kjent betydelige problemer med å komme opp i rett bane. Andre satellitt skulle vært med på STS-8-ferden høsten 1983, men ble utsatt på grunn av problemene med rakett-trinnet som ikke greide å få den første satellitten opp i geostasjonær bane. Da årsaken til dette endelig var funnet og rettet, ble oppskyting av TDRS B planlagt til mars 1985. Bare få døgn før den oppskytingen ble det kjent at satellitten var belemret med en så fundamental konstruksjonsfeil at romfergeferden den skulle med på, måtte avlyses. Nå, 2,5 år forsinket, kunne endelig den andre TDRS-satellitten tas med opp i rommet. Dit kom den imidlertid aldri.

Et av de prosjektene som vil lide mest ved at man bare har én TDRS-satellitt tilgjengelig i bane, er Hubble-romteleskopprosjektet. For å få en effektiv utnyttelse av teoretisk tilgjengelig observasjonstid med Hubble-romteleskopet, er man helt avhengig av å ha minst to TDRS-satellitter i drift. Med bare én slik satellitt i bane, reduseres tiden som kan brukes til observasjoner på hvert omløp rundt Jorden til omtrent det halve. Oppskytingen av Hubble-romteleskopet ble for øvrig utsatt fra august 1986 til oktober 1986 alt før ulykken med Challenger. Hvorvidt oppskytingen nå vil bli ytterligere utsatt, er uklart. Det er i grunnen av mindre betydning i og med at teleskopet for så vidt kan skytes opp omtrent når som helst, og ikke er avhengig av et meget tidsbegrenset oppskytingsvindu, som Galileo- og Ulysses-sondene.

Challenger-ulykken har nok også gitt tiltroen til romfergesystemets pålitelighet en knekk hos mange. Dette vil utvilsomt føre til at forsikringspremiene for satellitter vil bli hevet ytterligere, fra de allerede meget høye nivåene de ligger på.

Firmaer og organisasjoner som skal ha skutt opp satellitter, vil, i hvert fall på kort sikt, søke til andre leverandører av oppskytingstjenester, som Arianespace.

Debatten om bygging av en femte romferge for bruk i rommet vil utvilsomt blusse opp igjen. Ett av hovedargumentene til tilhengerne for å bygge ytterligere en romferge, har vært å ha en reserve i tilfelle «tap av en romferge». Dessverre er USA nå kommet i nettopp denne situasjonen. Hos romfergefabrikanten Rockwell International har man allerede de aller fleste delene som trengs til en ny romferge. Disse ble anskaffet for bruk som reservedeler på de andre fire fergene. Likevel er det et problem at den erfarne arbeidsstokken som bygde de fem foregående romfergene (inkludert Enterprise) ble oppløst etter at byggingen av Atlantis var ferdig. Det vil derfor bli en god del dyrere og ta lenger tid å bygge en ny romferge nå, enn det ville vært om dette arbeidet var blitt påbegynt umiddelbart etter at Atlantis var ferdig.

Så rart det enn kan høres er det ikke bare tilhengerne av en ny romferge som nå får vann på mølla i sin argumentasjon, men også motstanderne. Sistnevnte befinner seg hovedsakelig innen forsvaret. De har i mange år vært skeptiske til å satse bare på romfergen når det gjelder å skyte opp amerikanske satellitter, nettopp av frykt for at en situasjon som den man nå er kommet i, skulle inntreffe. Ved å satse bare på romfergene mener de USA blir lett sårbar dersom man mister romfergekapasitet, eller må innstille romfergeoppskytingene for kortere eller lengre tid, og det er nettopp det som nå har skjedd.

Det amerikanske forsvaret er langt mer avhengig av rombaserte systemer enn Sovjetunionens forsvar, og følgelig mer sårbart overfor en situasjon der de ikke kan skyte opp satellitter. Derfor har forsvaret i USA i flere år argumentert for behovet for videreutvikling og bruk av konvensjonelle, ubemannede éngangsbæreraketter. Allerede før Challenger-ulykken hadde forsvaret fått grønt lys for å bestille ti modifiserte utgaver av bæreraketten Titan 34D til en totalpris på 2 milliarder dollar. (Til sammenlikning anslås byggeprisen for en ny romferge å være 1-2 milliarder dollar.) Det er imidlertid nærliggende å anta at det amerikanske forsvaret nå vil ta til orde for et mer langsiktig og permanent bærerakettprogram uavhengig av romfergeprogrammet.

Selv om behovet for oppskytingskapasitet ikke er så stort i årene framover som prognoser rundt 1980 tydet på at det ville være, hadde NASA et ambisiøst oppskytingsprogram for alle sine fire operative romferger i årene framover. Når NASA nå har mistet 25 % av romfergene, og følgelig 25 % av oppskytingskapasiteten i romfergeprogrammet, er det helt klart at dette må få langsiktige virkninger, selv om det ennå er for tidlig å si noe mer konkret om hvilke utslag dette vil gi.