51-J: Første ferd med Atlantis

Av Ivar Johansen

Atlantis

For den vanlige mediainteresserte nordboer som «skummer» gjennom avisene i de travle morgentimer er nok «Atlantis» et ukjent navn i romfartssammenheng. Her vil nok heller navn som «Columbia», «Discovery», og kanskje ikke minst «Challenger» få en bjelle til å ringe hos de som har fulgt med litt. Det er sparsomt med nyheter om USAs romfergeprogram i norske massemedia så lenge alt går bra.

Atlantis er den fjerde operative romfergen som er bygget. Vekten til denne romfergen er mindre enn for dens tre søsterskip. Den har mest til felles med Discovery når det gjelder konstruksjon og oppbygning. Etter at de to første romfergene ble bygd, tok man i bruk nye og lettere materialer, samtidig som man forsterket vingene, uten at man dermed fikk økt vekt. Når man etter hvert tar i bruk Vandenberg Air Force Base i California som oppskytingsabase for romfergene, er det Discovery og Atlantis som kan skytes opp derfra. En oppskyting fra Vandenberg krever mer energi i og med at oppskytingen vil foregå i sydlig retning og dermed ikke dra nytte av jordrotasjonen slik som ved oppskytingene fra Kennedy Space Center (KSC), der oppskytingene skjer mot øst, samme vei som Jorden roterer. De banene som kan nås fra Vandenberg, vil ha en ekvatorvinkel på fra 68 til 105°.

Når det gjelder tilbakevending etter endt oppdrag i polbane, vil romfergen oppnå en høyere hastighet samtidig som den vil møte en mer variabel atmosfære ganske tidlig i tilbakevendingsfasen. Dette vil utsette romfergen for større ytre påkjenninger. Det er spsielt vingene som er forsterket på Discovery og Atlantis.

Discovery og Atlantis er på skroget og de øvre vingeflater utstyrt med det nye varmeisolerende teppematerialet AFRSI (Advanced Flexible Reusable Surface Insulation). Dette materialet, som man har hatt meget gode erfaringer med på Discovery, er også med på å spare vekt.

Atlantis er dessuten forsynt med diverse tilleggsutstyr med tanke på drivstoffpåfylling av satellitter i jordbane. Dessuten er lasterommet innrettet for å kunne romme rakett-trinnet Centaur.

«Tørrvekt» for de fire romfergene som er bygd:

Den oppgitte vekten for Columbia gjelder etter den omfattende ombyggingen som ble foretatt i løpet av 1984 og begynnelsen av 1985.

Arbeidet med å montere sammen Atlantis kunne så smått starte etter at den tredje operative romfergen, Discovery, ble rullet ut fra hangaren i Palmdale den 16. oktober 1983. Da artikkelforfatteren var på besøk ved Rockwell International senhøstes 1983, kunne pressetalsmannen, Larry McCormick, fortelle at man regnet med å bruke 15 måneder på å sette sammen Atlantis, noe han karakteriserte som et stort puslespill. Han tenkte nok da spesielt på arbeidet med å feste alle de varmeisolerende klossene på undersiden av skroget.

Etter at alle «brikkene» var på plass, var det klart for utrulling av Atlantis den 6. april 1985. Takket være erfaringen man hadde fra bygging av de tidligere romfergene, klarte man å redusere byggetiden for Atlantis med 49,5 % i forhold til byggetiden for Columbia.

Selv om man som en følge av behovet for reservedeler, har produsert mye av det som er nødvendig for å bygge en romferge til, regner man med at sluttprisen for en ny romferge vil ligge langt over én milliard dollar. Til tross for tapet av Challenger, er det fremdeles et åpent spørsmål om det vil bli bygget flere romferger i denne serien.

Atlantis ankom altså KSC i april 1985, men det var fremdeles mye som skulle gjøres. Etter at hovedmotorene var montert skulle romfergen monteres sammen med faststoffrakettene og ytre tank, for så å bli rullet ut til oppskytingsrampen. Målet var å gjennomføre en 22 sekunders prøveavfyring av motorene før den 30. august. På grunn av forsinkelser som oppstod med 51F-Spacelab 2 og 51-I (Leasat Repair Mission) ble denne prøveavfyringen utsatt.

Bare noen dager etter at Discovery endelig hadde forlatt oppskytingsplattformen den 27. august, rullet man ut Atlantis. Nedtellingen ble startet den 10. september. Man hadde noen små problemer, men prøveavfyringen kunne gå etter planen den 12. september. Alt fungerte som det skulle med motorene, og fire dager senere ble en «tørr» nedtelling med hele mannskapet om bord gjennomført.

Mannskapet

Sjef om bord på denne militære ferden med Atlantis som hadde betegnelsen 51-J, var den 48 år gamle Karol J. Bobko. Han ble tatt ut som astronaut så tidlig som i 1966, men til det militære programmet MOL (Manned Orbiting Laboratory). Da dette programmet ble kansellert, ble han sammen med sine kolleger overført til NASAs astronautkorps i 1969. Han var engasjert i Skylab-programmet, men fikk ikke sin første romferd før i 1983, på STS-6. Den andre turen fulgte i april 1985, da han var sjef på 51-D.

Pilot på denne ferden var den 40 år gamle Ronald J. Grabe. Etter en militær karriere hvor han blant annet tjenestegjorde i Vietnam, ble han tatt ut som astronaut i 1980. Dette var hans første tur i rommet.

Ferdspesialisten David C. Hilmers var også debutant i rommet. Han er 35 år gammel og ble tatt ut som astronaut samtidig med Grabe. Han har fått spesialutdanning for å kunne ta seg av romfergenes militære nyttelaster, men har også drevet med studier og undersøkelser av de forskjellige rakett-trinnene som romfergens nyttelaster gjør bruk av; Payload Assist Module, Inertial Upper Stage og Centaur. Den andre ferdspesialisten var den 43 år gamle Robert L. Stewart. Han ble tatt ut som astroanut i 1978 og fikk sin første romfergetur i februar 1984, på 41-B. Med i mannskapet var også en militær nyttelastspesialist. Det var den 34 år gamle William A. Pailes. Han er major i USAF.

Oppskytingen

Den første ferden for Atlantis var berammet til den 3. oktober mellom kl. 1020 og 1310 lokal tid. Fordi dette var en militær ferd, var det eksakte tidspunktet for oppskyting og landing hemmeligstemplet. Det antas at oppskytingen fant sted kl. 1145 lokal tid. Etter en problemfri oppstigning oppnådde Atlantis en banehøyde på 515 km, som til da var det høyeste man hadde fløyet med en romferge. Dette er imidlertid bare 50 % av den teoretiske maksimumshøyden for romfergene.

Nyttelasten

I følge et kongressdokument bestod den «hemmelige» nyttelasten av to DSCS-satellitter montert på et IUS-trinn (Inertial Upper Stage). DSCS står for Defense Satellite Communications System. De første satellittene med denne betegnelsen, DSCS-1, ble skutt opp med bæreraketter av typen Titan 3C, og det var vanlig å skyte opp åtte satellitter med samme bærerakett. DSCS-1 ble i 1971 avløst av DSCS-2. Disse ble skutt opp parvis, også med Titan 3C. Satellittene kunnne kommunisere med både små og store bakkestasjoner, og man regnet at levetiden for satellittene av type DSCS-2 var fem år. Arvtakeren, DSCS-3, tok over i oktober 1982, da den første av denne typen ble skutt opp med en Titan 34D. Disse nye satellittene har 50 % større kapasitet enn sine forgjengere og en levetid på ti år. Det er lagt vekt på å gjøre satellittene motstandsdyktige mot elektronisk krigføring, for eksempel elektromagnetiske pulser som har til formål å ødelegge kommunikasjonsutstyret om bord. Totalt er det meningen å skyte opp seks satellitter av typen DSCS-3.

Når det gjelder det amerikanske forsvarsdepartementet og dets rolle i romfergeprogrammet, har man kommet fram til at det skal betale et årlig beløp på 270 millioner dollar til NASA samt 30 millioner for hver ferd som de har med sine nyttelaster på. Denne kontrakten med NASA skal gjelde i perioden 1989 til 1991, og pengebeløpet skal regnes i 1982-dollar.

Oppdraget til mannskapet på 51-J gikk, i følge de sparsomme opplysningene som det har vært mulig å oppdrive, helt etter planen. Fordi høyden var større enn vanlig, tok tilbakevendingen litt lenger tid enn man er vant til. Atlantis landet ved Edwards Air Force Base den 7. oktober etter en ferd med varighet oppgitt til 4 dager, 1 time og 45 minutter.

Den første ferden til Atlantis ble etter endt inspeksjon ved Edwards omtalt som en av de ferder det har vært minst problemer med, da sett på bakgrunn av at det var denne romfergens første ferd. Den ferden som nå stod for tur, var 61-A med Spacelab D-1, en ferd spekket med vitenskapelige eksperimenter.

Tekster til illustrasjoner brukt i artikkelen

Mannskapet på 51-J, den første ferden med Atlantis og den 21. romfergeferden; fra venstre: Robert L. Stewart, David C. Hilmers, Karol J. Bobko, William A. Pailes og Ronald J. Grabe. (NASA)

Fra seremonien i forbindelse med utrulling av Atlantis den 6. april 1985. (NASA)

Sekundet etter at faststoffrakettene har tent. Den første ferden for Atlantis har startet. (NASA)

Atlantis er på vei mot jordbane med sin hemmelige last. Bilder fra oppholdet i bane kan vi ikke regne med når romfergen er ute på militært oppdrag. (NASA)

Dette er en tegning av DSCS-3. Tre satellitter er nå i bane, mens det planlegges å skyte opp 11 til.