Challenger-ulykken

Av Ivar Johansen

Innledning

Med tanke på hvor høyteknologisk romfergesystemet er, synes det som et lite «under» at alt fungerer som det skal. Erfaringen fra de første fem årene med romfergeferder viser riktignok at ord som «forsinkelse» og «utsettelse» ofte har måttet dominere nyhetene fra NASAs romsentra. At det ofte har tatt tid å få i gang en romfergeferd, blir fort glemt i det øyeblikk oppskytingen er et faktum. Dette henger sammen med den store suksess som tross alt har preget romfergeprogrammet på de 24 første ferdene.

På sett og vis var den 25. ferden, 51-L, spesiell allerede i planleggingsfasen. Romfergen Challenger, som til nå i romfergeprogrammet var den desidert mest brukte, skulle ut på sin 10. tur i rommet, og nyttelasten var, sett med NASAs øyne, meget etterlengtet. Vi tenker da på kommunikasjonssatellitten TDRS-B. Challenger skulle skytes opp fra Oppskytingsplattform 39B, hvilket betydde at man fra nå av hadde to operative oppskytingsplattformer ved Kennnedy Space Center. Med fire operative romferger var NASAs ambisiøse mål å gjennomføre 15 romfergeferder i 1986.

Årets første ferd, 61-C, var allerede gjennomført. På denne ferden gjorde Columbia sitt «comeback». Riktignok ble det en treg start, i og med et rekordstort antall utsettelser. Vi vil komme tilbake med en artikkel om denne «ordinære» ferden i et senere nummer.

Som nevnt skulle man ta i bruk en ny oppskytingsplattform. Sist denne plattformen ble brukt, var under ASTP-prosjektet i juli 1975, da en Apollo-kapsel ble skutt opp med en Saturn 1B for å gjennomføre et møte med et Sojuz-romskip. ASTP står for Apollo-Sojuz Test Prosjekt. I løpet av de siste årene er Oppskytingsplattform 39B blitt ombygget for bruk i romfergeprogrammet. Med to operative oppskytingsplattformer (39A og 39B) regnet man med å bli i stand til å møte den økte oppskytingstakten som romfergeprogrammet nå stod overfor. Allerede i mai var det behov for to oppskytingsplattformer, da to romferger (Challenger og Atlantis) skulle skytes opp med et par ukers mellomrom for å utplassere henholdsvis Ulysses og Galileo.

Mannskapet til 51-L ble tatt ut i to omganger. Fem av astronautene, de som ble tatt ut først, kom fra NASAs faste astronautkorps, mens to, Gregory Jarvis og Sharon Christa McAuliffe ble føyet til på et senere tidspunkt. Jarvis ble faktisk først tatt ut til en tidligere ferd. Det var 51-D, som ble gjennomført i tidsrommet 12. til 17. april 1985. Her måtte han imidlertid vike plassen for senator Jake Garn. Dette var nok en skuffelse for Jarvis, men så fikk han løfte om plass på 61-C, som skulle gjennomføres i desember 1985, og til slutt fant sted i perioden 12. til 18. januar i år - uten Jarvis om bord. Denne gangen måtte han vike for kongressrepresentanten William Nelson. Dermed ble Jarvis ført opp som deltaker på 51-L.

McAuliffe skulle på denne ferden bli den første sivile USA-borger i rommet. Hun var lærer ved Concord High School i byen Concord, New Hampshire. Hun framtredde i massemedia på en måte som ga henne stor popularitet i USA, en popularitet som bare økte og økte fram mot tiden for oppskyting.

Mannskapet

Mannskapet som skulle bemanne Challenger på dens 10. og romfergeprogrammets 25. ferd, bestod av fem menn og to kvinner. Fire av disse kan vi kalle veteraner, siden de allerede hadde en romfergeferd bak seg.

Sjefstolen ble okkupert av den 46 år gamle Francis R. Scobee;. Han var født den 19. mai 1939 i «fjellbyen» Cle Elum i staten Washington. Ikke lenge etter at han var født flyttet familien til den lille byen Auburn. Etter en aktiv barndom der interessene streifet innom fly og flytyper tok han fatt på en seriøs skolegang. Fotball og friidrett var aktiviteter han likte godt, men han kuttet ut friidrett før han begynte på det siste året ved Auburn High School. Dette var i 1957, og romalderen var rett om hjørnet. Scobee tilbrakte mang en stund med hodet dypt nede i motorrommet på sin 1945-modell Ford, men i tankene syslet han med planer om en flyverutdannelse. Fiske og friluftsliv var også noe han brukte mye av sin fritid på, ofte sammen med sin far som var jernbanearbeider.

Etter at han var ferdig med gymnasiet, begynte han å arbeide for Boeing i Seattle. Der jobbet han i arkivet, men denne jobben hadde han bare i tre måneder. I oktober 1957, samtidig med at Sputnik 1 ble skutt opp, søkte han seg inn i flyvåpenet. Han ble godtatt, og startet en lang karriere i USAF ved Kelly Air Force Base i San Antonio, Texas. I forbindelse med denne karrieren, som det kan skrives en tykk bok om, fikk han en meget bred bakgrunn som flyingeniør. Det var jo flyver han drømte om å bli i guttedagene, og denne drømmen ble virkelighet i 1965. Gemini-programmet seilte i sterk medvind, og Edward White ble første amerikanske atronaut som gjennomførte en «spasertur» i rommet.

I november 1967 ble Scobee sendt til Vietnam der han tilbrakte godt og vel ett år og var med på flere krigstokt. I 1971 ble han innrullert ved Air Force Aerospace Research Pilot School ved Edwards Air Force Base i California. Tilværelsen som testpilot ble en realitet, og drømmen om en gang å bli astronaut var plutselig ikke så fjernt fra virkeligheten. Han søkte NASA om å bli tatt opp som astronaut i 1977, og han ble tatt ut i januar 1978. Etter vel ett års trening i Houston ble han gitt pilotstatus. Til å begynne med var han instruktør for piloter til NASAs 747 jumbojet, som brukes til å transportere romfergene. Etter 22 års tjeneste forlot han flyvåpenet i januar 1980 for å fortsette sin astronautkarriere i NASA på sivile premisser. Scobees første romfergeferd var Challengers andre ferd, som fant sted under betegnelsen 41-C, også kjent som «Solar Maximum Repair Mission». Denne ferden, som fant sted i april 1984, ble meget vellykket. Ferden karakteriserte han som sitt livs opplevelse, en opplevelse som overskygget alt annet i hans karriere, som innbefatter 6500 flytimer i 45 forskjellige flytyper.

Scobee var en typisk astronaut, middels høy og atletisk bygget, med en nøktern holdning til sitt yrke. I et intervju i 1983 uttalte han: «Det å sove i rommet er som å slumre i verdens største vannseng og oppskytingen kan sammenlignes med å sitte i et tog som løper løpsk. Dette er et yrke som jeg liker, og jeg ser fram til den dagen da USA vil begynne å kolonisere Månens overflate. Erobringen av verdensrommet er verdt sin pris...».

Det høyre setet på øvre dekk ble bemannet av en debutant i romfergesammenheng. Det var den 41 år gamle piloten Michael J. Smith;. Han ble født den 30. april 1945 i fiskebyen Beaufort i North Carolina. Som for så mange andre astronauter, var Smiths barndom preget av flyinteresse. Dessuten var han interessert i amerikansk fotball. Mens han gikk på Beaufort High School spilte han «quarterback» - en meget avgjørende og sentral plass på et amerikansk fotballag. At han var spesielt interessert i flyvning var ingen hemmelighet for Beauforts 4500 innbyggere, så da han fløy sin første solotur i et lite privatfly samme dagen som han fylte 16 år, forundret det ingen. Ved siden av denne glødende interessen, hjalp han også foreldrene hjemme på gården så godt han kunne med å sanke egg fra hønsehuset og høste kålerot fra åkeren. Da Alan Shepard ble den første amerikaner i rommet den 5. mai 1961, var Smith i sitt nest siste år ved Beaufort High School, og mer interessert i hva som skjedde med flyene på Beaufort-Morehead flyplass enn i USAs romfartsprogram. Smith jobbet etter skoletid for å finansiere flytimene sine, de kostet tross alt syv dollar per time. Etter at han var ferdig med gymnasiet i 1963, fikk han plass på marinens militærakademi. Militærakademiet ble en hard prøve for Smith, og han måtte jobbe hardt for å holde tritt. Som lønn for strevet oppnådde han å gå ut som nummer 108 av 893 studenter i 1967. Ti dager senere, den 17. juni, giftet han seg med Jane Jarrell som var flyvertinne i Eastern Airlines, og de nygifte slo seg ned i byen Monterey i California.

Også Smith var en tid stasjonert i Vietnam, om bord i hangarskipet Kitty Hawk. Etter 11 måneder, da han hovedsaklig fløy krigstokter over Nord-Vitenam, tok Smith fatt på marinens skole for testpiloter i Patuxent River, Maryland. Detaljer om romfergeprogrammet begynte å bli kjent, og Smith fant det interessant, uten å reflektere noe mer over det. Hans kone spurte etter hvert om ikke det var slik at testpiloter drømte om å bli astronauter. Han svarte ikke så mye på dette, bortsett fra med en bekreftende nikking, men etter noen år, da NASA kunngjorde at man tok i mot søkere, ble søknaden skrevet. I 1980 kunne familien flytte til Houston der hans kone og tre barn raskt tilpasset seg livet som «astronautfamilie».

Bak kommandøren på Challengers øvre dekk satt den 37 år gamle ferdspesialisten Judith A. Resnik;. Judith Arlene Resnik ble født den 5. april 1949 i byen Akron, Ohio. Oppvokst i en musikkglad familie der hun tok pianotimer hver dag, kom et vendepunkt i hennes liv i 1965, da hennes foreldre ble skilt. Hun var midt i sin gymnas-utdannelse ved Harvey S. Firestone High School i Akron da dette skjedde, og det førte til at hun raskt lærte seg å bli selvstendig. Hun studerte hardt, og det lå solid arbeidskraft bak hver ting hun foretok seg. Hennes matematiske kunnskaper lå på et meget høyt nivå, og det var mang en lærer som «gikk skoa av seg» da frøken Resnik ved flere anledninger ikke var enig i en løsning. Etter å ha konferert med sin far, som hun stod nærmest, søkte hun seg inn på Carnegie Institute of Technology i Pittsburgh. Etter fire år ved dette instituttet, som senere ble omdøpt til Carnegie-Mellon-universitetet, tok hun fatt på studier ved University of Maryland. Her ble studiene fullført med samme kvalitet som tidligere, og hennes doktorgrad innen elektronikk var et faktum. Judith Resnik giftet seg med Michael Oldak den 14. juli 1970, bare en uke etter at de innledende studier ved Carnegie-Mellon-universitetet var avsluttet. Dette ekteskapet varte kun i drøyt fem år, før skillsmissen var et faktum. Judith Resnik Oldak, som hun da het, var et travelt menneske selv om hun var gift. Med ytterligere utdannelse og jobber spredt ut over hele USA i firmaer som RCA, Xerox Corporation og National Institute of Health, bare for å nevne noen, følte ekteparet Oldak at de bare fjernet seg mer og mer fra hverandre i og med at de ikke så hverandre så mye. Denne skillsmissen var en hard kneik å passere for Judith, men ved enda mer hardt arbeid fikk hun dette på avstand etter hvert. Hun hadde stor suksess i studie- og arbeidslivet, dette var kanskje grunnen til at hun ble kalt J.R. blant sine nærmeste venner.

En varm sommerdag i 1977, mens hun lå og solte seg, leste hun i avisen at NASA søkte etter astronautkandidater til romfergeprogrammet, og de oppfordret spesielt kvinner til å søke. Søknaden til NASA ble fylt ut og levert, og det varte ikke lenge før hun fikk vite at hun var blant de ca 200 av i alt litt over 1000 kvinnelige søkere som ville bli vurdert nærmere. Resnik, som på dette tidspunktet arbeidet for Xerox Corporation i California, ventet utålmodig på nytt fra NASA. I januar 1978 kom beskjeden hun hadde ventet på; hun var en av de seks første kvinnene som NASA ville gi astronautopplæring. Etter endt trening i Houston ble hun tatt ut til den 12. romfergeferden, 41-D, som en av tre ferdspesialister. Denne ferden foregikk i tidsrommet 30. august til 5. september 1984. Dette var Discoverys første ferd i rommet, og Resnik fikk notert seg for en romferd med varighet på 6 dager 56 minutter og 16 sekunder. Hun ble USAs andre kvinne i rommet, noe hun ikke beklaget, med tanke på alt det oppstyret som ble Sally K. Ride til del.

Ved Judith Resniks høyre side, bak pilot Mike Smith, satt den andre ferdspesialisten, Ellison S. Onizuka;. Ellison Shoji Onizuka ble født den 24. juni for førti år siden, på Hawaii, mer bestemt på Keala Kekua. Han vokste opp i den lille byen Keopu, hvor innbyggerne fortrinnsvis var bønder. I Keopu var det kaffeplanter så langt øyet kunne se, bare avbrutt av en og annen gruppe nøttetrær med nøtter av macadamia-typen. Ellie, som han ble kalt som liten, var flittig med saksen når han kom over et magasin eller ukeblad med stoff om flyvning eller tegneserier med science fiction-preg. At fjernsynet var spekket med filmer om Tom Corbett, Space Cadet, Space Patrol og Lyn Gordon hver lørdag morgen, gjorde sitt til at lille Ellie virkelig vokste opp i en «fremtidsverden».

I 1959, da Ellison var tretten år gammel, var han med på en utflukt med skoleklassen sin for å bese vulkanen Kilauea Iki våkne til liv. Lavaen strømmet ut og ilden stod høyt til himmels. Dette gjorde et spesielt inntrykk på Ellison. Ikke på grunn av den spesielle opplevelsen det gir å være vitne til noe slikt, men det som opptok Ellison var tanken på at disse kreftene måtte kunne temmes og brukes til noe nyttig. Lærerne på Hono Kohau Elementary School bare ristet på hodet og tenkte at med slike visjoner og tanker måtte denne gutten bli til noe helt spesielt. Drømmen om å bli astronaut våknet allerede i 1962, da Walter Schirra landet rett utenfor Hawaii i sin Mercury-kapsel. Onizuka var også opptatt av sport, spesielt basketball og baseball. Siden ingen av universitetene på Hawaii kunne gi undervisning som var relatert til hans interesser, søkte han om å få plass ved University of Colorado etter at han var ferdig med Konawaena High School. Søknaden ble innvilget og han kunne reise til Boulder i Colorado. Han var ferdig med sine studier i 1969, samtidig som de første mennesker landet på Månen. Den 7. juni det året giftet han seg i Denver med Lorna Leiko Yashida, som også studerte i Colorado og som kom fra samme øygruppe som han selv.

I 1970 startet hans militære karriere, og McClellan Air Force Base i Sacramento, California var første stopp. Han var blant annet med på å utvikle et helikopter som gjorde bruk av en ny løfteteknikk. Samtidig søkte han om opptak ved testpilotskolen ved Edwards Air Force Base, for han visste at dette var et springbrett til romfartsprogrammet. Så lett var det dog ikke, men etter fire år og vel så mange søknader kom han til slutt inn på skolen for testpiloter i 1974. Her ble det etter hvert 1700 timer i 43 forskjellige flytyper, men tanken på å bli astronaut opptok ham mer og mer. Så, da NASA i 1977 begynte å ta i mot søknader for et nytt astronautkull, benytttet han sjansen. NASA hadde 35 «ledige» plasser, og Onizuka var en av 8079 søkere. Han hadde alltid hatt stor tro på seg selv, og det at han var av asiatisk opprinnelse mente han ville styrke hans sjanser. I oktober 1977 var han blant finalistene som gikk gjennom forskjellige tester og intervjuer i Houston. Den 16. januar 1978 kom så beskjeden om at han var godtatt. Endelig var drømmen gått i oppfyllelse, og treningen som mange ganger kom opp i 70 timer per uke, kunne begynne. Kollegene kalte ham for El, og spøkte med at han ville bli den første japansk-amerikanske astronaut. Onizuka rundet spøken av med å si at han ville bli den første i rommet til å spise sin favorittrett, «Sushi». Han fikk status som ferdspesialist i 1979, med hovedvekt på tekniske problemer som måtte løses, enten det dreide seg om å repararere toalettet om bord eller gå ut i lasterommet for å utføre nødvendige oppdrag.

Hans første ferd var 51-C i januar 1985, som var den første av rent militær karakter. På denne ferden hadde de til oppgave å utplassere en overvåkningssatellitt, og hele turen varte i 74 timer.

Mer enn fire astronauter var det ikke plass til på Challengers øvre kabindekk, så de tre andre inntok sine plasser på det nedre dekket. I venstre hjørne bak, nærmest innstigningsluken, satt den fargede astronauten, Ronald E. McNair;. Han ble født den 21. oktober 1950 i Lake City i staten South Carolina. Denne byen hadde, med sine 5100 innbyggere, på den tiden tobakksdyrking som sin viktigste næring. I det sydlige USA var dette området ett av de rikeste i så måte. Hans tidlige barndom var som for de fleste sorte, preget av undertrykkelsen av de fargede, og det var ikke alltid så lett å få kjøpt en iskrem på vanlig måte. Nei, Ron lærte seg å gå bakveier, noe butikkeierne var godt vant med. Det var oktober 1957. Ronald McNair var nesten 7 år gammel da han løp ut av huset den 4. oktober, med blikket rettet mot himmelen. Det alle så opp etter var noe han visste het Sputnik, men hva en satellitt var for noe, var ennå noe uklart for ham. Det at denne «tingen» som alle så opp etter, ikke falt ned, var noe han undret seg over. Dette ble ikke siste gang han kikket ut i det ukjente, for interessant var det, og viljen til å lære var så absolutt til stede. Han måtte tidlig ut på tobakksplantasjene for å tjene til lommepenger. For disse pengene kjøpte han blant annet bøker om romfart og annen teknisk litteratur. Interessen for teknikk kan nok stamme fra faren, som var bilmekaniker. Faren måtte i slutten av 1950-årene ofte reise til New York, fordi det var vanskelig for fargede bilmekanikere å få noe å gjøre i hjembyen. Dette gjorde sitt til at unge McNair måtte hjelpe sin mor med mange ting. Årene gikk, og McNair begynte på Carver High School. Det gikk ikke så alt for lang tid før han ble kåret til skolens «klokeste hode». Han var formann i klasserådet og kaptein på fotballaget, og meget god til å spille saksofon. Ved siden av fotballen interesserte han seg for den meget krevende sporten karate. At han fikk sort belte etter å ha knust fem mursteiner med pannebrasken forundret ingen. Etter at han var ferdig med gymnasiet, begynte han ved North Carolina Agricultural & Technical State University. Dette var et universitet for fargede studenter, og var viden kjent for sine ingeniør- og vitenskapsfag. Han giftet seg med Cheryl Moore fra Jamaica, New York den 27. juni 1976. Da studerte han ved MIT (Massachusetts Institute of Technology). Der tok han doktorgrad i en alder av 26 år. Ekteparet McNair flyttet til California der han begynte å arbeide for Hughes Research Laboratory. Deretter var veien til Houston kort for McNair, siden han oppfylte kravene til jobben som ferdspesialist, samtidig som NASA også var spesielt interessert i å knytte til seg fargede og personer tilhørende andre minoritetsgrupper. Hans første ferd fant sted den 3. februar 1984 med Challenger (41-B). Etter denne ferden reiste han rundt i USA og holdt foredrag for skoleklasser om sin vei til verdensrommet. Han ga blant annet følgende råd: «Du kan bare bli en vinner dersom du er villig til å ta skrittet utfor stupet, for å henge der litt. Derfor sier jeg til dere studenter: Bli en vinner, heng litt utfor stupet...».

Nærmere midten av dette midtdekket var det plassert ytterligere to seter. I det venstre av disse, skrått til høyre for McNair, satt nyttelastspesialist Gregory B. Jarvis;. Han ble født i storbyen Detroit, Michigan den 24. august 1944. To år senere flyttet familien til Mohawk i staten New York. Med sine knapt 3000 innbyggere var byen som klippet rett ut av en eventyrbok. Byen var dominert av en bensinstasjon samt noen gamle hus på den ene siden av veien som gikk gjennom byen, og et butikksenter på den andre siden. Faren og moren, som opprinnelig kom fra denne byen, hadde hver sin virksomhet her, henholdsvis et apotek og en restaurant. Jarvis vokste opp i denne byen, der han etter skoletid tok viserguttjobber både på apoteket og i restauranten. Fant man ikke «Greg» på et av disse stedene, så var han helt sikkert på fotballbanen. På Mohawk High School ble han etter hvert kjent som skolens moromann. Det var alltid liv og røre rundt ham og det ble sagt om ham at han alltid levde livet som om hvert minutt var det siste. Etter at han var ferdig med gymnasiet, gikk turen til New York State University i Buffalo der han studerte elektronikk. Disse studiene ble videreført ved Northeastern University i Boston der han tok en doktorgrad innen dette feltet.

I juni 1968 giftet Jarvis seg med Marcia Jarboe , og de slo seg ned i Hermosa Beach i California. Han arbeidet ved USAFs Space Division i El Segundo og der var han med på å utvikle og bygge militære satellitter. Våren 1973 begynte han i Hughes Aircraft Company, som holdt til i samme by. Her ble han involvert i Marisat-programmet. Jarvis var med i en gruppe på fem personer, som sørget for at Marisat ble en suksess for Hughes. Etter dette jobbet han med militære satellitter, og kom dermed med på Leasat-programmet. Det var i denne sammenheng at han ble aktuell i romfergesammenheng da Hughes skulle ha med en nyttelastspesialist ved utplassering av en av disse satellittene. Jarvis hadde i flere år ofte arbeidet både dag og natt med Leasat-programmet. Merkelig nok nølte Jarvis med å gripe sjansen da det ble kjent at NASA hadde invitert Hughes til å sende med en nyttelastspesialist, men etter påtrykk fra sine arbeidskolleger og sin kone, fylte han ut en søknad. Han var slett ikke alene om å skrive søknad, hele 600 ingeniører og teknikere ved Hughes gjorde det samme. Han leverte sin søknad dagen før fristens utløp, og spenningen var til å ta og føle på. I begynnelsen av juni 1984 lot NASA høre fra seg. Fire personer inkludert to reserver var tatt ut til to fremtidige romfergeferder hvor en Leasat var en del av nyttelasten om bord. Gregory Jarvis ble annonsert som den første som skulle få sjansen, reserve her var Bill Butterworth. Den andre som ble tatt ut som primær nyttelastspesialist var John Konrad, reserve var Stephen Cunningham.

Til høyre for Jarvis på Challengers midtre dekk satt Sharon Christa McAuliffe;, som var med som såkalt romferdsdeltaker. Hun ble født den 2. september 1948, i Boston, Massachusetts. Som den eldste av Ed og Grace Corrigans fem barn, måtte hun etter hvert hjelpe til mye hjemme, og ta seg av de yngre søsknene. Da hun gikk i syvende klasse, så hun Alan Shepard bli den første amerikaner i rommet etter en tur som varte i bare 15 minutter og 22 sekunder. Da hun sendte inn sin søknad til NASA 24 år senere, husket hun godt hvordan hun først hørte om romfartsprogrammet: «Jeg kan huske spenningen hjemme i huset da de første satellittene ble skutt opp. Mine foreldre var like fasinerte som meg, og jeg ble virkelig fanget av dette fantastiske som var i ferd med å skje. På skolen samlet vi oss i klasserommet for å følge rakettene, spesielt godt husker jeg Alan Shepards historiske ferd. Selv om det ikke en gang var ett helt omløp, ble jeg helt betatt.»

I 1962 begynte McAuliffe på Marian High School. Et år senere traff hun Stewen McAuliffe, og så tradisjonell som hun var, så giftet hun seg med den hun traff da, i en alder av 15 år. Hun bygget opp sitt liv rundt de daglige rutinene som kone, mor og lærer. Hun var en ordinær person som fikk en sjanse til å være med på en ekstraordinær opplevelse. Det at hun skulle bli USAs første sivile borger i rommet var jo noe ekstraordinært, men dette forandret ikke den Christa Corrigan som for vel 20 år siden hadde gått på Marian High School i Firmingham, Massachusetts. Det var i juli 1985 at det ble annonsert hvem som skulle bli læreren som fikk være med på en romfergetur, og åstedet for denne annonseringen var Det hvite hus. I sin tale etter at utnevnelsen var blitt kjent sa Christa følgende: «Det er ikke ofte vi lærere er tomme for ord, mine studenter ville ikke trodd dette.» Det eneste hun var bekymret for, var hvordan mannen og barna ville klare seg mens hun var opptatt med trening foran ferden. «Det blir fint for ungene å få pappas oppmerksomhet mens jeg er borte. Dette kommer til å bli et fint år for oss alle sammen.»

Nyttelastene

En av nyttelastene i Challengers lasterom var kommunikasjonssatellitten TDRS-B. Den første satellitten av denne type (Tracking and Data Relay Satellite) ble utplassert under STS-6 i april 1983. Dette var for øvrig Challengers første ferd.

TDRS-B skulle på 51-L utplasseres mens Challenger befant seg i sitt syvende omløp. TDRS er et satellittsystem som etter planen skal bestå av tre satellitter. Formålet med disse tre satellittene skal være å gi NASAs kontrollsenter kontinuerlig kommunikasjon med romfergen. Den første satellitten, som er i bane, har allerede gjort god nytte for seg, selv om den ved flere anledninger ikke har svart til forventningene, blant annet på grunn av dårlig kvalitet på kommunikasjonen. Oppskytingen av TDRS-B var blitt utsatt i nesten ett år for at man skulle rette svakheter i konstruksjonen, som man var blitt klar over etter oppskytingen av den første TDRS-satellitten.

Den andre store nyttelasten i lasterommet var Spartan-Halley, en frittflyvende satellitt som skulle ha som formål å studere Halleys komet. Den skulle utplassers i Challengers 37. omløp, på ferdens tredje dag. Satellittens vitenskapelige formål var å måle det ultrafiolette spektrum fra Halleys komet mens den var nærmest Solen i sin bane. Satellitten hadde også kameraer for fotografering av kometen. Etter 40 timer var det meningen at Spartan-Halley skulle hentes inn i lasterommet igjen, for å bli tatt med tilbake til Jorden.

Forberedelser

Den nye oppskytingsplattformen for romfergeprogrammet ble erklært operativ den 13. desember 1985. I OPF (Orbiter Processing Facility) var man inne i den avsluttende fase når det gjaldt klargjøring av Challenger foran den første utrulling av en romferge til Oppskytingsplattform 39B. Denne utrullingen fant sted den 22. desember 1985, og oppskyting for 51-L var fastsatt til den 22. januar 1986. I og med at Columbia allerede var forsinket foran 61-C kunne man denne dagen skue to romferger som var mer eller mindre klare til å bli skutt opp. Drømmen om hyppige oppskytinger og landinger så ut til snart å kunne bli virkelighet, der en kunne se Columbia og Challenger på hver sin oppskytingsplattform. Det var et flott syn mot den klare himmelen der sola skinte som den pleier å gjøre i Florida, men varmt var det ikke. Det var en kald jul, og de fleste ansatte ved Kennedy Space Center (KSC) tok seg en velfortjent juleferie for i noen dager å kunne være borte fra et stressende miljø der aktiviteten rundt romfergene virkelig hadde vært på høygir i lange tider. Besetningen på 51-L tok også noen dager fri, for å tilbringe julen sammen med sine familier.

Som før nevnt hadde NASA et ambisiøst program for 1986, og man trengte all den medvind som det var mulig å få. Men 1986 begynte dårlig for NASA og romfergeprogrammet. Den første romfergeferden i 1986, 61-C, var blitt forsinket hele syv ganger for så å bli forkortet med én dag på grunn av tekniske problemer. Dette resulterte i at man måtte forskyve Challengers oppskytingsdato med to døgn, til den 24. januar.

Astronautene landet med sine T-38 jetfly på KSC sent på ettermiddagen den 23. januar etter den rutinemessige flyturen fra Houston, som tar to timer. På grunn av Sharon Christa McAuliffes deltakelse på denne ferden, var oppbudet av pressefolk ved KSC fordoblet i forhold til hva det pleide å være under en romfergeoppskyting. Ca 800 pressefolk var til stede, men det var ikke så mye de fikk se av McAuliffe der hun krabbet ut av flyet iført noe så originalt som joggesko på beina. Astronautenes familier var vel på plass på forskjellige hoteller i området og United Airlines hadde fløyet inn 100 av semifinalistene i utvelgelsesprosessen for den heldige lærer. Flere skoleklasser fra Concord High School var også på plass.

Så begynte forsinkelsene. På grunn av sandstorm ved flyplassen i Dakar, Senegal, som var et av landingsalternativene for Scobee og Smith dersom problemer oppstod under oppskytingen, og det var for sent med retur til KSC, ble oppskytingen utsatt til den 26. januar. Værmeldingen for denne dagen var dårlig og regnvær var på vei, samtidig som det var veldig kaldt om natten. Etter et møte i NASA sent lørdag kveld, ble det besluttet å utsette oppskytingen ytterligere 24 timer, til mandag den 27. januar. Sjefen for romfergeprogrammet, Jesse W. Moore, kom med følgende presseuttalelse: «Vi kommer ikke til å gi klarsignal for oppskyting og ta unødige sjanser fordi vår timeplan for øyeblikket er under press. Vi blir på bakken til de sikkerhetsmessige hensyn ikke hindrer oss i å foreta oppskyting.»

Natten til mandag hadde McAuliffe problemer med å få sove. Hun slo på tråden til Jarvis, og sammen fant de seg hver sin sykkel med lys på, slik at de kunne ta seg en sykkeltur. Dette var stikk i strid med NASA-reglementet, men noe måtte de jo finne på for å få tiden til å gå. De kunnne skimte Challenger i det fjerne og de var enige om at noe penere juletre hadde de ikke sett.

Regnet stoppet mandag morgen, og mannskapet kunne begi seg ut til 39B etter den tradisjonelle frokosten. Nedtellingen gikk sin vante gang og ble rutinemessig stoppet ved T-9 minutter. Et problem med en bolt på innstigningsluken ble etter hvert så stort at man ikke kom av gårde denne dagen heller. Bolten hadde satt seg fast i det man skulle «skalke» luken. Teknikerne på oppskytingsplattformen klarte ikke å løsne bolten. En batteridrevet drill ble fraktet ut til dem, men den var for liten, dessuten var batteriene ubrukelige. Fire timer gikk mens astronautene satt og ventet. Jarvis kunne rapportere at beina hans hadde sovnet. McAuliffe holdt på å sovne. Langt om lenge fikk teknikerne løsnet bolten med en baufil, men da hadde det begynt å blåse opp så kraftig at man fant det uforsvarlig å foreta en oppskyting. Ferden ble igjen utsatt, og nå ble oppskytingen fastsatt til kl 1538 (norsk tid) neste dag - en dag som skulle vise seg å bli stående som en sorgens dag for amerikansk romfart.

Oppskytingen

Neste morgen haadde vinden løyet, og mannskapet ble vekket kl. 0618 lokal tid. Astronautene tok atter en gang fatt på den tradisjonelle oppskytingsfrokosten og kaken som alltid er mesterlig pyntet med ferdemblemet og astronautenes navn. Etter en «briefing» på ti minutter gikk de om bord i NASAs minibuss, som brakte dem ut til Oppskytingsplattform 39B. Klokka nærmet seg da åtte, lokal tid. Oppe i «det hvite rommet» på toppen av oppskytingstårnet hjalp plattformteknikere astronautene å sette på hjelmer og flyvester. Astronautene børstet av seg på beina, og krøp så en etter en varsomt om bord i Challenger. Klokka var nå blitt 0823 denne klare, men usedvanlige kalde morgenen i Florida. En av plattformteknikerne ga Sharon McAuliffe et stort rødt eple, og ønsket henne lykke til på turen.

Det kalde været bekymret NASA. De forskjellige strukturer på oppskytingsplattformen var blitt islagt i løpet av natten, og synet av istapper preget store deler av plattformen. Nå var det riktignok ingen isdannelse på selve romfergesystemet, men med en temperatur på bare 3° fant man det best å vente i to timer med selve oppskytingen. Tidligere hadde man ikke skutt opp en romferge i lavere temperatur enn 10,5°. I løpet av de to timene man fikk ekstra, reparerte plattformmannskapet en vannkran som hadde lekket hele natta, samt at de fikk dobbeltsjekket isdannelen på plattformstrukturene. Om bord i Challenger satt Scobee og Smith og gikk gjennom de siste instrumentsjekkene før oppskyting. Sjefen for NASAs pressekontor ved KSC kommenterte nedtellingen slik at publikum kunne holde seg orientert om hva som skjedde ute på plattformen, hvilke systemer som trådde i virksomhet etter hvert som nedtellingen skred fram.

Ved T-4 minutter fikk astronautene beskjed om å dra ned visiret på hjelmene. Tredve sekunder senere var Challenger i ferd med å gå over til å bli selvforsynt med elektrisk kraft, og nedtellingsklokka tikket jevnt og trutt mot null. Familier og venner av astronautene, samt tusenvis av vanlige tilskuere hadde sine øyne fokusert mot Oppskytingsplattform 39B, og jubelen brøt løs idet Challenger sakte men sikkert begynte å løfte majestetisk på seg.

Klokka var 1738 norsk tid, Challengers 10. og romfergesystemets 25. ferd var i gang. Romfergesystemet representerte denne gangen den tyngste romfarkost som NASA hadde skutt opp siden Saturn 5 sa takk for seg for 13 år siden, totalvekten var 2 054 410 kg.

Ved T=0 ble Challengers tre hovedmotorer kjørt med 100 % ytelse. Seks og et halvt sekund senere ble hovedmotorene automatisk skrudd opp til 104 %, samtidig som Challenger gikk klar av oppskytingstårnet. Romfergesystemet «rullet» seg over på ryggen, og Scobee bekreftet at instrumentene om bord viste at rullemanøveren gikk som den skulle. Mannskapet var nå i den velkjente «hodet ned»-posisjonen, og kort etter at rullemanøveren var gjennomført, ca 15 sekunder etter T=0, ble hovedmotorene «strupet» ned til 94 %. Etter nye 20 sekunder ble de strupet ytterligere ned, til 65 %. Denne tostegs nedstrupingen av motorene utføres for å gi romfergen en skånsom akselerasjon mot det punktet i oppstigningsfasen hvor det aerodynamiske trykket mot romfergen er maksimalt. Som planlagt ble ved T+52 sekunder hovedmotorenes skyvkraft igjen øket til 104 % ytelse. Ti sekunder senere er man ved tidspunktet for maksimalt aerodynamisk trykk. To sekunder etter dette ga «capcom» (capsule communicator), som var astronauten Richard O. Covey, følgende beskjed: «Challenger, Houston, go at throttle up.» Velkjente ord for de som har fulgt kommunikasjonen mellom en romferge og bakkekontrollen i Houston noen ganger. Coveys beskjed til mannskapet ble gitt for å bekrefte at alle data man hadde om romfergen i Houston ikke viste noe unormalt. Scobee bekreftet beskjeden med ordene: «Roger, go at throttle up», som indikerte at beskjeden var oppfattet og at alt var normalt om bord.

Disse ordene var imidlertid det siste man hørte fra Challenger, og etter disse siste ordene 72 sekunder etter at romfergen hadde forlatt bakken, kunne man på NASAs fjernsynsskjermer se et lysglimt mellom Challenger og ytre tank. Dette ble fulgt av et enda sterkere lysglimt ved Challengers fremre forankringspunkt til drivstofftanken.

Området der dette lysglimtet ble observert er den fremste tredjedel av drivstofftankens hydrogenseksjon. Rett etter dette andre lysglimtet kom eksplosjonen som oppslukte hele romfergen og ytre tank i et flammehav. Faststoffrakettene fortsatte i vill flukt i en bueformet bane. En sikkerhetsoffiser ved U.S. Air Force trykket på knappen som utløste sprengladninger i faststoffrakettene, for å unngå at de skulle komme inn over land og falle ned i bebodde områder.

Nede på KSC jublet barna i to av skoleklassene som var til stede for å se på at læreren deres ble skutt opp. De trodde at det de så var den rutinemessige separasjonen av faststoffrakettene. Det varte imidlertid ikke lenge før det kom beskjed over høyttaleranlegget om at man ikke lenger mottok signaler fra Challenger, og at man var i ferd med å undersøke hva som var skjedd. For mange virket de påfølgende sekunder lange som år. Den neste beskjeden gikk ut på at romfergesystemet hadde eksplodert, og at en redningsoperasjon ble satt i gang.

Representanter for NASA tok raskt hånd om de pårørende, og etter et kort møte fikk de bekreftet at det neppe var noe håp om å finne overlevende.

Det var et faktum at man hadde vært vitne til den verste ulykken i amerikansk romfartshistorie, og for første gang hadde mennesker mistet livet under en amerikansk bemannet romferd.

Det ble raskt nedsatt en undersøkelseskommisjon av president Reagan, med tidligere utenriksminister William P. Rogers som formann. Han fikk med seg tidligere astronaut og første menneske som satte sin fot på Månens overflate, Neil A. Armstrong, som sin høyre hånd. Alt i alt består kommisjonen av 13 medlemmer, derav også en astronaut som er i aktiv tjeneste - Sally K. Ride, med erfaring fra STS-7 og 41-G, begge romfergeturer med Challenger. Kommisjonens rapport, som ble lagt fram for president Reagan den 6. juni, vil vi komme tilbake til i et senere nummer.

Hva gikk galt?

I en oppskytingskronolog som er offentliggjort av NASA etter den fatale ulykken, kommer følgende fakta fram:

Allerede ved tenning av faststoffrakettene kan det sees hvit, senere svart røyk som kommer fra den høyre faststoffrakettens nedre del. Denne røyken ble synlig kun 0,445 sekunder etter tenning, og ved 2,147 sekunder blir røyken mer og mer fremtredende ved at fargen går over fra hvit til svart. Dette antyder at det er gummi som brenner. Den svarte røyken er synlig i tolv sekunder, og det er meget nærliggende å anta at tetningsmiddelet mellom faststoffrakettens to nederste segmenter ikke virker som det var tenkt å virke.

De neste 45 sekundene passerte som om alt fungerte perfekt. Selve oppstigningsfasen er styrt automatisk, med begrensede oppgaver som skal utføres av kommandør og pilot om bord i romfergen. Datamaskinene om bord registrerer hele tiden opplysninger fra romfergesystemets forskjellige sensorer, men en hake ved dette er at informasjonen blir lagret om bord. Den blir ikke presentert for astronautene og den blir ikke sendt direkte til bakken. Men selv om denne informasjonen var blitt kjent med en gang, og hadde vist at noe var galt, ville astronautene ikke hatt noen redningsmuligheter. De var dødsdømte i det øyeblikket faststoffrakettene hadde tent. Disse rakettene kan ikke slås av når de først brenner, de må brenne helt ut, noe som tar ca to minutter. At noe var fatalt galt med den høyre faststoffraketten, kan første gang spores av signaler som ble registrert etter 58,774 sekunder. Røyk hadde da så smått begynt å sive ut i overkant av festepunktet som binder faststoffraketten til ytre tank. På dette tidspunktet var trykket inne i faststoffraketten i ferd med å stabilisere seg etter at det oppstår et høyere trykk i tiden like etter tenning. Ved 59,249 sekunder kom en intens tunge av varm gass til syne i sammenføyningen mellom de to nederste segmentene i faststoffraketten, hvilket kan indikere at to tykke pakninger i denne skjøten var brent i stykker. Med røyk fra det faste brennstoffet strømmende ut fra siden på faststoffraketten begynte det interne trykket å falle i forhold til trykket i den venstre faststoffraketten, som på dette tidspunkt fungerte helt perfekt. Sensorer om bord i Challenger registrerte dette misforholdet ved 60,164 sekunder, men dette misforholdet var ikke stort nok til at alarmen ble utløst. Det er ikke mulig å lage to faststoffraketter helt like, en ørliten forskjell i skyvkraft mellom de to er det derfor ikke mulig å unngå.

Nå var gass-strømmen blitt så intens at resten av romfergesystemet ikke kunne tolerere det lenger. Ved 62,484 sekunder ga Challengers datamaskiner bekjed om å justere kursen ved hjelp av de styremuligheter man har med romfergens vinger. Dette skulle kompensere for den ubalansen som hadde oppstått. Etter 63,924 sekunder hadde datamaskinene funnet ut at en større justering var nødvendig, og det ble gitt kommando om dreining av dysen til en av hovedmotorene. Idet man passerte 66 sekunder begynte også den fremre delen av høyre faststoffrakett å bli rødglødende. Etter 67,684 sekunder oppfattet sensorene om bord et trykkfall i rørledningen som fører flytende oksygen fra ytre tank til Challengers tre hovedmotorer. Dette kunne indikere at drivstofftanken var i ferd med å bryte sammen. En sky av røyk kom så plutselig til syne ved siden av ytre tank etter 73,175 sekunder. Romfergesystemet begynner å bryte sammen, og etter 73,226 sekunder kom eksplosjonen.

Redningsoperasjonen

Redningsoperasjonen som ble iverksatt umiddelbart etter ulykken med Challenger den 28. januar, ble en meget omfattende operasjon. Store og små vrakrester av selve romfergen, drivstofftanken og de to faststoffrakettene ble plukket opp av havet utenfor Florida-kysten. Challengers kabinseksjon ble lokalisert den 7. mars, og levninger av astronautene kom også etterhvert for dagen.

Obduksjonsundersøkelser har vist at astronautene sannsynligvis ikke ble drept av selve eksplosjonen. Mange mener også at astronautene kan ha vært ved bevissthet helt til de ble momentant drept idet kabinseksjonen traff havoverflaten. Kabinseksjonen var nesten helt intakt, og det var sparsomt med spor av brann etter eksplosjonen.

Siste farvel

Astronautenes siste ferd fant sted den 29. april, da deres kister ble fløyet fra KSC til Dover Air Force Base i Delaware. Den første som ble gravlagt var Sharon Christa McAuliffe. Det skjedde den 1. mai, bare noen få kilometer fra Concord High School hvor hun underviste. Mike Smith og Richard Scobee ble gravlagt på Arlington utenfor Washington D.C. henholdsvis den 3. og 19. mai. De andre astronautene ble gravlagt på sine respektive hjem- eller fødesteder. Den siste minnehøytiden for «The Challenger Seven» fant sted på Arlington i forbindelse med at de levninger som ikke lot seg identifisere, ble lagt i en fellesgrav til minne om de syv.

Tekster til illustrasjoner brukt i artikkelen

Mannskapet på 51-L, bak fra venstre: Ellison S. Onizuka, Sharon Christa McAuliffe, Gregory Jarvis og Judith A. Resnik. Foran fra venstre: Michael J. Smith, Francis R. Scobee og Ronald E. McNair. (NASA)

Besetningsmedlemmene på vei til minibussen som skal frakte dem ut til oppskytingsplattformen. (NASA)

Dette bildet, som er tatt like etter tenning, viser at svart røyk kommer ut fra den nederste skjøten i høyre faststoffrakett. (NASA)

Challengers siste sekunder. Ved T=59,240 sees glødende gass nederst på den høyre faststoffraketten (venstre bilde). Ved T=66,625 (bildet i midten) ser vi at den glødende gassen dekker hele den nederste delen av faststoffraketten. På det høyre bildet sees et glimt fra området mellom Challenger og ytre tank (T=73,200). (NASA)

Eksplosjonen er et faktum, T=73,326 sekunder. (NASA)

En del av Challengers skrog heises om bord på marinens USS Preserver. Denne delen ble funnet på ca 50 meters dyp. (NASA)

Denne bildeserien viser at kabinseksjonen ikke ble ødelagt i eksplosjonen. På det nederste bildet kan den sees over hundre meter til høyre for venstre faststoffrakett. Bildet over er tatt ett sekund senere, kabinseksjonen er fremdeles på vei oppover. På det øverste bildet, som er tatt etter ytterligere 12 sekunder, er den begynt å falle nedover. (NASA)