Det bemannede sovjetiske måneprogrammet, 8. del

Av Erik Tronstad

Romskipene - Sojuz

Sojuz-romskipet er Sovjetunionens andre generasjons bemannede romfartøy. Da det dukket opp i 1967, var det mange som mente at det ville spille en viktig rolle i det bemannede sovjetiske måneprogrammet. Men dersom Sojuz opprinnelig var utviklet for ferder til Månen, burde dette gjenspeiles i konstruksjonen av framdriftssystemet. Dette systemet burde ha kapasitet til å bremse opp romskipet slik at det kunne gå inn i månebane, foreta en del manøvrer der og vende tilbake til Jorden når ekspedisjonen var slutt.

Selve Sojuz-romskipet er delt opp i tre seksjoner:

• Den fremre bane- eller arbeidsseksjonen, en kuleformet seksjon uten varmeskjold hvor det meste av arbeidet er blitt utført på frittflyvende Sojuz-ferder (hvor man ikke har koblet seg til Saljut-romstasjonen).
• Oppskytings- eller tilbakevendingsseksjonen hvor kosmonautene oppholder seg under oppskyting og landing.
• Serviceseksjonen som er delt i to deler: én del som står under trykk og hvor det er plassert stillingskontrollsensorer, varmereguleringssystem, telemetriutstyr og system for energiforsyning; og én del som ikke står under trykk og hvor framdriftssystemet befinner seg.

Hittil har sovjeterne brukt tre versjoner av Sojuz-romskipet: Sojuz 1-9 hvor det måtte foretas spaserturer i rommet for å komme fra et romskip til et annet; Sojuz 10-40 hvor mannskap kunne overføres mellom romskip via en tunnel; og Sojuz T (se artikkelen Sojuz T - en sterkt forbedret Sojuz i Nytt om Romfart nummer 34, 1980, sidene 41, 54).

Det er også en betydelig forskjell på serviceseksjonene til de to første Sojuz-versjonene. På den første versjonen ble drivstoffet lagret i fem tanker: fire kuleformede og én smultringformet tank rundt motorene. Til drivstoff ble det brukt usymmetrisk dimetylhydrazin (UDMH) og en form for salpetersyre (IRFNA), som er sterkt etsende. Dette er den samme kombinasjonen som ble brukt i det amerikanske Agena-trinnet.

De tyngste Sojuz-romskipene var de som var den aktive partneren i sammenkoblingsoperasjoner, som for eksempel Sojuz 4 som veide 6625 kg. UDMH og IRFNA har en spesifikk impuls i vakuum på cirka 290 sekunder (den spesifikke impulsen kan defineres som den tiden en rakettmotor trenger på å forbrenne ett kilogram drivstoff når den har en skyvkraft på 9,8 N (1 kp)). Disse Sojuz-romskipene hadde derfor kapasitet til hastighetsendringer på totalt 1,97 km/s, langt mer enn det som kreves for en ferd i jordbane.

Dersom disse romfartøyene var konstruert for måneekspedisjoner, ville kravene til hastighetsendringer sannsynligvis ha vært omtrent som for Apollo 11. Dette betyr en hastighetsendring på 892,1 m/s for å komme inn i månebane, 48,0 m/s for å gjøre banen sirkulær og diverse banemanøvrer, og 999,4 m/s for å komme ut av månebane og på vei til Jorden. Totalt blir dette 1939,5 m/s. Det totale kravet på 1,94 km/s stemmer altfor godt med Sojuz' kapasitet på 1,97 km/s til at det kan være en tilfeldighet. Disse første Sojuz-romskipene var derfor i stand til å foreta en ferd til månebane og tilbake til Jorden!

Uansett hvilke planer Sovjetunionen hadde for bemannet utforskning av Månen, ble de inntil videre lagt på hylla på grunn av Apollos suksess. Uten behovet for manøvrer som krevde hastighetsendringer på totalt 1,94 km/s, skar man ned på drivstoffmengden som ble tatt med om bord i Sojuz. Dette gjorde man ved å fjerne den smultringformede drivstofftanken og bruke noe annerledes drivstoff i de fire kuleformede drivstofftankene. Drivstoffene som nå ble brukt, var salpetersyre og hydrazin, som har en spesifikk impuls på 310 sekunder i vakuum og en tetthet på 1,28 g/cm³. Den totale massen av drivstoffet er derfor ikke mer enn 1325 kg. Om vi antar at vektbesparelsen av drivstoffet ble brukt til å øke nyttelasten, slik at totalvekten forblir uendret, blir den nye manøvreringskapasiteten 0,685 km/s.

De første pressemeldingene om Sojuz 3 sa at romskipet kunne nå opp til en høyde på 1300 km. Hastighetsendringene som trengs for å heve banen fra 200 km x 250 km til 250 km x 1300 km og senke den igjen, er 0,294 km/s hver vei. For å bremse opp Sojuz 3 og få den til å vende tilbake til Jorden igjen, ble motoren kjørt i 145 sekunder, noe som resulterte i en hastighetsendring på 0,096 km/s. Den totale hastighetsendringen for en ferd til 1300 km høyde blir derfor på 0,684 km/s. Det synes derfor som om tallet 1300 km som ble oppgitt i 1968, gjaldt de Sojuz-versjonene som først dukket opp i 1971, en taktikk som skjulte formålet med den første Sojuz-versjonen.

Romskipene - Sond

Som tidligere nevnt var de tre første romfartøyene i Sond-programmet planetariske romsonder, og jeg skal derfor ikke beskjeftige meg med disse her, men bare den konstruksjonen som ble brukt på Sond 4, 5, 6, 7 og 8.

Sond-romskipet var egentlig en spesiell versjon av Sojuz hvor baneseksjonen var fjernet slik at det bare hadde to seksjoner: én tilbakevendingsseksjon og én serviceseksjon, og disse var omtrent identiske med de tilsvarende seksjonene på den første versjonen av Sojuz-romskipet. På Sond-romskipene var det dessuten montert en parabolsk (direktiv) antenne som var nødvendig å ha for å opprettholde god kommunikasjon med romskipet når det var ute ved Månen.

Massen til Sond-romskipene er blitt oppgitt til knapt 6 tonn, det vil si vel 0,5 tonn lettere enn den første Sojuz-versjonen. Grunnen er at den versjonen av Proton-bæreraketten som ble brukt, bare kunne sende cirka 6 tonn med nyttelast inn i en overføringsbane mot Månen. Sond-romskipene hadde derfor ikke den smultringformede drivstofftanken som den første Sojuz-versjonen hadde, og kunne følgelig ikke ta med så mye drivstoff som denne Sojuz-versjonen. Derfor kunne Sond-romskipene bare utføre hastighetsendringer på rundt 0,625 km/s, noe som ikke er nok til å kunne gå inn i månebane og senere forlate denne for å dra tilbake til Jorden.

På de ubemannede Sond-ferdene som Sovjetunionen sendte av gårde, var flytiden fra Jorden til Månen omtrent 3,5 døgn, noe som tyder på at de brukte motorene om bord i Sond til å øke farten og korte ned flytiden til Månen med om lag 1 døgn.

En bemannet ferd rundt Månen med Sond slik sovjeterne tydeligvis hadde planer om helt fram til Apollo 8, ville ha foregått med bare én kosmonaut om bord, ganske enkelt fordi det bare kunne bringes med forsyninger til å holde liv i én person i den uken en slik ferd ville ha vart.

Blant vestlige observatører snakkes det om en «tung» Sond-versjon, med den smultringformede drivstofftanken og en total masse på cirka 7500 kg. Det er denne Sond-versjonen man mener ville ha blitt brukt i det bemannede sovjetiske månelandingsprogrammet.

Kosmos 379, 382, 398 og 434

I perioden fra november 1970 til august 1971 ble det i Kosmos-programmet skutt opp fire satellitter som kan ha vært prøver av utstyr som skulle brukes på en bemannet sovjetisk månelandingsekspedisjon. Kosmos 379 ble skutt opp den 24. november 1970, Kosmos 382 den 2. desember 1970, Kosmos 398 den 26. februar 1971 og sluttelig Kosmos 434 den 12. august 1971. Ut fra de manøvrene som ble foretatt av disse satellittene, har man i Vesten delt dem i to grupper. Den ene gruppen består av Kosmos 379, 398 og 434, mens den andre gruppen bare består av Kosmos 382.

Det ser ut til å være stor enighet blant vestlige observatører om at disse fire Kosmos-satellittene har sammenheng med et bemannet sovjetisk måneprogram. Iallfall er det flere observatører som mener det er en sammenheng, enn det er som mener det ikke er en sammenheng. Imidlertid er det en del uenighet om nøyaktig hvilken rolle disse satellittene spilte i et slikt program. Enda verre er det at man ikke engang er helt enige om de faktiske forhold for disse satellittene, idet det er en del uenighet om hvilke manøvrer de foretok i jordbane.

Manøvrene til de tre satellittene Kosmos 379, 398 og 434 fulgte alle det samme fundamentale mønster. Satellittene ble først sendt inn i baner med en inklinasjon på 51,6° og minste og største avstand fra Jorden på 190 km og 250 km. Bærerakettene som ble brukt var av samme type som de som den gangen ble brukt i det bemannede Sojuz-programmet. Siste trinn hadde en diameter på 2,6 m og en lengde på 7,5 m. Satellittenes diametre var derfor høyst 3 m.

Innen 5 døgn etter oppskyting ble satellittene skilt fra bærerakettens siste trinn. Deretter manøvrerte de seg inn i baner på 188 km x 1250 km uten nevneverdig endring i inklinasjon. (Dette er gjennomsnittsverdier for baneparametrene for de tre satellittene. Mer fullstendige verdier er oppgitt i egen tabell.) I denne banen ble en del av satellitten, kalt en «plattform» av Royal Aircraft Establishment (RAE) i England som observerte satellittenes manøvrer, skilt fra hovedfartøyet og gjorde ingen flere baneendringer. Hastighetsenddringen som måtte til for å bringe satellitten ut av den opprinnelige banen og inn i den andre, var cirka 0,25 km/s.

Det er blitt foreslått at den såkalte plattformen i virkeligheten var nedstigningstrinnet på et sovjetisk månelandingsfartøy. Den resterende delen må følgelig ha vært oppstigningstrinnet. Denne hypotesen bekreftes av det faktum at innen 11 døgn etter den første baneendringen, manøvrerte satellitten (eller «oppstigningstrinnet» om man vil) seg opp i en høyere bane med største og minste avstand fra Jorden på henholdsvis 188 km og 12 200 km. For å utføre denne baneendringen var det nødvendig med en hastighetsendring på omtrent 1,5 km/s. Etter at denne baneendringen var fullført, ble ingen flere banemanøvrer foretatt.

Vestlige sporingsstasjoner skal ha plukket opp flere radiosignaler fra Kosmos 379 som simulerte menneskelige stemmer. Dette er ytterligere en indikator på at i hvert fall denne satellitten hadde sammenheng med et eller annet bemannet prosjekt.

Svensken Sven Grahn har beregnet at hastighetsendringene for de tre potensielle nedstigningstrinnene var henholdsvis 265 m/s, 254 m/s og 283 m/s. Siden disse hastighetsendringene ikke er store nok til å kunne foreta en nedstigning fra månebane til måneoverflaten, tyder dette på at drivstofftankene på disse prøveversjonene ikke var fulle med drivstoff ved starten. Oppstigningstrinnene gjennomgikk imidlertid store nok hastighetsendringer til å simulere en oppstigning fra måneoverflaten, men det er mulig at disse prøveutgavene ikke hadde full nyttelast. Grahn mener de gjennomgikk hastighetsendringer på henholdsvis 1,532 km/s, 1,309 km/s og 1,345 km/s.

Det kan nå selvfølgelig innvendes at den totale hastighetsendringen som hver av disse tre satellittene gjennomgikk, var mye mindre enn det som er nødvendig for å lande på Månen, og så stige opp fra overflaten til månebane igjen. Dette krever en total hastighetsendring på 3,3 km/s. En så stor hastighetsendring for disse satellittene ville imidlertid ha brakt dem for langt bort fra Jorden. De kunne til og med ha unnsluppet Jordens gravitasjonsfelt. Grunnen til at så ikke skjedde, er sannsynligvis, hvis det virkelig var månelandingsfartøy, at de ikke hadde fulle drivstofftanker. Daværende Sojuz-bæreraketter kunne bare løfte 7 tonn opp i lav jordbane. Til sammenlikning var massen på det amerikanske månelandingsfartøyet uten drivstoff, omtrent 5 tonn. Dersom det sovjetiske månelandingsfartøyet ble fløyet uten omgivelseskontrollsystem og annet utstyr som ville vært nødvendig for et mannskap, og uten landingsføtter, kunne muligens den totale massen vært holdt under 7 tonn hvis drivstofftankene ikke var fulle.

Andre observatører, som amerikaneren Charles Vick, ser på baneendringene Kosmos 379 foretok som en klar demonstrasjon av de hastighetsendringene som er nødvendige for å gå inn i og komme ut av månebane. Manøvrene til Kosmos 398 og 434 liknet som nevnt meget på manøvrene til Kosmos 379. Vick mener derfor at disse satellittene prøvde en seksjon som skulle ha et formål tilsvarende Apollos serviceseksjon. Det var jo den store motoren i denne serviceseksjonen som ble brukt for å bremse ned Apollos kommando/serviceseksjon og månelandingsfartøyet for å få disse inn i månebane, og senere sende kommando/serviceseksjonen ut av månebane og inn i bane mot Jorden.

Amerikaneren David Woods er en av dem som har foretatt de mest omfattende analyser og beregninger angående sovjetiske planer for en bemannet månelanding. Han ser ikke bort fra at Kosmos 379, 398 og 434 representerer prøver av et månelandingsfartøy eller deler av dette. Imidlertid mener han det er mer sannsynlig at de representerer fulle utprøvninger med flere brennperioder for motorene av framdriftssystemet til den første Sojuz-versjonen. Som nevnt i avsnittet om Sojuz-romskipet, var den første Sojuz-versjonen i stand til å foreta en ferd til månebane og tilbake til Jorden. Woods mener de nevnte tre Kosmos-satellittene simulerte manøvrer tilsvarende de som på en måneferd må foretas i jordbane og månebane, samt den baneendringen som trengs for å bringe romskipet ut av månebane og inn i en bane mot Jorden.

Ifølge engelskmannen Geoffrey Perry var de to hastighetsendringene Kosmos 379 foretok, på henholdsvis 0,4 km/s og 1,4 km/s. Han ble senere klar over at den totale hastighetsendringen for Kosmos 379 var omtrent den samme som den totale hastighetsendringen som Apollo 11 gjennomgikk for først å gå inn i månebane, og senere gå ut av denne banen og inn i en bane tilbake til Jorden.

Fra disse forskjellige overslagene for størrelsen på hastighetsendringene til de tre satellittene Kosmos 379, 398 og 434, er det klart at vestlige observatører legger noe forskjellige antakelser til grunn for beregningene sine. Generelt ser det imidlertid ut til at man kan konkludere med at disse satellittene gjennomgikk hastighetsendringer som var store nok til å prøve fasene som består i å gå fra en bane Jorden-Månen, inn i månebane og senere ut av denne og tilbake mot Jorden, eller alternativt, å bevege seg fra månebane ned til måneoverflaten og tilbake opp i månebane.

Kosmos 382 var forskjellig fra de tre andre ferdene, ikke bare fordi denne satellitten hevet sitt perigeum istedenfor apogeum, men også fordi satellittens siste manøvrering inkluderte en betydelig endring av baneplanets inklinasjon. Hvis denne satellitten hadde omtrent samme masse som de andre tre, må den ha blitt skutt opp med en Proton-bærerakett. De andre tre ble som nevnt skutt opp med samme bærerakett som Sojuz-romskipene. Baneendringene Kosmos 382 gjennomgikk krevde atskillig mer drivstoff enn de Kosmos 379, 398 og 434 gjennomgikk. For å få med opp i bane så mye drivstoff som Kosmos 382 brukte, må sovjeterne derfor ha brukt Proton istedenfor den mindre bæreraketten de tre andre Kosmos-satellittene brukte.

Bare 2 døgn etter at Kosmos 379 var ferdig med sine manøvrer, ble Kosmos 382 skutt opp. Til å begynne med gikk den i en høy bane med en omløpstid på knapt 143 minutter hvor romfartøyet fremdeles var festet til bærerakettens øverste trinn. De tre satellittene i den første gruppen startet alle ut i lave baner med en omløpstid i underkant av 89 minutter. Det er alminnelig antatt at Kosmos 382s aller første bane lå lavere, men dette er ikke dokumentert. 3 døgn senere ble rakettmotoren i bærerakettens øverste trinn startet på nytt, og hele fartøyet manøvrert opp i en bane med en omløpstid på 159 minutter. Her ble to gjenstander skilt fra Kosmos 382, hvorav den ene var bærerakettens øverste trinn. 6 døgn etter oppskytingen startet en rakettmotor i selve satellitten og endret banens inklinasjon med 4,3°, samtidig som perigeum ble ytterligere hevet. Omløpstiden ble nå vel 171 minutter.

På hver ferd i Apollo-programmet ble bærerakettens øverste trinn, Saturn IVB, gjenoppstartet to ganger. I denne sammenheng er det interessant å merke seg at rakett-trinnet som var festet til Kosmos 382 ble gjenoppstartet minst én gang. Evnen til en slik gjenoppstarting er helt essensiell, og med Kosmos 382 viste sovjeterne for første gang at Protons øverste trinn har denne evnen.

Svensken Sven Grahn mener at den manøveren som Kosmos 382 foretok etter frakoblingen av Proton-trinnet, kan ha vært en prøve av en rakettmotor til en serviceseksjon analog til Apollos serviceseksjon.

Amerikaneren David Woods har en annen teori om Kosmos 382. For det første mener han at det ikke var Protons øverste trinn som ble gjenoppstartet og brukt i den første banemanøveren, og for det andre mener han at Kosmos 382 ikke var en prøve av en sovjetisk serviceseksjon, men av et månelandingsfartøy. Woods mener at Kosmos 382 i den første banen besto av en baneseksjon og månelandingsfartøy. Sistnevnte besto av et ned- og et oppstigningstrinn. Nedstigningstrinnet var ifølge Woods bygd rundt oppstigningstrinnets nedre del slik at sistnevntes rakettmotor befant seg mellom nedstigningstrinnets to rakettmotorer. I den første banen Kosmos 382 gikk i, var nedstigningstrinnet tomt for drivstoff.

Den første baneendringen skjedde, stadig slik Woods ser det, ved at oppstigningstrinnets motor ble brukt. Dermed kom Kosmos 382 opp i den banen hvor to gjenstander ble frakoblet. Han mener disse to var baneseksjonen og nedstigningstrinnet. Sluttelig ble oppstigningstrinnets motor brukt på ny for å bringe Kosmos 382 opp i den endelige banen.

Da Kosmos 434 i 1981 kom inn i atmosfæren og brant opp, kom sovjeterne med en uttalelse hvor de benektet at satellitten hadde hatt med en kjernereaktor om bord. De opplyste at nyttelasten hadde vært en «eksperimentell månekabin». Dette er kanskje det nærmeste vi noen gang vil komme til å forklare disse fire mystiske Kosmos-satellitene fra 1970-71.

Krusjtsjovs memoarer

Nikita Sergejevitsj Krusjtsjov var partisjef og statsminister i Sovjetunionen fra 1957 til 1964. Da ble ha fratatt makten etter et internt oppgjør i kommunistpartiet. (Som nevnt i den andre artikkelen i denne serien, skjedde dette på slutten av ferden med Voskhod 1. De tre kosmonautene måtte vente i landingsområdet i flere døgn før de fikk vende tilbake til Moskva hvor de ble mottatt av de nye lederne.) Fra han ble fjernet fra maktens tinder i oktober 1964 og til han døde i september 1971, levde Krusjtsjov som tvangspensjonist i tettgrenden Petrovo-Dalneie, omkring 30 km fra Moskva. Der brukte han en del av tiden til å tale inn sine minner på lydbånd. Disse ble så smuglet ut til Vesten.

I november og desember 1970 ble deler av dette materialet offentliggjort i det amerikanske tidsskriftet Life, og i slutten av desember 1970 ble det utgitt en bok med tittelen Khrushchev Remembers (Krusjtsjov minnes). Det oppsto naturligvis debatt både blant sovjetologer og andre om ektheten av disse memoarene.

Under press fra formannen i det sovjetiske Politbyråets kontrollkommisjon, Arvid Pelsje, avga Krusjtsjov en erklæring som ble offentliggjort av det offisielle sovjetiske telegrambyrået TASS. Her erklærte Krusjtsjov at han aldri hadde utlevert materiale av memoarnatur verken til amerikanske eller sovjetiske forlagshus. Ironisk nok var dette første gang siden Krusjtsjovs fall at hans navn sto offentlig på trykk i Sovjetunionen.

Den norske journalisten Per Egil Hegge, som dengang var Aftenpostens korrespondent i Moskva, bemerket straks at Krusjtsjovs erklæring «måtte være et av de mest bekreftende dementier verden noensinne har sett, fordi den sa mellom linjene at memoarmaterialet faktisk eksisterte. Det Krusjtsjov dementerte var at han personlig hadde overlevert et slikt materiale til noen - og det hadde ingen påstått.»

Det er nå gått over 15 år siden de første delene av Krusjtsjovs memoarer ble offentliggjort i Vesten for første gang. Diskusjonen om memoarenes ekthet som den gang oppsto, har senere forstummet, og det er i dag ingen tvil om at memoarene virkelig er ekte.

På norsk er det utgitt to bøker med utdrag fra det materialet Krusjtsjov fikk smuglet ut til Vesten. Den siste boken, med tittelen Krusjtsjov minnes. Det siste testamente, ble utgitt i Norge i 1974. Her kommer Krusjtsjov blant annet inn på utviklingen av militær og sivil rakett-teknologi i Sovjetunionen. Et sentralt tema her er bemannede måneferder.

Fra det Krusjtsjov skriver i nevnte bok, er det helt tydelig at han nærte stor beundring for Sergei Pavlovitsj Koroljov, sjef for det sovjetiske romprogrammet fram til sin død i 1966. Han betraktet Koroljov som Sovjetunionens mest framstående og evnerike rakettkonstruktør. De to ble godt kjent, og Koroljov hadde Krusjtsjovs absolutte tillit.

Angående en bemannet måneferd, kommer Krusjtsjov med følgende hjertesukk: «Jeg beklager bare at vi ikke klarte å sende et menneske til Månen i kamerat Koroljovs levetid. En altfor tidlig død rev ham ut av våre rekker.» Videre: «Denne tragedien inntraff mens hans skaperevne ennå var i full blomst. Det var et stort tap for vårt land og for menneskeheten i det hele.»

Om samme tema, bemannede måneferder, skriver han videre:

«Journalistene pleide å bombardere meg med alskens idiotiske spørsmål om hvorvidt vi skulle bli de første som erobret Månen. Jeg syntes alt dette snakket om å «erobre» Månen var vrøvl. Månen er Månen. Den er hele menneskehetens felles eiendom, og ikke noe enkelt land har rett til å gjøre krav på den som sitt private territorium.»

«Hele spørsmålet om et samarbeid mellom USA og Sovjetunionen ble naturligvis vanskeligere da amerikanerne hadde tilfredsstillelsen av å kunne sende først ett og så enda et romskip til Månen. Amerika hadde klart demonstrert sin evne til å nå Månen, hvilket Sovjetunionen ikke hadde gjort. Både i vårt land og i andre land fikk folk det inntrykk at amerikanerne nå hadde overgått oss.»

Et annet sted skriver Krusjtsjov:

«Siden jeg gikk av har jeg forsøkt å holde meg orientert om utviklingen i verdensrommet så godt jeg kan gjennom avisene. Jeg kan ikke si om vårt romprogram har mistet sin slagkraft eller ikke, men ett er sikkert: Amerikanerne har fullført det program som ble igangsatt av Kennedy for å landsette et menneske på Månen.»

«Vi har jo som kjent landsatt en del instrumenter på Månen, og jeg er avgjort en tilhenger av automatiserte sovjetiske romflyvninger. Jeg tror at en gang i framtiden vil maskinene bli i stand til å gjøre en bedre jobb enn menneskene - akkurat som våre satellitter allerede automatisk kan måle stråling, ta fotografier og sende bilder tilbake til Jorden. Men når det gjelder den faktiske utforskningen av et annet himmellegeme, kan ingen mekaniske innretninger ennå erstatte mennesket. Derfor mener jeg Sovjetunionen bør sende en mann til Månen - både til vitenskapens beste og av hensyn til vårt lands prestisje.»

«At et menneske kan reise til Månen og tilbake er toppen av vitenskapelig utvikling. Så smertelig det enn er for meg å medgi det, kan jeg ikke benekte at amerikanerne nå har distansert oss når det gjelder romreiser. Deres prestasjoner har gjort et sterkt inntrykk på vårt folk og på alle folk i verden.»

«Folk jeg kjenner spør meg til stadighet om hvordan det kunne ha seg at amerikanerne var de første på Månen og hvorfor vi ikke kom dit før dem. Jeg pleier å henvise til referatet fra kamerat Keldyshs pressekonferanse. Men når sant skal sies, var den pressekonferansen lite tilfredsstillende for vårt folk. De ville at vårt land skulle være det første på Månen, og det sier jeg ikke noe på. Jeg ville også ha likt det om vår russiske Ivan kom dit før den amerikanske John, men slik gikk det altså ikke.»

Pressekonferansen med presidenten i det sovjetiske vitenskapsakademi, Mstislav Keldysh, som Krusjtsjov referer til, foregikk i Stockholm 24. oktober 1969. Der sa Keldysh at «Sovjetunionen vil ikke sende bemannede romskip til Månen før senere». 10 døgn senere sa han ifølge Tass at Sovjetunionen ikke hadde noen planer om å landsette et menneske på Månen i de nærmeste månedene. (Disse uttalelsene er for øvrig allerede referert i avsnittet «Året etter Apollo 11» i artikkelen Det bemannede sovjetiske måneprogrammet, 7. del i Nytt om Romfart nummer 50, 1984, sidene 47-49, 57, 66 (den 7. artikkelen i denne serien i Nytt om Romfart.)

En av frasene som oftest ble gjentatt av Apollo-programmets kritikere på 1960-tallet, var: «Det eksisterer ikke noe kappløp til Månen fordi sovjeterne ikke vil konkurrere.» Denne frasen og bakgrunnen for den kommenterte jeg i et eget avsnitt i den andre artikkelen i denne serien. Som der nevnt var denne frasen hovedsakelig basert på to offentlige uttalelser som ble avgitt i 1963. Den ene av dem stammet fra Krusjtsjov som da var statsminister og partisjef i Sovjetunionen.

På en pressekonferanse ble han spurt om Sovjetunionens planer for bemannede ferder til Månen. Han skapte da store overskrifter ved å erklære at Sovjetunionen ikke var interessert i å konkurrere med USA om å komme først til Månen. Mistenkelig nok ble denne uttalelsen ikke bekjentgjort i Sovjetunionen.

Det Krusjtsjov egentlig sa, var for øvrig: «For tiden (1963) har vi ingen planer om å sende kosmonauter til Månen...Vi ønsker ikke å konkurrere om å sende mennesker til Månen uten grundige forberedelser.» Denne uttalelsen innebærer selvfølgelig ikke at han forkastet tanken om å sende mennesker til Månen en eller annen gang i framtiden, og om mulig gjøre det før amerikanerne. Faktisk kan man tolke denne uttalelsen som bekreftende, men at en bemannet måneferd først vil komme etter grundige forberedelser, og det er jo bare naturlig.

Krusjtsjov var en dyktig og dreven politiker og visste meget godt hvilken innenrikspolitisk effekt en benektende uttalelse ville ha i USA (eller rettere: En uttalelse som ble oppfattet som benektende). Dersom tempoet i Apollo-programmet var blitt satt ned fordi konkurrenten plutselig hadde «trukket seg», ville Krusjtsjov ha vært den siste til å sørge.

Sitatene fra Krusjtsjovs memoarer viser tydelig at han hadde en klart positiv holdning til bemannede sovjetiske måneferder. At han gir uttrykk for dette etter å ha blir avsatt som statsminister og partisjef, behøver selvfølgelig ikke bety at han hadde samme syn da han satt med makten. Det er imidlertid ingenting i hans memoarer som antyder at han noen gang har hatt en annen holdning til dette spørsmålet. På bakgrunn av hans iver etter at Sovjetunionen skulle komme USA i forkjøpet med en rekke «bragder» i rommet, med Voskhod-programmet som kanskje det beste eksempelet, er det all grunn til å anta at også da han satt med makten, så han gjerne at sovjetiske kosmonauter landet på Månen før amerikanske astronauter.

Det er verd å merke seg at Krusjtsjov i sine memoarer ikke noe sted benekter eksistensen av et bemannet sovjetisk månelandingsprogram. Tvert imot er det en uttalelse som faktisk kan tolkes som en bekreftelse på at Sovjetunionen under Krusjtsjov arbeidet med et prosjekt for en bemannet månelanding.

Som nevnt ovenfor, sier han et sted: «Jeg beklager bare at vi ikke klarte å sende et menneske til Månen i kamerat Koroljovs levetid.» Ordvalget kan her være av betydning og gi et hint om at et bemannet månelandingsprogram virkelig var i gang. Han sier for eksempel ikke: «Jeg beklager at vi ikke hadde et bemannet månelandingsprogram i kamerat Koroljovs levetid» eller «Jeg beklager at vi ikke prøvde å sende et menneske til Månen i kamerat Koroljovs levetid». Krusjtsjov bruker ordet klarte, underforstått: vi hadde et program for å sende et menneske til Månen, men vi rakk dessverre ikke å fullføre det mens Koroljov var i live. Koroljov var en nøkkelperson innen sovjetisk romvirksomhet, og hans bortgang var utvilsomt et stort tap for denne virksomheten.

Selv om denne uttalelsen faktisk kan tolkes som en indirekte bekreftelse på at det i Sovjetunionen pågikk et bemannet månelandingsprogram da Krusjtsjov satt med makten, skylder jeg å gjøre oppmerksom på at denne tolkningen er gjort ut fra det som står i den norske utgaven av Krusjtsjovs memoarer. Denne er oversatt fra den amerikanske utgaven som igjen er en oversettelse av hva Krusjtsjov muntlig har talt inn på lydbånd på russisk. Derfor er det selvfølgelig en reell mulighet for at disse oversettelsene kan ha fjernet eller produsert nyanser i meningsinnholdet i den norske oversettelsen sammenliknet med hva Krusjtsjov faktisk sa på russisk. Dette kan naturligvis bare avklares ved å analysere hvordan denne uttalelsen falt på russisk, noe jeg dessverre ikke har noen mulighet for å gjøre.

Uansett, min konklusjon på dette er at Krusjtsjov, også i sin regjeringstid, hadde en klart positiv holdning til å landsette en sovjetisk kosmonaut på Månen, og at vestlige massemedias tolkning av hans uttalelse i 1963 som en benektelse for eksistensen av et bemannet sovjetisk månelandingsprogram er feil.

Tekster til illustrasjoner brukt i artikkelen

Diagrammet viser skjematisk de to typene tilbakevendingsbaner som de ubemannede romfartøyene Sond 5, 6, 7 og 8 benyttet. Tallet 2 angir en ballistisk tilbakevendingsbane, som Sond 5, og antakelig også Sond 8, benyttet. Det karakteristiske for en slik bane er at romfartøyet ikke utvikler noe aerodynamisk løft, men følger en bane som er omtrent den samme som om det ikke fantes noen atmosfære. Den maksimale retardasjonen i en slik tilbakevendingsbane er betydelig større enn for løftebanen angitt med tallene 3, 4 og 5. Et romfartøy som følger en løftebane, som Sond 6 og 7 gjorde, dukker først ned i atmosfæren og bremses noe opp. Romfartøyet er imidlertid slik konstruert og orienteres i en slik stilling at det oppstår aerodynamiske løftekrefter som fører til at romfartøyet beveger seg oppover i atmosfæren igjen, som vist ved 4. Når det igjen dukker ned i atmosfæren, ved 5, er farten mindre og den endelige tilbakevendingen kan derfor skje med mindre maksimal retardasjon enn i en ballistisk bane.

En triumferende Nikita Krusjtsjov (til høyre) sammen med en strålende Jurij Gagarin etter Gagarins ferd med Vostok 1 12. april 1961.