Det første kartet over Halleys kjerne
Av Erik Tronstad
|
Artikkel publisert i Nytt om Romfart, 16. årgang, nummer 59, juli-september 1986, side 86 av Norsk Astronautisk Forening/www.romfart.no.
|
Skriv ut
Tips bekjent
|
Ut fra bilder av Halleys komet tatt da den passerte nær perihel i 1910, har Zdenek Sekanina laget det første kartet over kometens kjerne. Kartet ble laget ved å analysere bilder tatt flere etterfølgende netter i 1910. Bildene ble først bearbeidet ved hjelp av datamaskin av Stephen M. Larson ved University of Arizona. Larson målte også posisjonene til en rekke gass-strømmer, spiraler, haloer og andre synlige trekk i kometens koma. Disse bestod av støvkorn med diametre på 0,001 mm og mindre.
Sekanina beregnet banene støvkornene fulgte etter hvert som de beveget seg bort fra kjernen, og fulgte så disse banene bakover til kjernens overflate. Resultatene fra dette arbeidet tyder på at mange av støvspiralene, gass-strømmene og haloene kom fra fem langstrakte områder og en sjette punktliknende kilde. Sekanina oppdaget at kildene er aktive bare i løpet av noen av rotasjonene. Det er når store mengder støv sendes ut, vanligvis fra lokal soloppgang til solnedgang. Også resten av overflaten antas å sende støv ut i komaen, men i mindre mengder.
Selv om man vet lite om hva og hvordan disse kildene egentlig er, er en mulighet at kjernens overflate er gjennomskåret av store sprekker med lengder på flere kilometer og som trenger ned i en mantel av støv. Toppen av støvmantelen ville være så mye varmere enn bunnen, som er i kontakt med det underliggende isreservoaret, at sprekker tenkes å oppstå på grunn av temperaturforskjellene.
Hvis kometoverflaten ikke har endret seg mye siden 1910, kan det tenkes at man vil kunne se disse overflatetrekkene på de beste bildene fra Giotto.
Tekst til illustrasjon brukt i artikkelen
De mørke kurvene på denne skissen av Zdenek Sekanina indikerer hvilke områder på overflaten av kjernen til Halleys komet som i 1910 var særlig aktive når det gjaldt å sende ut støv. De svarte kurvene og de tilstøtende grå områdene kan være nettverk av sprekker som krysser kjernens overflate. Lengdegradene øker i motsatt retning av kjernens rotasjonsretning. 0-meridianen er definert som den meridianen som var vendt mot Solen da kometen passerte perihelpunktet i 1910.
|