Intervju med John-David Bartoe

Av Ivar Johansen

I mai 1986 var en av nyttelastspesialistene fra Spacelab 2, John David Bartoe, på besøk i Oslo. I den forbindelse fikk Ivar Johansen det følgende intervjuet med ham. Selve ferden er nærmere beskrevet i artikkelen NOR19850402.
Red.

Som nyttelastspesialist fikk du gjennomføre en komprimert treningsperiode med henblikk på romfergen, dens systemer og opphold i vektløs tilstand. Kan du kort summere opp hvordan treningen din fortonet seg?

Treningen var meget konsentrert om sikkerhet, hvordan man skulle forholde seg dersom problemer oppstod, evakuering fra romfergen i tilfelle en avbrutt nedtelling osv. Nå ble ikke min trening så komprimert som du påpeker i ditt spørsmål i og med at planleggingen av eksperimenter om bord i Spacelab 2 konsumerte en god del tid og mye reising fram og tilbake til Johnson Space Center i Houston. Takket være dette ble treningen delt opp i små porsjoner slik at man kunne sette seg inn i de forskjellige systemer på en fin og lærerik måte. Mot slutten av treningsperioden tiltok simuleringer og annen trening på en slik måte at jeg følte meg meget godt forberedt på en tur i verdensrommet med romfergen.

I løpet av de siste dagene før oppskyting var det sikkert mer enn nok å tenke på, men tenkte du noen gang på at du snart skulle forlate Moder Jord?

Faktisk så var vi alle mest opptatt av de eksperimentene som skulle utføres, og på slutten var vi mest opptatt av «siste liten»-saker. Dagen før oppskyting kan jeg huske at John Young kom inn i biblioteket hvor noen av oss satt og småpratet og fleipet litt. Da kom det «tørt» fra John: «Gutter, dersom dere skal dra av gårde i morgen med den tingesten der ute (romfergen Challenger ute på Oppskytingsplattform 39A) får dere lese leksen deres.»

Vi ble alle litt forfjamset og grep tak i noen papirer før John brøt ut i latter og lurte på om noen hadde lyst på en kopp kaffe. Det står stor respekt av John innen NASA, og selv om han for det meste er meget alvorlig og nøktern, har han også en meget god sans for en spøk når det trengs.

Det at jeg skulle forlate Moder Jord, tenkte jeg faktisk ikke så mye på, for det hadde hele tiden vært litt fjernt for meg, at jeg skulle få denne spesielle muligheten til en tur i verdensrommet.

Vel, det første oppskytingsforsøket den 12. juli 1985 ble avbrutt bare tre sekunder før faststoffrakettene skulle tre i kraft. Hvordan var reaksjonen til deg og dine kolleger om bord i kabinen akkurat da?

For å være helt ærlig med deg, så var min spontane reaksjon en form for redsel. Grunnen til det var at jeg trodde det kanskje hadde begynt å brenne i romfergens bakerste vertikale haletipp under hovedmotorene, slik det gjorde under den første avbrutte nedtellingen i romfergesammenheng (41-D). Hovedmotorene hadde jo startet, og dette er noe man virkelig merker der en ligger fastspent klar til å bli skutt opp.

I det sekundet da disse motorene ble slått av, blir det dødsens stille, og hele romfergesystemet står og svaier fra side til side. Dette varer i 30 til 40 sekunder, og i løpet av den perioden lurte jeg faktisk på om vi var godt nok forankret til oppskytingsplattformen. Bakkekontrollen var imidlertid meget godt forberedt på en slik situasjon som nå hadde oppstått, og det tok ikke mange sekundene etter at hovedmotorene var slått av før vi hadde bakkekontrollen på øret med den beroligende beskjeden:

«Situasjonen er under kontroll, vi har ikke noe branntilløp. Vi slår av de forskjellige systemene i tur og orden, så bare sitt rolig til nærmere beskjed blir gitt».

Etter at vi så hadde kommet oss ut av Challenger var det selvfølgelig en stor grad av skuffelse blant mannskapet, og jeg tror personlig at jeg var den som var minst skuffet. Det gjorde meg liksom ingenting at vi ikke kom oss av gårde, og vi hadde alle sammen mange venner og bekjente på Kennedy Space Center denne dagen, for å bivåne det som egentlig skulle ha vært en oppskyting. Disse hadde, tradisjonen tro, planlagt såkalte oppskytingsfester om kvelden, og det resulterte i at hele mannskapet deltok på sin egen oppskytingsfest. Der traff vi flere mennesker som vi ikke hadde sett på flere år, så den kvelden ble et fint plaster på såret for denne litt dramatiske dagen.

Hva gjorde dere så fram til neste oppskytingsforsøk den 29. juli?

Loren Acton og jeg dro tilbake til Marshall Space Flight Center, mens resten av mannskapet reiste til Houston. På Marshall jobbet og finpusset vi på saker og ting før vi sluttet oss til de andre i Houston for videre simuleringer der.

For oss som steller med en forening som har romfart og romforskning som hovedtema finner vi det viktig å følge med så godt vi kan både på amerikansk og sovjetisk sektor. Personlig følger jeg med på romfergeprogrammet, og noe av det som fascinerer meg mest, er selve oppskytingsfasen. Kan du gi oss en beskrivelse av hvordan du opplevde oppskytingen den 29. juli 1985?

Selve starten er i og for seg ikke så imponerende, den kan best sammenlignes med at man sitter i en bil ved et lyskryss og trår gassen i bånn for å komme først over. Akselerasjonen bygger seg opp etter hvert, og når vi nærmer oss det punkt hvor faststoffrakettene koples fra, minsker akselerasjonen en liten stund, for så å tilta opp til det punkt hvor vi når maksimum belastning på 3 g. Men før dette skjer skal jo som du vet faststoffrakettene frakoples, og dette er en stor opplevelse og begivenhet på flere måter. Først er det som et fargesprakende fyrverkeri på utsiden, så forsvinner lyden fra rakettene, som er meget sterk.

Kunne du på dette tidspunktet under oppskytingen se noe?

Jeg satt nede på midtre dekk, og derfra kunne jeg se ut av det runde vinduet i innstigningsluken til venstre for meg. I det vi sakte men sikkert forlot Oppskytingsplattform 39A kunne jeg se tårnet gli forbi, og etter at vi hadde foretatt vår rullemanøver, da romfergen legger seg over på ryggen, fikk jeg et glimt av VAB og bygningen som rommer oppskytingskontrollen. Farten begynte på dette tidspunktet å øke, men det gikk ikke fortere enn at jeg kunne se sydover langs kysten, mot Cocoa Beach, og jeg kunne også skimte noen skip og småbåter.

Fem minutter og førtifem sekunder inne i selve ferden begynte det å skje saker og ting, idet dere mistet skyvkraften på hovedmotor 1, og prosedyren for ATO (Abort to Orbit) ble gjennomført. Hvordan artet denne manøveren seg for dere om bord? Var denne nødsituasjonen veldig lik det dere simulerer på bakken, og vil du beskrive det hele som en ren rutinemanøver mer eller mindre etter læreboka?

Ja, ATO-manøveren var en ren rutinehendelse for oss om bord, og Gordo (Gordon Fullerton) kunne bare følge «boka» som om ingenting hadde skjedd. Her vil jeg gjerne få lov til å komme litt tilbake til simuleringer som vi gjennomførte i Houston.

Først og fremst vil jeg få lov til å si at som kommandør var Gordo veldig flink til å gi oss nyttelastspesialister innføring i forskjellige ting som finner sted oppe på øvre dekk. Jeg var så heldig å tilbringe mange timer sammen med Gordo i simulatoren, der han gjennomgikk oppskyting, landing, samt alle nødsituasjoner som i det hele tatt kan oppstå på en romfergetur. Under simuleringer er jo alt mulig, og denne ATO-manøveren vi plutselig var oppe i, var kun en liten innøvet detalj som fikk det hele til å se ut som ren rutine, og det var ingen tegn til noe panikk eller redsel av noe slag.

Mens dere var i jordbane hadde du masse eksperimenter som holdt deg travelt opptatt dag etter dag, men noen ledige stunder hadde du vel, og hvilke sysler var du mest opptatt med da?

Det å kretse rundt Jorden om bord i en romferge er meget spesielt, og utsikten er en ting som tar helt pusten fra en. Man ser utover en verden uten politiske grenser. Det er mulig å kjøpe atlas der kontinentene er gjengitt uten at landegrenser er tegnet inn, og jeg tror at alle skulle hatt et slikt atlas i bokhylla, slik at man av og til kunne ta det fram og studere det meget nøye. Når man ser ned på Jorden fra jordbane, begynner man straks å tenke på hvor merkelig det er at ikke alle innbyggerne på Jorden kan ha det like bra, og dette med krig, sult og annen elendighet synes så overflødig.

Detaljene er rike på jordoverflaten, og det er imponerende å se hvordan elven Rhinen, for eksempel, bukter seg gjennom land etter land, og hvordan den ene skogkjeden avløser den andre. Man kan se små bydeler, veier og store innsjøer her og der.

Et av de syn som imponerte meg mest, var de friske fargene som kjennetegner Europa og Nord-Amerika sammenlignet med resten av jordoverflaten. At det her forefinnes store naturrikdommer trer tydelig fram.

En annen fantastisk opplevelse er soloppgang og solnedgang. Det er et fargeskue av dimensjoner, og når det gjelder alle de inntrykk man får fra jordbane, så setter de seg mer og mer fast i sinnet, etter hvert som man får ferden litt på avstand.

Det som karakteriserer en Spacelab-ferd, er at dere jobber på to skift døgnet rundt, og kunne denne arbeidsrutinen noen gang virke forstyrrende inn på eksperimentene dere skulle utføre?

Ja, det er litt interessant at du stiller det spørsmålet der. Det eksperimentet som tålte minst forstyrrelser, var faktisk solobservasjonene og Instrument Pointing System (IPS), som jeg hadde ansvaret for.

Det første vi gjorde før vi begynte å jobbe med eksperimenter som skulle dokumenteres, var å rette IPS-systemet mot Solen, for å se hvor ømfindtlig det var for forstyrrelser. Vi hadde solskiven på en monitor om bord, og vi prøvde så å sparke fra i vektløs tilstand, for å se hvordan dette forstyrret instrumentene.

Vi fastslo fort at det ikke var store bevegelser som skulle til inne i romfergen før det gikk ut over IPS-systemet og de eksperimentene som var avhengige av dette. Mens jeg holdt på med mine eksperimenter, måtte de andre derfor så godt de kunne unngå brå bevegelser. IPS var nok mer ømfindtlig enn vi hadde trodd, men så langt er vi meget fornøyde med de resultatene som er kommet fram.

Under Skylab-programmet i 1973 til 1974 ble det foretatt en mengde solobservasjoner. Foretok dere under ferden med Spacelab 2 noen observasjoner som ikke ble dekket under Skylab-programmet?

Ja, vi foretok mye mer bestemte observasjoner enn hva som ble gjort under Skylab, selv om instrumenteringen på Skylab var mer avansert enn det utstyret vi hadde med oss om bord i romfergen. Solobservasjonene som ble foretatt på Skylab, gikk jo over lang tid, mens vi i romfergen kun hadde en uke på oss. Jeg skulle gjerne ha vært i jordbane i flere måneder dersom det hadde vært mulig...

Etter et opphold i jordbane kommer alltid tiden for å vende tilbake til Jorden igjen. Hvordan var det å avslutte oppholdet i bane, for bokstavelig talt å komme seg ned på Jorden igjen?

Det å vende nesen hjem igjen er på en måte litt trist, men det er en ekstra travel periode når alt skal pakkes ned foran landingen. Vi hadde alle våre oppgaver, og tiden gikk fort fram til det tidspunktet da bremsemotorene skulle tennes. Etter at syv mennesker hadde stresset med å pakke sammen, spente vi oss fast i setene.

Da motorene skulle avfyres, fikk vi uventede problemer. Foran denne manøveren skal romfergen snus, slik at motorene peker i bevegelsesretningen. Alt dette utføres av kommandøren gjennom en kommando til datamaskinene. Gordo gjorde det han skulle, og vi begynte å snu på oss, men plutselig stoppet det. Dette hadde aldri hendt før, og etter at vi hadde rettet oss opp igjen, funderte Gordo på hva som kunne ha skjedd. Den eneste kjente årsak til at manøveren kunne bli avbrutt, var at noen hadde kommet nær «stikka».

Et nytt forsøk ble foretatt, men automatikken var ikke på vår side denne gangen heller. Gordo syntes at dette begynte å bli litt irriterende, og fant ut at det var best å gjøre det hele manuelt. Dermed tok han fram boka der de manuelle rutinene er beskrevet, og deretter gikk alt som det skulle. Dette var nok en av de få gangene kommandør og pilot ble satt på en liten prøve under denne turen.

Var det oppskytingen eller landingen som gjorde størst inntrykk på deg personlig?

Utvilsomt oppskytingen. Det er i og for seg to grunner til det. For det første er det mer følelse forbundet med oppskytingen, og for det andre var det starten på den åtte dager lange eventyrlige turen. Landingen var egentlig en litt skuffende opplevelse, i og med at jeg ikke hadde lyst til å dra hjem (hvem av oss hadde vel det).

Ferden ble for øvrig forlenget med én dag, og jeg kan nevne en liten episode fra dagen da den avgjørelsen ble tatt.

Det begynte med at bakkekontrollen kalte oss opp, og meddelte at drivstoff-forbruket hadde vært forholdsvis lavt, og at det var muligheter for å forlenge ferden med én dag. Gordo svarte at han skulle diskutere det med resten av «gutta» og gi tilbakemelding senere. Men bare et halvt sekund senere sendte han følgende svar: «Houston, det er helt i orden for oss, ingen protester så langt.» Dermed brøt latteren løs både på bakken og om bord.

Det amerikanske romprogrammet ble satt mer eller mindre på bakken som følge av Challenger-ulykken den 28. januar i fjor. Når romfergene begynner å fly igjen, kanskje i løpet av høsten 1988, vil vi etter hvert oppleve at saker og ting begynner å skje igjen, med en permanent romstasjon som det foreløpige største mål. Tror du at det vil komme en ny mulighet for deg når det gjelder solobservasjoner fra rommet?

Muligheten er naturligvis til stede og jeg ville selvfølgelig være klar når som helst. Fremtiden er som du nevnte litt usikker i og med ulykken, en ulykke som sjokkerte meg sterkt. Det tok sin tid før det liksom gikk opp for meg hva som egentlig hadde skjedd, men livet må gå videre, og personlig tror jeg at romfergeprogrammet vil reise seg igjen, sakte men sikkert. NASA har vist en hel verden hvor anvendelig romfergen er på forskjellige måter, og det er mye forskning som fremdeles venter på å bli utført i rommet. Verktøyet for å utføre denne forskningen har vi, så la oss håpe at vi kan overvinne problemene på et tidlig tidspunkt. Tross alt er det vi mennesker som står bak denne teknologien, og vi må vel bare se i øynene at vi bare såvidt har begynt...