Tunguska: Asteroide eller komet?

Av Erik Tronstad

Den størst kjente meteoren i historisk tid endte med en eksplosjon med en sprengkraft tilsvarende 12 millioner tonn TNT (som tilsvarer en frigjort energimengde av samme størrelse som utbruddet på Mount Saint Helens) over Sibir om morgenen 30. juni 1908. Ennå foretas årlige ekspedisjoner til det myrlendte nedslagsområdet nær Podkamennaya Tunguska River, men man har aldri funnet noen fragmenter fra objektet som kom inn i atmosfæren.

Det ble lenge antatt at Tunguska-objektet var en isklump fra en kometkjerne som fordampet helt. For tre år siden kom imidlertid Zdenek Sekanina ved Jet Propulsion Laboratory til at et steinete, asteroideliknende legeme kunne ha gått like fullstendig i oppløsning, og at det før det traff Jorden, hadde en bane som mer liknet en asteroides enn en komets. (Se artikkelen Tunguska-mysteriet endelig løst? i Nytt om Romfart nummer 52, 1984, sidene 120-121.)

Nå har to sovjetiske astronomer stilt spørsmålstegn ved Sekaninas hypotese. B. J. Levin og V. A. Bronshten bemerker at eksplosjonen ved Tunguska i grunnen var av samme type som lysblaffene som markerer slutten på mange vanlige meteorer. Når et legeme raser inn i atmosfæren, bygger det seg opp et trykk på forsiden av det. Noen ganger fører dette trykket til at legemet brytes opp i en sky av fragmenter som etterlater seg et lysende spor av fordampet materie. Denne prosessen foregår så raskt, med en typisk varighet på 0,02-0,04 sekunder, at det likner på en eksplosjon.

Ved å se på hvordan høyden store meteorer og Tunguska-legemet brytes opp i ble påvirket av faktorer som innfallsvinkel, masse og hastighet, kom Levin og Bronshten fram til at Tunguska-legemet hadde en densitet på rundt 1 g/cm³, hvilket antyder at moderlegemet var en komet. Stein- og jernmeteoritter har betydelig høyere densitet enn dette.

De to er også uenige med Sekanina angående banen Tunguska-legemet fulgte. Sekanina antok at det fløy nesten horisontalt, noe som imidlertid var basert på vage, annenhånds beskrivelser og ett øyevitne som fortalte sin historie 60 år etter at det skjedde. Sluttelig kom Levin og Bronshten til at det er umulig å gi et pålitelig anslag for hastigheten legemet hadde da det kom inn i den øvre atmosfære. Dermed kan det heller ikke anslås noen bane for det.