Hjulene ruller igjen på KSC

Av Ivar Johansen

Innledning

Hva har skjedd på Kennedy Space Center (KSC) etter at man fikk pusten igjen etter Challenger-ulykken? Vi vil her forsøke å belyse noen av de viktigste aktivitetene, som direkte eller indirekte berører romfergeprogrammet. Alt stoppet jo opp etter ulykken, og de tre resterende romfergene ble satt på bakken på ubestemt tid. Mens «hodene rullet» på de høyere plan innen NASA, var det også mange «vanlige arbeidere» som måtte sies opp. Hele kommunen Brevard, der KSC ligger, fikk føle resultatene av Challenger-ulykken. Mange måtte flytte, og fremdeles står flere eneboliger ledige fordi det er umulig å få solgt dem.

Challengers vrakrester - et minnesmerke

I de første månedene etter ulykken var KSC preget av arbeidet med å lokalisere og plukke opp vrakrester etter romfergesystemet. Totalt ble det plukket opp ca 120 tonn vrakrester. Selv om årsaken til ulykken rent teoretisk var klar kort tid etterpå, ble hver liten del man fant, gransket av kommisjonen som ble nedsatt av president Reagan noen dager etter ulykken. Denne kommisjonen, kjent som The Presidential Commission on the Space Shuttle Challenger Accident, med tidligere utenriksminister William P. Rogers i spissen, la frem sin rapport om ulykken den 6. juni 1986.

Etter at denne rapporten var lagt frem, kunne man så smått begynne å pakke ned vrakrestene. Hver liten del fikk sitt katalognummer, slik at det skal være lett å finne den frem igjen, om det skulle bli ønskelig. Som lagringsplass tok man i bruk Oppskytingskompleks 31, som ligger på Cape Canaveral, like syd for Kennedy Space Center. Dette oppskytingskomplekset består blant annet av to siloer og to store lagerbygninger. Siloene ble i sin tid bygget for oppskyting av Minuteman-raketter. Stedet vil nå sikkert bli et nytt aktuelt stoppested for turistbussene som hvert år frakter tusenvis av mennesker rundt i området.

Beskyttelse mot vær og vind

Dersom vi tenker tilbake på romfergeprogrammet frem til januar 1986, vil «forsinkelse» være et nøkkelord. De fleste av disse forsinkelsene må nok værgudene ta skylden for. Det er ikke bare lave temperaturer som kan forårsake forsinkelser, også ustabilt vær med fare for lynnedslag i rakettene fører ofte til at en oppskyting blir utsatt. Mange husker sikkert hvordan et lynnedslag i Saturn-raketten med Apollo 12 på toppen den 14. november 1969, bare få sekunder etter at den hadde forlatt Oppskytingsplattform 39A, skapte forvirring fordi man mistet kommunikasjonen i et par sekunder. Heldigvis viste det seg at hverken rakett eller romfartøy var skadet, og ferden til Månen kunne gå som planlagt. Den 26. mars i år ble en Atlas Centaur med den militære kommunikasjonssatellitten FltSatCom truffet av lynet etter en oppskyting fra Kompleks 36. Til tross for kraftig regnvær og ustabilt vær i området, ble ikke oppskytingen utsatt. 51 sekunder etter oppskyting kom lynnedslaget, bæreraketten kom ut av kurs og sikkerhetsoffiseren i kontrollrommet hadde ikke annet å gjøre enn å trykke på knappen som sørger for at hele raketten sprenges. Selv om dette bare gikk ut over en ubemannet satellitt, var det ikke egnet til å reparere NASAs noe frynsete rykte.

Romfergesystemet vil heretter bli bedre beskyttet mot vær og vind mens det står på oppskytingsplattformen. Oppholdet utendørs i påvente av oppskyting kan, som vi så ofte har sett, bli langvarig. Man har utviklet et beskyttelsessystem som består av store skyvedører, og det er nå montert på Oppskytingskompleks 39B. Prislappen lød på 3,3 millioner dollar. For å teste systemet rullet man ut romfergen Atlantis den 9. oktober 1986. Romfergesystemet var utstyrt med en tom ytre tank, faststoffrakettene var på plass, men Atlantis' tre hovedmotorer manglet. Dette var jo den første utrullingen etter ulykken, og den første synlige aktivitet på ca ni måneder. De store skyvedørene ble skjøvet inn mellom romfergens underside og ytre tank. På bakgrunn av de gode erfaringene man gjorde med dette systemet på Kompleks 39B, ble det bestemt at et identisk system skulle installeres på Kompleks 39A.

Viktig testperiode på oppskytingskompleks 39B

I og med at man hadde et nesten komplett romfergesystem på oppskytingsplattformen, benyttet man anledningen til å foreta flere andre tester i tillegg. Den første testen som her skal nevnes, er en såkalt simulert «tørr nedtelling». Denne aktiviteten kjenner vi fra før, i og med at det har vært vanlig å gå gjennom en slik test ca tre uker før hver oppskyting. Denne tørre nedtellingen ble gjennomført den 18. november i fjor. Atlantis var bemannet med astronautene fra 61-C, den siste vellykkede ferden før Challenger-ulykken. Nedtellingen ble gjennomført så realistisk som mulig helt frem til det tidspunkt da motorene skulle tennes. Med «tørr nedtelling» menes at drivstoff ikke fylles på, så tenning av motorene var det følgelig ikke snakk om. Som nevnt var de tre hovedmotorene heller ikke installert.

På en pressekonferanse, som for anledningen ble holdt i friluft, kunne astronautene fortelle at de var takknemlige for å få kjørt gjennom en slik test for å få bevist at alle de involverte på KSC fremdeles kan jobben sin. Astronautene kalte testen for en moralsk gjennomkjøring for alle, hvilket føltes som meget påkrevet i en tid da alle snakket om den lave moralen som hersket innen NASA. Testen forløp dog ikke uten problemer, man ble konfrontert med flere virkelige feil mens nedtellingen gikk mot null. En datamaskin ved Johnson Space Center slo seg vrang, det oppstod kommunikasjonsproblemer mellom oppskytingskontrollen og astronautene, blant annet med en del skurring og ekko. Kommandør Gibson mente at testen hadde vært nyttig, men mest med tanke på å styrke moralen innad i NASA og spesielt på KSC.

Evakueringsøvelser

Det hele artet seg som om det skulle ha vært en realistisk romfergeoppskyting denne dagen. 8-10 romfergekandidater og noe støttepersonell, som bestod av teknikere, sanitetspersonell og brannkorps, deltok i denne realistiske evakueringsøvelsen. Besetningen, som denne gangen bestod av «nye» romfergekandidater som ikke har vært i rommet, var Frank Culbertson som kommandør, Stephen Oswald som pilot og ferdspesialistene Carl Meade, Kathryn Thornton, George David Low, Jerome Apt og Pierre Thuot.

Etter at alle var vel plassert om bord i Atlantis, kunne øvelsen begynne. Alarmen gikk etter at det hadde «oppstått lekkasje» i Atlantis' fremre stillingskontrollsystem og giftige gasser sivet inn i kabinseksjonen. Astronautene kom seg ut av Atlantis så fort de kunne, hoppet om bord i disse kurvene, som etter en heller ukomfortabel flukt får astronautene i sikkerhet. Det skjer via en vaier som strekker seg fra oppskytingsplattform 39B og ned til et sikkerhetsnett noen hundre meter borte.

Denne gangen var et par av astronautene «skadet» slik at de måtte flys til et sykehus i nærheten med helikopter.

Evakueringsøvelsen ble nøye fulgt mens den pågikk. Etterpå gikk man nøye gjennom hvert ledd i øvelsen, der totalt rundt 200 personer hadde vært med. Dette er jo en øvelse som alltid blir foretatt samme dagen som en «tørr» nedtelling før en romfergeferd.

Det er blant annet på bakgrunn av Challenger-ulykken at sikkerhetsrutinene ved oppskytingsplattformene er skjerpet. At dette er meget viktige øvelser belyses klart av de avbrutte startforsøkene på 41-D og 51-F (Spacelab 2).

Da Atlantis ble rullet ut til 39B, hadde man rundt faststoffmotorenes segmentskjøter montert spesialinstrumenter som skulle måle eventuelle bevegelser i skjøtene under utrullingen. Noen uventede bevegelser ble ikke registrert.

Man forsøkte også å ha lasteromsdørene åpne mens man foretok hydraulisk utprøving av faststoffmotorenes kontrollsystem. Poenget med dette er at man da kan arbeide mer parallelt slik at man kan få installert en nyttelast uten tidspress mens andre viktige utprøvinger foretas.

Videre gjorde man vindmålinger rundt romfergesystemet med tanke på de hydrogengassene som lett kan samle seg opp i flammesjakten under en oppskyting. Her vil man så langt rå er prøve å holde disse gassene i sjakk og hindre eksplosjoner.

Etter en prøveperiode på 6 uker ble Atlantis 22. november 1986 rullet tilbake til VAB, eller «låven» som den kalles internt på KSC.

Løp hedrer astronauter

24. november 1986 var dagen da amerikanernes 14 avdøde astronauter skulle hedres i staten Florida. På bakgrunn av dette ble det arrangert flere gateløp til inntekt for et minne- og utdanningssenter som skal bygges ved KSC. 8000 barn, kvinner og menn deltok i disse løpene, som for anledningen hette The Florida Challenger 7K Run/Walk-A-Thon.

På KSC gikk selve hovedløpet med senatoren og republikaneren Bill Nelson, som vi husker fra 61-C-feden, i spissen. Tidligere astronaut fra Apollo 7-ferden, Donn Eisele, var til stede sammen med Sheryl Purvenas, datteren til avdøde Roger Chaffee som omkom i Apollo-brannen 27. januar 1967. 51-L-astronautenes etterlatte var representert ved Bruce og Ellen Jarvis, foreldrene til Gregory Jarvis.

Det 7 km lange løpet gikk i en nokså flat og lett løype rundt på KSC. Starten var ved VAB hvorfra man løp forbi turist- og informasjonssenteret før man bega seg ut mot sjøsiden og oppskytingsområde 39, og så tilbake til VAB igjen.

Arrangementet var vellykket og ble avsluttet med forskjellige minnetaler. Flere arrangementer vil bli avviklet i fremtiden. Minnesenteret vil bli reist som planlagt i løpet av 1989 og utdanningssenteret vil så følge to år senere.

Sovjetere besøker KSC

Som et ledd i utvekslingen av American Young Astronauts og Soviet Young Cosmonauts besøkte ti sovjetere i alderen 14-18 år KSC 12. desember 1986. Vladimir Solovjov, som tilbrakte 237 døgn i Saljut 7 i 1984, fungerte som reiseleder.

Besøket ble innledet med at KSC-sjefen, Forrest S. McCartney, ønsket de unge sovjeterne velkommen. Deretter ble gaver og lykkeønskninger utvekslet. Etter en kort tale av Solovjov, fikk gruppen spesialomvisning på KSC. Der fikk de blant annet se romfergesystemet med Atlantis i VAB. Dessuten fikk de være med på en meget realistisk simulert nedtelling og oppskyting av Apollo 11, noe som skjer i oppskytingskontrollen og er spekket med autentisk lyd og ulike effekter.

Fra KSC gikk turen videre til Orlando, Huntsville, Houston og New York før de vendte tilbake til Moskva.

Modifikasjoner av Discovery

Forberedelsene til STS-26, første romfergeferd etter Challenger-ulykken, er alt i gang. Discovery, som skal brukes på denne ferden, skal gjennomgå en rekke modifikasjoner før start. I skrivende stund arbeider NASA med en oppskyting i juni 1988 som mål.

Vingene på Discovery skal forsterkes slik at de tåler større belastninger enn før, noe man også regner med skal gi bedre flyegenskaper i atmosfæren. Flere nye instrumenter skal også monteres. Blant dem er ett som sier fra om hvordan bremsene oppfører seg under belastning.

En av de mer omfattende modifikasjonene av selve romfergen startet i april 1987. Da ble Discoverys innstigningsluke sendt til Rockwell Internationals avdeling i Downey, California. Der skal den bygges om slik at den i en nødsituasjon kan frigjøres ved hjelp av eksplosiver. Det er meningen å installere et system som i visse nødsituasjoner gjør det mulig for astronautene å forlate romfergen og hoppe ut i fallskjerm.

Selv om alle de tre operative romfergene nå står på bakken, betyr altså ikke dette at man ligger på latsiden på KSC. Til tross for aktiviteten ved KSC tror jeg selv at neste romfergeferd, STS-26, vil bli forsinket av fire hovedgrunner.

For det første er det mye som skal klaffe med omkonstruering og utprøving av de nye skjøtene i faststoffmotorene. For det andre vil nok både modifikasjonene av lukesystemet, og til dels av kabinseksjonen, ta tid. For det tredje skal man foreta en 20 sekunders prøveavfyring av Discoverys tre hovedmotorer før man i det hele tatt tenker på å sende STS-26-astronautene av gårde. (Som kanskje mange vet skal besetningen bestå av Frederick Hauck, Richard Covey, David Hilmers, Mike Lounge og George Nelson.) For det fjerde vil nok kostnadsoverskridelsene for å imøtekomme Rogers-kommisjonens anbefalinger når det gjelder sikkerheten, bli det hardeste hinderet å passere før man kan begynne å fly igjen.

STS-26-astronautene besøker KSC

STS-26-besetningens første offentlige «opptreden» etter at det ble tatt ut 9. januar 1987, var et to dager langt besøk ved KSC. Der møtte astronautene 26. og 27. februar mange av de impliserte i arbeidet med romfergeoppskyting. Atmosfæren var lett og ledig og astronautene satte pris på å komme i såpass nær kontakt med «medarbeiderne» sine. Hauck uttalte at et slikt besøk bygde opp en stor trygghetsfølelse om at STS-26-ferden sannsynligvis ville bli romfergeprogrammets tryggeste og beste romfergeferd til da.

At det rår optimisme blant NASAs astronauter og bakkemannskap er jo et godt tegn. Hvorvidt STS-26-ferden blir den hittil tryggeste, gjenstår å se. Det blir et stort løft for NASA for å komme på rett kjøl igjen, men de har jo før levert imponerende bragder, så tiden får vise hvordan de greier seg denne gangen.

Aktiviteten trappes opp

Systemene i Discovery ble 3. august 1987 aktivisert for første gang etter Challenger-ulykken. Det er mange ting som skal forberedes og klargjøres før en ny ferd, og denne gangen har man relativt god tid.

Mange av aktivitetene som før ble betraktet som nokså rutinemessige, ses nå annerledes på. Ifølge sjefen ved KSC, generalløytnant Forrest S. McCartney, vil «alle små trinn på klargjøringsstigen nå bli sett på som like store mål å nå. Dersom noen av de impliserte føler at de innledende systemprøvene ikke svarer til forventningene, bør dette komme frem med en gang.»

Under Challenger-granskningen kom det jo frem opplysninger om flere tvilsomme forhold under forberedelsene til oppskytinger, informasjon som aldri nådde høyere nivåer i NASA-ledelsen. Heretter vil det derfor bli lagt stor vekt på størst mulig åpenhet.

Start for STS-26-ferden er i øyeblikket planlagt til 2. juni 1988. Før dette er det flere ting som vil kreve ekstra tid å utføre. Blant annet vil man sjekke hver av de i alt 3000 festemutrene som er plassert ulike steder på hver romferge. Hver av dem må derfor skrus opp. Videre vil man se på oppskytingsplattformens stabilitet og stivhet, samt endre rutinene for noe av det som skjer ute på plattformen etter at romfergen er kommet dit. Klargjøring og montering av faststoffmotorene vil også skje på en ny måte. Dessuten skal man modifisere drivstoffrørene mellom den utvendige tanken og romfergen. Her har man nemlig hatt noen mindre problemer på tidligere ferder.

Discovery skal etter planen fraktes ut til oppskytingsplattformen 2. mars 1988, og den første uken i mai vil man foreta en 20 sekunders prøveavfyring av de tre hovedmotorene mens Discovery står på plattformen. Ulike instanser har i alt bedt om at det foretas 579 ulike målinger under denne avfyringen. NASA har foreløpig godkjent 338 av disse.

Nye klargjøringsprosedyrer har medført store mengder ny dokumentasjon som må drøftes både i og utenfor NASA.

Går alt etter planen vil STS-26-besetningen, Frederick Hauck (kommandør), Richard Covey (pilot), John Lounge, David hilmers og George Nelson (ferdspesialister), som nevnt gjennomføre sin ferd i juni 1988. Denne ferden vil nok bli fulgt med meget stor interesse i media, sikkert på samme nivå som den første romfergeferden i 1981. STS-26 vil av mange grunner vli en meget viktig ferd for NASA, romfergeprogrammet og USA som romfartsnasjon. I Houston er man i gang med simuleringene for å utplassere den meget viktige nyttelasten, en TDRS-satellitt. Så langt mener jeg man kan konkludere med at NASA igjen er i ferd med å få «vind i seilene». Måtte den bare aldri avta igjen...

Tekster til illustrasjoner brukt i artikkelen

Mannskapet til den første romfergeferden etter ulykken besøker KSC; fra venstre: David Hilmers, Richard Covey, Mike Lounge, Frederick Hauck (kommandør) og George Nelson. Alle fem har erfaring fra tidligere ferder. (NASA)

Deler fra Challengers faststoffraketter ble fraktet fra KSC til fabrikken i Utah, for å være til hjelp i arbeidet med å komme fram til en sikrere konstruksjon. (NASA)

Atlantis er tilbake i VAB for å bli løftet ned på bakken og deretter bli plassert i OPF der forberedelsene til STS-27 vil foregå. (NASA)