Intervju med Wubbo Ockels

Av Ivar Johansen

Åstedet er Drammensveien, vi er på vei til Oslo Lufthavn-Fornebu. Hvem vi er? Jo, ved min høyre side sitter den nederlandske nyttelastspesialisten Wubbo Ockels, og i baksetet sitter ESAs visedirektør Frederik Engstrøm fra Sverige.

Rushtrafikken utover Drammensveien snegler seg sakte men sikkert av gårde, og vi begynner å få dårlig tid med tanke på en flyavgang til Paris. Herr Engstrøm er tydelig «småstresset» med tanke på denne flyavgangen, men jeg prøver å berolige ham med at dette skal gå bra. Vi passerer «flaskehalsen» Lysaker etter en del tvilsomme og til dels hurtige forbikjøringer, noe som Engstrøm i sin munterhet satte stor pris på.

Samtalen mellom Ockels, Engstrøm og undertegnede kretser naturlig nok rundt ESA og de europeiske planene for romfergen Hermes. Vi snakker løst og fast om emnet idet avgangsterminalen på Fornebu dukker opp foran bilen. Frederik Engstrøm titter på klokken - femten minutter til flyavgang... Noe personlig intervju ble det dessverre ikke tid til med ESAs visedirektør, men en hyggelig og munter kar var det å stifte bekjentskap med. Han takker for seg, griper sin dokumentmappe og stryker på dør. Takk for denne gang!!!

Ockels og jeg står igjen og puster lettet ut fordi Paris-flyet ble nådd, og vi spaserer opp i kafeteriaen hvor vi finner oss et passende bord. Etter at Nytt om Romfart hadde fått lov til å spandere kaffe og kaker på den første nederlender i rommet, var det duket for et aldri så lite intervju:

Som nyttelastspesialist på Spacelab D-1-ferden fikk du, sammenliknet med NASAs astronauter, mye mindre trening og simulering på bakken. Var denne treningen nok til at du ble godt kjent med romfergen og dens systemer?

Som du kanskje vet, var jeg inne i bildet i Spacelab-sammenheng allerede i 1978. Gjennom alle disse årene har jo Spacelab-miljøet blitt dagligdags, så rent treningsmessig var det ikke så mye jeg måtte igjennom i Houston. Jeg kan tenke meg at det kunne dreie seg om cirka 14 dager med oppdaterende trening, samt en del nødprosedyrer i tilfelle evakuering ute på oppskytingsplattformen. Mesteparten av nyttelastspesialistenes trening var jo basert 90 % på nyttelast, de resterende 10 % var fokusert på forskjellige prosedyrer om bord i romfergen.

I dagene og timene før selve ferden, hva så du mest frem til? Opplevelsen ved å bli vektløs, titte ned på jordoverflaten fra jordbane, eller var konsentrasjonen din fokusert på alle de utall eksperimenter som skulle utføres?

De tankene som opptok meg mest i dagene før ferden, var nok det sistnevnte. Jeg har helt siden jeg kom inn i Spacelab-sammenheng følt gleden ved å jobbe i et team sammen med et utall forskere. Slik sett følte jeg et meget stort ansvar, og jeg var veldig spent på om alt ville gå bra på denne ferden.

Etter den tradisjonelle oppskytingsfrokosten dro dere ut til romfergen Challenger som «utålmodig» stod og ventet ute på plattformen. Hvilke tanker for gjennom hodet på deg i løpet av denne bilturen?

Jeg kan huske at jeg var meget konsentrert, og mens vi var på vei opp til det hvite rommet hvor teknikerne hjelper oss med påkledning samt om bordstigning, kan jeg erindre hvor imponert jeg var over romfergesystemet og dets enorme dimensjon, der det sto i vertikal stilling. Romfergesystemet representerer jo en stor fare dersom noe skulle gå galt, og man kan ved synet av romfergesystemet virkelig bli redd dersom man tenker i de baner. Ja, jeg spurte meg selv idet jeg krabbet om bord i Challenger: «Hvor galt må det være før man sier nei til en tur i rommet?» Det skulle altså etter hvert vise seg at romfergen var en meget behagelig måte å reise til og fra verdensrommet på.

Kan du kort gi din beretning om hvordan du opplevde oppskytingen av romfergen Challenger den 30. oktober 1985?

Oppskytingen, ja! (Wubbo Ockels ler ved tanken på oppskytingen og fortsetter...) Jeg kan vel si at for meg var denne oppskytingen spesiell, meget spesiell. Historien som jeg nå skal fortelle er blitt kjent via andre pressemedia også, men det skader ikke å ta den med i Nytt om Romfart.

Det forholdt seg slik at etter at vi hadde ligget fastspent på ryggen i litt over én time, kjente jeg på meg at et nødvendig ærend var på gang. Nedtellingen var ved «T minus 20 minutes and holding», og i følge min klokke var det litt over en halv time til vi skulle dra av gårde. Mitt nødvendige ærend begynte å bli mer og mer presserende, og tanken på oppskytingen og en belastning på 3 g med full urinblære gjorde sitt til at et toalettbesøk var nær forestående. Jeg hadde ikke tatt på meg posen for å samle opp urin, noe som er vanlig, da vi alle sammen gjorde vårt nødvendige ærend før vi krabbet om bord i Challenger. Da jeg på dette tidspunkt var litt usikker på hvor lang tid dette uplanlagte «besøket» ville ta, spente jeg meg fra mitt sete mens mine kollegaer på nedre dekk lurte på hvor i all verden jeg skulle. «Bare vent, gutter, jeg er snart tilbake», sa jeg, mens de lo så tårene trillet. Jeg fikk tak i en vanlig plastpose, så «ærendet» gikk greit. Jeg krabbet tilbake på plass og fikk spent meg fast igjen. Gutta lo, og oppe på øvre dekk lurte de også på hva som var i gjære nede hos oss.

Jeg kunne puste lettet ut i mitt sete, og på dette tidspunkt var det «bare» fem minutter til romfergens egne motorer samt faststoffrakettene skulle våkne til liv...

En litt spesiell episode fra oppskytingsplattform 39A. For meg var dette en vanskelig avgjørelse å ta, om jeg skulle finne et toalett eller ikke, men i realiteten hadde jeg vel ikke noe valg? Det gikk i hvert fall bra til slutt!

Når det gjelder selve oppskytingsfasen, så er det en fase av mitt liv til nå som jeg sent vil glemme. Da nedtellingen nådde null, våknet «våre» egne hovedmotorer, noe som man såvidt kunne merke. Da faststoffrakettene tok kommandoen, følte jeg et spark i ryggen, og samtlige om bord skrek ut: «Nå drar vi!!!» (Dette gledesutbruddet er standard på alle ferder.) Selve oppskytingsfasen gikk smertefritt for seg, litt rystelser oppstod og varte i cirka 15-20 sekunder ved maksimum belastning på 3 g. Neste store begivenhet var da faststoffrakettene ble frakoplet, noe men merket meget godt. Et «festfyrverkeri» av en annen verden fant sted utenfor. Etter cirka 9 minutter ble romfergens hovedmotorer slått av (MECO), og vi var da vitne til det fantastiske som vektløsheten er. Jeg tok opp en blyant av lommen min og satte den foran nesen min for virkelig å få bekreftet dette.

Etter at dere var kommet vel opp i bane, så var det bare å begynne å jobbe. Det faktum at dere var åtte stykker om bord, bød det på noen problemer rent arbeidsmessig?

Nei, rent arbeismessig var det overhodet ingen problemer. Det største problemet for meg personlig var å finne meg en permanent soveplass. Vi var jo delt inn i to skift. I og med at jeg jobbet på begge skiftene, ble det så som så med noe god søvn, siden alle de fire sengene om bord var mer eller mindre opptatt hele tiden. En annen faktor som også spilte inn og som hadde mye å si for mitt søvnproblem, var jo spenningsmomentet ved å være om bord. Muligheten til å jobbe i romlaboratoriet Spacelab gjorde sitt til at jeg tilbrakte 125 effektive timer der i løpet av den uken vi var oppe.

Hvilke eksperimenter jobbet du med om bord, og hva hadde du hovedansvaret for?

Jeg var jo involvert i de fleste eksperimenter, noe som var meget nyttig både for meg og forskerne på bakken. Mitt hovedansvar var jo de biologiske eksperimentene samt eksperimentet med ESA-sleden (se artikkelen Romfergeferd 61-A/Spacelab D-1 i Nytt om Romfart nummer 59, 1986, sidene 70-71).

Selv om du var aldri så opptatt med arbeid om bord, så hadde du vel tid til å titte ut av vinduet og ned på Jorden. Hva var det mest fascinerende å se på jordoverflaten?

Utvilsomt Jorden om natten!! Jorden er full av mystikk om natten. Nattemørket gjør planeten brunfarget grunnet oksygenlagene, og man kan tydelig se disse karakteristiske tordenstormene ved ekvator. Utsikten fra jordbane er jo fantastisk, og jeg er overbevist om at det kan skrives tykke bøker om dette skuet.

Du var og er hittil den første nederlender i rommet, Wubbo. Hvordan reagerte innbyggerne i din hjemby Almero på dette?

Jeg fikk en overveldende oppmerksomhet, og dette har gjort et stort inntrykk på meg. Hele nasjonen kjenner meg jo, og jeg kan ikke gå ut på gaten eller handle i butikkene uten at det blir et aldri så lite oppstyr av det. Da jeg kom hjem fra Spacelab D-1-ferden, var det parader og mange varme gratulasjoner fra samtlige nederlendere, og jeg har snakket med veldig mange som fulgte ferden meget nøye. Flere av disse fulgte oss da vi krysset over Nederland cirka 15 minutter etter oppskytingen. Jeg har også mottatt flere bilder som ble tatt da vi passerte. Interessen for det amerikanske romfergeprogrammet fikk jo en stor oppsving under denne ferden, og astronomiinteressen, som er stor hjemme, bare økte.

Du er jo involvert i Columbus-prosjektet på ESTEC. Hvordan vil du beskrive dette prosjektets fremtid?

Vi snakket jo om dette i bilen ut til flyplassen, og jeg ser meget optimistisk på dette konseptet både med tanke på ESAs del og dets astronauter. Håpet er jo at vi kanskje også i fremtiden kan videreutvikle våre eksperimentmuligheter ut fra den erfaring vi får og har fått gjennom Spacelab-prosjektet. Columbus vil åpne store muligheter for oss i Europa, og vi skal ikke se bort fra at vi vil ha et skandinavisk innslag der i fremtiden.

Hva tror du om den europeiske romfergen Hermes og dens muligheter?

Hermes trenger vi så sårt, og dette er et meget interessant prosjekt. Nå er jo Hermes laget etter en annen modell enn den amerikanske romfergen. Den vil være mer basert på en transportromferge enn den amerikanske. Planene for Hermes er for tiden litt omdiskuterte med hensyn til bevilgninger og slikt, men jeg tror at den vil spille en nøkkelrolle rent vitenskapelig og økonomisk i fremtiden.

Litt tilbake til Spacelab D-1 ferden, og hjemturen til Jorden. Hvordan var det «å pakke» og dra hjem igjen etter en god uke spekket med vitenskapelig arbeid?

Det var vel i virkeligheten ingen av oss som ville reise hjem igjen, men selve tilbakevendingen var jo fantastisk, med returen gjennom atmosfæren, tilbake til gravitasjonen igjen. Etter at vi hadde landet på Edwards Air Force Base i California, kunne jeg føle hvor tung kroppen kjentes. Det å gå ned trappen til bilen som tok oss til legeundersøkelse, var en tung vei å gå, bokstavelig talt.

Jeg kan nesten ikke gi slipp på deg før vi har snakket litt om Challenger-ulykken. Dette var jo et sjokk for en hel verden, og vi har nå passert to år siden ulykken. Hvordan opplevde du personlig denne tragedien?

Det hele var jo så uvirkelig med det første. Personlig gikk dette veldig inn på meg etter som jeg mistet en meget, meget god venn i Dick (Scobee). Vi bodde sammen mens jeg trente i Houston, og vi hadde mange felles interesser både under trening og i fritiden. Det tok sin tid før jeg kom over denne ulykken med Challenger, og dersom vi ser på følgene dette har fått, så er jo disse enorme. For Spacelab-programmet har det jo gått i negativ retning. Kanskje kommer vi i år til å oppleve en positiv og fin trend hva angår det amerikanske romfergeprogrammet. Vi kan jo håpe.

Wubbo Ockels ser på klokka, flyavgang til Amsterdam er nær forestående og undertegnede takker for intervjuet, mens Ockels optimistisk ønsker NAF lykke til i sitt arbeid og ønsker på gjensyn en annen gang...

Tekster til illustrasjoner brukt i artikkelen

Wubbo Ockels (til venstre) fotografert sammen med Ivar Johansen på Norsk Teknisk Museum. (Cathrine Holgate)

Ockels fotografert på Spacelab D-1 med en ny type sovepose for bruk i romfergen, som ble prøvd ut for ESA på denne ferden.