STS-26 - en forhåndsrapport

Av Ivar Johansen

Innledning

Det er snart to og et halvt år siden det amerikanske romfergeprogrammet brått stoppet opp som følge av Challenger-ulykken den 28. januar 1986. I tiden etter denne datoen har den amerikanske romorganisasjonen NASA vært mye i søkelyset i presse og andre media. Rapporter, utredninger, artikler og intervjuer som har hatt en eller annen tilknytning til NASA, har som regel gjenspeilet en negativ holdning til NASA.

Internt i NASA, og generelt innen den amerikanske romfartsindustrien, har det jo skjedd en hel del. Mye av dette vil det føre for langt å komme inn på her og nå, men den hoderullingen som fant sted etter romfergeulykken, vil nok i fremtiden bidra til at NASAs anseelse vil stige igjen. Nå er det bare én vei for NASA: Det er å se fremover!

Massemedia har som nevnt fulgt NASA med argusøyne i tiden etter ulykken, og de vil nok følge like nøye med i tiden som kommer. De fleste media og «public relations»-kontorer i NASA har det siste året vært høyt belastet med arbeid på grunn av stor interesse utenfra. Jeg vil påstå at i tiden frem til den første romfergeferden etter ulykken, vil det bli en interesseøkning utenom det vanlige fra de forskjellige media rundt om i verden. Høsten 1988 vil være en viktig periode i det amerikanske romfergeprogrammet. Dersom man får gjennomført en meget vellykket gjenopptagelse av det bemannede romprogrammet, vil vi nok i all fremtid kunne snakke om to tidsepoker innen amerikansk romfart: Tiden før og etter Challenger.

Discovery og erfarne astronauter

Som mange kanskje vet, er det romfergen Discovery som skal få æren av å gjenoppta romfergeprogrammet med ferden STS-26. Naturlig nok er astronautene som denne gangen vil få en hel verdens oppmerksomhet, erfarne astronauter som alle har en eller flere romfergeturer bak seg.

Kommandør, og sjef, om bord denne gangen er Frederick Hauck. Han har med seg Richard Covey som pilot, og de tre ferdspesialistene vil være David Hilmers, George «Pinky» Nelson og Mike Lounge. Når det gjelder dette mannskapet, bør det nevnes at både Hauck og Nelson vil være med på sin tredje romfergetur mens de tre andre kommer til å legge ut på sin andre tur i romfergesammenheng. Så Discovery skulle dermed være i trygge hender når det gjelder erfaring fra tidligere ferder.

STS-26 vil være Discoverys syvende ferd så langt i romfergeprogrammet, og varigheten av ferden er stipulert til fire dager. Oppskytingen vil som vanlig finne sted fra Kennedy Space Center (KSC), og det er oppskytingsplattform 39B som skal benyttes. Landingen vil også som vanlig finne sted ved Edwards Air Force Base i California.

Romfergen Discovery (OV-103) ble overlevert fra Rockwell International til NASA og KSC i november 1983. Dens første ferd ble innledet med 41D-ferden, som til da var den 12. romfergeferden i rekken, med oppskyting den 30. august 1984. De seks ferdene som Discovery til dags dato har gjennomført, inkluderer den første ferden av rent militær karakter, samt den første redningsferden, da man hentet inn to ødelagte satellitter til romfergens lasterom og brakte dem ned til bakken for reparasjon.

Discovery er oppkalt etter to kjente seilskuter. Henry Hudson seilte med den ene i 1610-11 i sitt forsøk på å lokalisere nordvestpassasjen mellom Atlanterhavet og Stillehavet. På den andre var den ikke ukjente kaptein James Cook, som oppdaget øygruppen Hawaii. Discovery ble bygd under en produksjonskontrakt fra 1979 mellom NASA og Rockwell International.

Viktig nyttelast

Når romfergen Discovery forhåpentligvis en gang ut på høsten tar av fra oppskytingsplattform 39B, vil det befinne seg en TDRS-C (Tracking and Data Relay Satellite) fastspent i lasterommet. Denne TDRS-C satellitten vil bli utplassert på ferdens første dag. Dette er satellitt nummer tre i TDRS-serien, og den vil slå seg sammen med TDRS-A, utplassert på STS-6-ferden i april 1983. TDRS-B gikk tapt som følge av Challenger-ulykken. Målet med disse TDRS-kommunikasjonssatellittene er å opprettholde en mer eller mindre kontinuerlig kontakt med bakken for romfergen og andre satellitter som kretser i jordbane. Av andre nyttelaster, lokalisert fortrinnsvis på romfergens midtre dekk, kan nevnes nok et nytt eksperiment fra 3M-konsernet, et infrarødt kommunikasjonseksperiment, et forsøk på å produsere krystaller, et mikrogravitasjonseksperiment i et forsøk på å separere biologiske celler, studier av røde blodlegemers oppførsel i vektløs tilstand, granskning av lyn- og tordenaktiviteter ved hjelp av fjernsyn og fotografiske data, samt et eksperiment for å måle jordkrumningens radius fra forskjellige posisjoner med tanke på solvinkelen. En annen nyttelast som bør nevnes som en liten kuriositet, er en bok full av navnetrekkene til samtlige ansatte på KSC. Som en av de ansatte uttrykte det: «Dette er eneste måten vi alle kan komme opp i jordbane.»

Forberedelser

Forberdelsene til STS-26-ferden har vært delt inn i forskjellige målbevisste faser. Ser vi bort fra testing og atter testing av de omkonstruerte faststoffrakettene, noe jeg vil komme tilbake til i en egen artikkel, har arbeidet med å få rigget i stand Discovery gått i et meget behagelig tempo. At oppskytingen er forsinket til en ubestemt dato utpå høsten, kan vi tilskrive de forskjellige prøvene av de nye faststoffrakettene. Dette har jo resultert i at man har fått arbeidet i ro og mak med selve romfergen. Ingenting er overlatt til tilfeldighetene når det gjelder Discovery denne gangen. Man bestemte seg fort for å virkelig gå den etter i sømmene, som om STS-26 var den aller første ferden.

I mellomtiden ble alle hovedkomponentene demontert og sendt til de forskjellige leverandører og kontraktører for sjekking. Blant disse hovedkomponentene var Discoverys innstigningsluke, som ble sendt til Rockwell Internationals hovedkvarter i Downey, California. Her ble luken forberedt for eksplosive bolter med tanke på en ny evakueringsprosedyre i fremtiden, om noe skulle gå galt. En større modifikasjon ble foretatt i ventilmekanismen som forsyner romfergens hovedmotorer med drivstoff fra den store utvendige tanken. En ny type lukkemekanisme er installert, slik at man kan la ventilsystemene være oppe mens man drar nytte av hovedmotorenes skyvkraft i oppskytingsfasen. Man vil på denne måten få en jevnere fordeling av drivstoffet til de tre hovedmotorene, noe som igjen kan gi en gevinst i en mer stabil og jevn ytelse.

Hovedmotorene som skal bringe Discovery opp i jordbane, har vært testet siden august i fjor ved NASAs National Space Technology Laboratories i Louisiana, og en sekvens av tre forskjellige tester ble gjennomført. De tre testene består av: En tenningsprøve som varer i 1,5 sekunder, en 250 sekunders kalibreringsprøve og en 520 sekunders vanlig simulering av en autentisk romfergeoppskyting. Man ble nødt til å teste ut fire forskjellige hovedmotorer i og med at hovedmotor 2027 ble trukket tilbake fra STS-26-konseptet grunnet en aldri så liten lekkasje i oksydasjonskammeret for en varmeveksler. Denne 2027-motoren ble avfyrt nok en gang under en periode på 754 sekunder med den kjente lekkasjen, uten at denne viste tegn til å øke.

De tre hovedmotorene som gikk igjennom nåløyet var nummer 2019, 2022 og 2028. Prøvene ble avsluttet i desember i fjor, og de respektive motorer ankom KSC i løpet av de tre første ukene i januar i år. Etter at moralen i NASA, og spesielt på KSC, falt i en bølgedal som følge av Challenger-ulykken, bidro STS-26-hovedmotorenes ankomst til KSC virkelig til å løfte opp moralen blant de ansatte. Alle tre hovedmotorene var ferdig installerte på Discovery den 24. januar 1988, og av disse tre er det kun hovedmotor 2019 som har fløyet tre ganger før. 2022 og 2028 er såkalte debutanter.

Hardt arbeid i Houston

Mens man også på Johnson Space Center (JSC)i Houston venter på at romfergeprogrammet skal begynne å rulle igjen, er aktiviteten høy, og moralen er god. Astronautene jobber hardt, og mesteparten av tiden går med til den ene lange simuleringen etter den andre. Sammen med astronautene blir også de forskjellige kontrollteam på bakken trent opp. Den første lange simuleringen for STS-26-mannskapet og de berørte teknikerne bak konsollene i Houston fant sted fra den 20. til 22. oktober 1987. Her simulerte man blant annet at en av hovedmotorene falt ut på Discovery under oppstigningsfasen. Mange andre innbakte problemer som også ble simulert, holdt både astronauter og bakkemannskap travle i to og en halv dag før simuleringen endte med en ikke planlagt landing på Northrop Strip ved White Sands i New Mexico.

Foruten disse lange simuleringene, er astronautene også inne for kortere perioder ad gangen, med et gjennomsnitt på minst 8 timer per uke. En 36 timers simulering som fant sted i slutten av mars, ble sendt direkte på fjernsyn i og med at cirka 40-50 mediafolk fra CBS hadde tatt initiativet til dette. Så oppmerksomheten rundt den første romfergeturen «etter Challenger» er som vi skjønner, til å ta og føle på. At det amerikanske fjernsynspublikum får titte litt bak kulissene, som ved en simulering, er god reklame for NASA og dets romfergeprogram. Men når vil så denne etter hvert så omtalte STS-26-ferden starte?

Høstferd?

Ja, datoen for STS-26-oppskytingen er et stort spørsmål. Både for oss lesere av Nytt om Romfart og resten av den romfartsinteresserte verden. Som følge av problemene med de omkonstruerte faststoffrakettene, har oppskytingen blitt utsatt en rekke ganger. 8. august 1988 er den siste dato man har begynt å snakke om, som en planleggingsdato i stedet for en fast oppskytingsdato. I skrivende stund har man også så vidt begynt å «titte» inn i september som en mulig oppskytingsmåned, så jeg tror at min frase «en gang ut på høsten» skulle dekke det grøvste tidsaspektet når det gjelder STS-26s etterlengtede start. Dette er jo i og for seg en ganske naturlig situasjon for NASA, idet alt må klaffe helt ut til fingerspissene, og det finnes ikke rom for negative overraskelser.

Så, kjære romfartsinteresserte lesere: Vær tålmodige, kryss fingrene for «The Post Challenger Flight STS-26», og husk: Det kan bli en lang høst!

Tekster til illustrasjoner brukt i artikkelen

STS-26-astronautene har her stilt seg opp bak hverandre for å trekke opp glidelåsene bak på hverandres trykkdrakter. Disse nye draktene vil heretter bli standardbekledning for astronauter under oppskyting. Fra venstre til høyre ses: Frederick H. Hauck, George D. Nelson, David C. Hilmers, John M. Lounge og Richard O. Covey.

George Nelson er her i ferd med å innta plassen sin på det midtre dekket i en modell av romfergekabinen.

David Hilmers deltar her i innøving av prosedyrer for rask evakuering av romfergen i nødsituasjoner. Mannen som står til venstre, er astronauten Steven R. Nagel.

Bildet viser hvordan astronautene rask kan foreta en nødevakuering av en romferge etter en mer eller mindre vellykket landing på bakken. Det er David Hilmers som sklir ned under en prøve i en modell av romfergeskroget ved Johnson Space Center.

Slik foregår innsetting og fjerning av de store hovedmotorene bak på romfergen når den står horisontalt. Her installeres en av hovedmotorene på Discovery, nærmere bestemt motor nummer 2019.