20 år siden Apollo 8

Av Erik Tronstad

Innledning

Denne julen er det 20 år siden romferden med Apollo 8. Mange vil kanskje reagere med å tenke at «de landet jo ikke på Månen, så er dét noe å markere da?» Svaret er et ubetinget JA. Sett i ettertid er det helt klart at Apollo 8 er en av de dristigste bemannede romferder som noensinne er foretatt. Dessuten markerte ferden klimaks på et meget spennende år der det foregikk et høyt spill bak kulissene både i Sovjetunionen og USA. Spillet hadde to gevinster: Bli den første nasjon som sendte et menneske rundt Månen og tilbake til Jorden, og bli den første nasjon som landsatte et menneske på Månen og returnerte det til Jorden. De to landene var med andre ord involvert i et kappløp med Månen som mål.

I denne artikkelen skal vi ta et tilbakeblikk på denne historiske ferden, og på noen av de begivenhetene som ledet opp til den.

Ulykkesåret

1967 var året da Sovjetunionen skulle ta i bruk sin andre generasjon av bemannede romfartøyer, Sojuz (Voskhod var bare en modifisert utgave av Vostok og ikke en egen generasjon romfartøyer), mens USA skulle starte bruken av sin tredje generasjon, Apollo. Dette året skulle også bli det første ulykkesåret for bemannet romfart.

Det første Apollo-romfartøyet, Apollo 1, ble rullet ut til oppskytingsrampe 34 på daværende Cape Kennedy 6. januar 1967. Nøyaktig tre uker senere, 27. januar, tok besetningen som skulle fly Apollo 1, Roger Chaffee, Virgil Grissom og Edward White, plass i Apollo-kapselen for å gjennomgå en prøve der man skulle foreta en nedtelling, men ingen oppskyting. Under prøven brøt det ut brann i kapselen og alle de tre astronautene omkom. Ulykken var et forferdelig sjokk både innenfor og utenfor NASA, og førte til en grundig gjennomgang av Apollo-romskipet. Det var klart at Apollo-programmet var satt tilbake mange måneder, og arenaen lå nå åpen for Sovjetunionen.

Her toget landet inn 23. april 1967, med oppskytingen av Vladimir Komarov i Sojuz 1. Det ble en kort opptreden med en tragisk utgang. Romskipet kom ut av kontroll og Komarov omkom i landingsfasen.

Våren 1967 var da situasjonen at begge romstormaktene hadde opplevd kraftige tilbakeslag i sine bemannede romprogram, og var blitt tvunget til å stoppe alle bemannede romferder inntil videre. (For de som er interessert i mer detaljerte opplysninger om disse to ulykkene, henvises til artikkelen Det bemannede sovjetiske måneprogrammet, 3. del i Nytt om Romfart nummer 36, 1980, sidene 93-97, 100.)

Apollo-besetninger

Apollo 1-besetningen var blitt utnevnt av NASA allerede 21. mars 1966. Et halvt år senere ble Walter Schirra, Donn Eisele og Walter Cunningham utnevnt som besetning for den andre bemannede Apollo-ferden (de fløy senere på Apollo 7), med Frank Borman, Thomas Stafford og Michael Collins som reserver.

I desember 1966 ble det klart at man ikke ville greie å skyte opp to bemannede Apollo-ferder det året, som man hadde håpet. Den første ferden ble utsatt til februar 1967, mens den ferden Schirras besetning hadde trent for, ble avlyst. Etter Apollo 1 planla NASA å skyte opp et månelandingsfartøy (MLF) på en ubemannet ferd. Deretter skulle man i august la en bemannet kommando/service-seksjon (KSS) foreta et møte i rommet med et ubemannet MLF. Hvis alt gikk bra, håpet NASA å foreta tre bemannede ferder i 1967, der minst én besetning skulle skytes opp med Saturn V. Istedenfor Schirras besetning skulle da den andre bemannede Apollo-ferden foretas av James McDivitt, David Scott og Russell Schweickart (som senere fløy Apollo 9) (med Thomas Stafford, John Young og Eugene Cernan som reservebesetning, som i sin tur fløy Apollo 10). De skulle foreta en omfattende utprøving av MLF i jordbane. Dessuten ble Frank Borman, Michael Collins og William Anders (med Charles Conrad, Richard Gordon og Clifton Williams som reserver) tatt ut til den første bemannede ferden med Saturn V som bærerakett.

Alle planene for 1967 ble naturligvis skrinlagt etter Apollo-brannen i januar. Umiddelbart etter brannen sørget da også NASA-sjefen, James Webb, for å trekke tilbake alle besetningsutnevnelser som tidligere var foretatt. Likevel ser vi at allerede i slutten av 1966 var besetningene som senere fløy Apollo-ferdene i 1968 og 1969, i hovedtrekk klare.

I begynnelsen av mai 1967, da NASA begynte å komme seg igjen etter den tragiske brannen, kunne imidlertid Webb opplyse at Schirra, Eisele og Cunningham skulle fly den første bemannede Apollo-ferden, med Stafford, Young og Cernan som reserver. Kort etter den ubemannede Apollo 4-ferden, 20. november 1967, ble ytterligere to besetninger utnevnt. McDivitts besetning, med Conrad, Gordon og Alan Bean som reserver, skulle fortsatt ta seg av utprøving av MLF i jordbane. (Clifton Williams, som opprinnelig var det tredje medlemmet i Conrads besetning, omkom i en flyulykke 5. oktober 1967 og ble erstattet med Bean. Conrads besetning fløy senere på Apollo 12.) Bormans besetning ble igjen plassert på Saturn V, men nå med Neil Armstrong, James Lovell og Edwin Aldrin som reservebesetning.

Sommeren 1968 fikk Collins problemer med å gå. Årsaken viste seg å være løse skiver i ryggen, og han ble fratatt sin flystatus. Dermed ble James Lovell flyttet over fra reservebesetningen og tok Collins' plass i Bormans besetning. Med dette var det som senere skulle bli Apollo 8-besetningen klar: William Anders, Frank Borman og James Lovell.

I Armstrongs besetning, som Lovell kom fra, byttet Aldrin fra å være pilot for MLF til å bli pilot for kommandoseksjonen (KS). Fred Haise kom så inn som ny pilot for MLF. Collins gjennomgikk i juli 1968 en meget risikofylt ryggoperasjon. Den var imidlertid meget vellykket, og han fikk tilbake sin flystatus. I januar 1969 kom han inn som pilot for KS i Armstrongs besetning, mens Aldrin igjen ble pilot for MLF. Haise ble reservepilot for MLF, i en reservebesetning ledet av James Lovell, med William Anders som pilot for KS. Med det var også Apollo 11-besetningen klar.

Dersom ikke Collins hadde fått problemer med ryggen, ville han ha fløyet på Apollo 8, mens Lovell ville ha vært med på Apollo 11 sammen med Armstrong og Aldrin.

Nummerproblemer

I USA ble naturligvis Apollo-ulykken gjenstand for inngående gransking, og resulterte i mange forandringer i Apollo-romskipet. Hva som skjedde bak kulissene i Sovjetunionen etter tapet av Komarov, vet vi svært lite om, men vi kan uten videre anta at det også der ble foretatt en meget grundig gjennomgang av romskipet som sviktet og systemene rundt det. Allerede mot slutten av 1967 var begge landene rede til å fortsette programmene sine, men med ubemannede ferder.

Sovjetunionen var først ute med oppskytingene av Kosmos 186 og Kosmos 188 i slutten av oktober. Begge var i realiteten ubemannede Sojuz-prototyper som ble koblet automatisk sammen i rommet.

Bare én uke etter at Kosmos 188 hadde landet, var USA klar til å gjenoppta oppskytinger i Apollo-programmet, men uten mennesker om bord. Et problem som oppstod var hvilken betegnelse man skulle bruke på den forestående oppskytingen.

Internt i NASA hadde man fulgt den praksis at utstyret til en ferd på forhånd ble betegnet med AS, for Apollo-Saturn, pluss et tresifret nummer. For oppskytinger med Saturn IB-bæreraketten var nummeret på 200-tallet, mens det for Saturn V var på 500-tallet. Oppskytingen som nå stod for døren var den første med Saturn V og hadde den interne betegnelsen AS-501.

Før Apollo-brannen hadde man imidlertid gjennomført flere ubemannede Apollo-oppskytinger, og det var disse som nå begynte å volde problemer for nummereringen. AS-201 ble skutt opp ubemannet 26. februar 1966. Viktigste formål var å prøve hvor godt romfartøy og bærerakett passet sammen, og få prøvd kapselens varmeskjold. Hovedformålet med AS-203, som ble skutt opp uten nyttelast 5. juli 1966, var å undersøke hvordan flytende hydrogen oppførte seg i vektløs tilstand. Formålene med AS-202, som ble skutt opp 25. august 1966 (etter AS-203), var mange. Den største interessen knyttet seg imidlertid til utprøvingen av motorene bak på Apollos serviceseksjon (SS).

Grissoms besetning hadde i juni 1966 fått godkjent betegnelsen Apollo 1 for sin ferd. Etter hvert som tidspunkt for ferden nærmet seg, ble man imidlertid ved NASA-hovedkvarteret mer og mer stemt for å kalle den AS-204. Etter den tragiske brannen ba enkene etter de omkomne astronautene om at betegnelsen Apollo 1 ble reservert for den ferden mennene deres aldri fikk gjennomført. Toppledelsen i NASA, James Webb (sjef), Robert Seamans (nestsjef) og George Mueller (sjef for bemannede ferder) imøtekom dette ønsket.

Den neste Apollo-ferden gikk derfor en tid under betegnelsen Apollo 2 ved kontrollsenteret i Houston. I mars 1967 skrev George Low, som måneden etter overtok som sjef for utviklingen av Apollo-romskipet, til Mueller og foreslo at av historiske grunner burde ferdene betegnes «Apollo 1» (AS-204), «Apollo 1A» (AS-201), «Apollo 2» (AS-202) og «Apollo 3» (AS-203). I april skrev så Julian Scheer, nestsjef for informasjonsavdelingen i NASA, til NASA-sentrene og ga beskjed om at NASAs Project Designation Office hadde godkjent betegnelsen Apollo 4 for den første Apollo-Saturn V-ferden, AS-501, men man skulle ikke gi egne numre til AS-201, AS-202 og AS-203. Dette ble etterfulgt av en omfattende korrespondanse, uten at rekkefølgen i begivenhetene eller begrunnelsene for disse betegnelsene noensinne er blitt helt klare.

Apollo-programmet ruller videre

Apollo 4 ble skutt opp 9. november 1967. Her ble det foretatt en så vellykket totaltest av hele Apollo/Saturn V-kombinasjonen som man har få andre eksempler på i romhistorien. Til tross for at Saturn V var den største og mest kompliserte bærerakett som noensinne var bygd, valgte man å prøve hele raketten på første gangs oppskyting. Alt fungerte perfekt.

Mot slutten av ferden ble serviceseksjonens motor brukt til å akselerere Apollo-kapselen ned mot Jorden slik at den traff atmosfæren med en hastighet av 40 000 km/t, samme hastighet som den ville ha når den vendte tilbake fra Månen. Formålet var å prøve Apollos varmeskjold. Etter ferden gjennom atmosfæren, foretok Apollo 4 en perfekt landing i Stillehavet.

Med den prikkfrie ferden til Apollo 4 fikk NASA vist at de hadde et romfartøy og en bærerakett som fungerte slik man hadde håpet og planlagt.

Apollo 5 ble skutt opp ubemannet 22. januar 1968, og for første gang var MLF med. (Siden man her benyttet den Saturn IB-bæreraketten Apollo 1 skulle vært skutt opp med, hadde Apollo 5 samme interne NASA-betegnelse som Apollo 1, AS-204.) MLF var her uten landingsbein og formålet med ferden var å foreta en ubemannet utprøving av dette romfartøyet.

I løpet av seks omløp ble både nedstignings- og oppstigningstrinnene til MLF prøvd flere ganger, noe som ikke skjedde uten problemer. Datamaskinen om bord stoppet motoren i nedstigningstrinnet for tidlig første gang den ble prøvd. Etter det overtok ferdkontrollørene på bakken og fortsatte etter en alternativ plan.

Spørsmålet som oppstod etter ferden var: Skulle man gjenta denne ubemannede ferden (som man for øvrig hadde planer om før ferden)? Grumman, bedriften som bygde MLF, mente det, men George Low var uenig. Etter omfattende diskusjoner fikk da også Low sin vilje gjennom. Neste gang MLF fløy, 14 måneder senere, var på Apollo 9, og da ble den bemannet i rommet for første gang.

Allerede før Apollo 6, som var andre gang Saturn V ble brukt, hadde man planer om å la den tredje Saturn V bli skutt opp med mennesker på toppen, dersom Apollo 6 var vellykket. Dette var imidlertid langt fra de ti Saturn V-oppskytingene man opprinnelig mente var nødvendige før raketten kunne anses trygg nok for bemannede ferder.

Den 4. april 1968 tok en ubemannet Apollo 6 av fra Kennede Space Center, på en ferd som langtfra ble feilfri. Tre alvorlige feil oppstod.

Bare 2 minutter og 5 sekunder etter start, 23 sekunder før motorene i det første trinnet skulle stoppes, oppstod det sterke svingninger eller vibrasjoner i lengderetningen i hele raketten. Dette utsatte raketten for stadige strekk og spenninger som under visse forhold kunne blitt sterke nok til å skade eller til og med ødelegge den. Disse bevegelsene, som skyldtes at svingninger i skyvekraften fra motorene falt sammen med naturlige svingefrekvenser for hele rakettskroget, har en tendens til å være selvforsterkende fordi svingningene i rakettskroget forstyrrer flyten av drivstoff og dermed forsterker svingningene i skyvekraften.

Den andre feilen som inntraff var at paneler rundt det rommet der MLF ville vært på en bemannet ferd, mellom Saturn IVB-trinnet og Apollos SS, falt av. Til å begynne med trodde man dette skyldtes svingningene som oppstod på langs av raketten. Ingeniørene i Houston fant imidlertid senere ut at en for dårlig fabrikasjonsprosess var årsaken. Dette ble det fort rettet på.

Det tredje problemet som oppstod var mer alvorlig. Etter at det første trinnet hadde gjort sin del av jobben, overtok de fem J-2-motorene i andretrinnet. Da omtrent 2/3 av brenntiden var gått, mistet motor nummer 2 skyvekraften og et system om bord slo den automatisk av. Like etterpå skjedde det samme med motor nummer 3. Selv med 40 % av skyvekraften til andretrinnet tapt, greide Apollo 6 å komme seg i bane ved hjelp av den enslige J-2-motoren i tredjetrinnet. Banen var imidlertid bare på 395 km x 172 km istedenfor den planlagte sirkulære på 175 km.

Da tredjetrinnet senere fikk kommando om å starte opp igjen for å bringe Apollo 6 opp i en høyere bane, slik det skjedde med Apollo 4, ville det ikke starte. Ferden ble reddet ved at motoren i Apollos SS ble startet og sendte Apollo 6 opp i vel 22 000 km høyde hvorfra den raste ned mot Jorden, traff atmosfæren med litt lavere hastighet enn planlagt og foretok en vellykket landing i Stillehavet.

Etter et langvarig detektivarbeide fant man årsakene til at det oppstod svingninger på langs av raketten og til at tredjetrinnets motor ikke ville starte på nytt. NASA-folkene mente de forstod problemene som hadde plaget Apollo 6, og at forandringene som ble gjort ut fra dette, var mer enn tilstrekkelige til å la den tredje Saturn V bli skutt opp med mennesker.

Rundt Månen?

Tanken om en bemannet ferd rundt Månen uten noen landing hadde stort sett ligget i dvale i USA til tidlig i 1968, selv om slike planer først ble foreslått før president John F. Kennedys berømte tale i 1961 da han satte det som et nasjonalt mål for USA å landsette mennesker på Månen og bringe dem trygt tilbake innen 1970. Sent i mars 1968 begynte man igjen å vurdere å foreta i hvert fall én bemannet ferd rundt Månen før en landing ble forsøkt.

Sommeren 1968 dukket det opp flere tekniske problemer med MLF som reiste spørsmål om en ytterligere forsinkelse av det man kalte D-ferden (Apollo og MLF) som da var planlagt for Apollo 8. Framdriften i Apollo-programmet var faretruende nær ved å stoppe opp.

Med et MLF som ikke kunne tas med opp i rommet før tidlig i 1969, foreslo Low tidlig i august 1968 å sende Apollo 8 uten MLF rundt Månen i desember 1968. Lows idé fikk imidlertid en noe blandet mottakelse i NASAs toppledelse.

Som nevnt skulle McDivitts besetning ha den andre bemannede Apollo-ferden, den første med Saturn V, for å prøve ut MLF i jordbane. Før dem skulle Schirras besetning fly Apollo 7 for å prøve ut Apollo-kapselen i rommet.

Etter atskillige diskusjoner og overveielser i NASAs toppledelse, ble Lows forslag bifalt. Sjefen for astronautene, Donald Slayton, spurte da McDivitt om han ønsket å fly ferden rundt Månen, noe McDivitt avslo. Han og hans besetning hadde brukt hundrevis av timer på å lære seg å manøvrere MLF, en tid han gjerne ville ha noe igjen for. Dermed byttet McDivitts besetning plass med Bormans i Apollo-programmet og Apollo 8-besetningen var endelig klar: William Anders, Frank Borman og James Lovell.

På en pressekonferanse 19. august 1967 ble denne ombyttingen av besetninger offentliggjort av sjefen for Apollo-programmet, general Samuel C. Phillips. Samtidig annonserte han at man for Apollo 8 vurderte en ferd rundt Månen eller til månebane, men at utgangspunktet fortsatt var en ferd til jordbane.

Man kan bar gjette på hvilken overraskelse det må ha vært for sovjeterne å få høre om den dristige planen for Apollo 8. De nærmet seg sluttfasen i utprøvingen av Sond/Proton-kombinasjonen for en bemannet ferd rundt Månen sent i 1968 eller tidlig i 1969. Sond hadde ikke kapasitet til å gå inn i månebane og så vende tilbake til Jorden, simpelthen fordi den ikke kunne ta med nok drivstoff til en slik manøver. Men med den første Apollo-ferden til Månen tidligst planlagt til sent våren 1969, slik planene var før Phillips' pressekonferanse 19. august, kunne sovjeterne fremdeles få æren av å sende det første mennesket rundt Månen.

Nå hadde imidlertid situasjonen forandret seg totalt. Sond/Sojuz-romskipet og Proton-bæreraketten måtte sertifiseres for bemannede ferder innen desember! Bare det at amerikanerne i det hele tatt kunne tenke seg å sende en besetning på tre personer inn i månebane på den andre bemannede ferden med et nytt romskip (Apollo) og på den første bemannede ferden med verdens største bærerakett, uten en gang å ha sendt et ubemannet romskip på en enkel rundtur rundt Månen, må ha vært et kraftig sjokk for sovjeterne.

Sovjetunionen hadde med vekslende hell foretatt flere oppskytinger med Proton-bæreraketten siden 1965, men hadde ennå ikke funnet den pålitelig nok til å ta den i bruk til bemannede ferder. USA hadde bare foretatt to oppskytinger med Saturn V, og på den siste oppskytingen (Apollo 6) hadde til og med tre motorer sviktet. Likevel aktet de nå å bemanne den alt på den neste oppskytingen.

De første Sond-ferdene

Mens de tre første oppskytingene i Sovjetunionens Sond-program var av interplanetariske romsonder, var de etterfølgende alle ledd i et program hvis primære mål var å sende et menneske på en ferd rundt Månen, og det før USA.

Sond 4 ble skutt opp ubemannet 2. mars 1968, som en prøve og forløper for de senere Sond-romskipene. I april ble to ubemannede Sojuz-romskip, Kosmos 212 og Kosmos 213, skutt opp hver for seg og koblet sammen i jordbane. Det var klart at også i Sovjetunionen var man godt i gang med ubemannet utprøving av utstyr for senere bemannede ferder.

Dette ble ytterligere bekreftet med oppskytingen av Sond 5, som fant sted 14. september 1968. Uten mennesker om bord svingte romskipet rundt Månen i en minsteavstand av 1950 km og satte kursen tilbake mot Jorden uten å ha gått inn i bane rundt Månen. Etter en 7 døgn lang ferd landet Sond 5 i Det indiske hav 21. september 1968. Dette var første gang et romskip vendte tilbake til Jorden etter å ha vært dominert av gravitasjonsfeltet til et annet himmellegeme enn Jorden. Samtidig var det første gang et sovjetisk romskip landet til havs.

Sovjetunionen ventet helt til januar 1971 før de friga de første detaljerte tegningene av Sond 5. Som vestlige observatører lenge hadde hatt mistanke om, var tilbakevendings- og serviceseksjonene med sine solcellepaneler praktisk talt identiske med de to tilsvarende seksjonene på Sojuz. Sond var med andre ord en utgave av Sojuz modifisert for ferder rundt Månen.

Bemannede ferder gjenopptas

Knapt tre uker etter at Sond 5 hadde landet, ble Apollo 7 skutt opp med en Saturn IB-bærerakett 11. oktober 1968 med Donn Eisele, Walter Cunningham og Walter Schirra om bord. Ferden gikk i jordbane og varte i 10,8 døgn, mer enn det som var nødvendig for en ferd til Månen og tilbake, og de tre landet 22. oktober. Til tross for noen mindre problemer, betegnet NASA ferden som en fullkommen suksess. (Besetningen skal for øvrig ha hatt så kraftige diskusjoner med kontrollsenteret i Houston under ferden, at Cunningham, i en bok han senere skrev, betegnet det som usannsynlig at noen av de tre noen gang senere ville få delta på en romferd igjen.)

Få døgn senere, 26. oktober 1968, gjenopptok Sovjetunionen bemannede ferder med oppskytingen av Sojuz 3. Om bord var Georgi Beregovoj. Ferden varte i 4 døgn og var neppe helt vellykket. Sojuz 3 foretok flere nære møter med den ubemannede Sojuz 2. Noen sammenkobling fant imidlertid aldri sted, selv om dette sannsynligvis var planen, særlig sett i lys av sammenkoblingene mellom Kosmos 186 og Kosmos 188, og mellom Kosmos 212 og Kosmos 213.

Bare 11 døgn etter at Sojuz 3 hadde landet, ble Sond 6 skutt opp ubemannet 10. november 1968. Ferden var i grove trekk en gjentakelse av ferden med Sond 5, bortsett fra en mer avansert tilbakevendingsbane gjennom jordatmosfæren. Kapselen fulgte der en bane som ga mindre g-belastning enn den banen Sond 5 fulgte, hadde gitt. Mens sistnevnte hadde en g-belastning på 10-16 g, var den for førstnevnte i området 4-7 g.

Sovjeterne forklarte dette med at banen til Sond 6 var den eneste praktisk mulige for å lande Sond-romskipene i Sovjetunionen, fordi en direkte ballistisk tilbakevending, som den Sond 5 hadde gjennomført, ville bli en for stor belastning for en menneskelig besetning. Dette er uten tvil riktig og er et meget viktig poeng. Den eneste hensikten med en så komplisert tilbakevendingsbane som den Sond 6 fulgte, var å minske g-belastningen på en menneskelig besetning. Senere ubemannede sovjetiske månesonder som returnerte måneprøver til Jorden, brukte langt mindre kompliserte tilbakevendingsbaner. Disse banene utsatte kapslene for retardasjoner på flere hundre g under ferden gjennom atmosfæren.

Etter den vellykkede ferden til Sond 6, kom nå endelig Sovjetunionen med en formell kunngjøring om at Sond 4, 5 og 6 alle hadde som mål å perfeksjonere et bemannet romskip som skulle dra rundt Månen.

Spennende dager i desember

Den strålende ferden med Apollo 7 ble i NASA etterfulgt av en rask gjennomgang av de alternative planene som var tenkelige for Apollo 8. Apollo 7-astronautene gjennomgikk en 6 dagers utspørring om deres ferd som ga verdifull viten for Apollo 8, og 28. oktober kom Manned Space Flight Management Council sammen under ledelse av George Mueller. Her gjennomgikk de hver fase i den forestående ferden. Neste dag kom en lengre oversikt over systemene til Apollo 8-romskipet.

Thomas Paine, som da var fungerende sjef for NASA, tok den 11. november en siste oversikt over argumentene for og imot en ferd inn i månebane. På dette tidspunkt var nesten alle skeptikerne omvendt.

Mot slutten av dette viktige møtet skrev Mueller ned en anbefaling om en ferd til månebane - og Paine godkjente den. Han telefonerte beslutningen til Det hvite hus, og beskjeden ble lagt på president Johnsons bord mens han hadde samtaler med Richard M. Nixon, som 6 døgn tidligere var blitt valgt til hans etterfølger. Og det var dagen etter oppskytingen av Sond 6.

Beslutningen om å sende Apollo 8 inn i månebane var endelig tatt, og spørsmålet var nå: Ville sovjeterne svare? Sond 6 så ut til å ha vært en fullkommen suksess. Var tiden kommet for å bemanne Sond?

På grunn av himmelmekanikkens lover ville oppskytingsvinduet mot Månen i desember 1968 åpnes noen døgn tidligere i Sovjetunionen enn i USA. Oppmerksomheten ble nå vendt mot Sovjetunionen. En eventuell Sond-oppskyting ville måtte skje en eller annen gang i tiden 1.-12. desember. Snøen var begynt å falle på Bajkonur-kosmodromen ved Tjuratam øst for Aral-sjøen i Sentral-Asia, og sovjeterne hadde aldri før skutt opp bemannede romskip midtvinters. Kanskje var de nå bekymret for den innvirkning vinterværet ville ha på oppskytings- og tilbakevendingsforholdene? Kanskje følte de seg ennå ikke sikre nok på bæreraketten (en tvil som senere viste seg å være begrunnet)? Kanskje hadde ikke den bemannede ferden med Sojuz 3 vært tilfredsstillende?

Uansett grunn, noen oppskyting kom aldri. Men hvor nær kom egentlig Sovjetunionen til å sende et menneske rundt Månen? Ingen innen det sovjetiske romprogrammet har noen gang sagt noe om dette, men rapporter som nådde Vesten flere år senere, hevdet at bæreraketten og romskipet var blitt montert på oppskytingsplattformen. Kosmonauten, ifølge de fleste spekulasjoner Pavel Beljajev, hadde fløyet fra treningssenteret nær Moskva for å foreta ferden, men romskipet ble aldri skutt opp.

Apollo 8

Klokken 7.51 om morgenen, lokal tid, 21. desember 1968 startet Apollo 8 på sin historiske ferd mot Månen fra oppskytingsplattform 39A ved Kennedy Space Center (KSC). I Apollo-kapselen på toppen av Saturn V-bæreraketten ble de tre astronautene William Anders (pilot for kommandoseksjonen), Frank Borman (kommandør om bord) og James Lovell (pilot for et MLF som ikke var med) fraktet ut i rommet med større skyvekraft enn noe menneske før dem. De fem gigantiske F-1-motorene i bærerakettens første trinn utviklet i startøyeblikket en samlet skyvekraft på hele 33,4 millioner newton.

Etter en flytid på 2 minutter og 34 sekunder var det kraftige S-IC-trinnet ferdig med sin del av jobben, og S-II-trinnet tok over de neste 6 minutter og 10 sekunder. Da det var utbrent, var Apollo 8 og S-IVB-trinnet i en høyde av 174 km. Dette trinnets ene motor brant deretter i 2 minutter og 40 sekunder for å få seg selv og Apollo 8 inn i jordbane. Bortsett fra at astronautene da S-II-trinnet brant, merket litt til vibrasjonene som hadde plaget Apollo 6, selv om de denne gang var innenfor grensene man hadde satt, kunne Borman rapportere om en rolig oppskyting.

Idet Apollo 8 og S-IVB var kommet vel inn i jordbane, startet en intens undersøkelse av status for alle systemene om bord. Ved kontrollsenteret i Houston fungerte det tidligere besetningsmedlemmet Michael Collins, som nå var frisk etter operasjonen, som såkalt capcom, det vil si den som har ansvaret for radiokontakten med astronautene. På det andre omløpet, 2 timer og 27 minutter etter start, innledet han en ny æra i romfartens historie da han sendte opp følgende beskjed: «All right, you are go for TLI (Trans-Lunar Injection, ferd inn i overføringsbane mot Månen).» 23 minutter senere kom det rolig fra Lovell: «Tenning.»

Romskipet befant seg da over nattemørket på Hawaii, og mange som der hadde fulgt oppskytingen på fjernsyn, gikk nå ut for se om de kunne få øye på lyset fra J-2-motoren. I løpet av de 5 minutter og 19 sekunder den brant, økte den romskipets hastighet fra 7,6 km/s (27 360 km/t) til 10,8 km/s (38 900 km/t). De tre astronautene var nå akselerert opp til større hastighet enn noe menneske før dem.

KSS ble skilt fra S-IVB og snudd slik at besetningen kunne fotografere adapteret der MLF ville befinne seg på framtidige ferder. Siden de ikke hadde med noe MLF, valgte de å ikke komme for nær S-IVB. Besetningen brukte de små stillingskontrollmotorene på SS til å starte en separasjonsmanøver med en hastighetsendring på mindre enn 1 m/s. Borman la imidlertid fort merke til at S-IVB nærmet seg istedenfor å fjerne seg, noe som forundret både astronautene og de som satt i kontrollsenteret. Nærmere undersøkelser på bakken viste at astronautene ikke hadde utført separasjonsmanøveren nøyaktig slik den skulle, og nye instruksjoner ble sendt opp. Stillingskontrollmotorene ble brukt på nytt, og nå fjernet de seg fra S-IVB-trinnet, som gikk inn i bane rundt Solen.

Alt tidlig på ferden var besetningen fengslet av synet av Jorden fra rommet, særlig av alle detaljene de kunne fange inn med et enkelt blikk. Borman kunne opplyse at «vi ser hele Jorden nå, nærmest som en skive». Så ba han Collins å «si til Conrad at han har mistet rekorden sin». På Gemini 11 hadde Charles Conrad og Richard Gordon satt høyderekord for bemannede romfartøyer med 1370 km over jordoverflaten. Den var et resultat av et sterkt press Conrad hadde lagt på NASA-ledelsen for å få fly så høyt som mulig.

Med Gemini rundt Månen

Da Conrad i midten av 1965 trente som pilot til ferden med Gemini 5, fikk han nyss om planer som gikk ut på å sende et Gemini-romskip rundt Månen (ikke i inn i bane) på en ferd kalt Large Earth Orbit (LEO). En slik plan hadde, i en eller annen utgave, gjentatte ganger dukket opp siden Geminis første år, for hver gang å bli avvist. Den vakte imidlertid stor interesse, fra Manned Spacecraft Center i Houston (som nåværende Lyndon B. Johnson Space Center da het) til Kongressen. Webb og Seamans var imidlertid uenige og framholdt at Apollo ikke trengte noen konkurrent.

Conrad var meget betatt av tanken på en Gemini-ferd rundt Månen. Selv etter at Webb hadde avvist planen, ville Conrad føre Gemini så langt romfartøyet kunne dra. Da han ble utnevnt til kommandopilot (sjef) for Gemini 11, måtte han imidlertid resignert konstatere at «det så ikke ut til at en ferd til stor høyde noen gang ville bli gjennomført med Gemini».

Ifølge planene for Gemini 11 skulle de gjennomføre et møte og en sammenkobling med et Agena-trinn i rommet. Håpet om høyderekord tentes igjen hos Conrad da han ble klar over at noe av drivstoffet i Agena kunne spares for å gi ham den høyderekorden han var ute etter. Han begynte sitt eget korstog for å overbevise NASA-ledelsen om at det var gode grunner til å dra så høyt. Selv om den nasjonale værtjenesten hadde satellitter som fløy svært høyt, hadde fjernsynsbildene fra dem av skyformasjoner dårlig oppløsning. Dessuten vurderte man å ta i bruk farger.

Nå argumenterte Conrad med at Gemini 11 kunne bringe tilbake filmer som kunne hjelpe værtjenesten til å vurdere deres nytte. Det var faktisk til forskere han først henvendte seg i sin private kampanje for å få fly høyt, ved å spørre hvilke eksperimenter som kunne tjene på og hvilke som kunne tape på å bli fraktet til større høyder. Han fikk da vite at en forsker ved Naval Research Laboratory var bekymret for at partikkelstråling fra van Allen-beltene i en høyere bane kunne påvirke et eksperiment han skulle ha med. Det tok omtrent livet av Conrads plan nesten før han var kommet i gang med den. Conrad var imidlertid ikke den som ga opp. Han henvendte seg til William Anders (som hadde en utdannelse innen kjernefysikk og sammen med Neil Armstrong var reservebesetning for Gemini 11) for å få ham til å reise til Washington for å argumentere mot denne nye trusselen for sine planer. Etter at Anders fikk venner ved Goddard Space Flight Center til å undersøke problemene nærmere og finne måter å omgå dem på, fikk Conrad omsider grønt lys for sin høytflyvning.

Med Apollo 8 mot Månen

I trygg avstand fra S-IVB forlot så astronautene setene sine for å ta av romdraktene. Da oppdaget de at de var rammet av romsyke. Hurtige kroppsbevegelser frambrakte kvalme, og Borman led mest.

Like før ferden hadde det vært flere tilfeller av tarmkatarr ved KSC, noe som kan ha forårsaket Bormans problemer, selv om det også forelå en annen mulighet. Fordi det hadde tatt lenger tid enn planlagt å komme bort fra S-IVB, lå han på etterskudd med sin hvileperiode. For å være sikker på at han raskt skulle få sove, hadde han tatt en Seconal-tablett. Under utprøving av medisiner før ferden hadde Borman en lett reaksjon på denne pillen, så han mente hans plager i rommet i hvert fall delvis skyldes pillen.

Da Borman våknet, måtte han to ganger brekke seg og kaste opp, og hadde løs avføring. Toalettsystemet virket heldigvis, men bare såvidt. Astronautene klaget sin nød til ferdlegen, og, som Michael Collins senere skrev i sin bok Carrying the Fire: «De første menneskene som forlot krybben, ropte på barnelegen!»

Neste dag var det imidlertid en lykkelig Borman som kunne rapportere: «Ingen er syke.»

I løpet av de første 6 timene av ferdene, hadde det runde vinduet i luken på kapselen vært klart og fint. Så begynte det å bli stadig mer uklart, til det til slutt var ubrukelig. Det samme problemet hadde man hatt på Apollo 7. Årsaken var gass fra silikonoljer som var brukt i en fugemasse. Også de to små sidevinduene dugget til, men ikke så mye. Bare møtevinduet holdt seg klart gjennom hele ferden. Resultatet var at de på turen utover ikke kunne se Månen gjennom noen av vinduene.

I en avstand av 233 000 km fra Jorden og 31 timer etter starten, hadde besetningen sin første fjernsynsoverføring fra ferden. På grunn av problemer med kameraets teleobjektiv, kunne ikke besetningen vise nærbilder av Jorden. Den så bare ut som en hvit liten skive. Derimot ga de seerne en liten «omvisning» i den trange Apollo-kapselen, noe som var fort gjort.

Neste dag, og 100 000 km lenger ut, tok de igjen fram fjernsynskameraet, og nå virket plutselig teleobjektivet bedre.

Like etter denne andre fjernsynsoverføringen nærmet besetningen seg en ny milepæl for bemannet romfart, et sted der Jordens gravitasjonsfelt er svakere enn feltet fra et annet legeme. Klokken 21.29 norsk tid mandag 23. desember 1968 var det historiske øyeblikk kommet. Apollo 8 var da 326 400 km fra Jorden og 62 600 km fra Månen. Hastigheten var avtatt til 1,218 km/s (4385 km/t). Herfra ble det gradvis akselerert innover mot Månen.

Besetningen begynte nå å forberede seg på en ny viktig begivenhet, tenning av den store rakettmotoren bak på SS for å komme inn i månebane, noe som ble kalt LOI (Lunar Orbit Insertion). Romfartøyet var i en såkalt fri returbane. Det medførte at dersom ingen motorer ble avfyrt, ville Apollo 8 svinge rundt Månen og vende tilbake til Jorden.

Borman ville nå ha et «perfekt romfartøy før vi kan vurdere å foreta motoravfyringen». Han likte naturligvis ikke tanken på å skulle forlate en trygg og god bane, bare for å oppdage at noe var galt. Hittil hadde den store motoren bak på SS fungert prikkfritt hver gang. Til gjengjeld hadde banen mot Månen vært så nøyaktig at bare to av de fire planlagte banejusteringene hadde vist seg nødvendige. Fra bakkekontrollen ble han forsikret om at alt var i orden, og 68 timer og 4 minutter etter start fikk han klarsignal for å gå inn i månebane. Noen minutter før dette, da Borman kommenterte at de ennå ikke hadde sett Månen gjennom noe vindu, hadde capcom Gerald Carr spurt hva de kunne se. Anders svarte da: «Ingenting. Det er som å være inni en undervannsbåt.»

I bane rundt Månen

Like før klokken 10.49 norsk tid 24. desember, da Apollo 8 skulle forsvinne bak Månen og bakkekontrollen ville miste radioforbindelsen med romskipet, ønsket Carr dem en trygg reise og Lovell svarte: «Vi ser dere på den andre siden.» Mens de beveget seg med 2,6 km/s (9360 km/t) og satt med hodene ned for å kunne se måneoverflaten, startet 11 minutter senere serviceseksjonens rakettmotor. Den brant i 4 minutter, reduserte hastigheten til 1,685 km/s (2711 km/t) og plasserte Apollo 8 i en bane på 111 km x 312 km over måneoverflaten.

For første gang i historien var mennesker plassert i bane rundt et annet himmellegeme enn Jorden. Det var også første gang at mennesker med sine egne øyne fikk muligheten til å beskue Månens bakside.

Selv om de tre om bord visste at motoren hadde fungert prikkfritt, var det anslagsvis én milliard fjernsynsseere i 64 land som ikke visste det. Dersom Apollo 8 ikke var gått inn i bane, ville det komme fram fra bak Månen 10 minutter tidligere enn planlagt. Da dette tidspunktet kom og gikk uten at man hørte noe fra Apollo 8, steg forhåpningene, helt til man omsider fikk bekreftet at de var i månebane.

De neste 15 minuttene brukte besetningen på å beskrive den første motoravfyringen og få tallene for den andre, som skulle gjøre banen sirkelformet i en høyde av 112 km. Deretter gikk besetningen over til å beskrive hvordan måneoverflaten så ut på så nært hold. Astronautene ga da uttrykk for at de hadde stor nytte av bildene fra de ubemannede månesondene Lunar Orbiter, som de hadde med seg. Dessuten kunne de konstatere at de så flere passende landingssteder og at de lett skilte seg fra omgivelsene.

Etter å ha studert overflaten på flere omløp, kom Anders med følgende kommentar: «Det ser absolutt ut til at vi er i ferd med å velge ut de mest interessante stedene å lande på. Baksiden av Månen ser ut som en sandhaug ungene min har lekt i over lengre tid. Det er bare rot, lite som skiller seg ut, det er bare en masse dumper og hull.»

Hvis en som er gammel nok til å ha opplevd Apollo 8s ferd rundt Månen blir spurt hva vedkommende husker best, vil nok de fleste svare opplesningen fra Skapelsesberetningen i Bibelen. Det skjedde under en fjernsynsoverføring på det nest siste av de 10 omløpene Apollo 8 foretok rundt Månen. Overføringen gikk sent på julaften amerikansk tid.

Borman innrømte senere at verken han eller hans medastronauter hadde ønsket å ha med noe fjernsynskamera, men beslutningen om det ble heldigvis tatt av andre. Fjernsynsoverføringene fra Månen viste seg å være en stor suksess, og ble fulgt av mange mennesker over store deler av verden.

På det tiende omløp rundt Månen, 3 døgn, 17 timer og 17 sekunder etter starten fra Jorden, ble serviceseksjonens motor startet igjen for å øke hastigheten med 1,07 km/s (1722 km/t). Dermed kom Apollo 8 seg ut av månebane, og startet ferden tilbake til Jorden.

Turen tilbake var nokså begivenhetsløs for en sliten besetning. Nå kunne de endelig hvile, spise, sove, vise fjernsyn og nyte tilbaketuren. Banen var så nøyaktig at det bare trengtes en mindre justering noen timer før landing.

Tilbake på Jorden

I en avstand av 14 500 km over jordoverflaten ble SS skilt fra KS. Omtrent 15 minutter senere kom KS inn i jordatmosfæren i en høyde av 120 km og med en hastighet på 9,7 km/s (34 900 km/t). Besetningen ble utsatt for en maksimal g-belastning på nesten 7 g.

Romkapselen fløy langs en flat kurve over det nordøstre Kina, bøyde av mot sydøst og foretok en svært nøyaktig landing i Stillehavet. Landingen var faktisk så nøyaktig at den bekymret noen av de øverste ansvarlige for ferden i Houston. Bill Tindall skrev for eksempel til Jerome B. Hammack, som var sjef for landingsoperasjonene:

«Jerry, jeg har fleipet mye med at romfartøyet kunne treffe hangarskipet, men jo mer jeg tenker på det, jo mindre morsomt synes jeg det er. Ifølge enkelte rapporter kom kommandoseksjonen ned rett over hangarskipet og drev i fallskjermene slik at den landet 4572 m borte. Dette synes jeg er for nærme. ...Konsekvensene av en kollisjon med hangarskipet ville vært katastrofale... Jeg mener alvorlig at skipsgruppen som skal møte og hente opp romfartøy og astronauter, venter minst 8-16 km fra målpunktet for landingen.»

Apollo 8-kapselen landet i mørke fredag 27. desember 1968, etter en ferd på 6 døgn, 3 timer og 42 sekunder. Kapselen vippet over på nesen etter landingen, og Borman måtte trykke på en knapp for å få blåst opp blåser som kunne vende og stabilisere kapselen. Fordi reglene tilsa at besetningen skulle hentes ut av kapselen i dagslys, måtte man vente i 45 minutter før froskemenn åpnet luken. Noen minutter senere kunne et helikopter sette dem ned på dekket av U.S.S. Yorktown, klar for den siste etappen på det Borman omtalte som «en helt fantastisk reise».

Apollo 8 - et dristig foretak

Innledningsvis omtalte jeg Apollo 8 som en av de dristigste bemannede romferder som noensinne er foretatt. Et par av faktorene bak denne betegnelsen er allerede nevnt.

Til tross for de problemene man hadde med Saturn V-bæreraketten på Apollo 6, valgte man å bemanne denne bæreraketten på dens neste oppskyting, Apollo 8. Dette var også bare den tredje gangen man i det hele tatt brukte denne gigantiske bæreraketten.

Til tross for at man før Apollo 8 hadde utsatt Apollo-kapsler for de samme påkjenninger som de møter når de treffer jordatmosfæren på vei tilbake fra Månen, hadde man ikke gjennomført og prøvd alle fasene i en måneferd med et ubemannet fartøy.

Selv om disse faktorene alene viser at Apollo 8 var en dristig satsning, var det først ferden med Apollo 13 som for alvor viste hvor høyt spill NASA hadde spilt med førstnevnte. Mens Apollo 13 var underveis til Månen, inntraff en eksplosjon i en oksygentank i serviceseksjonen. Den slo også hull i den andre oksygentanken, slik at man mistet alt oksygen i disse tankene. Dermed hadde man ikke oksygen til brenselcellene som produserte elektrisk strøm til systemene i KSM, og vann som astronautene kunne drikke. Det som reddet Apollo 13-besetningen var de forsyningene av vann, oksygen og strøm de fikk fra MLF.

Som nevnt hadde ikke Apollo 8 med et MLF. En tilsvarende ulykke på denne ferden ville medført besetningens sikre død. Apollo-programmet ville i beste fall blitt utsatt for knallhard kritikk fra mange kanter, og i verste fall blitt stoppet. Vi får bare være glade for at alt gikk så godt som det gjorde, til tross for at det i ettertid er klart at NASA her spilte et meget høyt spill.

Tekster til illustrasjoner brukt i artikkelen

Besetningen på Apollo 8. Fra venstre James A. Lovell, jr., William A. Anders (som på slutten av 1970-årene var amerikansk ambassadør i Oslo noen år) og Frank Borman. (NASA)

Slik så forsiden på Time ut 6. desember 1968. Mye tyder på at Sovjetunionen hadde planer om å sende et bemannet Sond-romskip rundt Månen for å komme Apollo 8 i forkjøpet, men måtte av ukjente grunner skrinlegge dem i siste øyeblikk.

Her er Apollo 8-besetningen fotografert under trening i en simulator ved KSC. Fra venstre ses Anders, Lovell og Borman. (NASA)

Dette er et av de oftest gjengitte bildene av de som ble tatt av måneoverflaten fra Apollo 8. Det er tatt på skrå vestover, over krateret Goclenius (det store i forgrunnen), i den vestre delen av Mare Fecunditatus. Både dette krateret og området rundt det er gjennomskåret av riller. (NASA)

Krateret Langrenus har typiske terrassevegger som fører ned til en nokså flat og jevn kraterbunn, der de i midten stikker opp enkelte sentraltopper. Langrenus har en diameter på rundt 140 km og ble fotografert fra Apollo 8. (NASA)

En noe skjegget Apollo 8-besetning om bord på USS Yorktown i Stillehavet 27. desember 1968. Rundt mikrofonstativet ser vi fra venstre Lovell, Anders og Borman. (NASA)

Kapselen som ble brukt på Apollo 8-ferden senkes ned på en liten vogn på dekket av USS Yorktown. (NASA)

Oppskytingen av Apollo 4 var første gang den enorme Saturn V-bæreraketten ble brukt. (NASA)

Slik så Apollo 4-kapselen ut etter å ha vendt tilbake fra sitt opphold i rommet, der den ble sendt ned i atmosfæren med samme hastighet som en Apollo-kapsel som kom fra Månen ville hatt. Fra venstre foran kapselen står Ralph Ruud, Dale Myers, George Low og Robert Gilruth. (NASA)

Apollo 6, med en lang flammehale bak seg, er her underveis mot en meget problematisk ferd. (NASA)

En «halv-Jord» stiger opp over månehorisonten idet Apollo 8 kommer fram fra Månens bakside. Dette var første gang i historien at noe menneske selv hadde opplevd et slikt syn, selv om blant andre Lunar Orbiter-sondene tidligere hadde returnert tilsvarende bilder. (NASA)

Robert Gilruth (direktør ved Manned Spacecraft Center i Houston) ønsker Frank Borman velkommen til Ellington Air Force Base utenfor Houston. Mellom Gilruth og Borman ses sistnevntes da 15 år gamle sønn Edwin. (NASA)