Meteorer fra asteroider

Av Erik Tronstad

Alt i 1861 hevdet den amerikanske astronomen Daniel Kirkwood: «Meteorer og meteorringer er restene etter gamle kometer som er gått i oppløsning, og der materialet etter dem er blitt fordelt rundt i banene deres.» Teorien kan sies å ha blitt bevist da Giovanni Schiaparelli (han med Mars-kanalene) viste at meteorsvermen Perseidene har omtrent samme bane som komet Swift-Tuttle (1862 III). Senere er det påvist mange andre sammenhenger mellom kometer og meteoroidebaner.

Inntil ganske nylig hadde man imidlertid ikke funnet noen sammenheng mellom én eneste asteroide og noen meteorsverm. I 1983 oppdaget Fred Whipple (Harvard-Smithsonian Center for Astrophysics) at den nyoppdagede asteroiden som senere ble kalt 3200 Phaethon, gikk i praktisk talt samme bane som meteorsvermen som produserer Geminidene. Det var da nærliggende å spørre om Phaethon var den «døende» kjernen fra en tidligere komet? Ernst öpik foreslo i sin tid at alle kometer som kom innenfor jordbanen, kunne få denne skjebnen.

Ifølge nyere undersøkelser foretatt av Duncan Olsson-Steel vet man nå om minst ytterligere åtte asteroider som er forbundet med meteorsvermer. Hans bevismateriale kommer fra to omfattende meteorkartlegginger foretatt ved Adelaide i Syd-Australia i periodene 1960-61 og 1968-69. Ved hjelp av radar kunne man i disse undersøkelsene bestemme baneparametrene til 3759 enkeltmeteorer.

Olsson-Steel har sammenliknet disse banene med banene til alle asteroider som kommer nær Jorden, det vil si de som tilhører Amor-, Apollo- og Aten-familiene. Siden trykket fra sollyset påvirker banene til små partikler mye mer enn de til store, kan en asteroide og en meteorsverm ha forskjellige baner selv om det er en forbindelse mellom dem. Derfor kunne ikke Olsson-Steel bare ganske enkelt sammenlikne baneparametre. Isteden benyttet han to kriterier som gjorde det mulig å ta hensyn til slike baneendringer.

For ni av asteroidene kunne han påvise en forbindelse med et betydelig antall meteorer (11-70) i Adelaide-kartleggingen. Ikke bare viste hans statistiske prøver en klar forbindelse mellom Phaethon og Geminidene, men den knyttet for første gang 1566 Ikaros til Arietidene, en meget sterk meteorsverm som opptrer på dagtid i midten av juni og bare kan observeres med radio eller radar.

Videre ser det ut til at den lenge savnede asteroiden Hermes er forbundet med en ikke navngitt meteorskur i Cetus (Hvalen). Hermes selv har ikke vært observert siden den i 1937 passerte bare 800 000 km fra Jorden. Meteorene fra den skal imidlertid kunne observeres rundt 29. oktober hvert år. Den teoretiske posisjonen for radianten til denne skuren er noen få grader nord for den kjente variable stjernen Mira.

Av andre oppdagelser Olsson-Steel gjorde kan nevnes at 2201 Oljato, 2212 Hephaistos, 1984 KB, 1982 TA og 5025 P-L alle er knyttet til deler av en bred og kompleks meteorsverm der den best kjente komponenten er de sydlige Tauridene, som opptrer tidlig i november. Enckes komet bidrar også til disse meteorskurene.

Olsson-Steel kunne ikke påvise forbindelser til noen Amor-asteroider, de som har perihelium like utenfor jordbanen. Han finner det imidlertid usannsynlig at periheliumavstanden til partikler som perturberes fra en Amor-bane, skal minske nok til å treffe Jorden. Om den mot formodning gjorde det, ville partikkelen komme inn i jordatmosfæren med en så lav hastighet (under 20 km/s) at den kanskje ikke ville blitt registrert som en meteor.

Hva så med de flere dusin Apollo-asteroidene som ikke viser noen sammenheng med Adelaide-meteorene? I nesten hvert eneste tilfelle viser det seg at asteroidens bane krysser jordbanen med en vinkel eller ved en tid på året som ikke dekkes av Adelaide-kartleggingen. Olsson-Steel mener derfor det er vanlig at meteorskurer stammer fra Apollo-asteroider.