Månens atmosfære

Av Erik Tronstad

Det er allment kjent at Månen ikke har noen atmosfære, eller har den det? Dette er i stor grad et definisjonsspørsmål. Månen er nemlig omgitt av et uhyre tynt gasshylster. Målinger gjort i Apollo-programmet viste at «luften» på Månen inneholder rundt én million atomer per kubikkcentimeter, noe som er mer enn én billion (million million) ganger tynnere enn jordatmosfæren er ved havoverflaten. Dette er så tynt at astronomene mener det ikke fortjener betegnelsen atmosfære, de foretrekker å kalle det en eksosfære. (Det øverste laget i jordatmosfæren, over 500-1000 km, kalles også eksosfæren.)

Mens Apollo-instrumentene registrerte argon, neon og helium på Månens nattside (den som ikke er solbelyst), og muligens ammoniakk og metan nær områder der det er soloppgang, har man ikke hatt noen kunnskaper om eksosfæren på dagsiden. Månelandingsfartøyene forurenset i så stor grad områdene der astronautene plasserte vitenskapelige instrumenter for å undersøke gasslaget over måneoverflaten, at dataene fra akkurat disse instrumentene var nær verdiløse. Man har derfor ikke direkte observasjoner av andre gasser, bare anslag for hvor store konsentrasjonene av dem i høyden kan være.

Nå har imidlertid to NASA-forskere observert natrium og kalium på Månens dagside. Med teleskoper ved McDonald Observatory og National Solar Observatory foretok Andrew E. Potter og Thomas H. Morgan ved Johnson Space Center over 7 timer med spektroskopiske observasjoner. De observerte et område like utenfor måneranden og fant der spektrallinjer som er karakteristiske for disse to grunnstoffene, nemlig de to D-linjene for natrium på 589,0 nm og 589,59 nm, samt en kaliumlinje på 769,9 nm. Natriumobservasjonene er senere bekreftet av en annen gruppe ledet av Ann L. Tyler ved University of Arizona.

Potter og Morgan har med stor omhu forsikret seg at disse emisjonene ikke har en jordisk opprinnelse, som fra gatelamper. De fant at forholdet mellom natrium- og kaliumgassene er nokså nær det samme som i månematerialet. Det kan tyde på at den viktigste mekanismen for å bringe dem opp i måneeksosfæren er fordampning forårsaket av nedslag av mikrometeoroider. Blant sekundærkildene angis sollys og partikler i solvinden som slår atomer løs fra måneoverflaten.