20 år siden Apollo 13-dramaet: «Houston, vi har et problem...»

Av Erik Tronstad

Besetningsproblemer

Problemene for Apollo 13-besetningen startet allerede før oppskytingen. Under trening ble primærbesetningen for ferden, James Lovell (kommandør), Fred Haise (pilot for månelandingsfartøyet) og Thomas Mattingly (pilot for kommandoseksjonen) utsatt for smitte av røde hunder. Smitten kom fra Charles M. Duke jr. i reservebesetningen. Han fikk røde hunder helgen før Apollo 13 skulle skytes opp. Undersøkelser gjorde det klart at Mattingly ikke var immun mot sykdommen. Siden en syk astronaut i rommet kunne være en fare for både seg selv og romferden, fikk Mattingly «startforbud».

Reglene i Apollo-programmet tilsa at om ett medlem av primærbesetningen ble ute av stand til å delta på en ferd, skulle hele besetningen byttes ut med reservebesetningen. Siden Duke var syk, var denne løsningen nå utelukket. Derfor ble det til at kommandopiloten i reservebesetningen, Jack Swigert, gikk inn i primærbesetningen istedenfor Mattingly. Swigert viste seg å være immun overfor røde hunder.

Denne besetningsendringen skjedde bare 2 døgn før oppskyting, og hadde sine betenkeligheter. Hver Apollo-besetning ble nemlig trenet som en gruppe. I en krisesituasjon hadde hver av de tre lært seg å kjenne og stole på reaksjonene til de andre to. For å arbeide inn Swigert, måtte de tre besetningsmedlemmene nå gjennom et intensivt og omfattende program de siste timene før oppskytingen. Der simulerte de blant annet alle manøvrene som skulle foretas på ferden.

Normal start

Apollo 13 ble skutt opp klokken 20.13 lørdag 11. april 1970. (Alle tidspunkter i artikkelen er norsk tid.) Den midterste av de fem motorene i Saturn-bærerakettens andre trinn, Saturn II, stoppet 2 minutter for tidlig. Dette ble automatisk kompensert for ved at de andre fire motorene brant 34 sekunder lenger enn planlagt.

Deretter gikk Apollo 13 først inn i jordbane, før kursen klokken 22.48 ble satt ut av jordbane og mot Månen. Rundt midnattstider koblet astronautene fra kommando/serviceseksjonen, snudde den i rommet og koblet seg til månelandingsfartøyet på toppen av Saturn IVB-trinnet. På denne ferden hadde for øvrig kommando/serviceseksjonen kallesignalet Odyssey, mens det tilsvarende for månelandingsfartøyet var Aquarius.

Banen til Apollo 13 var så nøyaktig at man kunne kutte ut en planlagt kursjustering. Derfor skjedde det intet av betydning før klokken 02.54 natt til mandag 13. april. En motoravfyring førte da Apollo 13 over fra en såkalt fri returbane til en hybrid bane. Men en fri returbane ville romfartøyet, om ingen rakettmotorer ble avfyrt, bare svinge rundt Månen og automatisk komme tilbake til Jorden. Med en hybrid bane hadde man ikke denne muligheten. Om man da skulle velge ikke å gå inn i månebane, måtte det en motoravfyring til for å få romfartøyet på rett kurs tilbake mot Jorden etter ha svingt rundt Månen. I den hybride banen ville romfartøyet passere 115 km over måneoverflaten, mot 185 km i en fri returbane. Formålet var å sørge for at Aquarius skulle være på rett plass til rett tid for det ønskede landingsstedet. Denne baneendringen var så nøyaktig at neste kursjustering kunne sløyfes.

Swigerts skatteproblem

En annen hendelse dette døgnet skapte lett panikk hos en normalt kjølig og rolig astronaut. Da Swigert nærmest hals over hode måtte erstatte Mattingly og kaste seg inn i et intensivt treningsprogram like før ferden, hadde han glemt å sende inn skjemaet sitt om tilbakebetaling av skatt.

«Hvordan kan jeg søke om utsettelse?» spurte han bakkekontrollen. Mellom latterbrølene fra ferdkontrollrommet i Houston prøvde han å forklare: «Det gikk nokså fort for seg der nede, og jeg må ha en utsettelse. Jeg mener det virkelig alvorlig. Kan du være så snill...»

Joe Kerwin, som kommuniserte med Apollo 13-astronautene fra Houston, var lite overbærende: «Du får oss til å bryte sammen her nede.»

Swigert fortsatte: «...å sende den inn for meg?»

Senere kunne ferdlederen Glynn Lunney opplyse at amerikanske borgere som var borte fra landet, fikk 60 dagers utsettelse. «Jeg antar den regelen gjelder her,» tilføyde han.

Eksplosjonen

Klokken 03.15 tirsdag 14. april tok Lovell og Haise seg inn i Aquarius for første gang på ferden. Der tilbrakte de omtrent én time, mens de hadde en fjernsynsoverføring til Jorden. Etter den var Haise fortsatt en stund i Aquarius, mens Lovell strevde med et kamera i tunnelen mellom Aquarius og Odyssey. Swigert var om bord i sistnevnte.

Til sin store forskrekkelse hørte de plutselig et høyt smell.

Lovell og Swigert trodde til å begynne med at Haise, som planlagt, hadde åpnet en ventil i Aquarius. Det var imidlertid ikke tilfelle.

Tilbake i Odyssey undersøkte Haise instrumentpanelene og oppdaget at de viktigste elektriske systemene i kommando/serviceseksjonen var i ferd med å dø hen. Like før klokken 04.10 anropte Swigert Houston med ord som snart vakte hele verdens oppmerksomhet: «Okay, Houston, vi har hatt et problem her.»

Apollo 13 var da 330 000 km fra Jorden.

Astronauten i Houston som stod for den direkte kommunikasjonen med Apollo 13-besetningen, den såkalte capcom, som i dette tilfellet faktisk var Charles Duke, svarte: «Dette er Houston, vennligst gjenta.»

Fra romfartøyet svarte Lovell: «Houston, vi har hatt et problem. Vi har underspenning på hovedkrets B.»

Med «underspenning» mente Lovell en senkning i forsyningen av elektrisk energi på den ene av de to hovedkretsene i kommando/serviceseksjonen.

Like etter tilføyde Haise: «Og det kom et ganske høyt smell i forbindelse med varslene vi har fått her.» Enda litt senere ble det fra Apollo 13 meldt om at spenningen var begynt å falle også på den andre hovedstrømkretsen. Snart ble det dessuten klart at den ene av de to oksygentankene i serviceseksjonen var helt tom.

Det viste seg at trykket i den ene av oksygentankene hadde nådd et maksimum like før eksplosjonen. Deretter ble det helt borte i løpet av bare 8 sekunder. Oksygenet fra disse tankene ble både brukt i brenselcellene som produserte den elektriske energien systemene i kommando/serviceseksjonen trengte for å fungere, samtidig som de produserte vann. Dessuten ble det brukt til å holde oppe trykket i kapselen og gi astronautene en atmosfære å puste i.

To av brenselcellene sluttet nokså raskt å fungere, mens strømforsyningen fra den tredje langsomt sank.

Noen minutter etter smellet kikket astronautene tilfeldigvis ut av et av vinduene i kommandoseksjonen, og ble klart over at det strømmet et eller annet ut fra romfartøyet. For dem så det ut til å være en eller annen gass.

Kontrollsenteret i Houston ba astronautene om å slå av alle elektriske systemer som ikke var livsnødvendige. Dette for å spare strøm.

Mens trykket i oksygentank nummer 2 forsvant i løpet av sekunder, sank det langsommere i tank nummer 1. Men det sank, ubønnhørlig mot null. Det registrerte man både i kontrollsenteret og om bord i romfartøyet. Fra Houston fikk astronautene melding om at man på bakken begynte å tenke på månelandingsfartøyet som «livbåt». Astronautene svarte tilbake at de selv alt hadde vært inne på tanken.

På dette stadium var klokken 05.24 om morgenen tirsdag 14. april. Apollo 13 var 333 000 km fra Jorden, og fjernet seg med 3400 km/t. Capcom i Houston meldte til Apollo 13: «Vi antar det er igjen omtrent 15 minutter med elektrisk energi i kommandoseksjonen. Derfor vil vi dere drar over til månelandingsfartøyet og slår på noen av systemene der.» Apollo 13 var altså 3 døgns reise fra Jorden, og hadde nok strøm for 15 minutters vanlig bruk.

I Norge fikk vi de første nyhetene om Apollo 13-eksplosjonen i radioens nyhetssendinger tirsdag morgen. Det var nok mange halvsøvnige nordmenn som bråvåknet over frokosten den morgenen. USA hadde jo allerede gjennomført to vellykkede månelandinger, og enda flere vellykkede Apollo-ferder. Mange betraktet nok måneferder, i hvert fall Apollo-ferder, nærmest som en rutinesak. Slik så også mange på det amerikanske romfergeprogrammet da Challenger-ulykken brått rev oss ut av den vrangforestillingen.

Selv om kommando/serviceseksjonen bare hadde 15 minutter med strøm igjen, hadde månelandingsfartøyet sitt eget strømforsyningssystem, som ikke var blitt berørt av eksplosjonen i serviceseksjonen. Dette var grunnen til at astronautene søkte over dit.

Samtidig som Haise og Lovell aktiviserte systemene i månelandingsfartøyet, slo Swigert av de i kommandoseksjonen, som syntes uskadd av det som hadde skjedd i serviceseksjonen. Systemene i kommandoseksjonene ble slått av for å spare dens batterier, oksygenforsyning og kjølevann, i håp om at de til syvende og sist kunne brukes til tilbakevending og landing på Jorden.

Det var allerede klart at noen månelanding kunne det ikke bli tale om. Fra nå av dreide hele Apollo 13-ferden seg utelukkende om én eneste ting: Å få de tre astronautene tilbake til Jorden i live.

Når først så ille skulle skje, at et Apollo-romfartøy ble rammet av en slik eksplosjon, må den tross alt sies å ha kommet på et «gunstig» tidspunkt. Hadde den skjedd etter at landingen på måneoverflaten var gjennomført, ville ingen av de tre astronautene ha kommet tilbake til Jorden. De kunne nemlig da ikke brukt månelandingsfartøyet som «livbåt».

Om eksplosjonen hadde skjedd mens Swigert svevde alene rundt Månen, ville kommando/serviceseksjonen ha mistet all strøm og alle systemer sluttet å fungere før Lovell og Haise kunne koblet seg sammen med den igjen. Hadde den skjedd etter at Haise og Lovell var vendt tilbake igjen, ville de ikke fått noen glede av månelandingsfartøyets oppstigningstrinn, som på det tidspunkt ville vært «oppbrukt». Etter dette tidspunktet ville de heller ikke hatt strøm om bord til å kommandere avfyring av serviceseksjonens store rakettmotor. Dermed ville de ikke kommet seg ut av månebane.

Kritisk overgang til månelandingsfartøyet

Et meget kritisk punkt i overgangen fra å bruke kommandoseksjonen til månelandingsfartøyet, var å beholde posisjonsreferansen til romfartøyet. For å greie dette, måtte treghetsplattformen i månelandingsfartøyet gis en korrekt innstilling idet den tok over for treghetsplattformen i kommandoseksjonen. Treghetsplattformen er et slags gyroskop som «husker» romfartøyets stilling, posisjon og hastighet, og slik er helt sentral for å kunne beregne nødvendige kursjusteringer som måtte være påkrevet for å følge den riktige banen.

I overgangsfasen kjørte Swigert treghetsplattformen i Odyssey på batteri for at den skulle holde romfartøyets posisjons- og hastighetsdata. Det var svært viktig å få treghetsplattformen i Aquarius i drift fortest mulig slik at den kunne overta denne oppgaven. Batterikapasiteten i Odyssey var tross alt begrenset, og man ville senere være helt avhengige av strøm fra batteriene der i tilbakevendingsfasen til Jorden. Døde batteriene i Odyssey før de kom så langt, ville astronautene lide samme skjebne.

Etter at treghetsplattformen i månelandingsfartøyet hadde tatt over, måtte man imidlertid sikre seg at den var korrekt satt. Dette var av helt avgjørende betydning før man kunne foreta den motoravfyringen som skulle bringe Apollo 13 tilbake til en fri returbane.

Å sjekke romfartøyets stilling er normalt en enkel sak. Man kikker ut gjennom en sekstantliknende innretning og finner en passende stjerne å navigere etter. Ved hjelp av romfartøyets datamaskin kan man så få verifisert treghetsplattformens innstilling. For Apollo 13-astronautene var imidlertid dette ingen enkel sak.

Rundt dem svevde nemlig en sky av materiale fra den ødelagte serviceseksjonen. Sollyset som ble reflektert fra alle disse partiklene fikk dem til å virke som tusenvis av kunstige, falske «stjerner». På grunn av dem var det komplett umulig å sikte seg inn mot noen virkelig stjerne.

Hva skulle de så gjøre? Hvis de ikke kunne få sjekket innstillingen av treghetsplattformen, hadde de ingen garanti for at romfartøyet hadde en korrekt stilling, og rakettmotoren pekte i riktig retning, foran banemanøveren som skulle foretas. Pekte motoren i feil retning, kunne de i verste fall risikere at avfyringen av den brakte dem i en bane der de krasjet mot måneoverflaten.

En glup hjerne ved kontrollsenteret i Houston foreslo at de skulle bruke Solen til å sjekke nøyaktigheten av innstillingen av treghetsplattformen. Man kunne ikke ta feil av den stjernen og skrapet som fløt rundt romfartøyet. Et problem med denne løsningen var at Solens store vinkeldiameter kunne gi en betydelig feil eller usikkerhet i observasjonene, men ingen hadde noen bedre idé.

Lovell roterte romskipet til den stillingen Houston hadde foreslått. Dersom romfartøyets stilling da var riktig, skulle Solen være midt i sekstanten. Og det var den.

Senere har Lovell uttalt at dette var det første store vendepunktet på ferden, og for hans del det mest kritiske. Ennå var det imidlertid ytterligere 80 000 km og 20 timer før de kom fram til Månen, kunne snu og starte ferden tilbake mot Jorden.

Tilbake til fri returbane

Det ville være svært risikabelt å bruke hovedmotoren bak på serviceseksjonen, som var den som skulle vært brukt til å få Apollo 13 både inn i og ut fra månebane på en normal ferd. Motoren, drivstofftankene til den eller tilførselsrørene med drivstoff kunne nemlig være blitt skadd i eksplosjonen. Den korteste veien hjem, i tid, ville være automatisk å svinge rundt Månen og så bli dratt tilbake til Jorden.

Den hybride banen Apollo 13 nå fulgte ville imidlertid gjøre at romfartøyet ville bomme på Jorden med 64 000 km, noe som ville betydd slutten for astronautene. Oppmerksomheten ble derfor nå rettet mot å få romfartøyet tilbake på en fri returbane som kunne få dem ned i et eller annet hav, omtrent hvilket som helst hav, uten flere store banemanøvrer. Dette måtte gjøres ved å bruke rakettmotoren i månelandingsfartøyets landingstrinn. Denne nødprosedyren hadde faktisk vært prøvd i jordbane på Apollo 9, og av Apollo 13-besetninger i simuleringer ved Kennedy-romsenteret.

Swigert gikk inn for at manøveren for å få dem tilbake på en fri returbane skulle kombineres med et ekstra «dytt» for å akselere tilbaketuren. Dermed kunne man komme fortere tilbake til Jorden, noe som ville redusere belastningen av månelandingsfartøyets batterier og kjølevann.

Drivstoff kunne dessuten spares inn ved å koble fra serviceseksjonen før manøveren til fri returbane. Man valgte likevel ikke å gjøre dette. Grunnen var bekymring for hvilken virkning den lave temperaturen i rommet kunne ha på kommandoseksjonens varmeskjold.

Til slutt bestemte man ved kontrollsenteret for å bruke en totrinnsprosess: Først en kort avfyring på et tidlig tidspunkt for å komme tilbake i en fri returbane, som ville gitt landing i Det indiske hav natt til lørdag 18. april. Deretter skulle man ta en lengre motoravfyring etter å ha passert rundt Månen. Den ville fremskynde landingen med 10 timer, og forskyve landingsstedet tilbake til det midtre Stillehavet. Der ventet allerede flåtestyrken som skulle plukke opp Apollo 13-kapselen og astronautene.

Klokken 09.42 tirsdag 14. april ble månelandingsfartøyets landingsmotor avfyrt i omtrent 35 sekunder, og Apollo 13 var tilbake i en fri returbane.

Rundt Månen

Den neste motoravfyringen, som skulle forkorte tilbaketuren, skulle skje 2 timer etter at Apollo 13 hadde svingt bak Månen. Lovell var travelt opptatt med å gjennomgå prosedyrene for denne avfyringen, da han plutselig oppdaget at Haise og Swigert var ved vinduene, travelt opptatt med å fotografere måneoverflaten. De knipset i vei som to turister som for første gang var ved et eksotisk reisemål.

Lovell stirret vantro på dem og sa: «Hvis ikke vi utfører den neste manøveren riktig, vil dere aldri få framkalt de filmene der.» De svarte: «Vel, du har vært her før. Det har ikke vi.» (Lovell var som kjent med på Apollo 8-ferden, der et bemannet romfartøy for første gang gikk inn i månebane. Dermed ble Lovell ett av de tre første mennesker som fikk se Månens bakside med sine egne øyne. Se mer om dette i artikkelen 20 år siden Apollo 8 i Nytt om Romfart nummer 68, 1988, sidene 96-103, 92.)

Omtrent på samme tid sa for øvrig Lovell til de andre to: «Se nå godt på Månen, gutter. Det kommer til å ta lang tid før noen vender tilbake hit opp igjen.» (Med dette siktet Lovell til hva ettervirkningene av Apollo 13-eksplosjonen kunne bli, selv om astronautene skulle komme levende tilbake til Jorden.)

Denne uttalelsen førte til at Lovell senere ble beskyldt for nærmest å ha drevet sabotasje mot Apollo. Stakkars Thomas Paine (daværende NASA-sjef) måtte gå ut og forklare at Lovell egentlig ikke hadde ment dette, og at romprogrammet ville fortsette. Selv ble Lovell spurt ut om denne kommentaren i Senatets romkomité en uke etter at han var vendt tilbake til Jorden. Han hadde for øvrig ikke ment den som en kommentar for offentligheten. Senere fikk han vite at på det tidspunkt kommentaren falt, hadde Apollo 13-besetningen i 45 minutter snakket for åpen mikrofon, uten at de selv var klar over det.

Apollo 13 forsvant bak Månen klokken 01.21 natt til onsdag 15. april og dukket fram igjen på motsatt side 28 minutter senere.

Klokken 02.09 krasjet Apollo 13s Saturn IVB-trinn, som planlagt, mot måneoverflaten omtrent 140 km nordvest for landingsstedet til Apollo 12. Der hadde astronautene på den ferden blant annet satt ut et seismometer, som nå registrerte virkningene av at det utbrukte trinnet traff måneoverflaten med en eksplosiv kraft tilsvarende 11,5 tonn TNT. Kollisjonen ga forskerne viktige data om Månens indre struktur.

Knapt 18 timer etter motoravfyringen som brakte Apollo 13 tilbake på en fri returbane, var alt klart for neste avfyring. Klokken 03.41 natt til onsdag 15. april ble månelandingsfartøyets landingsmotor avfyrt i 4,5 minutter. Dermed økte hastigheten til Apollo 13 med 940 km/t.

Livet om bord

Selv om astronautene nå var på vei mot Jorden, var livet om bord nokså ubehagelig.

For å spare på batteriene i månelandingsfartøyet, var som nevnt alle unødvendige systemer, blant annet lys og varme avslått. Dermed ble det nokså kaldt for astronautene. Temperaturen i månelandingsfartøyet falt til bare 3 °C. Sollyset som kom inn vinduene hjalp lite. Det la seg dugg på både vinduer og vegger Verst var det kanskje for Swigert, som ble våt på beina. Lovell og Haise kunne ta på seg de spesielle skoene de skulle brukt ute på måneoverflaten, mens Swigert dro på seg en ekstra underbukse. De vurderte å ta på romdraktene, men fant at de ville bli for besværlige å ha på, og at de ville begynne å svette i dem.

All maten de spiste var kald, som tatt rett fra et kjøleskap. Det fantes ikke noe varmt vann astronautene kunne blande med den dehydrerte maten de hadde med. En av astronautene var alltid helt våken, mens de andre døste. De lave temperaturene førte imidlertid til at det ble lite med skikkelig søvn. De siste timene av ferden fikk astronautene beskjed om at de kunne ta piller for å holde seg våkne.

Et annet problem var å få fjernet karbondioksiden de pustet ut, fra kabinatmosfæren. Dersom mengden karbondioksid kom over et visst nivå, ville astronautene ha dødd av forgiftning fra denne gassen.

Både i kommandoseksjonen og i månelandingsfartøyet ble karbondioksid fjernet fra atmosfæren ved at kabinluften ble blåst gjennom beholdere med litiumhydrid som absorberte karbondioksid. Månelandingsfartøyet hadde imidlertid bare litiumhydrid til 4 persondøgn. Det var nok til en månelanding, men altfor lite til de 12 persondøgnene som nå var påkrevet. Beholderne i kommandoseksjonen hadde selvsagt nok litiumhydrid til alle tre for hele ferden. Problemet var at disse beholderne ikke passet inn i de runde festemekanismene til miljøkontrollsystemet i Aquarius.

På bakken ble det arbeidet intenst med å finne en løsning på dette. Det ville være lite hjelp i å ha astronautene på vei tilbake mot Jorden, om de døde av karbondioksidforgiftning underveis. (Etter Apollo 13-ferden ble for øvrig Lovell mange ganger spurt om de hadde med selvmordspiller om bord. Det sier han de ikke hadde, og han hørte heller aldri om noe slikt i løpet av de 11 årene han var i NASA som astronaut og i andre stillinger.) Ved hjelp av pappkartong med nedskrevne planer for bruk måneoverflaten, plastposer og limbånd, fant man fram til en måte å få koblet kommandoseksjonens litiumhydridbeholdere til slangene i månelandingsfartøyet som sugde kabinluft gjennom dem.

Tilbake til Jorden

Klokken 14.38 onsdag 15. april kom Apollo 13 inn i den delen av rommet som var dominert av Jordens gravitasjonsfelt. Til da hadde de «strevd» seg «oppover» i Månens gravitasjonsfelt. Nå var det «unnabakke» resten av veien hjem.

Avstanden tilbake til Jorden var likevel hele 347 990 km, og navigasjonsdata viste at romfartøyet ville bomme på Jorden med 160 km. Derfor var det påkrevet med en større banejustering enn noe Apollo-romfartøy hadde gjort på vei fra Månen til Jorden. Igjen var besetningen avhengig av landingsmotoren på månelandingsfartøyet.

Motoravfyringen måtte denne gang foretas manuelt. Lovell og Haise var på de vanlige plassene de skulle brukt under en månelanding, mens Swigert satt på dekselet over rakettmotoren i månelandingsfartøyets oppstigningstrinn. Swigert holdt også øye med klokken for å si fra når avfyringen skulle startes og stoppes. Lovell trykket på knappene.

Motoren ble startet klokken 05.31 natt til torsdag 16. april. Det ble snart klart at den var vellykket, og at Apollo 13 var i korrekt bane mot møtet med jordatmosfæren.

Like før klokken 10 fredag 17. april greide ikke Lovell og Haise å sove lenger, og de begynte å aktivisere systemene i Aquarius, 3 timer tidligere enn planen. Dermed ble det også litt varmere i romfartøyet. En siste kurskorreksjon med månelandingsfartøyets stillingskontrollmotorer klokken 13.53 plasserte romfartøyet midt i inngangskorrideren det måtte ha inn mot jordatmosfæren.

Klokken 14.15 ble små eksplosive ladninger avfyrt som sørget for å koble serviceseksjonen fra kommandoseksjonen. Mens den ubrukelige serviceseksjonen drev bort, var alle tre astronautene opptatt med å observere og fotografere den fra hvert sitt vindu.

Til da hadde ingen av dem kunnet se serviceseksjonen, og først nå gikk det opp for dem hvor omfattende skadene på den var. En stor del av sideveggen på den var sprengt bort, og vrakrester hang ut fra åpningen.

Det nærmet seg nå tiden da de skulle forlate «livbåten» Aquarius og ta seg tilbake i Odyssey. Systemene i sistnevnte ble aktivisert ved hjelp av strøm fra kommandoseksjonens batterier. Luken mellom kommandoseksjonen og månelandingsfartøyet ble stengt. Klokken 17.23 trykket Swigert på knappen som skulle koble Aquarius fra Odyssey.

Ingen av kommandoseksjonens stillingskontrollmotorer kunne brukes til å «dytte» den bort fra månelandingsfartøyet. Frakoblingen måtte derfor skje ved å detonere små eksplosiver som kuttet forbindelsen mellom de to romfartøyene. Deretter lot man rett og slett lufttrykket i den lukkede tunnelen mellom Aquarius og Odyssey sørge for å «dytte» de to fra hverandre.

Tilbakevendingen gjennom jordatmosfæren gikk helt normalt, og klokken 19.08 fredag 17. april landet Apollo 13 omtrent 1000 km sydøst for Samoa i det sydlige Stillehavet. De kom ned om lag 6 km fra Iwo Jima som skulle plukke dem opp, etter en ferd som varte i 142 timer, 54 minutter og 41 sekunder.

Bare 45 minutter etter landingen var de tre astronautene om bord i Iwo Jima, den til da raskeste opp-plukkingen i det bemannede amerikanske romprogrammet. Fra Iwo Jima ble astronautene først fraktet til amerikansk Samoa, så til Honolulu på Hawaii og derfra tilbake til Houston.

Lovell uttalte etter ferden at de tre ikke hadde den ringeste anelse om hvilken enorm oppmerksomhet deres skjebne hadde fått på Jorden. De hadde ingen idé om at en milliard mennesker fulgte dem på fjernsyn og radio, og at de var førstesidestoff i aviser verden over. Selv ikke om bord på Iwo Jima ble de klar over dette. Besetningen der hadde vært like lenge borte fra alt mediaoppstyr som astronautene. Først da de kom til Honolulu, der de ble møtt av blant andre president Richard Nixon og NASA-sjefen Thomas Paine, samt store deler av verdenspressen, begynte det å gå opp for dem hvilken enorm oppmerksomhet de hadde vært gjenstand for her nede.

Hva gikk galt?

Omfattende granskninger viste at årsaken til eksplosjonen var å finne i oksygentank nummer 2 i serviceseksjonen. Den var opprinnelig blitt installert i serviceseksjonen til Apollo 10, men ble tatt ut igjen for å gjennomgå noen modifikasjoner. Mens den ble tatt ut, ble den skadd og måtte senere repareres. Deretter ble den prøvd ut hos fabrikanten før den ble installert i Apollo 13.

På plass der gikk man 16. mars 1970 i gang med nye prøver av den ved Kennedy-romsenteret. Normalt tømmes tankene til de er omtrent halvfulle med flytende oksygen, og det gikk greit med tank nummer 1. Tank nummer 2 tømte seg imidlertid bare til 92 %, ikke helt ned til 50 %. Man prøvde å bruke oksygen i gassform under trykk for å presse ut det flytende oksygenet, men til ingen nytte.

Det ble skrevet en foreløpig rapport om dette avviket fra normal oppførsel. Den 27. mars, bare 2 uker før oppskytingen, gjenopptok man prøvene med å tømme tankene. Igjen oppførte tank nummer 1 seg normalt, mens tank nummer 2 fortsatt var like gjenstridig. Etter å ha konferert med representanter både for NASA og bedriften som hadde bygd tanken, bestemte lederen for prøvene seg for å «koke bort» den gjenværende oksygenmengden i tank nummer 2. Det ble gjort ved å slå på elektriske varmeelementer i tanken.

Metoden virket, men det tok 8 timer med en spenning på 65 V fra bakkeutstyr for å få fordampet oksygenet.

I løpet av 1965 hadde Apollos kommandoseksjon gjennomgått en rekke konstruksjonsendringer. En av dem var at tillatt spenning på varmeelementene i oksygentankene ble økt fra 28 V til 65 V likestrøm. Dessverre ble ikke de termostatiske bryterne i varmeelementene modifisert i tråd med denne beslutningen.

Under en siste prøve på oppskytingsplattformen stod varmeelementene over et lengre tidsrom. I rapporten fra granskningskommisjonen som ble nedsatt etter Apollo 13-ulykken heter det: «Dette utsatte kabler nær varmeelementene for svært høye temperaturer (rundt 500-600 °C), noe som senere viste seg kraftig å forringe teflonisolasjonen. De termostatiske bryterne begynte å åpne seg mens de ble tilført strøm med 65 V og ble sannsynligvis sveiset til stengt posisjon.»

Heller ikke andre «faresignaler» som kom under utprøvingen av tanken, ble tatt alvorlig. Skadet fra 8 timers overoppvarming var tanken en potensiell bombe neste gang den ble fylt med flytende oksygen. Den bomben eksploderte 14. april 1970, 333 000 km fra Jorden.

Fiasko og triumf

I denne artikkelen har det bare vært mulig å gå inn på det som skjedde om bord i selve romskipet og med dette. Det må imidlertid understrekes at under hele ferden var tusenvis av mennesker på bakken iherdig opptatt med å tenke ut nye løsninger på de mange uventede problemene som oppstod. Svært mye tid gikk med til å prøve ut forskjellige løsninger, og astronauter på bakken foretok simuleringer av en rekke mulige manøvrer før man valgte den man ville bruke i en gitt situasjon. Absolutt alle manøvrer som ble gjennomført med Apollo 13 etter eksplosjonen, var gjenstand for meget omfattende vurderinger og simuleringer på bakken før de ble utført i rommet.

Det var bare denne helt unike innsatsen på bakken som gjorde det mulig å få de tre Apollo 13-astronautene tilbake til Jorden i live. Som New York Times skrev på lederplass: «Bare formelt sett vil Apollo 13 gå inn i historien som mislykket.» I virkeligheten var ferden en stor triumf for menneskelig fantasi, initiativ, improvisasjon og utholdenhet.

Tekster til illustrasjoner brukt i artikkelen

Apollo 13 skytes opp fra Kennedy-romsenteret 11. april 1970. Ferden skulle bli den mest dramatiske i Apollo-programmet. (NASA)

Omtrent slik tok Apollo 13 seg ut når månelandingsfartøyets landingsmotor ble avfyrt på større banejusteringer. En stor del av sideveggen på serviceseksjonen er sprengt bort av eksplosjonen i oksygentanken, og vrakrester henger ut. (NASA)

Alvorlige astronauter og ferdkontrollører studerer konsollene i Apollo-kontrollrommet i Houston. Både her og andre steder med tilknytning til Apollo-programmet var det svært hektisk aktivitet etter eksplosjonen i Apollo 13s serviceseksjon. (NASA)

Haise prøver å få seg litt søvn om bord i månelandingsfartøyet. Temperaturen var nær frysepunktet, og astronautene hadde store problemer med å få sove. (NASA)

Apollo 13-astronautenes skjebne vakte enorm oppsikt verden over. Her ses en italiensk aviskiosk. (NASA)

Noen timer før Apollo 13 kom inn i jordatmosfæren ble serviceseksjonen koblet fra. I bakgrunnen er kommandoseksjonen fortsatt koblet til månelandingsfartøyet. (NASA)

Da Apollo 13 var kommet i nærheten av Jorden igjen, ble først serviceseksjonen koblet fra. Deretter fortsatte kommandoseksjonen en stund koblet til månelandingsfartøyet, før også de to ble koblet fra hverandre. Mens astronautene takket være kommandoseksjonens varmeskjold kunne fortsette ned gjennom atmosfæren i god behold, brant månelandingsfartøyet opp i jordatmosfæren. (NASA)