20 år siden Apollo 14

Av Erik Tronstad

Apollo 14 ble skutt opp fra Kennedy Space Center klokken 22.03 norsk tid søndag 31. januar 1971. Oppskytingen foregikk gjennom et «hull» i et frontsystem som beveget seg inn over oppskytingsområdet bare noen minutter før det planlagte oppskytingstidspunktet klokken 21.23. Det gjorde at man for første gang i Apollo-programmet på oppskytingsdagen måtte stoppe nedtellingen og holde den.

Etter at Apollo 12 ble rammet av lyn under oppskytingen, ble det innført nye og strengere krav til værforholdene for å kunne tillate en oppskyting.

Under Apollo 14-oppskytingen var det flere mennesker i området rundt Kennedy Space Center enn på noen tidligere Apollo-oppskyting, inkludert Apollo 11. Mens rundt 750 000 mennesker var der for å se Apollo 11 dra av gårde, ble det anslått at hele 1 million mennesker hadde tatt seg fram til områdene rundt Kennedy Space Center for å se starten på Apollo 14-ferden. Årsaken til den store interessen for Apollo 14-ferden kan dels ha vært den dramatiske Apollo 13-ferden, dels at denne søndagen da Apollo 14 dro av gårde, var en strålende vakker vinterdag i Florida.

Om bord i kommandoseksjonen på Apollo 14 satt veteranen Alan B. Shepard (kommdør på ferden), Edgar D. Mitchell (pilot for månelandingsfartøyet) og Stuart A. Roosa (pilot for kommandoseksjonen).

Starten av ferden forløp som normalt og som planlagt. Apollo 14 gikk først inn i bane rundt Jorden. Senere ble Saturn 4B-trinnets motor startet på nytt og sendte hele romfartøykombinasjonen mot Månen.

Sammenkoblingsproblemer

Etter at en oksygentank i serviceseksjonen på Apollo 13 eksploderte underveis til Månen og satte besetningsmedlemmenes liv i alvorlig fare, ble det gjort en nøye teknisk gjennomgang av alle systemene. Ett av resultatene var en tredje oksygentank som ble plassert i serviceseksjonen, et nødbatteri og en nødforsyning med vann. Dessuten ble ledningene som ble antatt å være årsaken til eksplosjonen i Apollo 13, fjernet fra all mulig kontakt med brennbare materialer.

Omtrent 3 timer etter starten på Apollo 14-ferden koblet astronautene kommando/serviceseksjonen fra toppen av Saturn 4B-trinnet, fløy den litt bort fra dette, snudde den i rommet og fløy den tilbake mot månelandingsfartøyet på toppen av Saturn 4B-trinnet. Ved hjelp av en koblingsmekanisme på kommandoseksjonen skulle hele kommando/serviceseksjonen nå koble seg til en mekanisme på toppen av månelandingsfartøyet. Deretter skulle det dras bort fra Saturn 4B-trinnet.

Omtrent 3 timer og 14 minutter etter starten fra Jorden, rundt 11 700 km fra Jorden, styrte Roosa kommando/serviceseksjonen mot månelandingsfartøyet med den vanlige sammenkoblingshastigheten på 6 cm/s. Til tross for at sonden foran på kommando/serviceseksjon traff bare noen centimeter fra sentrum i den kjegleformede åpningen på månelandingsfartøyets sammenkoblingsmekanisme, skjedde det ingen sammenkobling. Isteden begynte kommando/serviceseksjonen å «sprette» tilbake igjen. Roosa brukte umiddelbart motorkraft for å motvirke denne «rekylen», men til ingen nytte.

Sammenkoblingsmekanismen var slik laget at spissen på sonden forrest på kommando/serviceseksjonen skulle føres gjennom et hull innerst i den kjegleformede mekanismen på månelandingsfartøyet. Deretter skulle tre sammenfoldede, fjærbelastede «klør» tres gjennom hullet og folde seg ut på baksiden av det, slik at de to romfartøyene var «løst» sammenkoblet. Når astronautene via instrumenter i kommandoseksjonen fikk beskjed om at så var skjedd, skulle de utløse en nitrogengassdrevet mekanisme som trakk ut sonden og samtidig dro de to romfartøyene mot hverandre. Dermed ville 12 kraftige låser montert i en ring ytterst på kommandoseksjonen gripe tak i en sirkelformet flens på månelandingsfartøyet og sørge for en «hard» sammenkobling.

To nye sammenkoblingsforsøk ble gjort, det tredje med en sammenkoblingshastighet på 30 cm/s. Begge var mislykkede. Ytterligere to forsøk var også mislykkede.

På dette tidspunkt var hele månelandingen i fare. Riktignok var det mulig å overføre astronauter i romdrakter mellom de to romfartøyene uten at de var sammenkoblet. Det var imidlertid en prosedyre som bare skulle brukes i en nødsituasjon der livet til noen av besetningsmedlemmene stod på spill. Å bruke en slik metode i denne situasjonen var overhodet ikke aktuelt. De to romfartøyene måtte kobles sammen for at man skulle gå videre med en månelanding. Astronautenes liv var imidlertid på ingen måte i fare.

Shepard begynte nå å vurdere muligheten for å åpne tunnelen framover i kommandoseksjonen for å kunne undersøke sonden i sammenkoblingsmekanismen. Etter å ha vurdert situasjonen på bakken, foreslo man derfor å prøve en annen sammenkoblingsprosedyre. Den gikk ut på å trekke tilbake sonden idet den kom i kontakt med trakten på månelandingsfartøyet samtidig som rakettmotorer på kommando/serviceseksjonen konstant skulle dytte dette romfartøyet framover, slik at de 12 hovedlåsene kunne gripe direkte tak i flensen på månelandingsfartøyet.

Denne metoden ble prøvd i det sjette sammenkoblingsforsøket. Mens Roosa manøvrerte kommando/serviceseksjonen framover og plasserte sonden i den kjegleformede åpningen og fortsatte å bruke motorkraft, utløste Shepard nitrogengassen som trakk sonden tilbake. Besetningen merket at hovedlåsene grep fatt i flensen og trakk de to romfartøyene sammen i en «hard» sammenkobling.

Denne gangen så det for øvrig til at de tre «klolåsene» passerte gjennom hullet i kjeglen og grep til på den andre siden, før sonden ble trukket tilbake. Derfor konkluderte man med at problemene var av forbigående natur, og at sammenkoblingsmekanismen nå fungerte som normalt.

Dette var en viktig konklusjon. Reglene for Apollo-ferdene tillot nemlig ikke en frakobling av de to romfartøyene for å foreta en månelanding dersom sammenkoblingsmekanismen ble ansett å være i uorden.

Selv om man hadde over 3 døgn på seg til Apollo 14 var framme ved Månen, hastet det med å få gjennomført sammenkoblingen. Batteriene i Saturn 4B-trinnet hadde nemlig en levetid på bare 18 timer. Det var dette trinnets stabiliseringssystem som også sørget for å holde månelandingsfartøyet i riktig stilling under sammenkoblingsforsøkene.

Inn i månebane

Omtrent 3 døgn, 10 timer og 36 minutter etter oppskyting, ble kommando/serviceseksjonens hovedmotor startet for å bremse Apollo 14 ned og få romfartøyet inn i månebane. Mens man på Apollo 11 og 12 gikk inn i sirkulære baner omtrent 100 km over måneoverflaten, gikk Apollo 14 inn i en meget avlang månebane. Høyeste punkt lå 94 km over måneoverflaten, laveste punkt bare 15 km over den. Hovedformålet med denne banen var at månelandingsfartøyet kunne starte nedstigningen til måneoverflaten fra en lavere høyde. Det sparte inn omtrent 15 sekunder dyrebar brenntid på landingsmotoren, tid som bedre kunne brukes i sluttfasen av en landing til å finne det best egnede stedet å sette ned månelandingsfartøyet på.

Det lave høydeminimumet i banen gjorde det også mulig å ta bilder av overflaten med høyere oppløsning enn på tidligere ferder. Særlig konsentrerte Roosa seg om Descartes-området, som da var førstekandidat som landingssted for Apollo 16, og som også ble landingssted for denne ferden.

Første arbeidsperiode på måneoverflaten

Landingsmotoren i månelandingsfartøyet ble startet 5. februar 1971 klokken 10.05 norsk tid, nøyaktig til planlagt tid. Fra da av hadde kommando/serviceseksjonen kallesignalet Kitty Hawk og månelandingsfartøyet Antares. Bare 13 minutter senere stod Antares nede på måneoverflaten i Fra Mauro-området, der Apollo 13 skulle ha landet.

Posisjonen på overflaten ble senere bestemt til 3° 40′ 27″ S og 17° 27′ 58″ V. Landingen var så nøyaktig at Antares kom ned bare 26 m fra det planlagte landingspunktet. Shepard hadde ikke mer enn 80 i puls da han i sluttsekundene av landingsfasen så seg om etter det nøyaktige stedet å sette Antares ned på.

Omtrent 6 timer etter landingen, vel 1 time forsinket, tok Shepard seg ut av månelandingsfartøyet og satte foten på måneoverflaten som det femte menneske i historien. Forsinkelsen skyldtes problemer med radiokommunikasjonsutstyret i romdraktene til Mitchell og Shepard. Mitchell kom ned på overflaten omtrent 5 minutter etter Shepard.

Shepard startet med å flytte fjernsynskameraet de hadde med fra der det var montert på månelandingsfartøyets nedstigningstrinn og til et stativ et stykke unna. Det var for at fjernsynsseerne på Jorden skulle kunne følge med i de to astronautenes aktiviteter på måneoverflaten.

Sammen gikk de i gang med å ta ut vitenskapelig utstyr fra lagringsrommene i månelandingsfartøyets nedstigningstrinn. Derfra losset de også et stykke utstyr som ikke hadde vært med noen tidligere Apollo-ferd: En liten tralle de skulle dra med seg rundt på måneoverflaten. Trallen hadde to små oppblåsbare gummihjul og skulle brukes til å frakte med forskjellig verktøy og vitenskapelig utstyr. Under den første arbeidsperioden ute på overflaten hadde de på trallen forskjellig geologisk verktøy, to stillbildekameraer, et filmkamera, filmmagasiner og poser for å samle måneprøver i. Dermed kunne de laste opp trallen med overflateprøver de etter hvert tok. Slik kunne de få med seg mer enn om de hadde måttet bære alt selv.

Noe av det første Mitchell gjorde, var for øvrig å ta en «nødprøve» 7-8 m fra månelandingsfartøyet. Det var for å sikre at de i hvert fall skulle ha med noe materiale tilbake til Jorden i tilfelle oppholdet på måneoverflaten av en eller annen grunn raskt måtte avsluttes før tiden.

Noe senere flyttet Mitchell fjernsynskameraet til en posisjon der det bedre kunne dekke astronautene når de gikk omtrent 180 m bort fra Antares for å sette opp de vitenskapelige instrumentene de skulle etterlate på Månen. De hadde med en pakke på fem instrumenter, samlet kalt Apollo Lunar Surface Experiments Package (ALSEP). Det var et passivt seismisk instrument og utstyr til et aktivt seismisk eksperiment, dessuten to forskjellige ionedetektorer og et instrument som skulle registrere andre ladede partikler nær måneoverflaten. I tillegg til disse skulle Mitchell og Shepard utplasser en spesiell laserreflektor på overflaten. Fra observatorier på Jorden kunne man da sende laserpulser som denne reflektoren ville reflektere tilbake i samme retning som de kom fra. Ved å måle tiden fra en puls ble sendt ut og til den kom tilbake, kunne avstanden til Månen bestemmes med en nøyaktighet på noen centimeter.

Knapt et par timer etter at de kom ut på overflaten, la de i vei bort fra Antares med det vitenskapelige utstyret. Mitchell bar ALSEP-pakken og Shepard dro trallen.

Mitchell klaget over at ALSEP var tyngre å bære enn han hadde trodd. Tre ganger måtte Mitchell stoppe for å «få pusten igjen». Man kunne tydelig høre at han pustet tungt i mikrofonen inni romdrakten.

Shepard så ikke ut til å ha noe problem med trallen han dro etter seg. Han rapporterte at den trillet bra, hoppet litt og avsatte hjulspor, men at den ikke var i nærheten av å tippe over. Mitchell, som var bak Shepard, kunne opplyse at trallen «hopper omtrent 30 cm hver gang den treffer en liten forhøyning, men er meget stabil».

Da ALSEP skulle utplasseres, måtte Mitchell og Shepard rådføre seg med et kart de hadde med. De ble imidlertid ikke helt enige om hvor de var. Etter noe diskusjon bestemte de seg for å flytte seg 10 m fra hvor de da stod og starte utplasseringen av ALSEP. Bortsett fra litt problemer med ett av instrumentene, gikk monteringen greit.

Mens dette pågikk, kunne Roosa fra kommandoseksjonen i månebane rapportere at han hadde sett reflekser fra Antares på måneoverflaten.

Etter at ALSEP var satt opp, var Mitchell klar til å gjennomføre de delene av de aktive seismiske undersøkelsene som skulle gjøres mens de to var på Månen. Han hadde da lagt ut geofoner i avstander på henholdsvis 3 m, 48 m og 95 m fra ALSEPs sentralenhet og skulle detonere i alt 21 små eksplosive ladninger i en innretning som da dunket ned i overflaten. Geofonene skulle fange opp de seismiske signalene fra eksplosjonene og slik gi geologene data om den fysiske strukturen og bærestyrken til de øverste lagene av måneoverflaten. De andre delene av de aktive seismiske undersøkelsene skulle gjennomføres med radiokommandoer fra bakken etter at Shepard og Mithcell hadde forlatt Månen.

Etter det første forsøket på avfyring, rapporterte Mitchell: «Jeg merket ikke noe.» Han prøvde igjen, og denne gangen virket den. I løpet av den neste halvtimen prøvde Mitchell å avfyre 18 av de 21 ladningene han hadde. 13 av dem var vellykkede.

På dette tidspunkt var det 3 timer og 56 minutter siden de to astronautene hadde slått på romdraktene sine. Fra bakken ble de minnet om at oppholdet på overflaten var forlenget med 30 minutter. Samtidig fikk de beskjed om at de hadde 18 minutter på seg til å komme seg tilbake til Antares.

De ble enige om å avslutte arbeidet i ALSEP-området og begi seg tilbake mot Antares. Igjen gikk Shepard foran og Mitchell bak. På veien tilbake gjorde de noen korte stopp for å plukke opp prøver fra overflaten.

Omtrent 4 timer og 25 minutter etter at Shepard kom ned på overflaten, var de tilbake ved Antares. Knapt 20 minutter senere var begge om bord i Antares igjen og luken stengt. Den første arbeidsøkten utenfor Antares var slutt.

Andre arbeidsperiode på måneoverflaten

Denne skulle bli den klart mest ambisiøse og arbeidskrevende hittil i Apollo-programmet. Fra Antares skulle Shepard og Mitchell gå nesten 1,5 km bort til kanten av et krater kalt Cone. Kraterkanten lå omtrent 100 m høyere enn stedet Antares hadde landet.

De to åpnet luken på Antares klokken 10.15 norsk tid 6. februar 1971. Noen minutter senere stod begge atter en gang nede på måneoverflaten.

Etter å ha lastet opp trallen med utstyret de skulle ha med, tok Shepard og Mitchell et bærbart magnetometer fra månelandingsfartøyets nedstigningstrinn og la i vei østover mot Cone. De stoppet 75 m fra månelandingsfartøyet for å gjøre en måling med magnetometeret. Feltstyrken der var omtrent 100 gamma. Ifølge forskerne på Jorden var det sterkere enn man hadde målt fra månebane og ble tatt som tegn på romlige variasjoner i Månens magnetfeltstyrke.

Like etter at de la i vei fra Antares, var Shepards puls 84 og Mitchells 90.

Mens Shepard dro trallen, bega de seg så ned langs en liten forsenkning med en helning på 8-10°. Mitchell, som gikk bak Shepard, bemerket at hjulene på trallen etterlot et meget jevnt mønster i overflatematerialet og bare trengte vel 0,5 cm ned i det. Enkelte steder ble det gap i dette mønsteret der trallen gjorde små hopp når den traff forhøyninger.

Mitchell la merke til at størrelsen på de største steinene økte til rundt 1,2-1,5 m diameter etter hvert som de nærmet seg Cone. Lenge før de kom dit, faktisk alt etter å ha tilbakelagt bare rundt 1/4 av veien, begynte de å få problemer.

Det første problemet de støtte på, var å bestemme nøyaktig hvor de var. De begynte å diskutere seg i mellom hvilke kratre de så like ved der de da stod, uten helt å bli enige. Bakgrunnen for diskusjonen var at det på forhånd var fastlagt hvor på vei opp til Cones kraterrand de skulle stoppe å ta prøver. Fra bakkekontrollen brøt man inn og sa de ikke behøvde bekymre seg for nøyaktig hvor de stoppet andre gang og tok prøver, siden det virket som de i hvert fall var i nærheten av det planlagte stedet.

Årsaken til at Shepard og Mitchell hadde problemer med å orientere seg, var det kuperte terrenget på overflaten. Denne overraskende egenskapen ved terrenget bidro til å skjule mange kratre og større steiner de skulle navigere ved hjelp av, helt til astronautene var like ved dem. Den bølgende overflaten hadde også en tendens til å skjule nære landemerker som var avmerket på kartet astronautene hadde med for å navigere etter. Det gjorde det vanskelig å orientere seg og førte til at astronautene oftere enn antatt måtte stoppe for å finne ut hvor de var og hvilken retning de forflyttet seg i.

Etter den andre stoppen med prøvetaking, fortsatte Shepard og Mitchell mot Cone. Like etterpå meldte Mitchell at terrenget begynte å bli nokså kupert. Han sa det bare var kortere strekninger med forholdsvis plan mark, høyst 3 m, mellom kratre med betydelig nedslitte topper.

Plutselig støtte de på et krater som så nokså ungt ut. Det var omtrent 6 m i diameter og 1,8 m bredt. Shepard la seg ned på kne og plukket opp en omtrent 10 cm stor stein. Han fikk problemer med å få lagt steinen i prøveposen han hadde med. Mitchell hjalp ham både med dette og med å komme på beina igjen.

Like etterpå rapporterte Mitchell at terrenget nå gikk oppover. Det var ikke bratt, men det var bestemt en stigning på det.

Litt senere begynte Mitchell å føle virkningene av å måtte gå oppover. Han måtte slå over kjølesystemet i romdrakten fra laveste til mellomste stilling. På dette tidspunkt foreslo bakkekontrollen at besetningen stoppet og tok en hvilepause.

Etter en kort pause bega de seg i den retningen de mente et krater kalt Flank lå, vel 150 m fra randen av Cone. Noen minutter senere bestemte de seg for å ta en ny pause og samtidig finne ut nøyaktig hvor de var.

Jordsmonnet i landingsområdet til Apollo 14 var åpenbart løsere og mindre fast enn der Apollo 11 og 12 landet. Mitchell beskrev det øverste laget på overflaten som «tynt og bløtt». Han antydet at dette og mangelen på bevegelighet i romdraktene de brukte, i vesentlig grad bidro til å sinke dem i oppstigningen langs helningen på 18° langs kraterkanten rundt Cone.

Fra der de stod et stykke oppe i siden på Cone-krateret, kunne de se tilbake mot Antares. På dette tidspunkt hadde begge en puls på rundt 120, noe som skyldtes anstrengelsene med å ta seg opp skråningen av Cone-krateret.

Igjen tok de bare en kort pause før de fortsatte. Like etter rapporterte Mitchell at helningen på underlaget ble merkbart brattere. Shepard løftet nå opp trallen, som Mitchell dro, bak. Sammen begynte de nå å bære den. De rapporterte at terrenget var slik at de kom seg raskere framover ved å bære trallen enn ved å dra den. Alt tidligere hadde de merket at trallen var mer ustabil. Grunnen var antakelig at steinprøvene de etter hvert lastet på den, ga den et høyere tyngdepunkt. Flere ganger mens de dro den, var trallen på nippet til å tippe over.

Bare 10 minutter etter forrige pause måtte de ta en ny. Mitchell hadde nå en puls på 128, Shepards var 150. Begge pustet tungt, noe som tydelig hørtes via mikrofonene i romdraktene deres.

De trodde de nå var like i nærheten av randen på Cone-krateret, omtrent 100 m høyere enn der Antares stod. Ved nøye å studere posisjonen deres, innså de at de var kommet opp på en forhøyning som bare skjulte randen og at de ennå sannsynligvis hadde 30 minutter igjen å gå. Mitchell ga uttrykk for at dette kunne ta lengre tid enn de hadde regnet med. Shepard var enig og sa til bakkekontrollen: «Vi vet ikke sikkert hvor vi er. Det vi så, var en flanke. Toppen på den var egentlig ikke randen til Cone. Vi har ennå et stykke igjen dit.»

Shepard fulgte dette opp med å foreslå at de brukte flanken som vendepunkt fordi de ville få mindre tid til å dokumentere prøvetakingen om de skulle fortsette til randen. Han foreslo en større stein i nærheten som det nøyaktige vendepunktet. Mitchell misforstod tydeligvis hvilken stein Shepard siktet til og trodde han foreslo en stein nær kraterranden. Da misforståelsen ble oppklart, var Mitchell noe skuffet. Han ga uttrykk for at de burde fortsette fram til randen. «Vi kan da ikke stoppe uten å ha fått se inn i Cone-krateret,» sa han. «Vi mister alt om vi ikke kommer oss dit.» Den siste kommentaren siktet til mange av de vitenskapelige aktivitetene som var planlagt på kraterranden.

Shepard lot seg overbevise og syntes tydeligvis det var verdt å prøve å gå noe lenger for med større sikkerhet å kunne fastslå hvor langt det var til randen. Mens de passerte gjennom feltet av kampesteiner de trodde ville munne ut i kraterranden, ble det imidlertid klart at de bare hadde passert et nytt område med stein og at det ennå var et stykke fram til randen.

Fra bakkekontrollen fikk de beskjed om at de var i ferd med å bruke opp den ekstra tiden på 30 minutter de hadde fått for å prøve å nå kraterranden. Shepard og Mitchell var nå tydeligvis rede til å godta en beslutning om å snu der de var. Det ble ingen flere diskusjoner om hvor langt det var til kraterranden.

Under samtaler med geologer etter ferden, kunne Mitchell med en usikkerhet på 15 m lokalisere det nøyaktige stedet der han og Shepard snudde, i skråningen av Cone-krateret. Everett Gibson, vitenskapelig rådgiver for Apollo 14-ferden, sa at de to astronautene trodde en forhøyning i kraterskråningen var den faktiske randen, mens den egentlig var på de andre siden. Forhøyningen løp fra sydøst mot nordvest og lå øst for den beste ruten opp til toppen av krateret. Gibson sa at de to bare var 50-75 m fra kraterranden da de snudde. Randen lå da nord for dem, mens Shepard og Mitchell trodde de hadde den øst for seg.

Det kuperte terrenget i Fra Mauro-området, og spesielt i skråningen av Cone-krateret, fikk tydeligvis de to til å ta feil av den lille ryggen og kraterranden. Gibson sa at der de to stoppet, var det en liten forsenkning i terrenget. Dermed trodde de at forhøyningen var kraterranden. De stod da i et område med mange store steiner, noe som gjorde det svært vanskelig å vurdere avstander og perspektiver.

De to bega seg nå ned langs siden av Cone-krateret mot de gjenstående arbeidsoppgavene. De gjorde en kort stopp ved et krater kalt Weird, der de tok prøver og panoramabilder. Derfra fortsatte de til tre kratre kalt Triplet. Da hadde de tilbakelangt 2/3 av veien fra Cone tilbake til månelandingsfartøyet.

Ved Triplet prøvde Mitchell å slå rør ned i bakken for å ta kjerneprøver. Han møtte liten motstand de første 8-10 cm og bemerket at overflatematerialet var så løst at det i den dybden ikke ville kunne holde røret oppreist. Så økte imidlertid motstanden til han merket at røret støtte mot en stein.

Shepard arbeidet samtidig med å grave en liten grøft. Formålet var å få laget en grøft med rette vegger slik at man kunne se lagdelingen i toppen av overflaten. Han bemerket at det var lett å grave omtrent 45 cm nedover, men at den løse sanden på overflaten stadig raste ned i grøften og skjulte sidene der lagdelingen var synlig. Shepard la merke til at jordsmonnet så ut til å være delt inn i lag med først mørkebrunt materiale, så et noen millimeter tykt lag nesten svart materiale før det kom et lag som så ut til å være lysere enn det øverste laget.

Til slutt måtte han bare gi opp forsøket på å få til en grøft med rette vegger og tok en blanding av materiale fra bunnen av grøften.

Mitchell hadde på sin side problemer med kjerneprøven. Materialet gled ut av røret når han løftet det opp.

Tilbake ved Antares skilte de lag en stund. Shepard gikk bort til der ALSEP-instrumentene var plassert for å undersøke innstillingen av antennen som ble brukt til kommunikasjon med Jorden. Mitchell la i vei mot en samling steiner i nærheten for der å ta noen prøver.

De møttes så ved Antares for å starte forberedelsene til å gå inn i månelandingsfartøyet igjen. Mens Shepard der stod foran fjernsynskameraet med i venstre hånd en stang som var brukt til å ta prøver, tok han fram en helt alminnelig golfball og slapp den ned. Deretter brukte han prøvetakingsstangen som «golfkølle» og slo til golfballen så sandspruten stod. Han gjentok det samme med ytterligere to golfballer han hadde med. Fordi romdrakten var så stiv, kunne han ikke holde på «kølla» med begge hendene, men måtte slå mens han holdt den med bare én hånd. Det siste og lengste slaget anslo Shepard til 120 m. De tre golfballene hadde Shepard brakt med fra Jorden og «golfslagene» var blitt klarert med hans overordnede i NASA før ferden.

Mitchell gikk først opp stigen. Mens Shepard beveget seg rundt like ved månelandingsfartøyet, viklet han seg inn i ledningen til fjernsynskameraet og dro det overende. Han gikk bort til det, reiste det opp og rettet det mot Antares. Pussig nok så bildet på Jorden nå ut til å være bedre og skarpere enn før.

Shepard hjalp så Mitchell med å få heist opp prøvene som var tatt til kabinen i månelandingsfartøyet. Deretter gikk han selv opp stigen med den siste posen med prøver.

Den andre aktivitetsperioden varte i 4 timer og 45 minutter. Totalt hadde hver av dem tilbrakt omtrent 9 timer og 25 minutter ute på måneoverflaten. Mens de under den første aktivitetsperioden plukket med seg rundt 20 kg med prøver, tok de med seg omtrent 23 kg på den andre.

Shepard hadde satt ny rekord for tilbakelagt avstand av et menneske ute på måneoverflaten, med omtrent 2,7 km, med Mitchell på en solid andreplass. At Shepard hadde gått litt lengre, skyldtes at han på slutten av den andre aktivitetsperioden hadde gått bort til ALSEP.

Tilbake til Jorden

Starten fra Månen fant sted klokken 20.48 norsk tid 6. februar 1971, nøyaktig som planlagt. Antares steg raskt opp fra overflaten mot samme bane som Kitty Hawk. Sammenkoblingen skjedde uten problemer mindre enn 1 time etter at Antares tok av fra Fra Mauro-området.

Antares benyttet en annen og raskere oppstigningsprofil enn hva som hadde vært tilfelle på Apollo 11 og 12. Den ble kalt en «direkte oppstigning» og gjorde at man kunne sløyfe et helt omløp rundt Månen for månelandingsfartøyet. Dermed kunne Antares koble seg til Kitty Hawk alt på Antares' første omløp rundt Månen etter oppstigningen.

Etter at Shepard og Mitchell hadde fått med seg alle måneprøvene over fra Antares og inn i Kitty Hawk, ble de to romfartøyene koblet fra hverandre igjen. Oppstigningstrinnet til Antares ble så bremset ned igjen slik at det falt ned på Månen. Der traff det overflaten 7. februar 1971 klokken 01.45 norsk tid.

Kollisjonen med måneoverflaten produserte seismiske bølger som ble registrert av de passive seismometrene som var blitt utplassert både på Apollo 12 og Apollo 14. Signalene ga forskerne data om forholdene i deler av Månens indre. Dette var da også hovedformålet med å styre trinnet ned til kollisjon med overflaten. Begge steder ble det registrert seismiske signaler i 1,5 timer etter nedslaget.

Oppstigningstrinnet til Antares traff Månen ved 3° 30′ S og 19° 16′ V. Det var omtrent 70 km fra landingsstedet til Apollo 14 og 115 km fra hvor Apollo 12 landet. Trinnet traff Månen med en hastighet på 1,68 km/s (6000 km/t) og en vinkel på 4° med horisontalen.

Apollo 14s Saturn 4B-trinn traff måneoverflaten klokken 08.40 norsk tid 4. februar 1971. Det skjedde omtrent 170 km sydsydvest for landingsstedet til Apollo 12. Det passive seismometeret der registrerte signaler fra nedslaget i omtrent 3 timer.

På vei fra Månen til Jorden utførte Apollo 14-astronautene flere materialvitenskapelige eksperimenter i de nær vektløse omgivelsene om bord.

Apollo 14 landet i Stillehavet ved 27° 2′ S og 172° 40′ V klokken 22.05 norsk tid 9. februar 1971. Romfartøyet bommet på det planlagte landingspunktet med bare 1,9 km og det kom ned 7,5 km fra skipet som skulle plukke det opp, USS New Orleans. Dette var omtrent 1400 km syd for amerikansk Samoa. Apollo 14-ferden varte i 9 døgn og 2 minutter.

I løpet av ferden tok Roosa av omtrent 4,5 kg og Mitchell 0,5 kg, mens Shepard faktisk la på seg 0,5 kg. 47 år gammel var Shepard den til da eldste astronauten som hadde vært i rommet.

Tekster til illustrasjoner brukt i artikkelen

Månelandingsfartøyet Antares ble stående litt skjevt på måneoverflaten, med en helningsvinkel på 8°. Bildet gir også et visst inntrykk av det kuperte terrenget i landingsområdet til Apollo 14. Det gjorde det til dels svært vanskelig for de to astronautene å orientere seg der. (NASA)

I forgrunnen til venstre står Mitchell med innretningen som ble brukt i de aktive seismiske undersøkelsene som ble utført mens han og Shepard var på Månen. I bakgrunnen ses Shepard ved noen av de vitenskapelige instrumentene i ALSEP-pakken. Bildet er fra en 16 mm-film som automatisk ble tatt opp med et filmkamera montert på trallen Shepard og Mitchell hadde med seg. (NASA)

En av de mange store steinene Shepard og Mitchell så i Fra Mauro-området. Legg merke til forskjellen i struktur på øverste og nederste del av steinen. (NASA)

På Apollo 14 hadde kommandøren for første gang røde ringer rundt beina og armene på romdrakten. Det var for lettere å kunne skille de to astronautene fra hverandre på bilder tatt under oppholdene ute på Månen. Bildet viser Shepard ved det amerikanske flagget. (NASA)

Shepard står her ved siden av trallen han og Mitchell dro med seg rundt på måneoverflaten under de to arbeidsperiodene de hadde der. Trallen ble brukt til å frakte verktøy for geologisk prøvetaking, enkelte vitenskapelige instrumenter og innsamlede prøver. (NASA)

Trallen Apollo 14-astronautene hadde med avsatte hjulspor på overflaten som tydelig framstår på dette motlysbildet. I midten i bakgrunnen ses månelandingsfartøyet Antares. (NASA)

Mitchell i arbeid i området der den vitenskapelige instrumentpakken ALSEP, som astronautene etterlot på Månen, er utplassert. (NASA)

Mitchell er her ved trallen for å hente noe utstyr han trenger. Oppe i bakgrunnen til venstre ses Antares. (NASA)