Ekskursjon til Flymedisinsk Institutt, Blindern

Av Cathrine Malmby

Onsdag 29. mai 1991 inviterte Norsk Astronautisk Forening til et møte på Flymedisinsk institutt (FMI), Blindern, med tittelen «Medisinsk testing av norske astronauter». Foredragsholder var spesiallege Jan Ove Owe, medlem av uttakskomiteen. To av de fem norske astronautkandidatene, Ståle Blindheim og Jan Øivind Moskaug, hadde tatt seg tid til å stille opp på møtet.

Først gjennomgikk Jan Ove sammensetningen av uttakskomiteen (se artikkelen Astronautkandidater i Norge i Nytt om Romfart nummer 78, 1991, sidene 35-38).

I november 1990 ble det foretatt en grovsortering av de 170 søknadene som hadde kommet inn i oktober. Basert på søkernes opplysninger om faglige og medisinske forhold, ble 121 søkere «luket ut». Frafallsgrunnene var:

• 1 % for gammel
• 3 % for ung
• 4 % for høy
• 18 % hadde synsstyrke dårligere enn -2 eller +2,5 (kunne ha vært opplyst i utlysningen av stillingene)
• 10 % hadde ikke embedseksamen
• 58 % hadde embedseksamen, men begrenset vitenskapelig erfaring og praksis
• 6 % flyger, uten testflygerbakgrunn.

I desember 1990 ble 49 kandidater innkalt til første legeundersøkelse. Luftfartsverkets leger ble benyttet til å foreta elektrokardiogram (EKG), audiogram og synsprøve hos optiker. I denne omgangen falt 25 kandidater ut.

De resterende 24 ble i januar/februar 1991 innkalt til psykiatrisk og psykologisk testing, samt til intervju av uttakskomiteen.

I mars 1991 gikk de 9 beste kandidatene videre til omfattende medisinsk testing i regi av Flymedisinsk institutt.

I april 1991 ble 5 kandidater medisinsk klarert og anbefalt av uttakskomiteen.

Stort sett ble ESAs testopplegg fulgt. Det er en omfattende samling av prøver kandidatene måtte gjennomgå. Legene hadde side opp og side ned av undersøkelser som måtte utføres. Kandidatene måtte også fylle ut et skjema hvor de ga informasjon om sykdommer som de selv hadde hatt, sin livsførsel og sykdommer innen familien. I tillegg til blod- og urinprøver måtte de ta elektroencefalogram (EEG), hjerneundersøkelse og elektrokardiogram (EKG), hjerteundersøkelse.

Finmotorikken ble testet blant annet ved at man fikk en «penn» som skulle stikkes inn i hull i forskjellige størrelser, fra store hull, hvor det var mye slingringsmonn og man ikke behøvde å være særlig stø på hånden, til hull som bare var litt større enn «pennen». Hvis man ikke var stø nok på hånden, kom man bort i veggen og en krets ble sluttet.

Noen av søkerne gikk ut fordi hadde en kroppsform som ikke passet til setene i den europeiske romfergen Hermes. Det var tre kriterier som måtte oppfylles samtidig:

1. Høyde mellom 153 cm og 190 cm
2. Høyde fra sete til øyenhøyde måtte være minimum 763 mm - maksimum 875 mm
3. Lårlengde, fra sete til kne, måtte være minimum 580 mm - maksimum 625 mm.

Også vekten spiller en rolle når man skal opp i rommet. Det var satt opp vektspesifikasjoner for forskjellige aldersgrupper. Da gjaldt det å ikke være verken for tung eller for lett!

Det var også tester av reflekser og reaksjoner. Den mest klassiske av slike prøver er å få et slag like undr kneskålen. På en annan av prøvene fikk man utlevert et ark med diverse opplysninger på. Dette arket kunne man studere en kort stund. Arket ble så lagt til side, og siden fikk man spørsmål om hva man husket av det som stod der. Jan Øivind syntes at det var ganske fascinerende at legene kunne finne ut en god del ved hjelp av enkle tester.

Vi fikk se videofilm som viste Ståle i sentrifugen som blir brukt for å simulere økende g-belastning som man blir utsatt for under oppskyting og tilbakevending til Jorden. Det kreves spesielle pusteteknikker for å kunne motstå gravitasjonskreftene. I sentrifugen gikk man opp til 8g, dvs at man veier 8 ganger mer enn her på Jorden.

Vi ble også vist rundt på FMI og fikk komme inn i en lavtrykktank hvor det går an å simulere oksygenmangel ved store høyder. Først blir man tatt opp til cirka toppen av Galdhøppigen, cirka 8 000 fot, så videre derfra til Himalaya, cirka 25 000 fot (Det tar 10 sekunder å ta «hoppet» fra 8 000 til 25 000 fot!). På grunn av tåke som oppstår når trykket faller, kan enkelte bli desorientert. Mens oksygen blir tappet ut, blir kandidatenes reaksjoner overvåket nøye.

Fjellklatrere benytter lavtrykkammeret blant annet for å bli klar over hvilke symptomer oksygenmangel gir. Dette kan også være aktuelt når det blir et plutselig trykkfall inne i en fly- eller romfergekabin. Inne i tanken finnes det blant annet et instrument som brukes til å registrere oksygeninnholdet i blodet. Det har en klypeanordning som man fester på en finger, og så leser instrumentet, et pulsoxymeter, av en verdi for puls og oksygeninnhold ved gjennomlysning av fingeren. Det virker mye enklere enn å måtte ta smertefulle blodprøver! Før man kan være med på en test inne i kammeret, må man gjennom en legesjekk. I tillegg må man i tre kvarter på forhånd puste inn rent oksygen for å bli akklimatisert, så vi fikk ikke prøvet ut hvordan det kan føles å være uten oksygen på toppen av Himalaya.

Vi fikk imidlertid demonstrert hvordan en tredemølletest blir utført. Der kunne farten på møllen bli regulert både manuelt og automatisk.

Etter omvisningen ble vi vist nødutstyret som vil bli brukt i forbindelse med eventuelle nødutsprang med fallskjerm fra de amerikanske romfergene. Vi fikk se en video som viste hvordan utstyret fungerer i praksis. Noe tilsvarende utstyr finnes i jagerfly, og Ståle hadde tatt med det utstyret som brukes der. For å motvirke økte g-krefter, bruker man en såkalt g-bukse. Deretter har man en overlevelsesdrakt utenpå. Denne drakten festes til fallskjermpakken. Der finnes det, i tillegg til skjermen, en gummibåt som har små beholdere med ferskvann, nødrasjoner og en nødpeilesender. Siden det ikke er gitt at man lander i sjøen ved et eventuelt nødutsprang, har man funnet plass til en engangssovepose også. Det spesielle med denne soveposen er at den er vakuumpakket og er på størrelse med et A4-ark, med en tykkelse på cirka 2,5 cm! Ifølge Jan Ove er den absolutt brukbar i 10 kuldegrader i skauen.

Det var tydelig at interessen blant de fremmøtte var stor, og det var nesten ingen ende på spørsmålene. Mens dette skrives, er et mannskap oppe i romfergen Columbia på en ferd hvor de hovedsakelig utfører medisinske eksperimenter. Det skal bli spennende å høre om resultatene fra ferden ved en senere anledning.

Tekster til illustrasjoner brukt i artikkelen

Noen av møtedeltakerne får en orientering om hvordan lavtrykkammeret fungerer. (Cathrine Malmby)

Fra venstre sitter spesiallege Jan Ove Owe ved Flymedisinsk institutt og de to norske astronautkandidatene Ståle Blindheim og Jan Øivind Moskaug. Foran sees en énmanns redningsflåte av den typen norske F-16 flygere er utstyrt med. Flåten er nær identisk med den som amerikanske astronauter nå har med i romfergen, i tilfelle de må hoppe ut under oppskyting eller landing. Vi får håpe verken norske eller andre lands astronauter noen gang får bruk for slikt utstyr. (Erik Tronstad)