20 år siden Apollo 15

Av Erik Tronstad

Apollo 15 markerte starten på en ny epoke i Apollo-programmet. Et forbedret månelandingsfartøy tillot 3 døgns opphold på måneoverflaten og en elektrisk bil gjorde at astronautene kunne utforske formasjoner langt fra månelandingsfartøyet.

Apollo 15 løftet seg fra oppskytingsrampen ved det som da hette Cape Kennedy i Florida 0,587 sekunder etter klokken 09.34 (lokal tid) 26. juli 1971. Det var bare 0,4 sekunder etter det planlagte oppskytingstidspunktet. Apollo/Saturn IVB-kombinasjonen gikk derfra inn i en bane på 173 km x 169 km rundt Jorden.

Om bord i Apollo 15 var astronautene David R. Scott (kommandør), James B. Irwin (pilot for månelandingsfartøyet) og Alfred M. Worden (pilot for kommandoseksjonen). Scott var den eneste av dem som hadde vært i rommet tidligere. Han var med både i Gemini 8 og Apollo 9.

Knapt 3 timer etter starten fra Cape Kennedy startet Saturn IVB-trinnets motor og sendte Apollo 15 ut av jordbane og mot Månen. Senere ble kommando/serviceseksjonen koblet fra Saturn IVB-trinnet, snudd i rommet og dirigert tilbake for å koble seg til toppen av månelandingsfartøyet. Deretter ble det trukket løs fra Saturn IVB-trinnet.

Da kommando/serviceseksjonen koblet seg fra Saturn IVB-trinnet for å starte denne manøveren, begynte en varsellampe i kommandoseksjonen å lyse. Den indikerte at den store motoren bak på serviceseksjonen hadde startet og brant, noe som ikke var og ikke skulle være tilfelle. Dette skapte stor ståhei fordi det tydet på en feil i det ene av de to tenningssystemene for den store motoren bak på serviceseksjonen.

Hele månelandingen stod nå i fare. Tenningssystemet til motoren bestod av to identiske kretser som var reserver for hverandre. Reglene man hadde satt for månelandingene sa imidlertid at månelandingsfartøyet ikke kunne kobles fra kommando/serviceseksjonen for en månelanding dersom det var noe galt med tenningssystemet til motoren bak på serviceseksjonen, fordi man i så fall ikke hadde noe reservesystem.

På bakken startet et intenst arbeid med å etterlikne feilen og foreta simuleringer som kunne si noe om betydningen av den. Besetningen om bord i Apollo 15 fant etter hvert ut at årsaken til at lyset kom på, var en liten kortslutning i en krets. Antakelig skyldtes kortslutningen et lite fremmedlegeme som var kommet inn i elektronikken. Når astronautene banket på panelet som kretsbryteren var bak, kunne de få lysindikatoren til å komme på.

Etter ytterligere undersøkelser på bakken og i rommet, ble det gjort en kort prøveavfyring av motoren bak på serviceseksjonen. Det var for å se om motoren kunne startes og stoppes manuelt, hvilket gikk utmerket. Ved å omarbeide noen av prosedyrene for start, drift og stopp av motoren, kom man til at ferden kunne fortsette som normalt, med månelanding.

Forbedret utstyr

Kommando/serviceseksjonen på Apollo 15 var den til da tyngste i Apollo-programmet, med en masse på 30 345 kg.

Serviceseksjonen på Apollo 15 var utstyrt for en såkalt J-ferd, med en del vitenskapelig utstyr som tidligere serviceseksjoner ikke hadde. Ved å sprenge bort et panel på siden av serviceseksjonen, ble flere vitenskapelige instrumenter avdekket. Dette skjedde underveis til Månen, før Apollo 15 kom inn i månebane.

Et såkalt panoramakamera ble brukt til fra månebane å ta overflatebilder der detaljer ned til 2 m utstrekning kunne sees på bilder tatt fra 110 km høyde. Dessuten var det i serviceseksjonen montert et kartleggingskamera som kunne ta overflatebilder der man kunne se detaljer med 20-30 m utstrekning. Dette kameraet innfotograferte også et trådkorssystem på bildene slik at kartografene hadde bedre kontroll med bildene når de laget karter fra dem.

Til kartleggingskameraet var det også koblet en laserhøydemåler og et kamera som tok bilder av stjernehimmelen. Sistnevnte var rettet ut mot og fotograferte et stjernefelt samtidig som kartleggingskameraet tok et overflatebilde. Ut fra stjernefotografiet kunne man si nøyaktig hvor det tilsvarende overflatebildet var tatt.

Hver gang kartleggingskameraet tok et bilde, sendte laserhøydemåleren ut en puls og målte høyden over måneoverflaten i sentrum av bildet. Usikkerheten i målingen var 2 m. Resultatet av målingen ble automatisk innfotografert på det tilhørende overflatebildet.

I tillegg til kameraene var det i serviceseksjonen plassert et partikkel- og feltinstrument, et massespektrometer og et alfapartikkel- og røntgenspektrometer.

Også månelandingsfartøyet var modifisert og forbedret i forhold til tidligere utgaver. Apollo 15s månelandingsfartøy tillot astronautene et 67 timer langt opphold på måneoverflaten, dobbelt så lenge som på tidligere ferder. For å oppnå dette hadde man satt inn en ekstra vanntank og en ekstra tank med oksygen i gassform, samt en ny avfallsbeholder. Dessuten var antall batterier om bord økt fra fire til fem og drivstofftankene var forlenget. Månelandingsfartøyets totale masse var 16 420 kg.

Apollo 15-astronautene hadde også forbedrede utgaver av romdraktene for bruk ute på måneoverflaten. Den nye A7L-B-drakten hadde mer fleksible ledd enn tidligere drakter. Dermed var den lettere å bevege seg i for astronautene. I ryggpakken med det bærbare miljøkontrollsystemet for romdrakten var vannforsyningen økt med 1,4 kg og oksygenmengden med vel 200 g. Dessuten hadde den et forbedret batteri til kommunikasjonsutstyret.

De nye draktene hadde også en mekanisme som gjorde at astronautene kunne overføre vann og oksygen mellom seg mens de var ute på måneoverflaten. Dette «kameratsystemet» gjorde at om den ene av astronautene skulle begynne å få faretruende lite oksygen eller vann igjen i romdrakten, kunne han få overført mer fra medastronautens romdrakt.

Apollo 15 var den første ferden der astronautene hadde med et elektrisk drevet kjøretøy de kunne bruke til turer bort fra månelandingsfartøyet. Med det kunne de begi seg opptil 8 km bort fra månelandingsfartøyet. Det ble regnet som den lengste avstanden de trygt kunne gå tilbake til månelandingsfartøyet om «bilen» de hadde med skulle svikte. Dette var en av hovedgrunnene til at de to hadde med forbedrede romdrakter, og til det innebygde «kameratsystemet» i romdraktene. I en slik nødsituasjon kunne det nemlig tenkes at den ene ikke hadde nok forsyninger til å nå tilbake til månelandingsfartøyet.

Ankomst Månen

Natt til 30. juli 1971 (norsk tid) gikk Apollo 15 inn i bane rundt Månen. Like etterpå krasjet Saturn IVB-trinnet som planlagt mot måneoverflaten ved 1,0° S og 11,87° V i Mare Serenitatis. Det var omtrent 188 km øst for Apollo 14s seismometer og 355 øst for Apollo 12s. De seismiske bølgene fra nedslaget brukte 37 sekunder på å nå Apollo 14s landingssted og 55 sekunder til Apollo 12s. I begge tilfellene var det mindre enn 1 sekund fra tidspunktet forskerne hadde regnet seg til på forhånd.

Gary Latham, som var ansvarlig for de passive seismometrene i Apollo-programmet, sa signalenes gangtid ytterligere befestet bildet av Månens heterogene struktur uten særskilt lagdeling. Fra tidligere nedslag var dybden av denne strukturen anslått til 30 km. Den kunne nå økes til 50-100 km med nedslaget av Apollo 15s Saturn IVB-trinn.

Senere samme natt ble banen til kommando/serviceseksjonen og månelandingsfartøyet senket til 15 km x 111 km. Klokken 19.13 (norsk tid) 30. juli ble månelandingsfartøyet, med kallesignalet Falcon, koblet fra kommando/serviceseksjonen, som heretter hadde kallesignalet Endeavour. De to som skulle ned på måneoverflaten, var David Scott og James Irwin. Alfred Worden skulle i denne tiden kretse alene i kommando/serviceseksjonen i månebane. Knapt 4 timer senere startet Falcon nedstigningen mot måneoverflaten.

Klokken 23.15 (norsk tid) 30. juli 1971 landet Falcon ved 26° 5′ N og 3° 39′ Ø i Hadley-Apenninnene på Månens nordlige halvkule. Landingsstedet ligger omtrent 750 km fra Månens ekvator, mye lengre fra den enn på noen tidligere Apollo-landing. Alle tidligere landingssteder ligger mindre enn 110 km fra Månens ekvator.

Falcon kom ned mot landingsstedet i 26° vinkel, brattere enn på de tidligere månelandingene som alle kom ned i 16° vinkel. Det var for at astronautene skulle ha bedre oversikt over landingsstedet i slutten av landingsfasen og bedre sikre seg at de var på rett kurs.

Landingsstedet ligger på en slette ved foten av Apenninne-fjellene, som hever seg over 3600 m over det omkringliggende slettelandet og er blant de høyeste fjellene på Månens forside. Samtidig ligger det nær Hadley-rillen, en omtrent 800 m bred og 180 m dyp rille i måneoverflaten.

Knapt 2 timer etter landingen åpnet astronautene luken rett over dem i månelandingsfartøyet, den som ble brukt til sammenkobling med Apollos kommando/serviceseksjonen. I romdrakt reiste Scott seg opp gjennom luken for å kunne se seg om rundt hele horisonten. Samtidig tok han bilder hele veien rundt og beskrev det han så. Månelandingsfartøyet hadde bare to små vinduer med et begrenset synsfelt framover. Derfor var det ikke mulig å gjøre tilsvarende observasjoner innefra månelandingsfartøyet.

Ut på overflaten

Klokken 14.13 (norsk tid) 31. juli 1971 klatret David Scott ned på måneoverflaten for å starte den første av tre arbeidsperioder der. Irwin kom etter noen minutter senere. Det første de gjorde var å hente ut et fargefjernsynskamera fra en utstyrsseksjon i månelandingsfartøyets landingstrinn. Kameraet ble montert på et stativ slik at seerne på Jorden kunne følge astronautenes aktiviteter i nærheten av månelandingsfartøyet.

Etter å ha tatt noen overflateprøver like ved månelandingsfartøyet for å ha med noe tilbake om de på kort varsel skulle måtte forlate Månen, gikk Scott og Irwin i gang med å «pakke ut» kjøretøyet de hadde med for bruk på overflaten. Her fikk de to skikkelige problemer.

I over en halv time arbeidet de med å frigjøre månekjøretøyet fra månelandingsfartøyets landingstrinn. Scott sa til bakkekontrollen i Houston at han hadde fjernet to bolter som holdt kjøretøyet festet til en sadel i en utstyrsseksjon i landingstrinnet. Likevel så kjøretøyet ut til å være solid festet i sadelen.

Scott og Irwin slet i over en halv time før de omsider fikk månekjøretøyet fri fra utstyrsseksjonen og ned på overflaten. Egentlig var kjøretøyet konstruert slik at én astronaut alene skulle kunne frigjøre det fra utstyrsseksjonen og få det utfoldet og ned på overflaten. Det ble imidlertid klart både for astronautene og for ekspertene på bakken at dette i virkeligheten var vanskeligere enn antatt. Selv såpass enkle ting som å få skjermene på plass og få opp stolene astronautene skulle sitte i, viste seg likevel å ikke være helt enkle på Månen.

Mens de slet med å få løs månekjøretøyet, som alle på Jorden kunne se via fjernsynskameraet astronautene hadde satt opp, mistet Irwin balansen og falt. Det var det første av mange fall for begge astronautene i løpet av de tre arbeidsperiodene på overflaten. En gang Scott holdt på å ta et ubetenksomt skritt, sa Irwin: «Forsiktig, ikke gjør en Irwin!» I et av fallene gikk Scott skikkelig «på trynet» da han snublet over en stein.

De første fallene skapte en del bekymring ved bakkekontrollen. Var uhellet ute kunne en astronaut risikere at en skarp stein punkterte romdrakten eller knuste visiret i hjelmen i et fall. Ble hullet stort kunne astronautens liv være i fare. Selv et lite hull i én av romdraktene kunne føre til at drakten ble ubrukelig, og til at oppholdet på Månen måtte avsluttes. Heldigvis gikk det aldri så ille.

Etter hvert som man på bakken så hvor fint astronautene tok seg inn og greide seg i fall, ble man roligere. Likevel så man helst at astronautene stort sett holdt seg på beina.

Da de to endelig hadde fått ut månekjøretøyet og gikk gjennom sjekklisten for systemene i det, dukket et nytt problem opp. «Forhjulsstyringen virker ikke,» meldte Scott fra Månen. Mens Irwin lastet opp utstyr de skulle ha med på kjøreturen, prøvde Scott en rekke råd fra bakkekontrollen for å få forhjulsstyringen til å fungere. Ingenting hjalp. Til slutt fikk Scott beskjed fra bakkekontrollen om å passivisere forhjulsstyringen og bare bruke bakhjulsstyringen. I motsetning til de fleste biler her på Jorden, var månekjøretøyet utstyrt med styring både på for- og bakhjul. På dette tidspunkt var det gått nesten 2 timer siden de to kom ut på måneoverflaten.

Da de satte seg opp i månekjøretøyet, fikk de problemer med å få festet sikkerhetsbeltene skikkelig. Da det var dårlig med asfalterte veier på Månen, men mye steiner, kunne kjøreturen bli nokså humpete. For å unngå at en astronaut i verste fall rett og slett ble kastet av bilen, måtte de sitte godt fastspent.

Sikkerhetsbeltene viste seg å være et problem og en plage under hele oppholdet på Månen. Scott og Irwin oppdaget at romdraktene ikke lot seg presse så mye sammen at de satt godt i sikkerhetsselene, selv om de ikke hadde hatt problemer med dette under treningen på Jorden.

Da de endelig kunne starte den første kjøreturen, var det gått over 2 timer siden de kom ut av Falcon.

Scott kunne snart rapportere at hastigheten var 10 km/t. Den sank til 8 km/t i oppoverbakker. Scott rapporterte begeistret om hvor godt kjøretøyet fungerte. Det virvlet ikke opp særlig med støv, noe som kunne vært et problem. Kjøretøyet tok seg fint over små kratere, selv om det da rullet en del fra side til side, noe som fikk Scott til å bemerke: «Det kjennes virkelig som vi trenger sikkerhetsselene.» Han opplyste at styringen av kjøretøyet fungerte fint, selv om han bare hadde styring på bakhjulene. Selv om han måtte ta skarpe svinger, ga kjøretøyet god respons. Scott nevnte også at det ikke samlet seg opp støv inni hjulene på kjøretøyet. De var laget av en netting av pianotråd. Rundt «slitebanen» på dekket var det festet små, avlange plater av titan i et V-mønster.

Det eneste problemet Scott nevnte, var å kunne se kratere foran seg når han kjørte rett mot Solen. Derfor måtte han kjøre i en retning som gjorde en viss vinkel med retningen til Solen. Så snart han så bortover måneoverflaten i retning Solen, så alt flatt ut. Senere under oppholdet på Månen, på den tredje kjøreturen da Solen var kommet høyere på himmelen på landingsstedet, løste Scott dette problemet ved å dra solvisiret på hjelmen halvveis opp. Det skjermet for øynene og han kunne kjøre kjøretøyet mer i rett linje.

Denne første kjøreturen gikk i sydsydvestlig retning fra månelandingsfartøyet til foten av Apenninnene, nær et krater som uoffisielt ble kalt St. George. Deler av kjøreturen gikk her nokså nær kanten av Hadley-rillen. På turen stoppet Scott og Irwin to steder for å ta prøver, bilder og beskrive detaljert hva de så. Begge var meget pratsomme og ga detaljerte og utførlige beskrivelser av stedene de stoppet på, overflatematerialet og steinene der. Ved en anledning fikk de regelrett skryt fra bakkekontrollen for hvor flinke de var. Det var også en meget entusiastisk stemning blant forskerne som var samlet ved Manned Spacecraft Center i Houston (som nåværende Johnson Space Center den gang het) over astronautenes utførlige beskrivelser av hva de så.

Et viktig formål med både denne første og den andre kjøreturen, var å få tatt prøver fra foten av Apenninnene. Disse fjellene ble antakelig dannet som et resultat av et stort asteroidenedslag som tidlig i Månens historie dannet Mare Imbrium. Apenninnene utgjør en del av den østlige randen av Imbrium-bassenget, som er det største sirkulære bassenget på Månen.

Tilbake ved månelandingsfartøyet etter den flere kilometer lange kjøreturen, satte Scott og Irwin opp det amerikanske flagget og utplasserte pakken med vitenskapelige instrumenter de skulle etterlate på Månen, Apollo Lunar Surface Experiments Package (ALSEP). Instrumentene de hadde med var et passivt seismometer, to instrumenter for å registrere forskjellige typer ioner, et som skulle måle varmestrømmen ut fra Månens indre, et for å måle støvmengdene ved måneoverflaten og en laserreflektor. Sistnevnte skulle brukes til å reflektere laserpulser sendt ut fra teleskoper på Jorden tilbake dit de ble sendt fra. Ved å måle tiden en laserpuls tar fra den sendes ut til den kommer tilbake, kan Månens avstand måles med en nøyaktighet på noen centimeter.

Instrumentene for å måle varmestrømmen fra Månens indre skulle plasseres i to hull Scott skulle bore med et medbrakt elektrisk drevet bor. Boringen av det første hullet gikk forholdsvis greit, og det ble dypt nok til at instrumentene kunne senkes ned der. Scott fikk imidlertid store problemer med den neste hullet. Han greide ikke å komme lenger enn 1,2-1,5 m ned i bakken. Via fjernsynskameraet på månekjøretøyet kunne seerne på Jorden følge hans anstrengelser, som mislyktes selv om han til tider la hele sin egen vekt over boret. Scott fikk etter en tid beskjed fra bakkekontrollen om å gi opp dette arbeidet for dagen. Man bestemte seg for å analysere problemet på bakken for heller å gjøre et nytt forsøk neste dag.

Denne første arbeidsperioden ute på måneoverflaten varte i 6 timer og 34 minutter.

Andre arbeidsperiode

Etter en natts søvn om bord i Falcon gikk Scott igjen ut på måneoverflaten 1. august klokken 12.49 (norsk tid) og ble fulgt av Irwin like etterpå.

Mens de forberedte seg på en ny kjøretur og gikk gjennom sjekklisten for de ulike systemene på månekjøretøyet, oppdaget de at forhjulsstyringen nå plutselig virket. Scott sa da til Joseph Allen, som satt i kontrollsenteret i Houston og kommuniserte med astronautene: «Vet du hva jeg tror du har gjort i natt, Joe? Du sendte opp noen av gutta fra Marshall Space Flight Center (som hadde prosjektansvaret for kjøretøyet) for å reparere den, ikke sant?» «Jeg kan forsikre deg de har jobbet,» svarte Allen. Irwin kom her inn og spurte: «Virker den, Dave?» «Yessir,» svarte en glad og begeistret Scott.

Ingeniører som i Houston hadde studert problemet med forhjulsstyringen som ikke virket, klødde seg nå i hodet og kunne ikke forstå hvorfor den plutselig fungerte igjen, tilsynelatende sånn helt uten videre. Den mest sannsynlige forklaringen mente de var at Scott tidligere ikke helt hadde fått aktivisert bryterne eller nullstilt kretsbryterne. En annen mulighet var korroderte kontaktpunkter som ble slitt rene da Scott gjentatte ganger vred på forskjellige kretsbryterkombinasjoner.

Scott startet kjøreturen med både for- og bakhjulsstyring påslått. Etter bare kort tid slo han imidlertid av bakhjulsstyringen. Han syntes kjøretøyet fungerte bra bare med forhjulsstyringen. Rundt 10 minutter senere rapporterte han imidlertid at det kjentes som om bakhjulene ikke ville midtstille seg når styringen av dem var avslått. Det føltes som de drev litt til siden. Dermed slo han på bakhjulsstyringen igjen og hadde deretter både for- og bakhjulsstyringen i drift.

Kjøreturen denne dagen gikk sydsydøstover, til foten av Apenninnene lenger øst enn dagen før. På turen gjorde astronautene fire stopp for å plukke opp prøver og gjøre andre vitenskapelige undersøkelser.

Den første turen hadde vært litt skuffende for forskerne - da den i stor grad viste seg å gå gjennom et støvete, litt kjedelig terreng der astronautene fant færre interessante prøver enn forventet. I så måte var den andre kjøreturen mer fruktbar. Her kom astronautene stadig over interessante prøver som de med stor entusiasme beskrev, fotograferte og samlet. Under en stopp ved krateret Spur, utbrøt Scott til Allen i Houston: «Joe, dette krateret er en gullgruve!».

Ved Spur fant Scott og Irwin en stein som de kalte for Skapelsessteinen fordi de trodde den måtte stamme fra Månens dannelse. Beskrivelsen de ga av steinens beskaffenhet og beliggenhet gjorde at geokjemikerne på Jorden mente de endelig hadde funnet den geologiske skatten de hadde lett etter siden Apollo 11. Den store, krystallinske strukturen steinen hadde passet med de teoretiske parametrene for materiale fra tiden rundt Månens dannelse. Da forskere på Jorden senere fikk se steinen, ble det klart at det ikke var grunnlag for astronautenes optimistiske beskrivelse av den. Gordon Swann fra United States Geological Survey, som var leder for de geologiske undersøkelsene på Månen, sa etterpå at navnet «Skapelsessteinen» var uheldig valgt. Steinen ble sannsynligvis dannet et annet sted på Månen og fraktet til Hadley-Apenninnene, sannsynligvis i forbindelse med et meteoroidenedslag.

Denne dagens kjøretur ble den lengste av de tre som Scott og Irwin gjennomførte. Tilbake ved Falcon dro astronautene bort dit ALSEP var blitt utplassert dagen før. Der gjenopptok Scott arbeidet fra dagen før med å bore hull nummer to til varmestrøminstrumentet. Han brukte nå en start-stopp-teknikk man på bakken hadde kommet fram til i løpet av natten. Nå lyktes han endelig i å få boret dypt nok ned i bakken og fikk plassert resten av varmestrøminstrumentet der.

Senere greide Scott å få et rør for kjerneprøver ned i overflaten like ved der han boret hullene til varmestrøminstrumentet. Han greide imidlertid ikke å få røret med prøven opp igjen. Irwin kom bort til ham for å hjelpe til. Sammen strevde de uten hell med å få opp røret til bakkekontrollen i Houston ba dem om foreløpig å gi opp og la røret stå nede i overflaten.

Dette skapte atskillig bekymring blant forskerne ved kontrollsenteret i Houston. En av dem mente at det eneste som var viktigere enn denne kjerneprøven som ga materiale et stykke nedover i måneoverflaten, var steinprøver som stammet fra tiden rundt Månens dannelse. Lagene med jordsmonn i en kjerneprøve ville både avsløre viktige historiske lagdelinger og ville inneholde informasjon om bombardementet av partikler fra Solen over tidsrom på millioner, kanskje milliarder, av år. Disse sporene kunne brukes til å si noe om både Månens, Jordens og Solsystemets tidlige historie.

Dette andre oppholdet ute på måneoverflaten varte i hele 7 timer og 13 minutter og ble det lengste av de tre oppholdene Scott og Irwin hadde der.

Til Hadley-rillen

Den siste kjøreturen skulle gå vestover til kanten av Hadley-rillen, deretter nordover til et kraterkompleks nordnordvest for landingsstedet. Klokken var 09.52 norsk tid 2. august da Scott kom ut på Månen for tredje og siste gang, etterfulgt av Irwin.

Kjøreturen fram til kanten av Hadley-rillen gikk greit. Der stoppet Scott og Irwin på tre steder for å samle prøver, fotografere og beskrive det de så. Beskrivelsene de ga og bildene de tok av det som så ut til å være lagdelinger i veggene i Hadley-rillen, ble et nytt vitenskapelig høydepunkt på oppholdet på Månen. Forskerne betraktet Scotts detaljerte omtale av lagdeling til å være av stor vitenskapelig betydning.

Irwin slo et dobbelt rør for kjerneprøvetaking ned i overflaten nær kanten av Hadley-rillen. Han møtte der bare kortvarig motstand like etter å ha trengt ned i overflaten. Da rørene ble dratt opp, la han og Scott merke til at det nederst satt et steinfragment. Det kunne tyde på at Irwin her hadde truffet på grunnfjell.

En uventet oppdagelse de to gjorde, var lagdelingen de så i Hadley-fjellet, en del av Apenninnene omtrent 14 km nordøst for der Falcon landet. Den ble behørig beskrevet og fotografert av de to.

Scott og Irwin brukte mer tid enn ventet og planlagt på de tre stoppene nær Hadley-rillen. Av tidsmessige grunner måtte de kutte ut kjøreturen nordover til kraterkomplekset nordnordvest for Falcon. Fra Hadley-rillen kjørte de to derfor rett tilbake til til Falcons landingssted.

Der kjørte de bort til stedet ALSEP var utplassert for å gjøre et nytt forsøk på å få opp det viktige røret med kjerneprøver de dagen før hadde måttet oppgi å få med seg. Nå fikk de den endelig opp. Etterpå hadde de litt problemer med å koble de seks 0,4 m lange seksjonene røret bestod av fra hverandre slik at de kunne pakkes ned for transport tilbake til Jorden. De fikk delt røret i én del på tre seksjoner og tre deler på én seksjon.

Noe av det siste astronautene gjorde under dette oppholdet, var å parkere månekjøretøyet et stykke fra Falcon. Fargefjernsynskameraet på kjøretøyet kunne fjernstyres fra kontrollsenteret i Houston. Hver gang astronautene stoppet på kjøreturene sine, rettet de en parabolantenne på kjøretøyet inn mot Jorden. Dermed kunne man fra Houston sende kommandoer til fjernsynskameraet på kjøretøyet og bilder og lyd overføres tilbake til Jorden. Kameraet på kjøretøyet kunne vippes opp og ned og svinges horisontalt, samt zoome inn og ut, alt på kommando fra de to som fjernstyrte det fra bakkekontrollen.

Når Falcons oppstigningstrinn steg opp fra måneoverflaten, var det meningen å la kameraet på det gjenværende månekjøretøyet overføre oppskytingen til Jorden.

Mot slutten av oppholdet på Månen oppstod det mekaniske problemer med mekanismene som vippet kameraet opp og ned og som svingte det sidelengs. Antakelig var det kommet støv inn i drivmekanismene etter astronautenes andre periode på overflaten. Derfor måtte astronautene justere kameraets vertikale posisjon.

Disse problemene gjorde at man i Houston bestemte seg for ikke å prøve å vippe kameraet oppover under oppskytingen for å følge Falcon opp fra Månen, slik planen opprinnelig var. Isteden besluttet man å la kameraet stå i ro, slik at man bare fikk med starten på Falcons oppstigning, til den raskt forsvant over det synsfeltet fjernsynskameraet på månekjøretøyet hadde. Man fryktet at om man prøvde å sende kommandoer til kameraet om at det skulle svinge oppover for å følge Falcon, kunne det i verste fall resultere i at man ikke fikk noen bilder i det hele tatt.

Et annet moment som spilte inn i beslutningen var at det 6. august 1971 skulle være en solformørkelse, sett fra Månen. For oss på Jorden artet den seg som en måneformørkelse der Jorden kom mellom Solen og Månen og dermed formørket Månen. Forskerne håpet å kunne observere denne solformørkelsen (som den ville se ut som sett fra Månen) med fjernsynskameraet på månekjøretøyet. Også av den grunn hadde man lite lyst til å ta sjanser. Dessverre sviktet fjernsynskameraet tidlig om morgenen 4. august, 2 døgn etter at Scott og Irwin hadde forlatt Månen. Derfor ble det aldri noe av den fjernsynsoverførte solformørkelsen fra Månen. Den mest sannsynlige årsaken til svikten var overoppvarming av en kretsbryter i kamerasystemet.

Med månekjøretøyet parkert på riktig sted forlot Scott og Irwin måneoverflaten og gikk om bord i Falcon for siste gang. Da var det gått 4 timer og 50 minutter siden Scott kom ut på overflaten. Det tredje oppholdet ble således det korteste Apollo 15-astronautene hadde ute på overflaten.

Oppholdet på Månen var svært vellykket og månekjøretøyet ble etterpå beskrevet som «stjernen i showet». Til tross for de små problemene astronautene til å begynne med hadde med det, viste det svært å være svært nyttig. Takket være det kunne Scott og Irwin ta seg fram til interessante steder mye lenger fra månelandingsfartøyet enn hva som ville vært mulig om de hadde vært henvist til å bruke beina. Totalt tilbakela de over 45 km med månekjøretøyet på overflaten.

En annen stor suksess under Apollo 15-astronautenes opphold på måneoverflaten var måten de kunne følges på fjernsyn, takket være det fjernstyrte kameraet på månekjøretøyet. Hvert sted kjøretøyet stoppet, ble kameraet styrt fra bakken og viste hva astronautene foretok seg nesten til enhver tid. De to som styrte fjernsynskameraet fra bakkekontrollen var Edward I. Fendell (under første og tredje kjøretur) og G. A. Pennington (under den andre kjøreturen). Kameraet kunne bare brukes når kjøretøyet stod stille, ikke mens astronautene kjørte det. For å kunne overføre fjernsynssignalene til Jorden var man nemlig avhengig av at parabolantennen på kjøretøyet var innrettet mot Jorden, noe den bare kunne være når kjøretøyet stod stille. Når astronautene kjørte det, ristet det så mye at det var umulig å ha antennen fast rettet mot Jorden.

Også de nye romdraktene fungerte utmerket under oppholdet på Månen. Under det første oppholdet på overflaten avga riktignok astronautene mer varme enn man hadde regnet med. Derfor ble det vurdert å korte inn på den andre arbeidsperioden for ikke å overbelaste draktene. Da hadde imidlertid astronautene bedre tilpasset seg forholdene på Månen og brukte mindre energi på å utføre de samme arbeidsoppgavene som under det første oppholdet.

De nye draktene tillot betydelig større mobilitet for astronautene enn tidligere drakter. Uten dem ville det vært svært vanskelig, kanskje umulig, å utføre alle de arbeidsoppgavene Scott og Irwin utførte. Likevel hadde de sine svakheter. Scott og Irwin brukte totalt flere timer på å ta draktene på og av foran og etter hvert opphold. Til tross for disse problemene sa Scott at om han og Irwin ikke kunne hvilt ut i månelandingsfartøyet uten romdraktene på mellom oppholdene på overflaten, ville de 67 timene de var på Månen blitt uutholdelige.

Mens Scott og Irwin var på overflaten, kretset som nevnt Worden alene rundt Månen i Endeavour. Der hadde han et omfattende arbeidsprogram med observasjoner fra månebane og måtte stadig rette inn romfartøyet i riktig stilling for alle observasjonene som skulle gjøres med instrumentene i serviceseksjonen. Worden ga også meget detaljerte og omfattende skildringer av overflatens geologi. Forskerne ved bakkekontrollen var meget imponert over hans beskrivelser. Blant annet ga han på flere omløp meget interessante og engasjerende beskrivelser av geologiske formasjoner i Littrow-området på Månen. De var faktisk så gode og spennende vitenskapelig sett at de sammen med bilder tatt over området, gjorde at NASA senere bestemte seg for å lande Apollo 17 i Taurus-Littrow-området.

Fra Månen

Samme dag som det siste oppholdet på overflaten ble gjennomført, 2. august 1971, forlot Scott og Irwin Hadley-Apenninnene i Faclon. De startet fra overflaten klokken 18.11 (norsk tid) og koblet seg sammen med Endeavour knapt 2 timer senere. Som planlagt ble oppskytingen fra overflaten overført via fjernsynskameraet på månekjøretøyet. Kameraet ble imidlertid holdt i ro og ble ikke forsøkt svingt oppover for å følge Falcon lengst mulig. Dette var første gang i Apollo-programmet at starten fra Månen kunne dekkes av et kamera som stod ute på måneoverflaten.

Etter å ha koblet seg sammen med Wordens romfartøy, overførte Scott og Irwin beholderne med de 77 kg med måneprøver de hadde med, fra Falcon og til Endeavour. Knapt 6 timer etter at de koblet seg sammen med Endeavour, ble Falcon koblet fra og styrt ned til kollisjon med måneoverflaten.

Falcon traff måneoverflaten klokken 04.04 (norsk tid) natt til 3. august. Da det traff overflaten, hadde det en masse på 2410 kg, en hastighet på knapt 1,7 km/s (6120 km/t) og en vinkel på 3,2° med overflaten. Nedslagspunktet ligger på 26,4° N og 0,3° Ø, omtrent 95 km vest for landingsstedet til Apollo 15. De seismiske bølgene fra nedslaget brukte 28 sekunder på å nå seismometeret Apollo 15-astronautene hadde utplassert, og 7 minutter til seismometrene på landingsstedene til Apollo 12 og 14.

Etter at Scott og Irwin var kommet om bord i Endeavour igjen, fortsatte Apollo 15 i månebane i ytterligere 2 døgn. Det var for å kunne fortsette observasjonene med instrumentene i serviceseksjonen og astronautenes visuelle observasjoner. Laserhøydemåleren koblet til kartleggingskameraet fikk problemer ganske tidlig etter at Apollo 15 kom inn i månebane slik at man ikke fikk alle høydemålingene man hadde håpet og ønsket. Problemer med panoramakameraet gjorde at bare rundt 40 % av bildene der hadde en oppløsning på 2-3 m, 40 % lå på 3-10 m og resten hadde en oppløsning som var dårligere enn 10 m.

Sammen med de vitenskapelige instrumentene i serviceseksjonen var det også en 0,8 m lang satellitt på 35 kg. Ved hjelp av en fjærmekanisme ble den dyttet ut fra serviceseksjonen klokken 21.13 (norsk tid) 4. august. Satellitten hadde med instrumenter for å gjøre observasjoner av partikler og elektromagnetiske felter rundt Månen, samt av Månens gravitasjonsfelt.

50 minutter etter at denne satellitten var utplassert, ble den store motoren bak på serviceseksjonen startet for å bringe Apollo 15 ut av månebane og mot Jorden.

På vei tilbake til Jorden fikk også Worden anledning til å «komme seg ut» og se seg litt rundt. Kassettene med filmopptakene som panorama- og kartleggingskameraene hadde gjort i månebane var plassert i serviceseksjonen, som jo skulle brenne opp i jordatmosfæren. Den eneste måten å få tak i kassettene på var å «gå ut og hente dem».

Da kommando/serviceseksjonen var 317 000 km fra Jorden og beveget seg mot denne med 4800 km/t, åpnet astronautene (som alle nå hadde romdrakter på seg) luken i kommandoseksjonen. Festet til romfartøyet med en kabel tok Worden seg ut av luken og «klatret» bakover romfartøyet til serviceseksjonen ved hjelp av ulike håndtak på utsiden. Først hentet han kassetten til panoramakameraet og fraktet den framover til Irwin som stod i lukeåpningen for å kunne hjelpe Worden om han skulle trenge det. Deretter tok Worden seg på nytt bakover utsiden av serviceseksjonen for å hente kassetten fra kartleggingskameraet.

Totalt var det avsatt 1 time til disse aktivitetene. Under trening i vanntank på bakken hadde Worden gjort dem unna på 20 minutter, men nå gikk det enda raskere enn dette. Han brukte bare 16 minutter på å hente de to filmkassettene og få dem inn i kommandoseksjonen.

Etter en ferd som varte i 12 døgn 7 timer og 12 minutter, landet Apollo 15 ved 26° 4′ N og 158° 4,5′ V i Stillehavet, omtrent 500 km for nord for øya Oahu i Hawaii-øygruppen. En av de tre hovedfallskjermene til kommandoseksjonen foldet seg ikke skikkelig ut i slutten av landingsfasen. Dermed traff kommandoseksjonen havoverflaten med 35 km/t istedenfor 30 km/t. Kapselen ble antakelig utsatt for en nedbremsning på 16 g, mot normalt 8-10 g for en vanlig landing med alle tre fallskjermene utfoldet. Dette bød ikke på noen problemer verken for besetning eller romfartøy. Sistnevnte var konstruert for å tåle landingsstøt på 78 g.

Apollo 15-astronautene brukte lenger tid etter ferden enn tidligere Apollo-besetninger på å komme seg fysisk. Etter at astronautene var vel tilbake, ble det dessuten kjent at det hadde vært enkelte medisinske uregelmessigheter under ferden. Både Scott og Irwin hadde flere ganger under ferden en uregelmessig hjerterytme. Det var noe NASA-legene ikke hadde sett på noen amerikansk romferd siden John Glenns ferd i Mercury 7 den 20. februar 1962. Irwin rapporterte om noe svimmelhet etter ferden og sa han også hadde følt seg litt uvel de første 3 døgnene av ferden. Apollo 15-astronautene brukte langt mer enn de 50 timene etter en ferd tidligere Apollo-besetninger hadde brukt for å kunne gjøre fysisk arbeid til gitte nivåer.

NASAs medisinske forskere mente hovedårsaken til disse avvikene var det svært harde og krevende arbeidsprogrammet de tre astronautene hadde hatt på ferden. Uregelmessig hjerterytme ble for eksempel beskrevet som et klassisk symptom på tretthet.

Apollo 15-besetningen var for øvrig den første av månelandingsbesetningene som ikke måtte i noen form for karantene etter ferden.

Tekster til illustrasjoner brukt i artikkelen

Det elektrisk drevne kjøretøyet Apollo 15-astronautene som de første hadde med til Månen, fikk enormt med skryt både av astronauter og bakkemannskaper. Her har Scott tatt plass foran den første kjøreturen med det. Foran på kjøretøyet er en parabolantenne og et fjernsynskamera. Hver gang astronautene stoppet for å samle prøver og gjøre vitenskapelige undersøkelser, rettet de først parabolantennen mot Jorden. Dermed kunne fjernsynskameraet fjernstyres fra Jorden og overføre lyd og bilder tilbake. Umiddelbart foran Scott er en rundstråleantenne, et filmkamera og et kart over landingsområdet. Bak på kjøretøyet henger utstyr Scott og Irwin brukte til vitenskapelige undersøkelser og prøvetaking. Prøvene som etter hvert ble samlet inn, ble lastet opp på kjøretøyet. (NASA)

Apollo 15 landet helt øst i Mare Imbrium, ved Apenninne-fjellene som er til høyre på dette bildet. Midt gjennom bildet slynger Hadley-rillen seg fra syd mot nord. Landingsstedet til Apollo 15 ligger i sletteområdet til høyre for der hvor Hadley-rillen gjør en skarp, 90° sving og går over fra en nordøstlig til en nordvestlig retning. Bildet er tatt med kartleggingskameraet i Apollo 15s serviceseksjon. (NASA)

Irwin arbeider her med å laste opp vitenskapelig utstyr på månekjøretøyet etter at det er blitt losset fra månelandingsfartøyet Falcon. I bakgrunnen sees deler av Apenninne-fjellene. (NASA)

Scott ved kjøretøyet han og Irwin brukte på tre forskningsturer på måneoverflaten. I bakgrunnen sees en del av Hadley-rillen. (NASA)

Irwin ved kjøretøyet han og Scott brukte under oppholdet på måneoverflaten. I bakgrunnen sees en del av Apenninne-fjellene med en del av Hadley-rillen til høyre. (NASA)

Apollo 15s kommando/serviceseksjon fotografert med måneoverflaten i bakgrunnen. Et panel til høyre på serviceseksjonen er sprengt bort slik at instrumentene der skal kunne observere Månen. Blant instrumentene var to kameraer som gjorde opptak med høy oppløsning av deler av måneoverflaten. (NASA)

Dette kartet viser hvor Apollo 15 landet og de tre kjøreturene Scott og Irwin gjennomførte på måneoverflaten. Ned til høyre er ruten for den andre kjøreturen, lenger til venstre er ruten for den første kjøreturen, mens ruten for den tredje og siste kjøreturen går omtrent rett til venstre på kartet, til kanten av Hadley-rillen. Ifølge planene for denne siste kjøreturen, skulle Scott og Irwin også har kjørt oppover til kartet, til samlingen av forholdsvis store kratere øverst, det som er kalt North Complex. De to brukte imidlertid så mye tid ved Hadley-rillen at denne denne delen av kjøreturen måtte sløyfes. (NASA)

Mens Apollo 15 var på vei tilbake til Jorden, bega Worden seg utenfor serviceseksjonen. Fra dennes ytterside hentet han inn to kassetter med filmer med bilder av måneoverflaten. Bildene ble tatt av kameraer i serviceseksjonen mens Apollo 15 var i månebane. (NASA)

Bare to av hovedfallskjermene til Apollo 15 foldet seg helt ut i landingsfasen. Den tredje skjermen foldet seg bare delvis ut. Det gjorde at landingsstøtet mot havoverflaten ble hardere enn på andre Apollo-ferder. Dette var imidlertid ikke noe problem verken for besetning eller romfartøy. (NASA)