20 år siden Apollo 16

Av Erik Tronstad

Oppskytingen av Apollo 16, som fant sted klokken 18.54 (norsk tid) søndag 16. april 1972, var den siste måneferden som startet i dagslys. Om bord var John Watts Young (kommandør), Charles Duke jr. (pilot for månelandingsfartøyet) og Thomas Mattingly II (kommandør for kommandoseksjonen).

Mattingly skulle egentlig vært med på Apollo 13-ferden i 1970, men ble byttet ut med Jack Swigert fra reservebesetningen bare noen dager før oppskytingen. Årsaken var mistanke om at Mattingly kunne være smittet av røde hunder, noe som for øvrig viste seg ikke å være tilfelle.

I tillegg til Swigert, som erstattet Mattingly på Apollo 13, bestod reservebesetningen til Apollo 13 av John Young og Charles Duke, de som nå fikk Apollo 16-ferden. I og med at Swigert ble med på Apollo 13 istedenfor Mattingly, ble Swigert byttet ut med Mattingly i Apollo 16-besetningen.

Smitten man fikk mistanke om at Mattingly kunne ha fått før Apollo 13, kom for øvrig nettopp fra fra Charles Duke, som fikk røde hunder helgen før Apollo 13 skulle skytes opp.

Mens Young var veteran med deltakelse på ferder både i Gemini- og Apollo-programmet, hadde verken Duke eller Mattingly deltatt på noen romferd tidligere.

Alle trinnene i Saturn V-bæreraketten fungerte som normalt under oppskytingen. Rundt 2 timer 34 minutter etter starten ble tredjetrinnets motor startet for andre gang og sendte Apollo 16 ut av jordbane og mot Månen.

Etter at kommando/serviceseksjonen hadde koblet seg til månelandingsfartøyet og dratt dette bort fra Saturn IVB-trinnet, skulle sistnevnte dirigeres til kollisjon med Månen. Det var for å skaffe seismiske data til seismometrene etterlatt på tidligere Apollo-ferder. Radiosenderen om bord i Saturn IVB-trinnet sviktet imidlertid, slik at man fra Jorden ikke kunne følge trinnets ferd mot Månen. Derfor måtte man bare basere seg på å beregne banen videre fra det punkt man mistet kontakt med trinnet.

Saturn IVB-trinnet falt ned på Månen ved en posisjon som ble anslått til 1° 50′ N og 23° 18′ V. Den planlagte kollisjonsposisjonen var 2,2° S og 34,1° V. Kollisjonen ble registrert av tidligere utplasserte seismometre.

Til Månen

Underveis til Månen arbeidet astronautene blant annet med noen eksperimenter om bord. Ett av dem gikk ut på å underøske bevegelsesevnen til elektrisk ladede partikler i vektløshet. Formålet var å finne ut hvor lett eller vanskelig det var å skille ulike materialer i rommet, noe man håpte senere kunne lede til nye, forbedrede produksjonsprosesser for eksempel for vaksiner. Samtidig ville det gi renere vaksiner.

I et annet eksperiment skulle astronautene observere lysglimt inni øynene fra kosmisk stråling som raste gjennom hodene deres. Dette fenomenet hadde tidligere Apollo-besetninger rapportert om. Selv med lukkede øyne kunne de tidvis registrere lysglimt. De kom fra partikler i den kosmiske strålingen som raser gjennom både romfartøy og øyehulen til astronautene. Noen av partiklene reagerer der med partikler i øyehulen og det oppstår lysglimt som registreres på netthinnen.

Duke rapporterte til Houston at han hadde sett slike lysglimt uten å bruke den hjelmliknende innretningen som skulle brukes under selve forsøkene. Før han sovnet den første natten på ferden, hadde han sett flere lysglimt med lukkede øyne. Neste morgen var det noen færre av dem og den påfølgende natt enda noen færre.

Da de skulle gjennomføre selve forsøket, hadde alle problemer med å registrere noen lysglimt. Like før de vurderte å avslutte det, begynte imidlertid Duke å registrere lysglimt. Han så da fem i løpet av 15 minutter, mens Young så ett. Mattingly så ikke noen, noe som etter ferden ble framholdt som et av de store mysteriene fra den.

Fra Houston fikk astronautene beskjed om å avslutte forsøket. Duke tilføyde da at for ham så det ut som om lysglimtene kom støtvis. Det kunne komme 2-3 tett etter hverandre, hvoretter det oppstod en pause før det på nytt kom 2-3 stykker.

Akkurat på dette tidspunktet i ferden, var det plutselig en stemme som brøt inn ingenstedsfra og begynte først å snakke, senere å synge, på spansk. Forbauselsen var stor blant de som arbeidet i kommunikasjonsnettet på bakken da stemmen fortsatte i noen minutter, før den plutselig ble borte like brått som den kom. Senere fant man ut at en telereparatør i Madrid på en eller annen måte var kommet inn i kommunikasjonssystemet for Apollo 16.

Apollo 16 gikk inn i månebane onsdag 19. april 1972 klokken 21.23 (norsk tid). Med sine 34 249 kg (inkludert astronauter og all nyttelast) var det den tyngste nyttelast som til da var plassert i månebane.

Før oppskytingen hadde man planlagt å foreta fire banejusteringer underveis til Månen. Banen var imidlertid så god at det bare ble nødvendig å gjennomføre én banejustering. Likevel var ikke turen ut problemfri.

Problemer

På veien utover brukte man mye tid på å ta seg av en rekke mindre og litt større problemer. Særlig mange problemer dukket opp i kommandoseksjonen, med kallesignalet Casper. I månelandingsfartøyet, med kallesignalet Orion, dukket det bare opp ett problem. Totalt måtte man ta seg av rundt et dusin problemer, med to hovedproblemer.

Det ene hovedproblemet var forbigående elektriske signaler som i korte perioder innvirket på stillings- og navigasjonssystemet i kommando/serviceseksjonen. Det andre var termiske beskyttende maling som flasset av fra månelandingsfartøyet.

Begge problemene oppstod i løpet av de 40 første timene av ferden. Dermed fikk ekspertene på bakken god tid til å analysere problemene. Lenge før Apollo 16 nådde fram til Månen, hadde besetningen fått forsikringer om at ingen av dem ville ødelegge formålet med ferden.

månelandingsfartøyet, med Young og Duke om bord, ble koblet fra kommando/serviceseksjonen torsdag 20. april 1972 klokken 19.08 (norsk tid).

Det alvorligste problemet med Casper inntraff mens Mattingly var alene om bord, etter at Young og Duke hadde koblet seg fra i Orion. Mattingly skulle da endre romfartøyets bane fra 95,9 km x 20,3 km til 95,9 km x 113,3 km, før Orion startet nedturen til måneoverflaten.

Da Mattingly kontrollerte stillingsdataene til rakettmotoren i serviceseksjonen, fant han et avvik på flere grader i ett av reservemodiene for systemet. Omfattende undersøkelser viste at det oppstod en svingning i systemet hver gang en reserveservoløkke i en del av stillingskontrollsystemet for motoren ble prøvd. Simuleringer ved Manned Spacecraft Center i Houston (nåværende Johnson Space Center) og hos fabrikanten, North American Rockwell, viste at selv om svingningene oppstod, ville de ikke utgjøre noen fare verken for Mattingly eller til strukturen i kommando/serviceseksjonen.

Inntil man fant årsaken til problemet og kunne konstatere at det ikke ville sette sikkerheten på spill, var hele månelandingen i fare. Da Young og Duke skulle hatt klarsignal for å starte nedturen, fikk de isteden beskjed fra Houston om at den måtte utsettes.

På Månen

Da Orion endelig landet på Månen fredag 21. april 1972 klokken 03.23 (norsk tid), var det 6 timer etter timeplanen. Orion kom ned 200 m nord for og omtrent 150 m vest for Double Spot, to kratere som var et slags landemerke for astronautene i slutten av landingsfasen.

Umiddelbart etter at Orion var kommet til ro på overflaten, meddelte Duke: «Orion er endelig her, Houston.» Young tilføyde: «Vi behøver ikke gå langt for å finne steiner...det er en del store der ute.»

For Young var ferden til Månen et gjensyn med en gammel bekjent, idet han også var med på Apollo 10-ferden i 1969. Young ble med dette det første menneske som to ganger var i et romfartøy i månebane. (James Lovell var med både på Apollo 8 og Apollo 13. Apollo 13 gikk imidlertid aldri inn i månebane, men svingte bare rundt Månen og returnerte til Jorden på grunn av problemene om bord.)

Medbrakt utstyr

Månekjøretøyet Apollo 16-astronautene hadde med, var i hovedsak identisk med det man hadde med på Apollo 15. To av problemene som Apollo 15-astronautene hadde, rettet man imidlertid på. Det ene var at man på Apollo 16 hadde med bedre sikkerhetsseler enn på Apollo 15-kjøretøyet. Det andre var at man endret måten kjøretøyet ble kjørt på. Det innebar at man slo av styringen på bakhjulene, slik at de automatisk sentrerte seg og gjorde at kjøretøyet kunne kjøres rett framover.

Styremekanismen til fjernsynskameraet på kjøretøyet ble også forbedret til Apollo 16. Dermed kunne det nå fjernstyres fra bakken i høyderetningen, slik at det kunne bevege seg oppover og følge oppskytingen av månelandingsfartøyets oppstigningstrinn fra Månen.

Det batteridrevne boret som David Scott hadde problemer med på Apollo 15, ble modifisert på Apollo 16.

På Apollo 16 hadde man med fire typer nytt utstyr som ikke tidligere hadde vært tatt med til Månen. Ett av de nye instrumentene var et kombinert kamera og spektrograf for astronomiske observasjoner langt ute i det ultrafiolette området av spekteret. Det skulle settes opp ute på måneoverflaten og gjøre observasjoner derfra. Blant observasjonsobjektene var Jordens korona av atomært hydrogen og hydrogenskyer rundt Solen, Melkeveisystemet og andre galakser.

Et annet nytt instrument var en detektor for kosmisk stråling (partikkelstråling) som skulle samle data om kilden til, akselerasjonen av og spredningen av tunge partikler i den kosmiske strålingen og i solvinden.

Det enkleste av de nye «instrumentene» var et stykke fløyelsliknende tøy, som skulle brukes til å samle opp partikler fra det aller øverste laget på måneoverflaten.

Det siste «instrumentet» var en beholder der kjerneprøver tatt nedover i overflaten kunne beholdes i sin opprinnelige tilstand etter å være fraktet til Jorden. NASA aktet å lagre denne forseglede beholderen på ubestemt tid, i påvente av at det skulle bli utviklet analyseutstyr som var langt mer avansert enn det man hadde i 1972. Dette var utstyr som kunne registrere sjeldne gasser og grunnstoffer som ikke var mulig med den tidens laboratorieutstyr.

Landingsstedet

Målet for Apollo 16 var Descartes-området, rundt 240 km sydvest for Apollo 11s landingssted, og 2450 m høyere enn dette. Apollo 16 kom ned på den vestlige kanten av Cayley-slettene, 80 km nord for krateret Descartes, som har gitt navn til området.

Descartes er eldre enn de fleste andre stedene i havområdene på Månen Apollo landet. Forskerne var særlig interessert i å få prøver fra flere unge kratere som det løper lyse «stråler» ut fra.

Ut på Månen

Etter at Young og Duke var kommet ned på måneoverflaten, gikk de i gang med å losse alt utstyret de hadde med i landingsdelen av månelandingsfartøyet. Mens de arbeidet med dette, oppdaget de til sin overraskelse at de hadde landet bare rundt 3 m fra et 7,5 m dypt lite krater. Selv nesten ett døgn senere snakket de om hvor heldige de hadde vært som hadde landet akkurat der de kom ned, i et område så tett besatt med kratere og store steiner som Cayley-slettene.

Under det første oppholdet på måneoverflaten gikk det meste av tiden med til å pakke ut utstyret og sette opp de vitenskapelige instrumentene som skulle etterlates på Månen. De utgjorde det som ble kalt Apollo Lunar Surface Experiments Package (ALSEP). Det var under dette arbeidet at man opplevde den største skuffelsen på Apollo 16-ferden.

Ved et uhell viklet Young seg inn i en kabel og ødela den så mye at den ikke kunne repareres. Dermed ble det umulig å få data fra et instrument som skulle måle varmestrømmen ut fra Månens indre. Slike data sier noe om mengden av radioaktive materialer i Månens indre, fordi det er de som produserer den varmen som til syvende og sist slipper ut gjennom overflaten. Dessuten sier målingene noe om hvilke stoffer som er til stede i Månen, i og med at forskjellige stoffer har ulik ledningsevne for varme.

Resten av denne arbeidsperioden på overflaten var det en del diskusjon om man skulle prøve å reparere skaden Young hadde forårsaket, men man kom aldri fram til noen realistisk plan for arbeidet. Den eneste måten man så for seg at en reparasjon kunne forsøkes på, ville tatt så mye tid at man drastisk måtte ha forkortet den tredje arbeidsperioden på overflaten. Derfor ble hele foretakenet oppgitt som håpløst, selv om Young sa han muligens kunne ha reparert skaden om han hadde hatt en skrutrekker med seg på overflaten.

På et tidspunkt beskrev Duke kablene Young hadde viklet seg inn i som «en haug spaghetti».

Selv om uhellet med varmestrømsinstrumentet hadde en negativ virkning på Young og Duke, ble de gledelig overrasket over hvor lett Duke boret ned i overflaten for å ta en dyp kjerneprøve. David Scott hadde som nevnt hatt store problemer med det på Apollo 15-ferden. Dessuten viste det seg at det også var lett å få borerørene opp av borhullet igjen.

All annen aktivitet relatert til ALSEP gikk greit, blant annet arbeidet med et seismisk eksperiment med en slags dunkeinnretning som ble avfyrt mot overflaten 19 ganger. Den produserte da små skjelv som ble registrert av geofoner (analogt til hydrofoner) som astronautene på forhånd hadde utplassert på overflaten.

Den første analysen av dataene fra disse avfyringene tydet på at regolitten (det løse overflatelaget) i landingsområdet var 17-27 m dypt. Det var dypere enn på noe tidligere landingssted man hadde gjort målinger.

Da Young flere ganger hadde aktivisert dunkeinnretningen, sa han til kontrollsenteret i Houston: «Lyd forplanter seg ikke særlig godt i vakuum. Jeg hører absolutt ikke noe, men dunkeinnretningen hoppet.»

Duke kom senere med et motsatt uttalelse. Under en av turene i månekjøretøyet, sa han til kontrollsenteret at han kunne «høre» de elektriske motorene i kjøretøyet gikk. Lyden forplantet seg da selvsagt ikke gjennom vakuum, men via kjøretøyet, setet Duke satt i, romdrakten og til luften inni den.

Den første turen med månekjøretøyet var mot et krater astronautene hadde kalt Flag, omtrent 1,3 km fra månelandingsfartøyet. Young var meget godt fornøyd med hvordan kjøretøyet oppførte seg, og begge var tilfredse med sikkerhetsselene de satt fastspent i. På veien tilbake, fikk Young månekjøretøyet opp i en hastighet på 11 km/t.

Tilbake ved månelandingsfartøyet skulle Young, som det var planlagt, prøve ut kjøretøyet med en rekke manøvrer i det de kalte Grand Prix. Her kjørte Young i 12 km/t samtidig som har utførte en rekke svinger og skrenser. Duke fungerte som kommentator: «Han har omtrent to hjul på bakken. Det er en stor hale med støv bak alle hjulene når han snur. Han skrenser med bakparten og tar løs akkurat som på snø. Kom tilbake, John...Jeg har aldri sett en slik bilfører. Å, da han traff det krateret, begynte han å sprette. Det er da det står opp støvskyer bak ham. Han tar skarpe svinger. Du verden, det var en god stopp. Hjulene rett og slett låste seg.»

Young kjørte kjøretøyet gjennom de samme manøvrene en gang til før Anthony England, som kommuniserte med astronautene i Houston, advarte: «Det høres bra ut. Det virker som vi nå har hatt nok Grand Prix.»

Senere under arbeidet på overflaten hadde Young kjøretøyet oppe i hele 17 km/t i en nedoverbakke. Det var bare 3 km/t fra den største hastigheten speedometeret på kjøretøyet kunne vise. Da hastigheten ble rapportert til kontrollsenteret i Houston, spredte det seg der en tydelig nervøsitet. En talsmann for NASA sa senere at «det var en noe høyere hastighet enn vi hadde regnet med».

Bruken av kjøretøyet forløp ikke helt problemfritt. Skjermene over ett av hjulene falt av og utsatte astronautene for en konstant sprut av månemateriale fra hjulet.

Flere andre ting falt også, ikke bare astronautene, men utstyr. Særlig hadde de to problemer med posene de samlet måneprøver i. En gang forskjøv en pose full av måneprøver seg og falt ned. Den hang seg der opp mellom rammen i månekjøretøyet og skjermen over ett av hjulene, der astronautene senere - til sin overraskelse - fant den.

Fysisk greide begge astronautene seg bra, selv under den andre arbeidsperioden ute på Månen, som med 7 timer 23 minutter var den lengste til da i Apollo-programmet.

Begge klaget imidlertid over at fingrene ble såre ved at de måtte arbeide med intrikat utstyr og også ved bare å måtte plukke opp ting med de klumpete hanskene som var en del av romdraktene. Young klaget en gang over at han hadde glemt å klippe neglene før han forlot Jorden. Han mente det kunne forklare at fingrene hans verket. Duke, som hadde klipt sine negler, sa imidlertid at også han hadde såre fingre. Det var rett og slett en smertefull prosess å utføre en del av arbeidet med de hanskene som var laget til Apollo-romdraktene.

Ett problem man hadde hatt med romdrakten til Duke, forsvant dog. Tidlig på ferden klaget han over at romdrakten virket for kort. Man vurderte alvorlig å instruere ham i hvordan han kunne forlenge den mens de var på vei til Månen. Så snart romdrakten var satt under trykk og Duke kom ut på overflaten, sa han den passet helt ypperlig.

Både Duke og Young klaget til tider over problemer med å drikke fra de små beholderne med vann og appelsinsaft som de hadde inni romdraktene. Etter at de to var tilbake i Orion etter det første oppholdet på overflaten, sa Young at det første han ville, var å drikke vann etter å ha vært 7 timer ute på overflaten. «Jeg drakk opp mitt for lenge siden,» sa Duke. Til det svarte Young: «Jeg kunne også ha drikket opp mitt dersom jeg hadde en munn bak det venstre øret. Den havnet bak der og jeg hadde aldri noen mulighet for å nå den.»

Under en av arbeidsperiodene var Duke noe uheldig med sin beholder med appelsinsaft. Ved et uhell utløste han den med den innebygde mikrofonen i romdrakten. Dermed sprutet appelsinsaft utover inni hjelmen, og gjorde at visiret foran dogget til en stund.

Etter ferden uttrykte både Young og Duke stor tilfredshet med romdraktene og deres mobilitet. Duke sa at kort tid etter at han begynte å arbeide i romdrakten, glemte han nesten at han hadde den på. Han sa han lærte seg ikke å være redd for å falle, fordi den reduserte tyngdekraften gjorde at han falt så langsomt. Videre sa han at han aldri hadde noe problem med å komme seg på beina igjen etter et fall.

Den eneste kritikken de hadde, gjaldt hanskene. Young ønsket man kunne få laget hansker med samme stabilitet som i arm- og skulderdelene av romdraktene. De to sistnevnte var slik at så snart en astronaut inntok en stilling, sørget romdrakten for å beholde den. Med hanskene var det imidlertid slik at en astronaut kontinuerlig måtte bruke muskelkraft for å holde fingrene bøyd når han holdt et objekt. Hvis han ikke gjorde det, ville trykket i romdrakten sørge for å presse hånden åpen. Både Young og Duke sa at denne stadige kampen mot trykket i romdrakten var meget slitsomt og ble av og til smertefull. Som eksempel trakk de fram det å skulle holde på et verktøy i flere minutter.

I løpet av den andre arbeidsperioden fikk astronautene problemer med månekjøretøyet. På et tidspunkt var det problemer med styringen, på et annet med framdriften. Etter mye arbeid med å finne feilen, kom man ved kontrollsenteret til at nesten alle problemene skyldtes prosedyrene astronautene brukte og at kjøretøyet var satt i feil modus. Så snart astronautene fikk beskjed om at de hadde vridd en bryter i gal stilling, ba Young om unnskyldning til Houston. «Beklager alle ubeleilighetene dere har hatt,» sa han.

Mot slutten av den andre arbeidsperioden begynte Houston å mase på astronautene for å få dem tilbake til månelandingsfartøyet. Både Young og Duke ga uttrykk for at de følte seg i fin form, og begge ba pent om å få forlenge oppholdet ute på Månen. Etter en del parlamentering fram og tilbake, samt en pause, fikk de tillatelse til å forlenge oppholdet med 10 minutter, noe begge takket glade for. Dermed ble dette oppholdet det til da lengste i Apollo-programmet.

Den tredje og siste arbeidsperioden på overflaten varte i 5 timer og 40 minutter og ble viet helt til utforskningen av krateret North Ray, 4,9 km fra månelandingsfartøyet, og til å sikre dette foran oppskytingen fra Månen.

Etter denne arbeidsperioden begynte Duke og Young igjen å snakke om hvor heldige de hadde vært som hadde unngått det 7,5 m dype krateret bare noen meter fra månelandingsfartøyet.

Blant instrumentene Young og Duke hadde med rundt på overflaten, var et bærbart magnetometer. Det ga meget overraskende måleresultater for de lokale magnetfeltene der det ble brukt. Ved Smoky Mountains i Descartes-området målte det en feltstyrke på 0,00313 gauss, og 0,00125 gauss ved Stone Mountain omtrent 8 km lenger syd. Dette var omtrent 100 ganger sterkere felt enn både amerikanske og sovjetiske forskere hadde forutsagt før Apollo-programmet.

Ifølge den vitenskapelige lederen for det bærbare magnetometeret tydet målingene på at at det en eller annen gang hadde vært en storstilt oppvarming av dette materialet. Den tidlige magnetismen må ha vært meget sterk for å gi så sterk gjenværende magnetisme. Han mente kilden for disse feltene er i materialet i måneskorpen. Videre sa han at det sterke feltet som krevdes for å magnetisere materialet, eksisterte en gang i fortiden og nå er borte.

Det passive seismiske instrumentet i ALSEP-pakken ble slått på mens astronautene kjørte rundt på Månen. Formålet var å ha en reservekilde for å følge med i hvor kjøretøyet befant seg, og også måle kjøretøyets reaksjoner som en måte å bestemme fasehastighetene til Månens indre struktur. På kjøretøyrene registrerte instrumentet signaler som var sterke nok til å fastslå kjøretøyets avstand med en usikkerhet på 500 m.

Young og Duke sa etter ferden at månekjøretøyet var svært nyttig. De mente det ville vært svært vanskelig, enkelte steder kanskje umulig, å ta seg fram over Cayley-slettene uten det. Det gjaldt for eksempel steder med utkastmateriale fra kratere der overflaten var tett bestrødd med steiner. Deler av områdene de kjørte gjennom var også tett besatt med små kratere, som kjøretøyet lett tok seg over, selv om det noen ganger spratt ut av kratere og landet svært hardt på overflaten etterpå.

Oppstigningstrinnet til Orion startet fra Månen mandag 24. april 1972 klokken 02.26 (norsk tid). Det koblet seg sammen med Casper klokken 04.47 samme dag.

Kalium en blandet velsignelse

Når de to astronautene som er på Månen, snakker sammen i månelandingsfartøyet, kan de slå av radiokommunikasjonen til Jorden. Dermed kan de snakke uforstyrret sammen uten å bli «avlyttet» av kontrollsenteret i Houston.

Da Young og Duke snakket sammen og diskuterte den første arbeidsperioden på måneoverflaten, ble en mikrofonbryter stående på. Mens de trodde de snakket fortrolig sammen, ble samtalen i realiteten overhørt i Houston. Den var temmelig åpenhjertig, og forløp slik:

Young: «Jeg har begynt å fise igjen, jammen har jeg det Charlie. Jeg vet faen ikke hva det er som gjør det...Jeg tror det er syre i maven, jeg tror faktisk det.»

Duke: «Sannsynligvis er det det.»

Young: «Jeg mener, jeg har ikke spist så mye sitrusfrukter på 20 år. Men jeg skal si deg én ting: Om 12 jævla døgn skal jeg aldri spise mer av det. Og hvis de byr meg kalium til frokost, kommer jeg til å kaste opp. Jeg synes det er godt med en appelsin av og til, det gjør jeg virkelig. Men jeg går til helvete om jeg begraves i appelsiner.»

Samtalen fortsatte om aktivitetene på overflaten før Anthony England, som kommuniserte med astronautene fra Houston, brøt inn: «Orion, Houston...Det virker som dere har en åpen mikrofon.»

Young: «Å, hvor lenge har vi hatt det?»

England: «Den har stått på mens dere har snakket sammen.»

Young: «Hvordan kunne vi ha en åpen mikrofon med vanlig stemme?»

Han ble bedt om å kontrollere kommunikasjonsbryterne, før England foreslo at han undersøkte knappen til mikrofonen. «Den kan ha hengt seg opp,» sa England.

Det var tydeligvis problemet, for man meldte deretter fra Houston at de ikke kunne høre astronautene når de snakket vanlig seg imellom.

Houston ble senere spurt om mikrofonknappen igjen, før Young sa: «Beklager det som skjedde...Av og til er det ille å være for åpen mikrofon.»

Til tross for Youngs beklagelser over for mye sitrusfrukt, hadde den kaliumrike dietten Apollo 16-astronautene var satt på, medisinsk sett tydeligvis den tilsiktede virkning. Den ble innført etter at Apollo 15-astronautene flere ganger hadde en uregelmessig hjerterytme mens de arbeidet på Månen. Man mistenkte årsaken for å være for lavt kaliumnivå.

Da Apollo 16-ferden nærmet seg slutten, rapporterte NASAs «sjeflege» Charles Berry, at besetningen bare tre ganger hadde hatt en uregelmessig hjerterytme, hvilket ikke var unormalt.

Hjem ett døgn tidligere enn planlagt

Etter at Orion var kommet til ro på måneoverflaten, startet man på bakken den mest intense perioden med revurdering av planer som hadde vært i Apollo-programmet etter Apollo 13. Grunnen var avvik på flere grader i ett av reservemodiene for systemet som Mattingly hadde oppdaget da han kontrollerte stillingsdataene til rakettmotoren i serviceseksjonen.

Det førte til at NASA besluttet å starte hjemreisen fra månebane 22 timer tidligere enn planlagt. Dette gikk ikke utover tiden Young og Duke tilbrakte på måneoverflaten, men utover tiden Casper skulle tilbringe i månebane etter at Orion var kommet opp og Young og Duke var tilbake i kommando/serviceseksjonen.

James McDivitt, tidligere astronaut og under Apollo 16 leder for programkontoret for Apollo-romfartøyet forklarte grunnen: «Systemene om bord i romfartøyet er ikke så gode som de var da vi startet og da vi opprinnelig planla ferden. Når vi planlegger en ferd, må vi vurdere utbyttet av den opp mot risikoen involvert ved å oppnå dette utbyttet. Og jo lenger du oppholder deg der, jo mindre utbytte får du per time. Samtidig øker sannsynligvis risikoen for hver time.»

Beslutningen om å framskyve starten fra månebane med 22 timer, forårsaket betydelige endringer i ferdplanene. Henry Hartsfield, en av de som kommuniserte med Apollo 16-astronautene fra kontrollsenteret i Houston, sa det slik: «Å skulle prøve å endre denne ferdplanen, forårsaket mange forandringer. Faktisk kom det forandringer på toppen av forandringer. Jeg er sikker på at deres (astronautenes) ferdplan så ut som den jeg arbeidet ut fra. Den så ut som om en kylling hadde gått gjennom et blekkhus og deretter danset rundt på papiret med ferdplanen.»

Dette var bokstavelig talt sant, og ble understreket av denne samtalen mellom Hartsfield og Mattingly:

Hartsfield: «Vi har en del forandringer til dere. Jeg tror det vil være best om dere brukte en penn med en annen farge enn den dere brukte i går. Dere må nemlig skrive over en del av tingene dere allerede har endret i ferdplanen.»

Mattingly: «Vi har alle farger, særlig svart...»

Litt senere, under en stadig strøm av forandringer til ferdplanen, sa en litt oppgitt Duke: «Hank, Hank, vent, vent. Jeg slapp opp for blekk.» Like etter spurte Duke Hartsfield: «At vi slapp opp for blekk, sier det deg noe om de forandringene vi har hatt, Hank?»

Problemet med reservesystemet til rakettmotoren bak på serviceseksjonen gjorde at man også hoppet over to planlagte avfyringer av den. Den første skulle hatt som formål å endre Apollo 16s baneplan rundt Månen for å få tatt bilder av større områder på overflaten. Formålet med den andre var å heve laveste punkt i banen før astronautene slapp ut en liten satellitt som skulle gå i månebane, for å gi den en bane med lengre levetid før satellitten falt ned på måneoverflaten. Satellitten ble dyttet ut fra serviceseksjonen på kommando fra astronautene i kommandoseksjonen.

I den 36 kg tunge satellitten var det instrumenter for å observere solvinden, det interplanetariske magnetfeltet og en radiosender som kunne brukes til å registrere små variasjoner i satellittens bane, noe som i sin tur ga data om variasjoner i Månens gravitasjonsfelt.

Etter at oppstigningstrinnet til månelandingsfartøyet var koblet fra kommando/serviceseksjonen, var det meningen å styre oppstigningstrinnet ned til en kontrollert kollisjon med måneoverflaten. Formålet var primært å bruke kollisjonen med måneoverflaten til å innhente seismiske data om Månens indre, men også å få det bort fra månebane slik at det ikke utgjorde noen fare for framtidige måneromfartøyer.

Denne planen viste seg snart ugjennomførbar fordi oppstigningstrinnet snart begynte å rotere ukontrollert. Grunnen til at man mistet kontroll med trinnet viste seg å være at Young og Duke hadde satt en bryter i trinnet i gal posisjon da de forlot det.

En annen effekt av dette var at radiosenderen i oppstigningstrinnet i 16 timer blokkert kommunikasjonskanalen for den lille satellitten Apollo 16-astronautene hadde utplassert i månebane. Derfor tok det en del tid før forskerne på bakken visste om satellitten fungerte som planlagt. Det oppdaget de først da batteriene i månelandingsfartøyets oppstigningstrinn var utbrukte, og satellittens radiosender omsider kom gjennom på den frekvensen den benyttet.

Oppstigningstrinnet skulle etter planen ha truffet måneoverflaten omtrent 22 km fra landingsstedet til Apollo 16. Videre var det meningen å bruke fjernsynskameraet på månekjøretøyet som var etterlatt ved Apollo 16s landingssted til å prøve og forevige oppstigningstrinnets kollisjon med måneoverflaten. De mest optimistiske regnet med at det i kollisjonen ville bli slynget opp materiale over horisonten på Apollo 16s landingssted, slik at fjernsynskameraet ville kunne se det. Slik tingene utviklet seg, fikk man aldri sett hvordan dette hadde fungert.

Apollo 16 forlot månebane tirsdag 25. april 1972 klokken 03.15 (norsk tid). Det landet 350 km sydøst for Christmas Island i Stillehavet torsdag 27. april 1972 klokken 20.45 (norsk tid). Med seg hadde de da 97 kg månemateriale og 10 830 stillbilder som var tatt på ferden, mer enn på noen tidligere Apollo-ferd.

Apollo 16-astronautene i god form

De medisinske undersøkelsene etter ferden viste at Apollo 16-astronautene gjenvant tidligere fysisk ytelse betydelig raskere enn tidligere besetninger. Innen 24 timer etter at de ble plukket opp fra havet, var evnen til å utføre et gitt arbeid med ulike anstrengelser eller innsats redusert med bare rundt 20 % i forholdt til før ferden.

Apollo 15-besetningen brukte betydelig lenger tid på å nå dette nivået. David Scott brukte 13 døgn på å nå samme fysiske nivå som før ferden, James Irwin 9 døgn og Alfred Worden 3-5 døgn. De uregelmessige hjerterytmene man så flere ganger på Apollo 15-astronautene, særlig Scott og Irwin, var nesten helt borte på Apollo 16. Duke var den eneste som viste antydning til noe slikt, med totalt tre uregelmessige hjerteslag, hver med lang tid mellom. Det er ikke unormalt.

NASAs «sjeflege» Charles Berry mente den bedre formen til Apollo 16-astronautene skyldtes bedre arbeids-/hvilerytmer enn det Apollo 15-astronautene hadde hatt. Dessuten mente han Apollo 16-astronautene hadde hatt mindre anstrengende arbeidsperioder ute på måneoverflaten. Forbedringer i boret som ble brukt på overflaten og sikkerhetsselene på månekjøretøyet mente Berry hadde vært en klar forbedring i så henseende.

En annen viktig faktor var den økte mengden med kalium i maten Apollo 16-astronautene hadde med. Det bidro til bedre å vedlikeholde væskebalansen i kroppen.

I løpet av ferden tok Young av 3,4 kg, Duke 2,5 kg og Worden 3 kg. For alle var dette innenfor det man hadde forventet, sett i forhold til tidligere ferder.

Tekster til illustrasjoner brukt i artikkelen

Apollo 16 er i gang. Dette var den siste oppskytingen i dagslys i det amerikanske måneprogrammet. (NASA)

Til høyre står månekjøretøyet ved månelandingsfartøyet Orion i Descartes-området på Månen. I bakgrunnen ses Charles Duke. (NASA)

Charles Duke står ved siden av månekjøretøyet astronautene brukte på sine vitenskapelige ekspedisjoner bort fra månelandingsfartøyet. (NASA)

John Young fotografert blant de vitenskapelige instrumentet i ALSEP-pakken, som han og Duke satte ut og etterlot på Månen. (NASA)

Kommando/serviceseksjonen, med kallesignalet Casper, fotografert med deler av måneoverflaten i bakgrunnen. (NASA)

Oppstigningstrinnet til månelandingsfartøyet, med kallesignalet Orion, fotografert av Mattingly fra Casper like før de to romfartøyene koblet seg sammen. Legg merke til de bulkede panelene til venstre. De 0,01 cm tynne panelene ble lettere deformert under oppskytingen fra måneoverflaten. (NASA)

Apollo 16 lander i Stillehavet. (NASA)

Apollo 16-astronautene kommer ut av helikopteret på dekket av hangarskipet Ticonderoga. Fra venstre står Young, Duke og Mattingly. (NASA)