5000 asteroider

Av Erik Tronstad

Det offisielle tallet på asteroider med kjente baner rundet 5000 i november 1991. Det fikk Michel-Alain Combes fra Frankrike og Jean Meeus fra Belgia til å gjøre en del statistiske undersøkelser av de 5000 asteroidene. Blant annet fant de at det er syv ganger mer sannsynlig at en asteroide blir oppdaget i september enn i juni. Grunnen har nok sammenheng med en annen «skjevhet», nemlig at 88 % av de kjente asteroidene er oppdaget av observatører på den nordlige halvkule, der værforholdene sommerstid ofte er dårlig egnet til observasjoner.

Selv om den første asteroiden, Ceres, ble oppdaget i 1801, tok det et halvt hundreår før man for alvor startet jakten på disse småplanetene. Siden 1847 er det hvert år oppdaget minst én asteroide, med unntak av krigsåret 1945. Nå oppdages flere hundre nye asteroider hvert år, men de får ikke offisielle nummerbetegnelser før banene er pålitelig bestemt.

Nummereringen av asteroider har skjedd med akselererende hastighet. 2000-tallet ble passert så sent som i 1977, så 3000 i 1984 og 4000 i 1989. Mye av æren for dette tilfaller en håndfull personer ved Minor Planet Center i Cambrigde, Massachusetts, men også til en del japanere, som har gått gjennom titusener av spredte observasjoner gjort utover i vårt århundre. Observasjonene kontrolleres og legges inn i datamaskiner der egne programmer gjør baneberegningene.

Ifølge Combes og Meeus oppdaget den tyske astronomen Karl Reinmuth hele 373 av de første 5000 nummererte asteroidene i fotografiske letinger mellom 1914 og 1957. Ikke langt bak ham er Russlands Nikolai Tsjernykh (312) og den amerikanske astronomen Edward Bowell (303). Den fremste visuelle oppdageren var østerrikeren Johann Palisa (121). Etter at han døde i 1925, er det ingen som visuelt har oppdaget en asteroide. Alle oppdagelser har skjedd fra fotografier. To nummererte asteroider er oppdaget fra rommet, av Infrared Astronomical Satellite (IRAS) i 1983.

På sitt møte i Argentina i juli 1991 vedtok International Astronomical Union (IAU) navnet IAU på asteroide nummer 5000. Den ble oppdaget av en av vår tids veteraner blant asteroidejegerne, Eleanor F. Helin, i august 1987. Tradisjonelt er det oppdageren av en asteroide som har retten til å gi asteroiden navn, men «bare» 3956 av de første 5000 har hittil fått navn. Til å begynne med ble de fleste navnene hentet fra klassisk mytologi, men nå gjenspeiler navngivingen nesten ethvert aspekt ved navngiverens interesser og synspunkter. «Dermed har Mozart og Debussy fått følge av både McCartney og Clapton på himmelen,» skriver Combes og Meeus.

Antallet nummererte asteroider kan komme opp i 10 000 ved slutten av dette århundredet, noe som krever enda flere navn. Kanskje vil vi en dag oppleve at en astronom vender seg bort fra teleskopet og sier: «Jeg så Elvis.»

Tekst til illustrasjon brukt i artikkelen

Dette «øyeblikksbildet» viser hvilke posisjoner de 5011 asteroidene som ved årsskiftet 1991/92 var nummerert, hadde 1. mai 1992. De fleste asteroidene hoper seg opp i det meget framtredende asteroidebeltet mellom banene til Mars og Jupiter. Her befinner imidlertid 12 seg innenfor Jordens bane, og mange flere kan til ulike tider komme innenfor. Hvis trykken blir god nok, kan man lenger ut legge merke til Trojanerne, grupper av asteroider 60° foran og bak Jupiter i planetens bane. Vårjevndøgnspunktet er til høyre. (Lucy-Ann McFadden og Jeff Bytof, University of California, San Diego)