Første kart over Pluto

Av Erik Tronstad

Fra 1985 til 1990 lå baneplanet til Plutos måne Charon slik til at månen stadig passerte henholdsvis foran og bak Pluto, sett fra Jorden. Denne serien med gjensidige formørkelser mellom de to himmellegemene ble nøye observert av astronomer på Jorden. Mens Charon dekket en del av Plutos overflate, og Pluto helt skjulte Charon, varierte den kombinerte lysstyrken av de to klodene. Analyser av disse lysstyrkevariasjonene har gjort det mulig å lage grove kart over lysstyrkevariasjoner på overflaten av Pluto og Charon.

To forskergrupper, under ledelse av henholdsvis Marc W. Buie (Lowell Observatory) og Richard P. Binzel (Massachusetts Institute of Technology), har nylig offentliggjort de første resultatene av dette mangeårige arbeidet. Selv om de to gruppene arbeidet uavhengig av hverandre, likner kartene de er kommet fram til meget på hverandre, noe som er et godt tegn. Begge kartene viser at Pluto er mørk ved midlere bredder og betydelig lysere rundt nordpolen. Noe av det mest spennende er at Pluto har et svært lyst sydpolområde, kanskje et tegn på de årstidsvariasjonene planeten er utsatt for.

Området rundt sydpolen reflekterer 98 % av lyset som treffet det. Dermed er det like hvitt som nyfallen snø. Binzel mener dette området består av et tynt lag metanis. Plutos atmosfære inneholder metan som sannsynligvis fordampet fra overflaten da planeten nærmet seg punktet i banen nærmest Solen, som den passerte i 1989. Etter hvert som Pluto beveger seg bort fra Solen og temperaturen faller, vil mye av metanet kondensere tilbake på overflaten igjen. Plutos stilling i rommet er nå slik at sydpolen beveger seg inn i mørke og vil forbli der et halvt Pluto-år, som tilsvarer 124 av våre år. Dermed skulle frosten hovedsakelig kondensere ut på sydpolen.

Buie og kollegene hans har i tillegg til Pluto kartlagt også Charon. De rapporterer at Charon generelt sett er mørkere og at noen områder ser ut til å reflektere bare 3 % av lyset som faller der, omtrent like mye som et kullstykke ville. En sannsynlig grunn til forskjellen kan være at Charons gravitasjonsfelt er for svakt til å holde på metanet som fordamper fra overflaten, og følgelig ikke danner årstidsbestemte frostlag der.

Disse resultatene kommer i en tid med økende interesse for Pluto og Charon. S. Alan Stern (University of Colorado) mener at Pluto og Triton, Neptuns største måne, er det eneste kjente overlevende av en sverm av iskloder som kretset rundt i de ytterste delene av Solsystemet tidlig i dets historie. Hvis det er riktig, bærer de med seg mye informasjon som viser hvordan de ytre planetene ble dannet og hvorfor de er så forskjellige fra Jorden i størrelse og sammensetning.

Tekst til illustrasjon brukt i artikkelen

Rekonstruerte bilder av Pluto og Charon viser klodene sett fra nord (a) og fra syd (b). Marc W. Buie (Lowell Observatory) og kollegene hans framstilte den ene halvkulen fra formørkelsesdata (c) og den andre (d) fra grovere observasjoner av lysstyrkevariasjoner når klodene roterte.