20 år siden Apollo 17

Av Erik Tronstad

Oppskytingen av Apollo 17 var den første nattoppskytingen i Apollo-programmet, og samtidig den siste i hele programmet. Den fant sted klokken 00.33 lokal tid (06.33 norsk tid) 7. desember 1972. En teknisk feil gjorde at oppskytingen måtte utsettes 2 timer og 40 minutter fra det planlagte klokkeslettet. Da var det ytterligere 58 minutter igjen av oppskytingsvinduet. Hvis oppskytingen ikke hadde funnet sted innenfor oppskytingsvinduet, ville den i første omgang blitt utsatt til 4. januar 1973.

Den storslagne oppskytingen lyste opp hele området rundt det som den gang hette Cape Kennedy i flere kilometers omkrets.

De tre astronautene om bord på den hittil siste bemannede ferden til Månen var Eugene Cernan (kommandør på ferden), Ronald Evans (pilot i kommandoseksjonen) og Harrison Schmitt (pilot i månelandingsfartøyet). Cernan var den eneste av de tre som hadde vært i rommet tidligere. Hans første tur var i Gemini 9 sammen med Thomas Stafford. De to fløy også sammen i Apollo 10, generalprøven på den første månelandingen med Apollo 11, da med John Young som den tredje astronauten om bord. Schmitt var geolog og den første forskeren som var med på en Apollo-ferd. Han har blant annet studert ved Universitetet i Oslo.

Apollo 17-astronautene ved en treningsmodell av månekjøretøyet. På kjøretøyet sitter Eugene Cernan. Bak står fra venstre Harrison Schmitt og Ronald Evans. (NASA)

Saturn V-bærerakettens første trinn ble koblet fra etter 2 minutter og 43 sekunder, og det andre trinnet startet 2 sekunder senere. Redningstårnet på toppen av kommandoseksjonen ble skutt bort etter 3 minutter og 19 sekunder. Det andre trinnet ble koblet fra etter 9 minutter og 21 sekunder, og det tredje trinnet startet 3 sekunder senere. Dette trinnet brant i første omgang i 26 sekunder og plasserte romfartøyet i en parkeringsbane i 173 km høyde.

Vel 3 timer etter starten fra Florida, tente motoren bak på Saturn IVB-trinnet nok en gang og sendte romfartøyet mot Månen. Det hadde da en brenntid på 52 sekunder.

Ferden ut til Månen gikk greit. Klokken 20.48 norsk tid 10. desember gikk Apollo 17 inn i bane rundt vår nærmeste nabo i rommet. På denne ferden hadde kommandoseksjonen kallesignalet America, mens månelandingsfartøyet ble kalt Challenger.

Dagen etter, nærmere bestemt klokken 19.55 norsk tid, landet Cernan og Schmitt med Challenger i Taurus-Littrow-området. Det ligger ved omtrent 20° 9′ N og 30° 44′ Ø og var det østligste landingsstedet på Månen i Apollo-programmet.

Som en lys flekk midt på bildet er månelandingsfartøyet Challenger på vei ned mot måneoverflaten. Det landet omtrent 1,8 cm rett til høyre for den posisjonen det ses i på bildet, blant de mange mindre kratrene som ses der. Fjellet rett over Challenger er det såkalte South Massif, som hever seg 2500 m over dalbunnen der Apollo 17 landet. En av kjøreturene astronautene gjorde gikk til krateret Nansen ved foten av South Massif. (NASA)

Første arbeidsperiode på overflaten

Klokken 00.55 natt til 12. desember kom Cernan ned på måneoverflaten for å starte den første arbeidsperioden der. Schmitt fulgte like etter. De tok en rask tur rundt på landingsstedet og formidlet førsteinntrykkene til Jorden.

Deretter gikk de i gang med å folde ut det elektriske kjøretøyet de hadde med seg. Etter vel ett kvarters arbeid var det klart til bruk, og Cernan tok en liten prøvetur med det.

Sammen begynte de to nå å utforske området rundt Challenger til fots. Schmitt plukket opp steiner og ga detaljerte beskrivelser av deres struktur. De famlet, snublet og falt mens de vendte seg til å bevege seg i et gravitasjonsfelt med en styrke på bare 1/6 av Jordens.

Cernan advarte Scmitt: «Du må ta det med ro til du lærer å arbeide under 1/6 g.» Schmitt svarte: «Vel, jeg har ikke lært å plukke opp steiner, hvilket er nokså pinlig for en geolog.»

Neste post på programmet var mer rituelle handlinger, der de satte opp det amerikanske flagget, hilste det og tok bilder av hverandre ved flagget.

Etter at dette seremonielle innslaget var over, begynte de å pakke ut de vitenskapelige instrumentene de hadde med og som skulle etterlates på måneoverflaten. Alle inngikk i det som ble kalt Apollo Lunar Surface Experiments Package (ALSEP). Mens Schmitt bar instrumentpakken dit den skulle plasseres ut, ble Cernan igjen en stund for å reparere en av skjermene på kjøretøyet. Han gjorde en midlertidig reparasjon før han fulgte etter Schmitt.

Ved et rent uhell hadde Cernan revet av den bakre delen av den ene bakskjermen på kjøretøyet. Da han var på vei rundt det, hadde en hammer han hadde hengende i romdrakten, og som skulle brukes til å ta geologiske prøver, hengt seg opp i skjermen og revet den av.

På utplasseringsstedet for ALSEP skulle Cernan bore to hull i måneoverflaten. I dem skulle man senke ned små instrumenter som skulle måle strømmen av varme fra Månens indre. Et tilsvarende instrument var også med på Apollo 16. Der var imidlertid John Young så uheldig i å snuble i en elektrisk kabel til instrumentet slik at det ikke kunne fungere.

Cernan syntes boringen var anstrengende og kommenterte det. Han spurte bakkekontrollen i Houston, av ren nysgjerrighet som han sa, hvilken puls han hadde under arbeidet. Svaret var at pulsen lå rundt 120 med periodevise topper til 140-150 slag i minuttet.

Schmitt ved et instrument som skulle måle elektriske egenskaper ved materialet i måneoverflaten. I bakgrunnen ses litt av South Massif. (NASA)

Enda mer boring var i vente for Cernan. Han boret også et 3 m dypt hull for et instrument som skulle måle fluksen av nøytroner. Han begynte nå virkelig å føle virkningene av den uvanlige belastningen ved å måtte motarbeide presset fra romdrakten. Særlig gikk det ut over fingrene, fordi de stadig må arbeide mot trykket i romdrakten for å holde fingrene på romdrakthanskene bøyd. Da Cernan var ferdig med arbeidet, klaget han over smerter i armene.

Neste punkt på programmet var en kjøretur en knapp kilometer til krateret Steno. På veien gjorde de et kort stopp på et sted der de satte ut et instrument for å måle de elektriske egenskapene til materialet på måneoverflaten. De samlet også opp en del prøver, tok bilder og målte variasjoner i Månens gravitasjonsfelt.

Underveis tilbake brast limbåndet Cernan hadde brukt til å reparere den ene skjermen på kjøretøyet med. Dermed mistet de skjermen et eller annet sted på overflaten. Cernan sa: «Jeg gremmes ved tanken på å ha mistet den skjermen.» Grunnen var at månematerialet da sprutet over både kjøretøyet og astronautene.

Tilbake ved Challenger børstet Cernan og Schmitt først støv av kjøretøyet. De var i ferd med å gjøre seg klar til å gå om bord i Challenger da noe overrasket Cernan. «Hei, et eller annet traff her nå! Hva gikk i stykker? Hei, hva er det?» Schmitt hadde svaret: «Det var plast fra baksiden av direktivantennen.»

Fra Houston ba man nå om en fullstendig beskrivelse av hva som hadde skjedd med den ene bakskjermen, og omfanget av skaden. De ville tenke på og arbeide med problemet mens astronautene hvilte, og så komme tilbake med forslag til løsning, om de fant noen.

Resten av tiden på overflaten brukte de to astronautene til å børste støv av hverandre. Så gikk de opp stigen og inn i månelandingsfartøyet. Begge var trøtte etter en hard arbeidsøkt ute på overflaten.

Alle instrumentene de hadde satt ut, virket og var i drift. Cernan og Schmitt hadde gjort seks observasjoner med gravimeteret, utplasserte to eksplosive ladninger for seismiske eksperimenter, tatt prøve fra et dypborehull og samlet totalt 13 kg med måneprøver. Under dette oppholdet, som varte i 7 timer og 12 minutter, hadde de også kjørt omtrent 4,4 km i det medbrakte kjøretøyet.

Andre arbeidsperiode på overflaten

«Å for en vakker dag,» sa Schmitt mens han gikk ned stigen for å starte den andre arbeidsperioden utenfor Challenger, «Det er ikke en sky å se på himmelen.» Han og Cernan startet dagen med å sette på en ny bakskjerm på kjøretøyet - den første bilreparasjonen gjort på Månen.

Mens de to sov, hadde man ved daværende Manned Spacecraft Center (nå Johnson Space Center) i Houston kommet fram til en løsning på problemet med bakskjermen som var blitt borte. Den bestod i å lime sammen fire plastbelagte kartsider astronautene ikke hadde bruk for, brette dem en gang og montere dem til skjermfestene med klemmer de hadde fjernet fra en teleskoplampe om bord.

I Houston hadde John Young tatt på seg en romdrakt og brukte bare 2 minutter på å feste kartene til det som var igjen av bakskjermen. Cernan og Schmitt brukte nesten 7 minutter på å sikre seg at kartet satt skikkelig fast.

Grunnen til at dette forholdsvis lille problemet var så alvorlig, var alt støvet som ble slynget opp av hjulet som manglet skjerm. Uten bakskjermen ble som nevnt støv kastet opp på astronautene og utstyret på kjøretøyet, noe som var svært problematisk.

Som omtalt i artikkelen, var Cernan så uheldig å rive løs bakre del av høyre bakskjerm på kjøretøyet. Han greide først å få festet den med limbånd, men den falt av og ble borte under en kjøretur. Deretter laget de en provisorisk skjerm ved hjelp av et kart de hadde til overs. Slik så skjermen da ut. Det er Schmitt som sitter på kjøretøyet. (NASA)

Vendepunktet på dagens kjøretur, stedet lengst fra kjøretøyet, var et krater astronautene hadde kalt Fridtjof Nansen.

Alle navn på overflatestrukturer på himmellegemer vedtas normalt av International Astronomical Union (IAU). Et unntak var navn på mindre strukturer nær landingsområdene, som små kratre, som ble brukt for planleggingsformål i Apollo-programmet. De ble valgt fritt av astronauter og forskere som arbeidet med å utarbeide planer for hver Apollo-landing, og var uoffisielle betegnelser.

Det finnes for øvrig et stort krater i nordpolområdet på Månen som heter Nansen og er navngitt av IAU.

Underveis ut til Nansen, gjorde Cernan og Schmitt stopp der de plukket opp måneprøver og utløste ytterligere to eksplosive ladninger for seismiske formål. De brukte derfor over én time på å komme ut til Nansen.

Ved Nansen var de to lenger fra månelandingsfartøyet enn noen annen Apollo-besetning. På 70 minutter hadde de tilbakelagt 9,1 km og var i luftlinje 7,6 km fra Challenger.

Der tilbrakte de nesten én time med å samle inn prøver og dokumentere både dem og området omkring gjennom bilder de tok.

Neste stopp - på veien tilbake mot Challenger - var krateret Lara, oppkalt etter heltinnen i Dr. Zhivago. Der gikk de gjennom de samme prøvesamlingsrutinene nok en gang, før de pakket utstyret sammen på kjøretøyet og la i vei mot den fjerde hovedstasjonen på kjøreturen, krateret Shorty. I bakkene ned fra Nansen presset Cernan månekjøretøyet opp i 17 km/t, nær topphastigheten det var konstruert for.

Schmitt arbeider ved kjøretøyet mens astronautene har en stopp ved krateret Shorty. Det var her de oppdaget det mye omtalte oransje overflatematerialet. Fjellene i bakgrunnen er kalt Family Mountains. (NASA)

Ved Shorty inntraff en av de mest berømte episodene i hele Apollo-programmet.

Nesten 5 timer ute i denne arbeidsperioden stod Schmitt på randen av Shorty og ga en rolig og saklig beskrivelse av hvordan krateret så ut. Da han var ferdig, sa han at han ville ta et panoramabilde av det. Han flyttet seg litt for å ta bildet, før han begeistret og lett opphisset utbrøt: «Det er oransje jord her!»

Cernan: «Vel, ikke flytt deg før jeg får se det.»

Schmitt: «Det er over alt, oransje!»

Cernan: «Ikke flytt deg før jeg ser det.»

Schmitt: «Det ble virvlet opp av føttene mine.»

Cernan: «Hei, jeg kan se det herfra!»

Schmitt: «Det er oransje!»

Cernan: «Vent litt, la meg ta opp visiret mitt...Det er fremdeles oransjefarget!»

Schmitt: «Javisst er det det. Sinnssvakt. Oransje...Det har nesten samme farge som klistrelappen på kameraet mitt.»

Cernan: «Det er oransje, Jack.» (Jack var klengenavnet til Harrison Schmitt.)

Bare å referere hva som ble sagt, makter ikke å formidle den enorme begeistringen oppdagelsen vakte. Hvorfor gjorde den nå det? Grunnen var at tilstedeværelsen av det rødlig oransjefargede materialet rundt krateret tydet på en vulkansk opprinnelse. Det tydet igjen på vulkansk aktivitet både før og etter dannelsen av den lette mantelen i Månen.

Schmitt sa: «Hvis jeg noen gang har sett et klassisk eksempel på en halo rundt et vulkansk krater, så er det denne. Den er elliptisk, og ser ut til å være inndelt i soner. Det var en prøve vi ikke fikk. Vi fikk ikke med det mer gulfargede stoffet, vi fikk den delen i midten...»

Astronautene var så begeistret over oppdagelsen av det oransje materialet, at Parker i Houston måtte advare dem om at de nærmet seg grensen for der de ikke kunne gå tilbake til månelandingsfartøyet. En av de fundamentale sikkerhetsreglene i Apollo-programmet sa at astronautene aldri fikk dra lenger fra månelandingsfartøyet i avstand og tid enn at de kunne gå tilbake. Dersom kjøretøyet skulle bryte sammen, ville jo bena være det eneste de hadde for å komme seg tilbake. Da var det også viktig at de aldri var lenger unna enn at de hadde nok oksygen igjen i romdraktene til å rekke tilbake til månelandingsfartøyet til fots.

Etter dette ble resten av arbeidsperioden nesten et antiklimaks. Cernan og Schmitt kjørte til stasjon 5 ved krateret Camelot, samlet inn prøver og kjørte tilbake til stedet der ALSEP var utplassert. De hadde indikasjoner på at overflategravimeteret der ikke fungerte skikkelig. Forskerne i Houston ville derfor forsikre seg om at instrumentet var riktig oppsatt og at det stod plant. Schmitt bekreftet at så var tilfelle.

Tilbake ved Challenger rengjorde de kjøretøyet og slo av fjernsynskameraet. I løpet av dagen hadde de kjørt omtrent 20 km, samlet 56 prøver med en masse på 36 kg og oppholdt seg 7 timer 37 minutter og 22 sekunder utenfor Challenger. Det var det lengste oppholdet ute på overflaten i hele Apollo-programmet. Alle de vitenskapelige instrumentene, unntatt overflategravimeteret, fungerte som de skulle.

I de siste minuttene før han gikk opp stigen og inn i månelandingsfartøyet, så Cernan seg rundt. «Jeg står her ute og jeg ser på flagget, jeg ser på kjøretøyet og jeg ser på føttene. Fremdeles er det vanskelig å tro dette.» Og Schmitt svarte med å undre seg over hva de hadde gjort for å fortjene å være der.

Tredje arbeidsperiode på overflaten

Da Cernan og Schmitt startet sin tredje arbeidsperiode, og den hittil siste mennesker har gjennomført på Månen, var klokken 23.23 den 13. desember 1972.

Først hadde de en halvtimes rutinearbeid de måtte gjennom, som å gjøre kjøretøyet klar til den hittil siste kjøreturen mennesker har hatt på Månen.

På denne turen kjørte de nordover, mot stasjon 6 ved foten av North Massif. De stoppet da de var omtrent halvveis, for å ta noen prøver. En ny stopp ble gjort ved Turning Point Rock. Den var en stor stein som hadde fått dette navnet fordi den var et framtredende landemerke på turen deres, og fordi de der skulle dreie skarpt av for å fortsette mot stasjon 6. Denne steinen, som var omtrent 6 m høy, ble fotografert og observert på nært hold før de to fortsatte kjøreturen.

Framme ved stasjon 6 parkerte de kjøretøyet i en skråning ved foten av massivet og begynte å samle prøver og dokumentere dem. «Jeg føler meg som en guttunge som leker i sandkassen,» utbrøt Cernan plutselig midt inne i en lengre utredning om det han gjorde og så.

Mens de var der, oppdaget Cernan små bulker i et av hjulene på kjøretøyet. Hjulene var jo ikke laget av gummi slik det er vanlig på biler her på Jorden, men av en netting flettet av pianotråd. Skadene var imidlertid svært små og bød ikke på noen praktiske problemer når astronautene brukte bilen.

Fra stasjon 6 til stasjon 7, like bortenfor skråningen opp til massivet, var det bare rundt 5 minutters kjøretur. Det første Cernan ble bedt om å gjøre der, var å børste støv av speilet og objektivet til fjernsynskameraet som var montert foran på kjøretøyet. «Vet dere hva?» spurte Cernan til Houston. «Jeg er lei av å tørke støv. Støvbørsten ser ut til å ha blitt mitt viktigste verktøy...»

Gjennom arbeidet ved stasjonene 6 og 7 hadde astronautene dokumentert strukturen ved foten av massivet, først et stykke opp langs helningen og så ned på sletten ved foten. Ved stasjon 8, et annet sted ved foten av massivet, fortsatte de det geologiske feltarbeidet med innsamling av prøver og dokumentasjon.

Schmitt kom her med noen betraktninger om det å bevege seg på overflaten: «Dette er den beste måten for meg å bevege meg på, opp bakker og ned bakker...som disse hoppene med samlede bein...Du verden, jeg kan ta meg fram som en kenguru!»

Schmitt arbeider med å ta overflateprøver med en spesiell rake astronautene hadde med. (NASA)

Cernan fortsatte å snakke om støvet og hvordan det kom inn i alt mulig. «...jeg skal hilse og si at fjæringen på denne bilen sannelig får prøvd seg...jeg kan ikke engang se det...alt er så utrolig støvete.» Schmitt bekreftet dette og tilføyde: «Alt er helt stivt. Alt er helt fullt av støv.» Cernan sa: «Det må være et punkt der støvet rett og slett bare overmanner deg og alt mekanisk slutter å fungere.»

De forlot stasjon 8 etter 47 minutters arbeid og dro mot stasjon 9. Den lå på randen av krateret Van Serg og nær rendene til tre andre kratre: Shakespeare, Cochise og Gatsby.

Etter omtrent en halv times arbeid sa Houston at det var på tide å dra, og foreslo at de dro «...med en gang, helst enda raskere, for å dra til stasjon 10.» Det var noen øyeblikks intens aktivitet, før Schmitts begeistrede stemme brøt gjennom: «Kom hit, Gene, fort. Vi kan ikke...vi kan ikke dra fra dette. Dette kan være det yngste mantelmaterialet eller hva det nå er som er blitt kastet ut fra kratrene.» «Ta bilder av det,» svarte Cernan som, mens han snakket til Houston, tilføyde: «Bob, vi trenger ytterligere fem minutter...Jack arbeider nå med å grave en grøft i retning sydvest-nordøst, og han har oppdaget et helt lysegrått materiale knapt 10 cm under overflaten...det er her mulig at...disse øvre 15 cm med grått materiale...er det yngste mantelmaterialet i området og det lyst fargede stoffet kan være det som er igjen etter nedslaget.» (Bob som det her refereres til, var astronauten Robert Parker som satt i bakkekontrollen i Houston og snakket med de to på Månen.)

Bakkekontrollen i Houston, som nå var bekymret for lengden av oppholdet på overflaten så langt fra månelandingsfartøyet, kom tilbake: «Greit, jeg skjønner. Men vi vil gjerne at dere drar videre, i fall du ikke forstod hintet.»

Men Schmitt, som den profesjonelle geolog han var, var uvillig til å dra fra dette uventede og spennende funnet, og Cernan så ut til å dele dette synet. Schmitt tok bilder, de begynte å forberede seg på å dra tilbake da Houston mildnet tonen: «Vi ha ombestemt oss...og vi kommer til å hoppe over stasjon 10...og vi vil ta en dobbel kjerneprøve der dere nå er...deretter drar vi tilbake (til månelandingsfartøyet)...»

Cernan og Schmitt arbeidet nå hardere. Cernan begynte å banke ned røret for å ta kjerneprøven mens Schmitt fortsatte å diskutere med bakkekontrollen hvorvidt dette i det hele tatt lot seg gjøre eller ikke. De fikk tatt kjerneprøven, og Houston ba nå om en egen prøve fra den lille grøften Schmitt hadde gravd tidligere. Bakkekontrollen tilføyde: «Vi vil også ha dere i bevegelse innen fire minutter. Det betyr at innen fire minutter skal hjulene rulle.»

Det ble enda mer diskusjon etter dette. Cernan sa han ikke visste om det var mulig. Houston insisterte og Cernan sa de ikke kunne ta den spesialprøven i løpet av 4 minutter. Bakkekontrollen gikk med på å sløyfe den og Cernan sa: «La oss dra.»

Schmitt blir liten i forhold til en av de store kampesteinene Apollo 17-astronautene traff på under sine arbeidsperioder ute på overflaten. (NASA)

De forlot stasjon 9 og kjørte tilbake mot månelandingsfartøyet. Da de kom tilbake dit, hadde de vært ute i 5 timer og 44 minutter.

Fremdeles var det arbeid å gjøre der. De måtte gjøre en siste kontroll av ALSEP-instrumentene og gjøre rent fordi de fortsatt hadde problemer med månestøvet. Men det var også noen andre, mer seremonielle oppgaver der Cernan, som kommandør for Apollo 17-ferden tok ordet. Han snakket til deltakerne på International Youth Science Tour som akkurat den dagen var i Houston der de så noe av aktiviteten på måneoverflaten på fjernsyn.

Cernan sa blant annet: «Jack har plukket opp en meget viktig stein...som er sammensatt av mange fragmenter, av mange størrelser og mange former. De kommer sannsynligvis fra alle deler av Månen og er kanskje milliarder av år gammel. Men den er en stein som inneholder alle størrelser og former...og også farger, som har vokst sammen til å bli en enhet som har holdt stand mot omgivelsene i rommet, delene i den har på en måte levd sammen på en meget koherent og fredelig måte...vi vil gjerne dele et stykke av denne steinen med mange av landene i verden. Vi håper at dette kan være et symbol på de følelsene vi har...»

Schmitt tilføyde at deler av steinen ville bli sent til museer eller andre institusjoner i hvert av landene som var representert ved de ungdommene som akkurat den dagen var i Houston.

Cernan tok så ordet igjen og snakket på vegne av Apollo 17-besetningen og alle foregående Apollo-besetninger: «Vi vil gjerne avdekke en plakett som har vært på et av benene på landingsromfartøyet vårt...Jeg skal lese hva som står der: «Her avsluttet mennesket sin første utforskning av Månen i desember 1972. Må den ånd for fred vi kom i gjenspeiles i livene til alle mennesker.» ″

Cernan avdekker plaketten på den ene landingsbenet på månelandingsromfartøyet til minne om at dette var den siste månelandingen i Apollo-programmet. (NASA)

Dette var et alvorlig øyeblikk, men ikke den endelige finalen. Den ville vært de siste rutinekontrollene før astronautene gikk om bord i Challenger igjen. Bakkekontrollen hadde imidlertid en del avsluttende ord om gravimeterinstrumentet, som fortsatt ikke ville virke. Forskerne på bakken ville gjøre enda et forsøk på å få det i drift.

Houston sa derfor til Schmitt: «Slå et skarpt slag på opphengingen med et av verktøyene og reverifiser nivået.»

Schmitt: «Mener du jeg skal så på den delen som svinger?»

Houston: «Det er det de sier.»

Schmitt: «Du har alltid hatt lyst til å gjøre dette, har du ikke.»

Houston: «Ja, det stemmer.»

Schmitt: «Hvor mye er skarpt?»

Houston: «Skarpt er skarpt. Det er sannsynligvis ikke tungt, men skarpt. Nokså lett, men skarpt.»

Schmitt: «Greit, nå slår jeg. Det gjorde det...det var et slags moderat slag.»

Houston: «Fortsett, og slå hardere.»

Schmitt: «Greit. Jeg kan slå enda hardere.»

Det hjalp ikke og Schmitt ble fritatt for mer arbeid med dette for å gjøre andre ting. Noen minutter senere kom imidlertid Houston tilbake til saken igjen med flere instruksjoner. «Vi vil vende tilbake til gravimeteret igjen, Jack. Vi vil du skal slå enda skarpere og sterkere på den bevegelige delen tre ganger.»

Schmitt: «Greit, Bob. Her kommer slagene. Omtrent tre ganger, greit.»

Houston: «Greit, Jack, nå slo du nokså hardt.»

Fremdeles var det ingen merkbare resultater. Etter mer prat og flere oppgaver avsluttet Houston forsøkene: «Greit, Jack, vi er klar til å forlate ALSEP.»

«Jeg liker ikke å gjøre det, Bob. Jeg beklager dette med gravimeteret,» sa Schmitt. Houston svarte: «Vel, du er ikke den eneste som gjør det. Her er et rom fullt av skuffede mennesker.»

For siste gang avsluttet de sjekklisten, flyttet prøvebeholderne inn i månelandingsfartøyet og forberedte seg på de siste trinnene opp stigen.

Helt mot slutten kom Cernan med en takk til alle som hadde arbeidet i Apollo-programmet: «...Alle deler i Apollo 17 og alle deler i Apollo som har vært en suksess skyldes for det meste de tusener av mennesker i luft- og romindustrien som har gjort så mye for å virkeliggjøre dette. Jeg vil bare si takk til dem. Gud velsigne dere og takk.»

«Greit gutter, si farvel til Månen,» kom det fra Houston. Cernan svarte: «Bob, dette er Gene og jeg er på overflaten. Når vi nå forlater Månen ved Taurus-Littrow, drar vi fra den som vi kom, og med Guds vilje skal vi vende tilbake, med fred og håp for hele menneskeheten.»

Klokken 06.40 den 14. desember 1972 avsatte Eugene Cernan det hittil siste fotavtrykk fra et menneske på måneoverflaten. Da gikk han om bord i månelandingsfartøyet til Apollo 17 for å dra opp fra Månen.

Under dette siste oppholdet ute på overflaten hadde Cernan og Schmitt kjørt 11,6 km med kjøretøyet og samlet inn 66 kg månemateriale. Oppholdet varte i 7 timer og 17 minutter.

Tilbake til Jorden

Like før midnatt norsk tid, nærmere bestemt klokken 23.55 den 14. desember 1972, startet rakettmotoren i Challenger og brakte romfartøyet opp fra måneoverflaten. Det gikk så inn i en bane på 16,2 km x 88,7 km over måneoverflaten. Evans, i kommando/serviceseksjonen America, var i en nær sirkulær bane 114,8 km over Månen.

Astronautene i Challenger så America først, vel 200 km borte. Fra Houston mottok Challenger banedata slik at de to romfartøyene kunne styres inn i samme bane for den siste fasen av møtemanøvrene. Så bekreftet Evans at han kunne se Challenger.

Sistnevnte, som da var bak America, tok raskt inn på dette. Evans sa: «Jeg har akkurat fått øye på dere i teleskopet...Jeg gir blaffen i hvordan dere ser ut, bare kom tilbake. Jeg skulle barbere meg for å se fin ut for dere, men fikk ikke tid...»

Like etter forsvant begge romfartøyene inn bak Månene og radiokontakten med Jorden ble brutt. Mens de var bak Månen gjorde Challenger flere manøvrer som brakte romfartøyet nærmere America. Da de kom fram fra Månen igjen, gjenstod det bare en del finmanøvrering.″

Etter mer utveksling av banedata, sa Evans: «Challenger ser ut til å være i god stand. Jeg kan ikke se noe som henger løst...» «Hun er en en fabelaktig tilstand,» svarte Cernan og tilføyde: «...du tar deg godt ut.»

Langsomt nærmet de to romfartøyene seg hverandre. Evans manøvrerte America slik at romfartøyene var klar til sammenkobling. Etter noen forsiktige, små manøvrer var de to romfartøyene igjen koblet sammen til ett romfartøy.

Evans åpnet tunnelen mellom dem og dyttet stengselet over til Cernan, sammen med en støvsuger og en liste over ting som skulle tas med over fra månelandingsfartøyet til kommandoseksjonen.

Etter en del arbeid hadde de fått flyttet over alt utstyr som skulle med tilbake til Jorden. Alle tre var nå samlet i kommandoseksjonen igjen, der de skulle tilbringe et døgn i månebane før ferden tilbake til Jorden skulle begynne.

«La ikke oss forstyrre deg, Ron,» sa den ene av de to «hjemvendte» astronautene. «Du kan bare fortsette med å gjøre hva du vil. Vi skal bruke de neste tre døgnene på å bli rene igjen.»

Så ble Challenger koblet fra og rakettmotorene om bord tent for siste gang. De bremset romfartøyet ned slik at det falt ned på måneoverflaten og ble knust der. Dermed produserte det seismiske bølger som ble registrert på seismometrene Apollo-astronauter hadde satt ut på måneoverflaten, og som ga data om forholdene i Månens indre.

Oppstigningstrinnet ble styrt til en kollisjon med overflaten bare 9 km syd for landingsstedet til Apollo 17. Fjernsynskameraet på det etterlatte kjøretøyet var rettet mot nedslagsstedet i håp om at man skulle kunne se kollisjonen. Man kunne imidlertid ikke se noen tegn til den. Nedslaget ble imidlertid registrert av seismometrene Apollo-astronauter hadde etterlatt på Månen.

Et annet viktig formål med denne manøveren var å kvitte seg med «skrap» fra månebane som kunne representere en kollisjonsfare for framtidige ubemannede og bemannede romfartøyer i månebane.

Den store rakettmotoren bak på serviceseksjonen som skulle bringe romfartøyet ut av månebane, skulle tennes mens astronautene var bak Månen og ute av radiokontakt med Jorden. Spenningen var stor i Houston da tidspunktet nærmet seg for at Apollo 17 skulle komme fram bak Månen igjen. Hadde motoren virket denne gangen også, som på de tidligere Apollo-ferdene?

De første signalene fra America kom via den 64 m store antennen i Goldstone, California (som nå er utvidet til 70 m diameter). «Houston, hører dere America?» spurte en av astronautene. Etter at bakkekontrollen svarte bekreftende, sa Cernan: «America har fått medvind og vi er på vei hjem.» Alt hadde gått normalt.

Motoren hadde tent klokken 00.35 norsk tid 17. desember.

Apollo 17 var for øvrig den andre Apollo-ferden der besetningen kunne vise fjernsynsbilder av Månens bakside. Normalt kan man jo ikke kommunisere med Jorden når romfartøyet er bak Månen og følgelig heller ikke vise fjernsynsbilder (videoopptakere hadde de ikke med). Grunnen til at det var mulig på Apollo 17 var at avfyringen av rakettmotoren bak på serviceseksjonen brakte romfartøyet opp i større høyde over Månen. Dermed kunne de få kontakt med Jorden tidligere enn vanlig.

Like etter at Apollo 17 hadde oppnådd radiokontakt med Jorden etter å være kommet fram fra bak Månen for siste gang, kunne man her nede motta fjernsynsbilder over krateret Tsiolkovskij, som ligger på Månens bakside.

Ferden tilbake til Jorden ble like rutinemessig som på alle de andre Apollo-ferdene (med unntak for Apollo 13). Evans fikk seg en tur utenfor romfartøyet da han måtte ut for å hente inn filmmagasiner fra serviceseksjonen. De inneholdt tusenvis av høyoppløsningsbilder tatt over utvalgte områder på Månen mens kommando/serviceseksjonen gikk i kretsløp der.

Etter at serviceseksjonen var koblet fra, suste kommandoseksjonen med de tre astronautene inn i jordatmosfæren og landet i Stillehavet 19. desember 1972 klokken 20.24 norsk tid. Landingen skjedde 650 km sydøst for Samoa og 4400 km sydvest for Hawaii. Der ble de møtt av en flåte under ledelse av USS Ticonderoga.

Apollo 17-astronautene brukte 3 døgn på å komme tilbake til samme medisinske tilstand som før ferden. Evans var den som kom seg raskest, han trengte bare 24 timer til det. Han var også den kommandoseksjonspilot i hele Apollo-programmet som fortest kom tilbake til den medisinske tilstand han hadde før han dro ut i rommet. Evans hadde god appetitt under hele ferden og la faktisk på seg 1 kg. NASA-legene ville imidlertid ikke spekulere i om det var grunnen til at han kom seg så raskt etter ferden.

En annen mulig forklaring var en spesiell trykkdrakt Evans hadde brukt på siste del av ferden, og fram til han ble undersøkt om bord på USS Ticonderoga. Drakten ble benyttet for første gang på Apollo 17.

Det var en del bekymring for hvordan Cernan ville reagere på det å vende tilbake til Jorden. Han gikk nemlig ned over 4 kg i løpet av ferden. Både han og Schmitt kom seg likevel i løpet av 48-72 timer tilbake til omtrent samme medisinske tilstand som før ferden. Schmitt gikk ned omtrent 1 kg på ferden.

Ifølge de opprinnelige planene for Apollo, skulle det vært ytterligere tre månelandinger etter Apollo 17. De måtte imidlertid avlyses på grunn av manglende bevilgninger. Derfor var det første kapittelet i menneskenes utforskning av Månen over med Apollo 17.

Tekster til andre illustrasjoner brukt i originalartikkelen

Taurus-Littrow-området, der Apollo 17 landet, fotografert fra panomarakameraet i Apollos serviceseksjon. Pilen peker mot landingsstedet for Apollo 17. South Massif ses nederst og North Massiv øverst på bildet, der nord er opp. Mange av kratrene i dalbunnen antas å ha blitt dannet av materiale som ble slynget ut da krateret Tycho ble dannet for rundt 50 millioner år siden. Tycho ligger på Månens sydlige halvkule, omtrent 2000 km sydvest for Taurus-Littrow. (NASA)

Månelandingsfartøyet til Apollo 17 er her fotografert fra månebane med et kamera i serviceseksjonen på Apollo 17. Månelandingsfartøyet står nesten midt på bildet, i det lyse området der. Skyggen fra det ses som en liten trekant som peker mot venstre. At området rundt månelandingsfartøyet er så lyst, skyldes antakelig eksosgassene fra landingsmotoren. (NASA)

For siste gang i Apollo-programmet heises astronauter om bord i et helikopter etter å ha vendt tilbake fra Månen. I bakgrunnen ligger hangarskipet USS Ticonderoga, dit astronautene og kommandoseksjonen ble fraktet etter landingen. (NASA)