Til hovedsiden
    

   
    Bli medlem
    Siste nytt
    Artikler
    Bildeserier
    Temasider
    Bildearkiv
    Foredrag
    Effekter til salgs
    Lenker
    Spørsmål og svar
    Spør oss
    Prosjektoppgave
    Om oss
    NAF på Facebook
    Kontakt oss
    Nettstedskart
    Hovedsiden
Trykk for å lese mer om sitatet
 

R.I.P Mars Observer

Av Øyvind Guldbrandsen

 

Artikkel publisert i Nytt om Romfart, 23. årgang, nummer 87, juli-september 1993, sidene 19-21 av Norsk Astronautisk Forening/www.romfart.no.

Skriv ut

Tips bekjent

 

Det ubemannede romfartøyet Mars Observer, USAs første Mars-romfartøy på nesten to tiår, har etter all sannsynlighet gått tapt. Romfartøyet skulle etter planen ha gått inn i bane rundt Mars i slutten av august 1993, og derfra gjort en mengde svært interessante observasjoner av planeten i de påfølgende par årene. Men bare tre dager før ankomsten til Mars ble all dataoverføring fra romfartøyet brutt. Alle senere forsøk på å gjenopprette forbindelsen har vært nytteløse. Det én milliard dollar dyre Mars Observer-prosjektet ser dermed ut til å måtte avskrives som en total fiasko.

Problemene oppstod natt til 22. august 1993, norsk tid. Mars Observers drivstofftanker skulle settes under trykk for å klargjøre fremdriftssystemet til den planlagte oppbremsingen den 24. august. Oppbremsingen skulle markere slutten på den 11 måneder lange overfarten fra Jorden til Mars, og sende romfartøyet inn i en innledende ellipseformet bane rundt planeten.

Drivstofftankene blir satt under trykk ved at pyrotekniske ventiler slipper gass fra en høytrykks heliumtank inn til tankene med monometylhydrasin (brensel) og dinitrogentetroksid (oksidasjonsmiddel). For å beskytte dem mot sjokkeffekter denne prosessen medfører, ble romfartøyets to X-bånd-radiosendere skrudd av like i forveien. Det var meningen senderne skulle skrues på igjen etterpå, rundt 40 minutter senere. Men man hørte aldri noe mer fra Mars Observer.

Ferdkontrollørene ved JPL i Pasadena, California, reagerte på tausheten ved å sende kommandosignaler opp til Mars Observer som ba den svitsje radiosendingene fra direktivantennen til laveffektsantennen, som sender i en videre stråle.

Mars Observer har en 1,5 m direktivantenne for både radiomottaking og radiosending, en laveffektsantenne som bare har sender tilkoblet, pluss to rundvirkende mottakerantenner. Vanligvis står en av senderne på kontinuerlig, men de har tidligere blitt skrudd av og på tre ganger i forbindelse med de tre banekorreksjonene Mars Observer foretok underveis til Mars. Men denne gangen ble altså senderen åpenbart bare skrudd av.

Hva som senere har skjedd med Mars Observer, kan man foreløpig bare gjette seg til. Romfartøyet kan ha gått inn i bane rundt Mars, det kan ha fløyet forbi Mars og fortsatt videre i bane rundt Solen, eller det kan til og med ha eksplodert.

Den siste kommandosekvensen fra Jorden som man vet Mars Observer oppfattet, ble sendt den 20 august 1993. Det var oppdaterte parametere tilknyttet oppbremsingen som skulle skje den 24. august. Dersom bare radiosenderne har sviktet, er det således trolig at romfartøyet automatisk har gått i bane rundt Mars. Det er selvstendig nok til å holde seg i live en tid, men uten radiosendere vil romfartøyet selvfølgelig være helt ubrukelig. Dersom romfartøyet ikke gikk inn i bane rundt Mars, tyder det på at et eller annet fundamentalt, eksempelvis stillingskontrollen, har sviktet. Det mest sannsynlige da er at Mars Observers batterier har blitt uttappet og romfartøyet «dødd» rundt den 28. august.

Mars Observer var programmert til selv å ta kontakt med Jorden dersom det ikke hadde hørt noe på fem døgn. Man så derfor med spenning fram til om romfartøyet ville gi lyd fra seg den 26. august. Selv om Mars Observer da ikke var gått inn i bane rundt Mars, ville man ha fått nye muligheter når den passerte Mars på nytt igjen om ti måneder og om to år. Det ble for øvrig sagt at dersom man ikke hørte noe fra romfartøyet denne dagen, må noe så viktig ha sviktet at man sannsynligvis aldri siden ville høre noe.

Selv om Mars Observer har forblitt like taus, har man fortsatt å sende kommandoer opp til romfartøyet i håp om på en eller annen måte få orden på romfartøyet og deretter gjenopprettet forbindelsen. I begynnelsen gikk kommandoene stort sett ut på å få Mars Observer til å rekonfigurere telemetrisystemet. Man var forsiktige med sende opp alt for radikale ordrer for å ikke forstyrre romfartøyet i å utføre viktige, preprogrammerte prosedyrer. Men etter som tiden har gått og man fremdeles ikke hørte noe, har kommandoene gått ut på å få sonden til å gjennomføre mer og mer drastiske operasjoner.

Det har hittil ikke vært mulig å fastslå den direkte årsaken til kommunikasjonsbruddet, men blant de første teoriene var at Mars Observers krystalloscillator i datamaskinens klokke (forkortet RXO på engelsk) har sviktet. RXOen består av to oscillatorer, hvorav en reserve, og en feildetekteringsenhet som bare er koblet til den ene oscillatoren som hele tiden er i bruk. Reserveoscillatoren kan følgelig ha sviktet uten noens medvitende, og en primæroscillatorsvikt ville da sette RXOen ut av drift. De fleste av Mars Observers datamaskiner er koblet til RXOen, og romfartøyet er ubrukelig og ikke mulig å bringe i orden igjen om RXOen svikter.

Man bygger RXO-svikt-teorien blant annet på at en tilsvarende enhet på værsatellitten NOAA 13 sviktet før satellitten ble skutt opp. RXO-svikten i NOAA 13 skyldtes igjen svikt i en transistor brukt til både spennings- og temperaturkontroll i RXOen. Transistorer av samme type ble brukt i Mars Observers RXO, og de har vist seg å ha en sviktfrekvens på hele 10 %. Om to transistorer svikter, blir RXOen ubrukelig. Det kan for øvrig nevnes at Mars Observers konstruksjon er basert på den konstruksjonen NOAA 13 representerer, såkalt avansert Tiros N. NOAA 13 ble skutt opp 9. august denne sommeren, men sviktet og gikk tapt allerede den 21. august, det vil faktisk si på samme dag som Mars Observer gikk tapt.

At Mars Observer eksploderte da man satte drivstofftankene under trykk, har også blitt vurdert. Det kan ha skjedd enten ved at ventilsvikt tømte all gassen fra heliumtanken over i en av de ikke like kraftige drivstofftankene, eller at drivstoff og oksidasjonsmiddel blandet seg via heliumtrykkrørsystemet. Mars Observers drivstoffkombinasjon er hypergolsk, det vil si at antenning skjer umiddelbart dersom brensel og oksidasjonsmiddel bare kommer i berøring med hverandre. En JPL-talsmann sa imidlertid at sannsynligheten for at romfartøyet har eksplodert, er på mindre enn én promille.

Man har etter hvert sendt kommandoer til Mars Observer hvor de fleste mulige sviktårsaker er blitt tatt hensyn til. Ettersom ingen ting har hjulpet, har man begynt å helle til den teori at to eller flere ting kan ha sviktet samtidig. Man har også hatt en periode uten at kommandoer er blitt sendt opp, i det håp at romfartøyet da selv skulle skjønne at noe er galt, og dermed sette i gang visse operasjoner, blant annet svitsje over til reservesystemer. Det er også et lite håp om at romfartøyet, selv om det er kommet ut av kontroll og solcellene ikke lenger peker kontinuerlig på Solen, skal kunne klare å berge seg selv. Dersom energitilførselen synker under et visst nivå, er nemlig Mars Observer programmert til å slå av de fleste systemer, slik at batteriene kan få muligheten til å langsomt få ladet seg opp igjen. Når det så har skjedd, kan romfartøyet slå på systemene sine igjen, og datamaskinene vil få en ny mulighet til å få kontroll over romfartøyet. Det er imidlertid klart at jo lenger tid som går uten at man hører noe, desto mer sannsynlig er det at romfartøyet er permanent ute av funksjon. Det bør nevnes at mulighetene for å gjenvinne romfartøyet ble betegnet som meget liten bare noen dager etter at man mistet kontakten med det.

Det kan kanskje tas med at en hardnakket gruppe under en «alternativ» pressekonferanse utenfor JPL med brask og bram lanserte et mer fantasifullt forslag på hvorfor Mars Observer gikk tapt. Forklaringen skal være at NASA selv tok livet av romfartøyet for å unngå at det skulle oppdage spor av fremmede sivilisasjoner på Mars. Gruppen mener at de pyramideformede fjellene på Mars som ble oppdaget av Mariner 9 i 1972, og ikke minst det etter hvert så berømte «ansiktet» som Viking-romfartøyene noen år senere oppdaget i samme område, er bevis for at fremmede sivilisasjoner om ikke nå, så i hvert fall tidligere har eksistert på denne sagnomsuste planeten.

Nå må man vel kunne si at en oppdagelse av gamle sivilisasjoner på Mars burde være noe av det NASA mest av alt kunne ha ønsket seg. Noe slikt ville uten tvil ha bidratt til en enorm interesse for planeten, og det er vel ikke urimelig å tro at dette igjen ville ført til at NASA ville fått bevilgninger til en mer ambisiøs utforskning av Mars, og kanskje verdensrommet generelt, enn det som kan forventes i dag. At NASA derfor skulle hindre allmennheten i å få kjennskap til gamle sivilisasjoner på Mars, og det attpåtil ved å ødelegge et allerede oppskutt romfartøy til en milliard dollar, lyder ikke helt troverdig.

Derimot er det sikkert at Mars Observer var utstyrt med et kamera som fra sin planlagte polbane ville gitt bilder med en pixeloppløsning på rundt 1,4 m, langt bedre enn noe tidligere romfartøy som har kretset rundt Mars, har vært i stand til. Dette ville trolig vært godt nok til å avsløre tegn på sivilisasjoner på Mars, vel å merke dersom noe slikt nå virkelig hadde eksistert. Det at så nettopp dette romfartøyet på mystisk vis plutselig forsvant så kort tid før fremkomsten, gjør at vi fra mindre seriøst hold i tiden som kommer nok må kunne vente oss enkelte historier om Mars-boere som skyter ned nærgående romfartøy, og andre underholdende «avsløringer».

Det er selvfølgelig i alle tilfeller meget surt å miste et lenge planlagt og meget kostbart romfartøy som kunne ha gitt en mengde enestående og spektakulære data. Men tapet av Mars Observer kommer dessuten på et nokså kinkig tidspunkt; fadesene med to andre vitenskapelige prosjekter i milliard-dollar-klassen. Både Hubble-romteleskopets feilslipte speil og Galileo-romfartøyets ubrukelige antenne er fremdeles friskt i minne. Enda friskere i minnet er trolig augusts mislykkede oppskyting av en Titan 4-bærerakett med militær nyttelast til minst 1 milliard dollar, tapet av den tidligere nevnte NOAA-satellitten til rundt 100 millioner dollar, og sommerens mange mislykkede forsøk på å få Discovery av gårde på ferden STS-51. På toppen av alt dette skal altså NASA kjempe for å få godkjent fortsatte bevilgninger til den nå antatt 22 milliarder dollar dyre romstasjonen Freedom, som NASA har økende problemer med å forklare hensikten med.

På den annen side er Mars Observer faktisk det første amerikanske planetromfartøy noen sinne som går tapt når man ser bort fra noen få mislykkede oppskytinger, den siste med Mariner 8 så langt tilbake som i 1971. Derimot er det totalt det tredje Mars-romfartøy på rad som går tapt. Sovjetunionen mistet kontakten med både Phobos 1 og 2, i henholdsvis 1988 og 1989, før romfartøyene nådde målet. Phobos 2 forsvant endog etter at det hadde gått inn i bane rundt Mars, og bare dager før det skulle sveve noen titalls meter over Mars-månen Phobos, og blant annet slippe ned to små landere. Kanskje de fiendtlig innstilte Mars-boerne har likesinnede kolleger på Phobos!

Bare noen dager etter at man anså Mars Observer som tapt, ga NASA-sjef Daniel Goldin ordre om å vurdere forskjellige konsepter til et reserveromfartøy som skal kunne bli skutt opp allerede ved førstkommende oppskytingsvindu, det vil si i oktober 1994. (Det går 26 måneder mellom hver gang Mars og Jorden står i en slik innbyrdes posisjon at Mars-romfartøy kan sendes av gårde.)

Blant de ting man har i tankene er et lite romfartøy, basert på teknologi fra det såkalte stjernekrigsprogrammet, som skal settes sammen i hui og hast for en relativt billig penge (150 millioner dollar er blitt nevnt), men likefullt kunne utføre i hvert fall noen av de vitenskapelige oppgaver Mars Observer var ment å gjøre.

En tilsvarende filosofi ligger bak Clementine-prosjektet, hvor et lite romfartøy basert på BMDO-teknologi (tidligere SDIO) i begynnelsen av 1994 skal skytes opp for å undersøke Månen og en asteroide. Prosjekter av Mars Observers dimensjoner tar ellers gjerne et helt tiår å planlegge og bygge. For å spare penger blir det også vurdert å bruke en russisk bærerakett, mest sannsynlig Proton. Det er nok ikke umulig at Goldin nå ser for seg en utmerket mulighet til å bevise holdbarheten i den «billigere-raskere-bedre»-filosofien, som han har satset så mye på å få gjennomslag for i et etter hvert noe tungrodd NASA.

En annen mulighet som blir vurdert, er å bygge en Mars Observer 2. Opprinnelig var det meningen å bygge to Mars Observer-romfartøyer og skyte dem opp med et par års mellomrom. Manglende bevilgninger gjorde imidlertid at man bare fikk bygd ett, men man hadde fremdeles til intensjon at reservedelene til Mars Observer 1 skulle kunne settes sammen til en Mars Observer 2 dersom nummer 1 sviktet.

Nå er imidlertid reservedellageret etter Mars Observer 1 bare delvis komplett, og i en periode med trange budsjetter er det ikke lenger aktuelt å automatisk sette i gang byggingen av en ny og fullt utrustet Mars Observer, selv om nummer 1 nå faktisk har forsvunnet. Derimot er en noe «lettet» Mars Observer 2, bygd av de delene man nå har tilgjengelig, med i vurderingen til en eventuell reserveferd for Mars Observer 1. Men selv om en ny Mars Observer ganske raskt skulle bli vedtatt bygget, hevder eksperter at det kan bli vanskelig å få den ferdig til oppskytingsvinduet i 1994. Neste oppskytingsmulighet vil da bli i slutten av 1996.

Tekster til illustrasjoner brukt i artikkelen

Slik ville Mars Observer sett ut om den noen gang hadde kommet seg inn i bane rundt Mars. Underveis fra Jorden til Mars var ikke solcellepanelene helt utfoldet. Det skulle først skje etter at romfartøyet var gått inn i Mars-bane. (NASA)

Hektisk aktivitet i kontrollrommet ved NASAs Jet Propulsion Laboratory i Pasadena, California etter at kontakten med Mars Observer forsvant. Fra dette kontrollrommet styres alle NASAs romfartøyer som sendes bort fra jordbane.

 
Forrige artikkel | Neste artikkel | Alle NOR 1993 | Alle Romfart/NOR
 
 
 

Alt stoff på romfart.no/.com/.org er opphavsrettslig beskyttet.
romfart.no/.com/.org eies og drives av Norsk Astronautisk Forening.