Internasjonale romfarere, del 2

Av Per Olav Sanner

Del 1 av denne artikkelserien tok for seg romfarere fra andre land enn USA og Russland som ikke var profesjonelle astronauter. I denne delen skal vi se nærmere på de faste astronautkorpsene i Canada, Japan, Frankrike, Tyskland og Italia. Vi starter med det felleseuropeiske korpset til European Space Agency (ESA).

1977 var året da ESA omsider kunne kunngjøre at man var klar til å motta søknader om plass i et europeisk astronautkorps. Dette skjedde 28. mars, og etter å ha gjennomgått søknader fra over 2000 nysgjerrige vitenskapsmenn og ingeniører kunne man i mai 1978 avsløre navnene til ESAs første tre astronauter. Disse var Ulf Merbold (fysiker, født 1941) fra Vest-Tyskland, Wubbo Ockels (fysiker, født 1946) fra Nederland og Claude Nicollier (astrofysiker, født 1944) fra Sveits.

Den første ferden de skulle trene til var Spacelab 1 med romfergen, men stadige forsinkelser i programmet skulle føre til at de ble værende på bakken i ennå en god del år. I mellomtiden ble tiden godt utnyttet. Fra 1980 til 1981 gjennomgikk Ockels og Nicollier ferdspesialisttrening hos NASA. Det betyr at de er kvalifisert til å delta i romfergebesetninger på lik linje med de av sine amerikanske kolleger som ikke er piloter. Med andre ord kan de delta på romvandringer, bruke manipulatorarmen, ta seg av romfergens systemer og så videre.

Første ESA-astronaut i rommet ble Ulf Merbold. Han var nyttelastspesialist om bord på STS-9/Spacelab 1 med Columbia fra 28. november til 8. desember 1983. Også de andre to astronautene fra ESA var involvert i ferden; Ockels som reserve, og Nicollier som aktiv i kontrollsenteret. Ockels fikk sin tur som nyttelastspesialist på 61-A/Spacelab D-1 mellom 30. oktober og 6. november 1985.

ESA var ikke representert i jordbane igjen før i januar 1992. Igjen var Ulf Merbold nyttelastspesialist, denne gang på STS-42/International Microgravity Laboratory-1.

I 1986 skulle Nicollier ha fått sin første ferd som ferdspesialist på 61-K, en Spacelab-ferd. Challengers eksplosjon 28. januar samme år satte imidlertid en stopper for det. Først i 1992 skulle han endelig få sin romferd, fortsatt som ferdspesialist, på STS-46 med Atlantis. Hans hovedoppgave var å utplassere ESA-friflyveren Eureca, som ble hentet ned av Endeavour på STS-57 i juni 1993. Selv om Nicollier måtte vente i hele 14 år på sin romferd, ble han til gjengjeld raskt satt opp på en ny. Dette var STS-61 i desember 1993 med Endeavour, og hovedformålet med denne ferden var å foreta reparasjonsarbeid på Hubble-romteleskopet. Igjen spilte Nicollier en meget sentral rolle som operatør av manipulatorarmen, og han assisterte også pilotene under både oppskyting og landing. Nicollier er nå satt opp på en tredje ferd, STS-75 med Columbia i januar 1996. Hovednyttelasten, et italiensk linesatellittsystem, var også med på Nicolliers første ferd.

I 1992 ble størrelsen på ESAs astronautkorps øket. 15. mai kom seks nye kandidater med. To av dem, Maurizio Cheli (prøveflyver, født 1959, Italia) og Jean-François Clervoy (ingeniør, født 1958, Frankrike) tok straks fatt på ferdspesialistutdanning i USA. De fire andre, Pedro F. Duque (ingeniør, født 1963, Spania), A. Christer Fuglesang (fysiker, født 1957, Sverige), Marianne Merchez (lege, født 1960, Belgia) og Thomas Reiter (prøveflyver, født 1958, Tyskland), ble sent høsten 1992 sendt til Moskva for å gjennomgå noen uker med innledende trening for ferder til romstasjonen Mir.

I 1993 startet Duque og Merbold treningen som forskerkosmonauter for Euromir-94, et månedlangt besøk til den russiske romstasjonen. Samtidig begynte Fuglesang og Reiter på et mer omfattende treningsprogram som skulle kvalifisere en av dem til å delta som såkalt ferdingeniør (den russiske ekvivalenten til romfergens ferdspesialister) på stasjonen under Euromir-95. Merchez hadde før uttaket til disse to ferdene valgt å ta noen års pause fra all astronauttrening for å bo hos sin mann, Maurizio Cheli, som var stasjonert i Houston ved Johnson-romsenteret i påvente av sin første ferd med romfergen. Det er nå avgjort at Cheli skal fungere som ferdspesialist på STS-75 med Columbia i januar 1996. Dermed vil det være to ESA-astronauter om bord når Columbia tar av med 13 dager i bane foran seg.

Også Wubbo Ockels var blitt tiltenkt å delta i treningen for Euromir-ferdene, men et mindre medisinsk problem diskvalifiserte ham. (Ockels skulle ifølge planer som ble lagt før Challenger-ulykken ha deltatt på Tysklands andre Spacelab-ferd, D-2, men på grunn av at mannskapet størrelse av sikkerhetsmessige grunner måtte kuttes fra åtte til sju mistet Ockels denne sjansen. Han var senere en sterk kandidat til å delta som nyttelastspesialist på STS-65/International Microgravity Laboratory-2 sommeren 1994, men siden NASA de siste årene har begynt å erstatte en av de normalt to nyttelastspesialistene på Spacelab-ferder med en av sine egne ferdspesialister, ble det heller ikke her plass til Ockels. Han er imidlertid fortsatt aktiv ESA-astronaut. Han jobber til daglig ved ESAs teknologisenter ESTEC i Nederland, og har fått et professorat ved et nærliggende universitet.

Merbold ble skutt opp med Sojuz TM-20 4. oktober 1994, og utførte mange eksperimenter som vil ha betydning for forberedelsene til ESAs deltagelse i byggingen og driften av den planlagte internasjonale romstasjonen. (NASA kunngjorde i en pressemelding 8. mai 1995 at Duque skal være reserve for en fransk nyttelastspesialist på romfergeferd STS-78 sommeren 1996, også denne om bord i Columbia.) Euromir-95, som vil starte med oppskyting av Reiter med Sojuz TM-22 i august 1995, vil vare i rundt 135 dager, og vil i enda større grad bidra med nye kunnskaper og erfaringer. (Beslutningen om at Reiter var blitt valgt ut til ferden ble kunngjort av ESA 17. mars i år, og svenske aviser uttrykte med all mulig tydelighet den skuffelsen som mange svensker nok følte ved, i alle fall i første omgang, å miste sjansen til å se en landsmann i jordbane. Skuffende var det også her hjemme, ettersom Aftenposten få dager før avgjørelsen falt kunne avsløre at Fuglesangs familie stammet fra Norge...)

Den hittil siste ferden med en ESA-astronaut startet 3. november 1994, dagen før Merbold avsluttet sitt besøk om bord i Mir. Jean-François Clervoy var ferdspesialist på STS-66/Atlas-3 med romfergen Atlantis, og brukte manipulatorarmen til å sette ut og hente inn en frittflyvende satellitt. Ferden endte 14. november.

Frankrike

Frankrikes Jean-Loup Chrétien (prøveflyver, nå general, født 1938) og Patrick Baudry (prøveflyver, født 1946) ble i juni 1980 tatt ut som såkalte spationauter av romorganisasjonen Centre National d'Etudes Spatiales (CNES). Landet måtte selvsagt, etter god fransk tradisjon, ha en egen betegnelse på sine romfarere, men siden man regnet med å fly folk på både amerikanske og sovjetiske (og etter hvert også europeiske) romfartøyer i fremtiden, fant man det også politisk nøytralt å unngå å kalle dem astronauter eller kosmonauter.

Chrétien forlot Moder Jord 24. juni 1982 om bord i Sojuz T-6. Sammen med Vladimir Dsjanibekov og Aleksandr Ivantsjenkov presenterte han det franske kjøkken til Anatolij Berezovoy og Valentin Lebedev, som var i ferd med å sette oppholdsrekord i rommet. Nå skal det ikke glemmes at Chrétien hadde det travelt med å utføre franske eksperimenter under sitt åtte dager lange opphold, men det er umulig å hoppe over det faktum at den franske kokken som valgte ut maten fant det uforståelig at romfarerne ikke skulle få nyte vin til måltidene. Kosmonautene visste likevel å sette pris på maten.

Like stor suksess skal ikke Chrétiens reserve, Baudry, ha hatt da han fra 17. til 24. juni 1985 deltok som nyttelastspesialist på ferd 51-G med den amerikanske romfergen Discovery. Han tok også med seg visse franske spesialiteter som nok var kjærkommen kost, men kaninragouten og froskelårene fikk han ha for seg selv. Denne gang var det Chrétien som satt på reservebenken. Disse to franskmennene fikk i alle fall æren av å ha blitt de første romfarere trenet av begge supermakter.

I september 1985 avslørte CNES navnene til sju nye spationauter. Claudie André-Deshays (lege, født 1957), Jean-François Clervoy (ingeniør, født 1958), Jean-Jacques Favier (fysiker, født 1949), Jean-Pierre Haignere (prøveflyver, født 1948), Frederic Patat (født 1958), Michel Tognini (prøveflyver, født 1949) og Michel Viso (ingeniør/veterinærkirurg, født 1951) sluttet seg nå til Chrétien og Baudry. Begge disse to hadde fløyet i rommet, og ingen nye ferder var formelt planlagt, men allerede i oktober undertegnet CNES og Sovjetunionen en avtale om en ny ferd i 1987. (Denne ble først avviklet i 1988.) Dessuten regnet man med flere muligheter både innen de amerikanske og sovjetiske programmene. Frankrike ledet også utviklingen av den europeiske miniromfergen Hermes, og antok at landet skulle bidra sterkt med personell om bord når den en gang stod klar. (Planene om en bemannet Hermes er siden blitt kansellert.)

Chrétien fløy igjen på Sojuz TM-7 26. november 1988. Denne gangen fikk han nesten 25 dager i rommet, og midt i det vitenskapelige programmet ble han den første ikke-sovjeter eller ikke-amerikaner til å foreta en utflukt utenfor romfartøyet. Tognini var reserve.

Rett før denne ferden var CNES og Sovjet blitt enige om en tredje ferd i 1992. Senere ble denne gjort til en av hele fem ferder fra og med 1992 til og med 2000. Tognini gikk til værs med Sojuz TM-15 27. juli 1992, og returnerte tretten dager senere. Neste franskmann i rommet ble Haignere, som hadde vært reserve for Tognini. Hans ferd, som tok til med oppskyting i Sojuz TM-17 1. juli 1993, varte i tre uker.

Favier var reserve for den japanske nyttelastspesialisten som deltok på STS-65/International Microgravity Laboratory-2 sommeren 1994. 8. mai 1995 ble det klart at han skal delta som nyttelastspesialist på STS-78 i 1996. Dette er en Spacelab-ferd som skal bygge videre på grunnlaget som ble lagt av Spacelab Life Sciences- og International Microgravity Laboratory-programmene.

Neste samarbeidsferd med russerne ventes å gjennomføres sommeren 1996. Da er det André-Deshays' tur, og hun startet like etter nyttår treningen i Moskva sammen med sin reserve, Léopold Eyharts (militærflyver, født 1957). André-Deshays var reserve for Haignere i 1993. Eyharts var blant de fire spationautene som ble utnevnt i januar 1990. De andre tre er Jean-Marc Gasparini (født 1963), Phillipe Perrin (født 1963) og Benoit Silve. Disse er også militærflyvere, og vil forbli ved sine avdelinger inntil det skulle være bruk for dem på en spesiell ferd. Baudry har forlatt spationautkorpset til fordel for en jobb hos Aerospatiale, men de resterende spationautene, med unntak av Gasparini, Perrin og Silve, er fortsatt i arbeid for CNES. Clervoy ble i mai 1992 ansatt som astronaut for ESA. (Se avsnittet om ESA.)

Tyskland

Vest-Tyskland valgte ut to fysikere, Reinhard Furrer (født 1940) og Ernst Messerschmid (født 1945) i 1982 med tanke på en Spacelab-ferd hvor landet betalte USA for å få benytte romlaboratoriet til vesttyske eksperimenter. Ferden gikk av stabelen mellom 30. oktober og 6. november 1985 under betegnelsen 61-A/Spacelab D-1, og begge de to vesttyskerne var om bord. En landsmann, ESA-astronauten Ulf Merbold var opprinnelig også tiltenkt en plass som nyttelastspesialist på denne ferden, men den vesttyske romorganisasjonen DFVLR mente at det var riktig å la en ny ESA-representant få sjansen siden Merbold allerede hadde vært i rommet, så det ble Wubbo Ockels som fikk prøve seg. Merbold fungerte i stedet som reserve for Messerschmid og Furrer.

Romfergeulykken i 1986 stanset eller bremset flere lands planer for deltagelse i det amerikanske programmet. Vest-Tyskland skulle ha utnevnt nye astronauter det året fordi nye tyske Spacelab-ferder stod for døren. Dette uttaket ble først foretatt i 1987. De nye kollegene til Furrer var Renate Louise Brümmer (meteorolog, født 1955), Hans Wilhelm Schlegel (fysiker, født 1951), Gerhard P. J. Thiele (fysiker, født 1953), Heike Walpot (lege, født 1960) og Ulrich Walter (fysiker, født 1954). Brümmer, Schlegel, Thiele og Walter begynte i mars 1988 med grunnleggende trening ved Det tyske forskningssenteret for luft- og romfart (DLR, tidligere DFVLR). To år senere, i mars 1990, tok de fatt på trening spesielt for den forestående tyske Spacelab-ferden, D-2. I januar 1992 ble det bestemt at Walter og Schlegel skulle fly som nyttelastspesialister, mens Thiele og Brümmer skulle være reserver og overvåke ferden fra DLRs kontrollsenter i Oberpfaffenhofen. STS-55/Spacelab D-2 startet 26. april 1993 etter flere ukers forsinkelser på grunn av motorproblemer på romfergen Columbia. I samarbeid med sine amerikanske medastronauter gjennomførte Walter og Schlegel et meget tettpakket forskningsprogram oppe i rommet, og ferden endte med landing 6. mai.

I 1988 ble Vest-Tyskland og Sovjetunionen enige om en fremtidig samarbeidsferd. En endelig avtale ble undertegnet i april 1990. Siden astronautgruppen fra 1987 alt var opptatt med trening for D-2, trengte DLR to nye astronauter. Disse ble plukket ut fra semifinalistene fra 1987, og Klaus-Dietrich Flade (prøveflyver, født 1952) og Reinhold Ewald (fysiker, født 1956) kunne allerede to måneder senere, i november 1990, starte treningen i Moskva. I august 1991 var det klart at Flade skulle bli første tysker om bord i Mir, og starten gikk 17. mars 1992 med Sojuz TM-14. Etter åtte dager viet jordressursforskning var han trygt tilbake fra rommet.

Messerschmid og Furrer var, på grunn av at Tysklands rombudsjett er presset, fra 1994 ikke lenger ansatt av DLR. For tiden har ikke tyske astronauter særlige utsikter til å få fly i rommet, ettersom landet har kansellert alle planer om flere Spacelab-ferder. Siden disse to alt har gjort unna en ferd, må de regne med å vente til resten av korpset har prøvd seg. Imidlertid regnes begge to fortsatt som medlemmer av Tysklands astronautkorps. Renate Louise Brümmer sluttet i mai 1994. DLR opplyste i begynnelsen av 1995 at det er en aldri så liten mulighet for at det kan bli en ny samarbeidsferd med russerne, sannsynligvis i løpet av høsten 1996. Dersom dette skulle bli aktuelt, kan det se ut til at Reinhold Ewald blir kandidat til ferden.

Canada

I 1983 var det Canadas tur til å danne et eget astronautkorps. Flere samarbeidsferder med romfergen var på planleggingsstadiet, og ikke mindre enn seks astronauter ble valgt ut. Disses navn ble offentliggjort i november 1983: Roberta L. Bondar (lege, født 1945), Marc Garneau (offiser i marinen, født 1949), Steven G. MacLean (fysiker, født 1954), Kenneth E. Money (fysiolog, født 1935), Robert B. Thirsk (lege, født 1953) og Bjarni V. Tryggvason (ingeniør, født 1945). Allerede 5. oktober 1984 var Garneau på vingene om bord i Challenger på ferd 41-G, som skulle vare til 13. oktober. (Han var blitt plukket ut til ferden så sent som i mars samme år, og må virkelig kunne sies å ha gjort kometkarriere!) Canada hadde flere eksperimenter med under navnet CANEX-1. Thirsk var reserve.

Thirsk skulle ha fløyet på en ferd i 1987, med Bondar som reserve, men Challenger-ulykken la alle planer på is. Først i 1990 ble det fart i det bemannede canadiske programmet igjen, da Bondar og Money ble plukket ut som henholdsvis nyttelastspesialist og reserve for en Spacelab-ferd, International Microgravity Laboratory-1, som fant sted med romfergen Discovery mellom 22. og 30. januar 1992. Begge to sluttet for øvrig senere samme år.

Om to forlot korpset, kom likevel fire inn. I juni 1992 kom følgende kandidater til: Chris A. Hadfield (prøveflyver, født 1959), Michael J. McKay (offiser, født 1963), Julie Payette (ingeniør, 1963) og Dafydd R. Williams (lege, 1954). Hadfield og Garneau gjennomgikk fra 1992 til 1993 ferdspesialisttrening ved Johnson-romsenteret i Houston, Texas. Williams tok fatt på sin ferdspesialistutdanning i mars 1995, og vil være ferdig med denne i løpet av 1996. Det er ventet at McKay og Payette vil gjennomgå den samme treningen med tid og stunder.

I 1992 var faktisk to canadiske astronauter i rommet. Mellom 22. oktober og 1. november deltok MacLean på STS-52, og samlebetegnelsen for Canadas nyttelast var CANEX-2. Tryggvason var reserve.

I skrivende stund er Canadas utsikter i rommet ganske gode. Hadfield er nå satt opp som ferdspesialist på romfergeferd STS-74, som er den andre ferden der fergen vil kobles sammen med romstasjonen Mir. Dette skal skje i oktober 1995. Thirsk ble 8. mai 1995 tatt ut som nyttelastspesialist til STS-78 i 1996. Canada ligger i sluttforhandlinger med NASA om en ferd med CANEX-3-nyttelasten. Denne vil ventelig finne sted i 1996, og selv om det ikke på noen måte er avgjort, antas det at Tryggvason vil opptre som Canadas representant på ferden. Han har utviklet flere av eksperimentene som skal opp på den ferden.

Før år 2005 skal canadiske astronauter ha fløyet minst fem ganger i rommet om bord i romfergen (regnet fra og med 1995), men det ser ut til at vi kan vente oss omtrent årlige ferder i nærmeste fremtid.

Japan

Japans astronautkorps ble dannet i august 1985. De tre astronautene var Takao Doi (ingeniør, født 1954), Mamoru Mohri (fysiker, født 1948) og Chiaki Mukai (lege, født 1952). De skulle ha deltatt som nyttelastspesialister på Japans første Spacelab-ferd. Denne var før Challenger-ulykken kjent som Spacelab 8, og skulle ha funnet sted i 1988. Videre antok man at én av dem ville delta på den andre IML-ferden. Romfergeulykken førte til at planene foreløpig ble lagt på hyllen.

I april 1992 ble korpset utvidet med én astronaut. Ingeniøren Koichi Wakata (født 1963) ble umiddelbart sendt til Houston for å bli utdannet til ferdspesialist sammen med canadierne Garneau og Hadfield og ESA-astronautene Clervoy og Cheli.

Da STS-47/Spacelab J med romfergen Endeavour endelig gikk av stabelen sommeren 1992, var den eneste japaneren om bord Mamoru Mohri. Doi og Mukai var reserver. Mukai deltok som nyttelastspesialist på STS-65/IML-2 med Columbia sommeren 1994. Wakata fullførte treningen i USA i 1993, og skal delta som ferdspesialist på STS-72 med Endeavour i desember 1995. Da skal romfergen blant annet hente ned den japanske friflyveren Space Flyer Unit, som ble plassert i bane av en H-II-rakett i mars i år. Doi ble i mars 1995 (ti år etter at han var blitt ansatt som japansk astronaut!) sendt til Houston for ett års ferdspesialistutdanning. Deretter vil også han være klar til å delta på fremtidige romfergeferder som fullverdig besetningsmedlem.

Det foreligger for øyeblikket ingen detaljer vedrørende fremtidig japansk deltagelse innen bemannet romfart. Imidlertid fanget artikkelforfatteren via Internet 4. mars opp at japanske myndigheter visstnok skulle være i ferd med å undersøke mulighetene for ferder til Mir med tanke på å forberede seg til byggingen og driften av den internasjonale romstasjonen, hvor Japan vil være sterkt representert. Det er i denne sammenheng snakk om opp til fire ferder, og disse vil muligens til en viss grad overlappe de amerikanske besøksferdene til den russiske stasjonen. Det vil, så vidt undertegnede kan skjønne, ikke kunne være tale om opphold av særlig lang varighet. Som før nevnt vil amerikanske astronauter fylle opp stasjonen fra mars 1996 til september 1997. Sannsynligvis vil japanerne bli med russiske avløsningsmannskaper opp i Sojuz-fartøyer, for så å bli med de avløste mannskapene ned etter et par uker til en måned, slik vi er vant til fra den typen ferder. Selvsagt er det tenkelig at de japanske astronautene vil delta på korte romfergeferder til stasjonen.

Italia

Det siste landet som per i dag har et eget astronautkorps, er Italia. Landets romorganisasjon, Agenzia Spaziale Italiana (ASI), valgte ut fire astronautkandidater i 1989. Disse skulle delta på ferder med det italienske linesatellittsystemet TSS (Tethered Satellite System) og Spacelab-ferder i europeisk regi. De heldige var Cristiano Batalli-Cosmovici (fysiker, født 1943), Umberto Guidoni (fysiker, født 1954), Franco Malerba (enda en fysiker, født 1946) og Franco Rossito. (Rossito og Batalli-Cosmovici var alt i 1984 blitt plukket ut med tanke på den første TSS-ferden, som da var tenkt å finne sted i annen halvdel av åttitallet, men ikke som astronauter.) Malerba og Rossito ble i løpet av 1989 utpekt som nyttelastspesialistkandidater til TSS-1, men Rossito sluttet senere samme år. Guidoni overtok hans plass.

TSS-1 fløy på STS-46 i 1992, og Malerba ble da første italiener i rommet. Et av ferdens hovedmål var å vinsje den italienskbygde linesatellitten ut til en avstand av 20 km fra romfergen for å studere mekaniske og elektriske egenskaper ved håndteringen av slike strukturer. På grunn av en mekanisk feil i den amerikanske vinsjemekanismen kom satellitten aldri lenger ut enn et par hundre meter. I ettertid ble NASA og ASI enige om å gjenta eksperimentet på en ny ferd. Dette blir STS-75 med Columbia i februar 1996, og da er det Guidoni som skal ut i rommet. En av de andre astronautene om bord vil fungere som reserve for Guidoni. Franco Malerba skulle egentlig vært reserve, men han ble valgt inn i Europa-parlamentet i 1994, og har følgelig ikke muligheter til særlige astronautaktiviteter for tiden.

Avslutningsvis må det tas med at en italiener, Luca Urbani, skal være reserve for Robert Thirsk fra Canada på STS-78 i 1996. Han representerer ASI, men undertegnede kjenner ikke til om han er å regne som medlem av det italienske astronautkorpset.

Har du lyst til å bli amerikansk astronaut?

Selv om det følgende er litt på siden av det emnet denne artikkelen befatter seg med, kan det likevel være av interesse for unge håpefulle astronautkandidater fra mindre typiske romfartsland. Ved nærmere gransking av listen over de astronauter NASA har valgt ut gjennom tidene viser det seg at flere av dem opprinnelig har vært utenlandske statsborgere. Imidlertid er de alle blitt amerikanske statsborgere før utvelgelsen.

Allerede i 1967 kom to forhenværende utlendinger med i astronautkorpset. Disse var John Llewellyn (kjemiker, født 1933) fra Wales og Phillip Chapman (fysiker, født 1935) fra Australia. Dessverre måtte de, i likhet med sine øvrige ni kolleger fra det årets uttak, innse at de ikke ville få sjansen til å fly i rommet før romfergeprogrammet kom igang. Llewellyn sluttet i NASA alt i 1968. Chapman jobbet i flere støttefunksjoner i Apollo-programmet før han forlot NASA i 1972.

Langt heldigere var Franklin Chang-Diaz (født 1950), som ble tatt ut som astronaut i 1980. Han var opprinnelig fra Costa Rica. I sin pure ungdom skrev han til Wernher von Braun for å få greie på hvordan han burde gå frem for å bli romfarer. von Braun svarte faktisk, og rådet ham til å studere realfag i USA. Chang-Diaz ble senere naturalisert amerikaner, og har til dags dato deltatt på fire romfergeferder. I februar 1996 skal han opp på sin femte ferd, for øvrig den samme som ESAs Nicollier og Cheli er satt opp på.

I 1987 ble den tidligere briten Michael Foale (født 1957) plukket ut som NASA-astronaut. Han har til nå fløyet som ferdspesialist på tre ferder, senest STS-63 med Discovery, som fløy rundt Mir i februar 1995.

I slutten av 1994 kunngjorde NASA at 19 nye astronautkandidater var blitt valgt ut. Blant disse finner vi Kalpana Chawla (født 1961). Hun er, som navnet antyder, av indisk opprinnelse, og vil bli utdannet til ferdspesialist fra 1995 til 1996. En annen ferdspesialistkandidat fra dette kullet er Carlos Noriega, som ble født i Peru i 1959. Det er, på grunn av sparsomt bakgrunnsmateriale, imidlertid litt uklart for undertegnede hvorvidt Noriega har vært statsborger i Peru.

Helt på tampen bør det også påpekes at flere folk som har fungert som nyttelastspesialister (eller reserver for disse) om bord i romfergen har vært tidligere utenlandske statsborgere. De har imidlertid aldri vært NASA-astronauter.

Paul Scully-Power (født 1944), som fløy på 41-G i 1984, var opprinnelig fra Australia. Begge nyttelastspesialister på 51-B i 1985 var «importert». Disse var Lodewijk van den Berg (kjemiker, født 1932), i utgangspunktet fra Nederland, og Taylor Wang (fysiker), født i Kina i 1940. En av reservene deres var Eugene Trinh (fysiker, født 1950), som var født i Vietnam. Trinh fløy selv som nyttelastspesialist på STS-50/IML-2 i 1992.

Det skulle med andre ord ikke være håpløst for den som virkelig vil!

Tekst til illustrasjon brukt i artikkelen

ESAs gamlekarer, Ockels, Merbold og Nicollier, samlet foran en romstasjonsmodell. Alle tre er fortsatt aktive etter 17 år som ESA-astronauter. (ESA)

ESA plukket ut seks nye astronauter i 1992. Én av dem har allerede fløyet, to andre er tatt ut til fremtidige ferder og ytterligere to trener som reserver. Fra venstre mot høyre står Fuglesang, Cheli, Reiter, Merchez, Duque og Clervoy. (ESA)

Tre av de nye ESA-astronautene under vektløshetstrening om bord i et russisk fly senhøstes 1993. Fuglesang, Duque og Merchez (i hvite drakter) får en forsmak på hva som venter dem i verdensrommet. (ESA)

Foran Mir-modellen står kandidatene til de to Euromir-ferdene. Fra venstre Duque, Reiter, Fuglesang og Merbold. (ESA)

Clervoy og Cheli tok straks etter utvelgelsen som ESA-astronauter i 1992 fatt på ferdspesialistopplæring i Houston. Clervoy fløy på STS-66 i november 1994, og Cheli skal opp på STS-75 i januar 1996. (ESA)

Jean-Loup Chrétien har to ganger besøkt sovjetiske romstasjoner. Første besøk var til Saljut 7 i 1982, og i 1988 tilbragte han en måned om bord i Mir. (CNES)

Sommeren 1992 ble Michel Tognini andre franskmann om bord i Mir. Sammen med Chrétien jobber han for tiden i Houston med å forberede amerikanske astronauter som skal besøke stasjonen med romfergen. (CNES)

Jean-Pierre Haignere utførte eksperimenter om bord i Mir i 1993. Hans reserve, Claudie André-Deshays, skal besøke stasjonen sommeren 1996. (CNES)

Ernst Messerschmid fløy med romfergen i 1985, og er nå professor ved og leder for Instituttet for romvitenskap ved Universitetet i Stuttgart. (DLR)

Reinhard Furrer er professor ved Freie Universität i Berlin. Han leder også Berlin rominstitutt. Han fikk sin første og hittil eneste tur i rommet i 1985. (DLR)

1987- og 1990-kullene med tyske astronauter utenfor treningssenteret i Köln. Foran fra venstre: Walter, Walpot og Flade. Bak fra venstre: Schlegel, Thiele, Brümmer og Ewald. (DLR)

I skrivende stund er det mulig at en tysk astronaut vil besøke Mir høsten 1996. Klaus-Dietrich Flade (til venstre) var der i 1992, og det er tenkelig at reserven hans, Reinhold Ewald, vil slippe til neste gang. (DLR)

Slik ser de ut, medlemmene av Canadas nåværende astronautkorps. Foran sitter fra venstre McKay, Williams, Payette og Thirsk. Bak står Garneau, Hadfield, Tryggvason og MacLean. (CSA)

Japan har fire profesjonelle astronauter. Førstemann fra venstre, Wakata, debuterer i rommet i slutten av 1995. Mukai og Mohri, begge foran, har allerede deltatt på hver sin romfergeferd. Doi er under trening i Houston. (NASDA)

Umberto Guidoni (til venstre) skal fly som nyttelastspesialist på STS-75 i 1996. (Han får da følge av en landsmann, ESA-astronauten Maurizio Cheli.) Her står han på oppskytingsplattform 39B sammen med Franco Malerba, som ble første italiener i rommet. (NASA)