Bokomtale

Av Per Olav Sanner

I 1994 ble 25-årsjubiléet for Apollo 11-ferden, med den første bemannede månelandingen, feiret med brask og bram. I den forbindelse utkom flere bøker som tar for seg nettopp Apollo-programmet og de prosjektene som ledet frem til det. Den tidligere NASA-astronauten Deke Slayton, en av de sju astronautene som ble tatt ut i 1959 i forbindelse med Mercury-prosjektet, ble opprinnelig bedt om å skrive en bok om USAs bemannede romprogram til og med månelandingene. Dessverre ble Slayton rammet av hjernekreft og døde 13. juni 1993, men Alan Shepard, som også var medlem av det samme astronautkullet, og som ble USAs første mann i rommet, var også blitt bragt inn i bokprosjektet. Jay Barbree og Howard Benedict er erfarne journalister som har dekket USAs romvirksomhet i over 30 år.

Boken begynner med en innledning av Neil Armstrong, og tar så kort for seg den første månelandingen i juli 1969. Deretter hopper vi tilbake i tiden og blir kjent med pilotene Shepard og Slayton og de fem andre Mercury-astronautene. Treningen og spenningen rundt hvem som skulle bli første mann i rommet blir beskrevet. (Faktisk kunne Shepard blitt skutt opp før Jurij Gagarin.)

I de følgende kapitlene berettes det om ferdene i Mercury- og Gemini-programmene, om de første romvandringene og om NASAs «fødsel og oppvekst». Deretter vies et kapittel den tragiske brannen under en oppskytingsprøve foran Apollo 1-ferden tidlig i 1967. Virgil Grissom, en av de tre astronautene som døde under brannen, var en nær venn av Shepard og Slayton. Imidlertid gjør boken oppmerksom på at Apollo-programmet kom inn på en mye bedre kurs som en følge av at det ble grundig gjennomgått etter brannen, en kurs som førte frem til oppfyllelsen av president Kennedys mål om en månelanding før tiårsskiftet.

Konkurransen med sovjeterne om å komme først til Månen kommer klart frem i omtalen av beslutningen som sendte Apollo 8 rundt Månen i julen 1968. Apollo 8 var bare det andre bemannede Apollo-fartøyet, og bæreraketten Saturn V hadde kun fløyet to ganger før, og det er liten tvil om at NASA her tok en viss sjanse. Dette ble illustrert under ferden med Apollo 13, da én av fartøyets livsviktige oksygentanker eksploderte.

Apollo 14-ferden, fløyet i 1971, får mye oppmerksomhet. Her deltok Shepard som sjef for besetningen. Landingen på Månen holdt på å bli avbrutt på grunn av problemer med landingsradaren. Bare sekunder gjenstod til Houston ville beordret astronautene til å avbryte forsøket på å lande. I boken kommer det imidlertid frem at Shepard sannsynligvis ville latt regler være regler og forsøkt å lande uten radaren, som skaffet informasjon om høyden over Månen. Shepard begrunner dette med at en avbrutt landing antagelig ville ha stanset Apollo-programmet for godt ettersom uhellet med Apollo 13 allerede hadde reist spørsmål ved om det var verdt risikoen å foreta bemannede landinger på Månen.

Siste del av boken tar for seg samarbeidet mellom USA og Sovjetunionen om å koble sammen et Apollo-romskip og et Sojuz-fartøy i 1975. Dette var den siste amerikanske ferden på seks år, og Slayton fikk endelig sin første (og eneste) tur i rommet. Han skulle egentlig ha fløyet med Mercury-Atlas 7 i 1962, men ble fratatt sin flystatus på grunn av uregelmessigheter i hjerterytmen. Etter lange år som sjef for astronautkorpset kom han til slutt tilbake i aktiv tjeneste i 1972, og ble like etterpå tatt ut til den amerikansk-sovjetiske samarbeidsferden, hvor han hadde særlig ansvar for sammenkoblingssystemet mellom fartøyene. (Idet dette nummeret av Nytt om Romfart går i trykken er USA og Russland igjen i ferd med å koble sammen sine fartøyer. Nå er det den amerikanske romfergen som skal besøke den russiske romstasjonen Mir, som ledd i forberedelsene til byggingen av en internasjonal romstasjon i slutten av dette tiåret.)

Også Shepard ble satt på bakken i flere år. Like etter at han var blitt plukket ut til å lede Gemini 3, som fløy i 1965 med en annen besetning, ble han tatt ut av tjeneste på grunn av et problem i det indre øret som ga ham balanseproblemer. Han assisterte Slayton i hans arbeid frem til han gjennomgikk en operasjon som korrigerte ørelidelsen. I 1969 fikk Slayton plassert ham som kommandør på Apollo 14. Det gikk hele ti år mellom Shepards to ferder.

Shepards og Slaytons felles ønske om å få fly i rommet skaper mye av drivkraften i boken, og det faktum at de ikke til stadighet var opptatt med trening til ferder satte dem i en god posisjon til å observere romprogrammets tidlige historie. Boken er ikke den mest grundige gjennomgangen av USAs romprogram som undertegnede har lest, men det tar den da heller ikke sikte på å være. Poenget er å formidle spenningen i og motivasjonen for USAs stormløp til Månen, og dette er blitt gjort med utgangspunkt i synsvinkelen til to svært sentrale aktører. Bokens største styrke ligger i den fascinerende innsikten den gir i begivenhetene «bak kulissene». Moon Shot er en personlig beretning om et av dette århundrets mest imponerende prosjekter, og er vel verdt å lese, selv for romfartsentusiaster som tror de har fått med seg det meste.