Bokomtale

Av Per Olav Sanner

Som nevnt i en annen bokomtale i dette bladet, var 1994 året for en del utgivelser av romfartsbøker. Blant disse finner vi Lost Moon, skrevet av den den tidligere NASA-astronauten James Lovell og journalisten Jeffrey Kluger. Temaet for boken er Apollo 13-ferden, som fant sted i april 1970. Mange vil nok huske hvordan en nærmest kjedelig, «ordinær» måneferd plutselig ble forvandlet til et drama på liv og død for tre astronauter om bord da en av fartøyets oksygentanker i kommando- og serviceseksjonen Odyssey eksploderte mens de var underveis fra Jorden til Månen. Oksygentapet førte til at besetningen måtte gå over i det tilkoblede månelandingsfartøyet Aquarius. Oksygenet skulle, gjennom en kjemisk reaksjon med hydrogen i brenselceller, skaffe elektrisk energi til å drive systemene i Odyssey. Odyssey måtte legges i «dvale» helt frem til få timer før landingen på Jorden, da den nødvendige kraften til å operere fartøyet ville bli hentet fra noen batterier om bord. I mellomtiden måtte astronautene James Lovell, Jack Swigert og Fred Haise forberede seg på å overleve rundt fire døgn i Aquarius, som kun var konstruert for å holde liv i to mann i et par døgn.

Handlingen i boken foregår ikke bare om bord i Apollo 13, men i minst like stor grad i ferdkontrollen i Houston. Der jobbet man på spreng med å finne frem til løsninger som kunne redde besetningen. En konstant kamp mot klokken ble belønnet med stadig økende sjanser for å få astronautene hjem i god behold. Aktivitetsnivået var svært høyt, men likevel viste det seg å være nesten umulig å få folk til å forlate kontrollrommet for å få seg noen timer søvn. Over hele USA var man i selskapene som hadde bygget Apollo opptatt med å løse de tekniske problemene om bord i et fartøy flere hundre tusen kilometer ute i rommet.

Dramaet Apollo 13 blir gjennomgått nærmest minutt for minutt, men blir aldri kjedelig. Selv hadde jeg nylig lest en annen grundig fremstilling av ferden, men likevel fengslet boken. Dette skyldtes blant annet at den hadde med et element som andre beretninger om ferden har manglet, nemlig besetningens tanker mens det hele stod på. Nevnt blir også ferdens uplanlagte opptakt, utskiftingen av et besetningsmedlem. Kort tid før ferden oppstod mistanke om at Thomas Mattingly, som egentlig skulle ha fløyet i stedet for Swigert, kunne komme til å bli rammet av røde hunder under oppholdet i Rommet. Lovell vurderte dette til å være av liten betydning for sikkerheten, men legene ville ikke ta noen sjanser. Bare et par dager før start ble det offisielt kunngjort at Swigert ville tre inn i mannskapet. Mattingly skulle imidlertid komme til å spille en viktig rolle under arbeidet med å redde astronautene. Sammen med resten av reservemannskapet, John Young og Charles Duke, prøvet han ut i simulatorene alle manøvrer som de tre i rommet måtte foreta. (Mattingly fløy i 1972 på Apollo 16 med Young og Duke, og fikk også med seg to romfergeferder før han sluttet som astronaut i 1985.)

Tatt i betraktning at det er lenge siden romfart fanget folk flests interesse, ser det ut til at boken har avstedkommet en aldri så liten overraskelse. Det er nemlig blitt laget film av den, med blant andre Tom Hanks og Kevin Bacon på rollelisten, og filmen skulle ut på det amerikanske markedet i løpet av 1995. Det er bare å håpe at den gjør det bra nok der til at den også kan bli satt opp på norske kinoer.